Aksjonen i Kirkeveien 90

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til: navigasjon, søk
Aksjonen i Kirkeveien 90
Aksjonen i Kirkeveien 90
Kirkeveien 90 i Oslo
Dato 4. mai 1944
Sted Norge Norge Arbeidstjenestens arkiver i Kirkeveien 90 i Oslo
Resultat
Arkivet som var aksjonens mål ble ødelagt, men tre fra aksjonslaget ble tatt og henrettet
Parter
Oslogjengen Den tyske okkupasjonsmakt
Styrker
8 ?
Tap
3 0

Koordinater: 59°55′55″N 10°43′20″Ø Aksjonen i Kirkeveien 90 var en aksjon som ble foretatt av Oslogjengen i 4. mai 1944.[1] Aksjonen var en del av aksjonen mot Arbeidstjenesten. Målet var å tilintetgjøre arkivet i major Kiellands private leilighet som lå i 7. etasje i Kirkeveien 90.

Aksjonen fant sted på kvelden. Max Manus, Gregers Gram og Edvard Tallaksen gikk opp til leiligheten, mens Dick Zeiner-Henriksen sto vakt på gårdsplassen. Fire andre gutter hadde ansvar for hver sin inngang som førte inn til boligkomplekset. Dersom noen skulle oppdage noe uventet, skulle de gi Henriksen beskjed, som deretter skulle ringe opp til leiligheten for å advare de som befant seg der oppe.

Manus og de andre hadde forberedt seg på at major Kielland skulle være til stede i leiligheten. Istedenfor var det bare ei jente som var alene i leiligheten; dette gjorde naturligvis fremgangsmåten noe enklere enn de hadde forberedt seg på. Navnelappene som befant seg i arkivet ble brent i peisen i leiligheten. Da aksjonen nesten var ferdig, ble guttene oppdaget av statspolitiet. Aksjonen endte da med en flukt gjennom Kirkeveien.[2]

Under aksjonen i Kirkeveien ble tre vakter arrestert av tyskerne:

Én uke senere ble de henrettet i Trandumskogen. Den fjerde vakten, Hans Peter Styren, Max Manus og Dick Zeiner-Henriksen var de eneste av deltakerne som overlevde krigen.

Aksjonen ble også gjenskapt i filmen Max Manus fra 2008. I filmen ble det derimot gjort noen historiske friheter. Blant annet er Kolbein Lauring med opp i leiligheten, mens han i virkeligheten ikke var med. I tillegg ble de tre vaktene skutt under flukten i selve aksjonen.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Flere enn Max Manus - NRK P2 - NRK
  2. ^ Manus, Max (1946) Det blir alvor, side 19 – 29

Litteratur[rediger | rediger kilde]