Skute

Skute (av norrønt skúta)^[1] var opprinnelig et samlebegrep som omfattet mindre norrøne fartøyer, opprinnelig åpne klinkbygde trebåter (hovedsakelig) bygget for fiske og transport av ulike varer og folk. Noen med tanke på trafikk langs kysten, andre (senere) for trafikk på åpent hav.

De tidligste skutene var rodde, men seilføring ble trolig vanlig på 800-tallet. Skutene har typisk et mindre lengde-/breddeforhold enn storskipene (busse, skeid og snekke). De var dessuten ofte beregnet for en mer beskjeden besetning i forhold til størrelsen og hadde derfor færre årepar enn andre skip. Blant de mest utbredte var knarren og byrdingen, men også karven kan regnes inn blant skutene.

Tidlig på 1500-tallet var skute betegnelse for små seilfartøy. Blant andre ble båttyper som kreiert, buss, galliot og jakt regnet til kategorien skuter. Dette er fartøy som er kjent målt fra 5 til 42 lester (kommerselester).^{[trenger referanse]}

Over tid har ordet endret betydning i retning større skip, og kan i dag referere både til seilskuter og skip generelt.

Skute i stående uttrykk[rediger | rediger kilde]

«Skute» inngår i en rekke stående uttrykk på norsk. «Skipper på egen skute» kan tolkes både bokstavelig om en sjømann som har nådd sitt karrieremål og billedlig, «sjef i eget hus». Liknende betydninger finnes i uttrykk som «skipperen forlater skuta», som brukes om en leder som slutter i en virksomhet. «Skute uten skipper» og «skuta går i åkeren» henviser til virksomheter uten klar ledelse og en viss avdrift.

Uttrykket «Kan hende jeg seiler min skute på grunn. men så er det dog deilig å fare!» er hentet fra første akt av Ibsens «Kjærlighetens komedie» som kom i 1862.

Andre betydninger[rediger | rediger kilde]

Skute eller skote/skode kan også bety å ro en båt med akterenden først, med ansiktet i fartsretningen.^[1]

Skute kan referere til det å skygge for øynene ved å holde hånden mot pannen. Det kan også vise til et utoverhengende fjell, et takutspring eller et tilbygg på kortveggen av et hus.