Sesse
Sesse (av norrønt sess, som betyr sete eller benk) angir antallet seter eller benker ombord i en rodd båt (med eller uten mast for seilføring). Det angir ikke antall sitteplasser. Det hører med et par årer til hver sesse, som derav sier noe om størrelsen på både båt og mannskap. Det kunne være flere mann på hver åre. En langskips størrelse kunne også oppgis i rom (rúm) som var rommet mellom to dekksbjelker. Gokstadskipet hadde for eksempel 16 par årer (og var 25 meter langt). Kong Inge Bårdsson skal tidlig på 1200-tallet ha eid et skip på 36 sesse og Knut den mektige av Danmark hadde ifølge Snorre Sturlason sin tids største skip med 60 sesse. I den norske leidangsordningen ble skipets størrelse angitt i sesser og er omtalt i Gulatingsloven. 20-sesse var lenge standarden for leidangsskip. I Frostatingsloven ble 25-sesse fastsatt som standard for leidangsskip i Trøndelag.[1] Osebergskipet hadde 15 sesser og var 23 meter langt. Leidangsskip på 20 sesser var rundt 15 meter lange slik at rommene var mindre. Skip på 25 sesser ble tildels omtalt som halv-tretti-sesse.[2] Ifølge Harald Hardrådes saga var Haralds slagskip ble bygget i Nidaros i 1061, og det hadde 35 sesser og 70 årer.[2] Begrepet er kjent fra sagalitteraturen,[3][4] og brukes også i moderne tid.
Sessene plasseres mellom rommene i båten, men man teller ikke med rommene i for- og bakstavnen. En 20-sesse har således 19 rom, men størrelsen på rommene (og derav lengden mellom sessene) kan variere. Likedan vil lengden på hver sesse kunne variere, helst i sammenheng med båtens bredde og antallet roere, men gjerne også litt etter båttypen i seg selv.
Fra leidangen kjenner man til at landet ble inndelt i skipreider langs kysten av Håkon den gode omkring år 955, der kystbøndene måtte bygge og utruste et skip. Størrelsen på leidangskipene ble definert som et visst antall sesser. Til å begynne med var gjerne kravet en 20-sesse (en båt med 40 årer og et mannskap på opp mot 100 mann). Senere ble dette kravet økt til en 25-sesse. Norge var inndelt i 270 skipreider, men under Magnus Lagabøte ble antallet økt til 279 i 1279.
Referanser[rediger | rediger kilde]
- ^ Harbitz, G.P. (1951). Den norske leidangen. Oslo: Sjøforsvaret.
- ^ a b Brøgger, A.W. (1950). Vikingeskipene: deres forgjengere og etterfølgere. Oslo: Dreyer.
- ^ Morcken, Roald (1980). Langskip, knarr og kogge: nye synspunkter på sagatidens skipsbygging i Norge og Nordeuropa = Longship, knarr and. Bergen: Eget forl. ISBN 8299069505.
- ^ Sturla Þorðarson (1214-1284) (1964). Håkon Håkonssons saga. Oslo: Aschehoug.