Max Manus

Max Manus Tollef, Nr. 12
Født	Maximo Guillermo Manus; 9. des. 1914; Bergen
Død	20. sep. 1996 (81 år); Bærum
Beskjeftigelse	Selvbiograf, skribent, forretningsdrivende, motstandskjemper, SOE agent
Ektefelle	Tikken Manus (1947–1996) (avslutningsårsak: personens død)
Nasjonalitet	Norge
Gravlagt	Asker kirke
Utmerkelser	9 oppføringer Military Cross; Distinguished Service Order; Haakon VIIs 70-årsmedalje; Deltagermedaljen; Krigskorset med to sverd; Vinterkrigens minnemedalje; Frihetsmedaljen; H.M. Kongens erindringsmedalje; Medaljen for norske finlandsfrivillige 1940
Troskap	Norge
Våpenart	Oslogjengen, Hæren
Tjenestetid	1940–1945
Militær grad	Løytnant
Enhet	Kompani Linge;
Deltok i	Vinterkrigen, andre verdenskrig, Operasjon Weserübung
IMDb	IMDb
	Max Manus på Commons

For filmen ved samme navn, se Max Manus (film).

Maximo Guillermo Manus (1914–1996) var en norsk motstandsmann under andre verdenskrig og løytnant i Kompani Linge, senere bedriftsleder.

Cuba, sjømann og vagabond

Manus' far het opprinnelig Johan Magnussen, men etter mange år i utlandet, særlig spansktalende land, endret han navn til Juan Manus. Han flyttet til København og fikk etter hvert fire barn med sin danske hustru Gerda Kjørup. Max ble døpt katolsk, men var ikke-praktiserende.^[3] Da foreldrene ble skilt, flyttet Max og søsteren Pia med faren til Oslo. Der gikk Max på Ljan skole fram til han flyttet sammen med faren og søsteren til Cuba hvor Max' onkel var skipshandler. Her jobbet han blant annet med rengjøring av skip som skulle selges.^[4]

Etter en tid på Cuba og som sjømann, var han på en lengre tur i Andesfjellene før han reiste tilbake til Norge. Ved vinterkrigens utbrudd meldte Max Manus seg som frivillig på finsk side og tjenestegjorde i Svenska Frivilligkåren. Her opplevde han flere trefninger av artilleri og maskingevær-ild, noe som forårsaket kraftige traumer som han levde med resten av sitt liv.^[5] Etter freden i Moskva 1940 ble han dimittert den 9. april 1940, samme dag som den tyske invasjonen av Norge ble innledet.

Motstandsbevegelsen

Under felttoget i Norge i 1940 kjempet Manus i Gösta Benckerts kompani på Kongsvinger festning og videre i Glåmdalen^[6]. Etter kampene i Sør-Norge begynte han å arbeide med illegale aviser (Vi vil oss et land) i motstandsbevegelsen. Den 16. januar 1941 holdt han på å bli arrestert av Gestapo i sin leilighet i 2. etasje i Vidars gate 4, og han forsøkte å flykte ved å kaste seg ut av vinduet.

Han havnet på Ullevål sykehus, der han også lyktes i å flykte gjennom vinduet ved hjelp av et innsmuglet fiskesnøre den 14. februar 1941. Snøret brukte han for å fiske opp et tau som hadde blitt lagt på bakken utenfor vinduet hans i 2. etasje, hvorfra han firet seg ned til bakkenivå, og rømte i en ventende bil. Etter dette la han ut på en lang flukt gjennom Sverige, Russland og Afrika, om bord på troppetransportskipet «Empress of Asia», og ble med rundt Kapp det gode håp, og deretter til Canada, hvor han reiste med en konvoi til Storbritannia. Til sammen tok denne flukten syv måneder.

Kompani Linge

I Storbritannia ble han innrullert i Kompani Linge og i mars 1943 ble han sluppet i fallskjerm over Norge sammen med Gregers Gram for å gjennomføre operasjonen «Mardonius». Han ble medlem av den senere så kjente Oslogjengen, som av britene ble ansett som Europas beste sabotasjegruppe under andre verdenskrig.^[7] Sammen med blant andre Gunnar Sønsteby og Gregers Gram deltok han også i operasjonene «Derby» og «Bundle», som hadde som oppgave både shippingsabotasje og å produsere illegal propaganda.

De mest kjente aksjonene han var med på, var:

sprengning av flere skip på Oslo havn, Operasjon Mardonius (april 1943),
sprengning av troppeskipet MS «Monte Rosa», som ble skadet (juni 1944),
sprengning av troppetransportskipet DS «Donau» nord for Drøbak (16. januar 1945),
sprengning og ødeleggelse av arbeidskontorer med arkiver, fordi en fryktet at titalls tusen unge norske menn kunne blitt rekruttert til tysk krigstjeneste gjennom den beryktede Arbeidstjenesten. Aksjonen i Kirkeveien 90 (mai 1944).

Giftemål og kontormaskiner

Etter krigen jobbet Manus som livvakt for kongen og kronprinsen. Høsten 1945 dro han og Sophus Clausen til USA for å skaffe seg agentur til kontormaskiner. Sammen startet de firmaet Clausen og Manus. I årene etter krigen ansatte Manus her også landssvikdømte, den mest kjente av disse var Walter Fyrst.^[8] Manus gjorde dette etter interne diskusjoner, og var motivert av at dette både var nødvendig forsoning og at disse hadde vist seg faglig dyktige.^[9] I 1952 skilte Clausen og Manus lag og firmaet ble splittet i to ulike firma; Sophus Clausen AS og Max Manus AS som nå hadde agentur på Olivetti og Philips. Firmaet eksisterer fortsatt i dag.

Under krigen møtte Max Manus Ida Nikoline «Tikken» Lie Lindebrække. Tikken var datter av fylkesmannen i Bergen og søster av Høyres senere formann, banksjef Sjur Lindebrække. Under krigen arbeidet hun ved den britiske legasjonen i Stockholm og var organisator for de mange Linge-agentene som brukte Stockholm som støttestasjon. Max og Tikken giftet seg i 1947 og holdt siden sammen selv om Manus slet med alkoholproblemer.

Film og dokumentar

19. desember 2008 var det premiere på en biografisk film om Manus. Filmen starter med at Manus kommer tilbake til Norge etter vinterkrigen. NRK produserte i 1996 dokumentaren Eventyrlige Max om Max Manus, om et liv som var som et eventyr, men ikke uten prøvelser.^[10] Filmen viser også hans turbulente liv før og etter krigen, som sjømann, vagabond, selger og direktør.

Statue

7. juni 2011 ble det avduket en statue av Max Manus på Gyldenløves Bastion på Akershus festning i Oslo. Statuen er initiert av Hilde Enerud ved Unica Art, formgitt av Per Ung og finansiert av Samlerhuset. Avdukingen ble foretatt av Gunnar Sønsteby.^[11]

Dekorasjoner og utmerkelser

Utmerkelser

Krigskorset med to sverd

Deltagermedaljen med rosett

Haakon VIIs 70-årsmedalje

H.M. Kongens erindringsmedalje (1940–1945)

Distinguished Service Order

Military Cross med barre

Vinterkrigens minnemedalje

Frihetsmedaljen med sølvpalme

Medaljen for norske finlandsfrivillige 1940

For sin innsats under andre verdenskrig ble Manus høyt dekorert med både norske og utenlandske medaljer. Han ble (i Statsråd) tildelt det norske Krigskorset med sverd som fenrik den 11. juni 1943. Korset ble senere utdelt av Kongen personlig under en seremoni i Skottland, hvor flere andre mottakere også mottok medaljer. Manus mottok etter krigen (i 1947) et sverd nummer to til Krigskorset og er en av kun 11 personer som har mottatt medaljen flere ganger.

Manus var også innehaver av den norske Deltakermedaljen (med rosett) og Haakon VIIs 70-årsmedalje. Fra britene mottok Manus Distinguished Service Order og Military Cross with bar (to tildelinger), i tillegg ble han dekorert med den amerikanske Frihetsmedaljen (med sølvpalme). For sin innsats under den finske vinterkrigen mottok han Vinterkrigens minnemedalje og Medaljen for norske finlandsfrivillige 1940.

For sitt arbeid som kongelig livvakt i etterkrigstiden ble han, sammen med blant andre Gunnar Sønsteby, tildelt H.M. Kongens erindringsmedalje med spenne «1940–1945».^[12]

Bibliografi

1945 – Det vil helst gå godt (selvbiografisk)
1946 – Det blir alvor (selvbiografisk)
1975 – Sally Olsen: Fangenes engel i Puerto Rico (dokumentar)
1995 – Mitt liv (selvbiografisk)
2021 – Rottejegeren (roman)^[13]

Referanser

^ ^a ^b ^c ^d ^e ^f ^g ^h ⁱ Store norske leksikon, Frode Færøy, «Max Manus», utgitt 8. april 2024, besøkt 11. april 2024^{[Hentet fra Wikidata]}
^ ^a ^b ^c ^d www.google.com^{[Hentet fra Wikidata]}
^ Christina Pletten (17. juli 2012). «De ble mormonere etter sin død». Bergens Tidende. Besøkt 3. juni 2019.
^ «Eventyrlige Max Manus - mannen og myten». Besøkt 1. desember 2022.
^ Rossland, Irene Elisabeth (22. desember 2008). «- Bare tøv i Max-Manus-film». NRK. Besøkt 1. desember 2022.
^ Jørgen Jensen (1953). Krigen i Norge 1940. (3) : Operasjonene i Glåmadalføret, Trysil og Rendalen. Oslo: Gyldendal Norsk Forlag. s. 91.
^ William Mackenzie (2002). The Secret History of S.O.E.: Special Operations Executive 1940–1945 (på engelsk). St Ermin's Press. ISBN 978-1903608111.
^ Walter Fyrst (1981). Min sti. Eget forlag. s. 274-276. ISBN 82-990753-0-0.
^ Odd Helge Brugrand (19. desember 2008). «Max Manus ansatte nazister etter krigen». Dagbladet. Besøkt 3. juni 2019.
^ «Eventyrlige Max». NRK. Arkivert fra originalen 9. januar 2010.
^ Frøydis Angard Ulateig (7. juni 2011). «Max Manus-status avdukes». P4. Besøkt 3. juni 2019.
^ «Kongens og kronprinsfamiliens livvakt dekorert». Aftenposten. 20. august 1946. s. 1.
^ Emily Louisa Millan Eide; Marianne Rustad Carlsen (2. mars 2021). «Krigshelten sitt manus låg i ei skuff i 73 år – No blir det bok». NRK. Besøkt 10. mars 2021.

Litteratur

Erling Jensen, Per Ratvik, Ragnar Ulstein (1948): Kompani Linge – Gyldendal

Eksterne lenker

(en) Max Manus – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Max Manus på Internet Movie Database
(no) NRK Gulls samleside om Max Manus
(no) Dette er ditt liv: Max Manus – NRK TV

[hash-e5dc0e671a1173eb49448559f39bc5d10b728a61-1] ^ ^a ^b ^c ^d ^e ^f ^g ^h ⁱ Store norske leksikon, Frode Færøy, «Max Manus», utgitt 8. april 2024, besøkt 11. april 2024^{[Hentet fra Wikidata]}

[hash-e23298f48f382ac0ef6b87ed809a3b88f7d57ab9-2] www.google.com^{[Hentet fra Wikidata]}

[3] Christina Pletten (17. juli 2012). «De ble mormonere etter sin død». Bergens Tidende. Besøkt 3. juni 2019.

[4] «Eventyrlige Max Manus - mannen og myten». Besøkt 1. desember 2022.

[5] Rossland, Irene Elisabeth (22. desember 2008). «- Bare tøv i Max-Manus-film». NRK. Besøkt 1. desember 2022.

[NK3-6] Jørgen Jensen (1953). Krigen i Norge 1940. (3) : Operasjonene i Glåmadalføret, Trysil og Rendalen. Oslo: Gyldendal Norsk Forlag. s. 91.

[7] William Mackenzie (2002). The Secret History of S.O.E.: Special Operations Executive 1940–1945 (på engelsk). St Ermin's Press. ISBN 978-1903608111.

[8] Walter Fyrst (1981). Min sti. Eget forlag. s. 274-276. ISBN 82-990753-0-0.

[9] Odd Helge Brugrand (19. desember 2008). «Max Manus ansatte nazister etter krigen». Dagbladet. Besøkt 3. juni 2019.

[10] «Eventyrlige Max». NRK. Arkivert fra originalen 9. januar 2010.

[11] Frøydis Angard Ulateig (7. juni 2011). «Max Manus-status avdukes». P4. Besøkt 3. juni 2019.

[12] «Kongens og kronprinsfamiliens livvakt dekorert». Aftenposten. 20. august 1946. s. 1.

[13] Emily Louisa Millan Eide; Marianne Rustad Carlsen (2. mars 2021). «Krigshelten sitt manus låg i ei skuff i 73 år – No blir det bok». NRK. Besøkt 10. mars 2021.

[1]

[2]

[3]

[4]

[5]

[6]

[7]

[8]

[9]

[10]

[11]

[12]

[13]