Henry Garnet

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Henry Garnet
Fødtjuli 1555Rediger på Wikidata
Heanor[1]
Død3. mai 1606[2][3]Rediger på Wikidata
London[1]
BeskjeftigelseKatolsk prest Rediger på Wikidata
Utdannet vedWinchester College
NasjonalitetKongeriket England
Henry Garnet på Commons

Henry Garnet (iblant stavet Henry Garnett, født i juli 1555 i Heanor i Derbyshire i England, død 3. mai 1606 i London) var en engelsk jesuittprest som ble beskyldt for involvering i kruttsammensvergelsen mot kong Jakob I av England i 1605.

Etter å ha studert ved Nottingham High School og senere Winchester College flyttet han i 1571 til London, der han arbeidet som korrekturleser. Henry Garnet var interessert i å studere juss, men valgte istedet å reise ut i Det kontinentale Europa for å tre inn i jesuittordenen. Han ble presteviet rundt 1582 i Roma og forble der i byen for å undervise i hebraisk, metafysikk og matematikk.

Garnets akademiske karriere ble imidlertid forkortet da fader Robert Persons bad ham om å vende tilbake til England, noe jesuittordenens generalsuperior pater Claudio Aquaviva til å begynne med nektet å gå med på. Tidlig i juli 1586 ankom fader Garnet til England og begynte sitt misjonærsarbeide kort deretter. Han ble kjent med katolikkenes undertrykte livssituasjon i England, men valgte selv en passiv linje til problemene. Da flere tenkte konspirasjoner mot kong Jakob I av England ble oppdaget tidlig på 1600-tallet, oppfordret Garnet Englands katolikker til ikke å gripe til vold mot den sittende konge. Han møtte lederen for kruttkonspirasjonen, Robert Catesby, noen ganger på sommeren 1605, men han var uvitende om hans plan å snikmyrde kong Jakob. Det var ikke før jesuitten Oswald Tesimond den 24. juli samme år avslørte planene for Garnet at han forstod hva som var på gang. Informasjonen fra Tesimond var etter det Garnet var overbevist om imidlertid under taushetsplikt, og Garnet så seg ikke fri til å dele denne informasjon til noen.[4] I stedet bad han paven om å formane alle katolikker om ikke å gi seg inn i noe voldelig opprør mot Jakob.

Etter at kruttkonspirasjonen mislyktes den 5. november 1605 tilbragte fader Garnet flere uker på flukt innen han ble grepet på Hindlip Hall den 27. januar 1606. Der hadde han holdt seg skjult i et «Priest Hole» i veggen. Han ble ført tilbake til London der han kan ha blitt forhørt så mange som 23 ganger. Garnet satt fengslet i The Tower i cellen ved siden av sin prestekollega Edward Oldcorne. I rettegangen mot Garnet den 28. mars 1606 ble det fellende dom for landsforræderi mot ham. Fader Garnet ble henrettet den 3. mai 1606 i Westminster ved hengning, trekking og kvartering.

Henrys nevø Thomas Garnet ble også jesuitt og vendte tilbake til England – han ble også henrettet, i 1608.

Det er sannsynlig at en antydning i et av William Shakespeares stykker knyttet an nettopp til fader Henry Garnets skjebne: Allusjonen er i Macbeth i den følgende linjen: «who committed treason enough for God's sake, yet could not equivocate to heaven»,[5] skjønt konteksten gir ikke holdepunkt til å vite hvordan Shakespeares personlig stilte seg til anklagen som juryen fant presten skyldig i.

Liv og virke[rediger | rediger kilde]

Bakgrunn[rediger | rediger kilde]

Henry Garnet var sønn av Brian Garnet og hans hustru Alice (neé Jay). Henry hadde minst to brødre (Richard og John) og tre søstre (Margaret, Eleanor og Anne),[6] de tre ble nonner ved det katolske universitet i Leuven.[7] Garnet studerte ved Nottingham High School, der hans far var ansatt fra 1565. Garnet ble antatt som elev ved denne skole den 24. august 1567, men året derpå studerte han istedet ved Winchester College.[6] Garnet elsket musikk og han skal hatt god sangstemme. Han kunne også synge sanger helt uten å måtte forberede seg, og var dyktig til å spille på lutt.[7] Fader Thomas Stanney skrev at Garnet var «typeeksempel på en elev ved Winchester College, som var svært dyktig på musikk og på å spille ulike instrumenter og som var veldig tolerant og ydmyk i sin handling, i den grad at magistrene og skoleforstanderne gjerne ville være hans venner og tilbød ham en plass ved New College i Oxford.»[6]

Garnet valgte å ikke begynne på New College; han forlot istedet Winchester sent i 1571 for å ta seg til London.[6] Der arbeidet han som korrekturleser hos Richard Tottel, en forlegger av juridiske bøker.[7] I London spiste Garnet ofte middag med John Popham, som da han senere var Lord Chief Justice skulle presedere over rettegangen mot kruttkonspiratorene. Skjønt Garnet fortalte Popham at han var intressert i å studere juss begav han seg i 1575 til Portugal, sammen med Giles Gallop, for å ble med i jesuittordenen.[6]

Garnets superior i Roma, Claudio Acquaviva.

Tiden i Roma[rediger | rediger kilde]

Garnet of Gallop reiste siden til Roma og den 11. september 1575 ble de tatt imot i kirken Sant'Andrea della Valle.[6] Han studerte under teologen Roberto Bellarmino[8] og både Bellarmino og Christopher Clavius priste hans ferdigheter. Garnet ble presteviet ca år 1582 og forble i Roma som professor i hebraisk,[7] men underviste også i metafysikk og matematikk. Han var også skriftefar i Peterskirken, men i mai 1584 ble hans akademiske karriere forkortet da fader Robert Persons bad Garnet om å returnere til England; denne beslutning kan ha vært ønsket av den høyt oppsatte jesuitten William Weston.[9] Jesuittordenens generalsuperior, fader Claudio Aquaviva, så fader Garnet som sin etterfølger, og nektet å gå med på denne begjæring. Aquaviva anså at Garnet bedre passet inn i «det tyske og rolige liv» heller enn det liv som ventet ham i England; et land der jesuittene ikke var velkomne. Aquaviva fikk imidlertid gi tapt, og den 2. mai 1586 godkjente han beslutningen. Garnet begav seg avsted mot Calais den 8. mai samme år, sammen med jesuitten Robert Southwell. Tidlig i juli 1586 ankom de Folkestone i England.[6]

Tilbake i England[rediger | rediger kilde]

Garnet og Southwell samtalte med Weston på et vertshus i London før de begav seg til Harlesford nær Marlow. Der var de en drøy uke hos Richard Bold og holdt der messer, bad og hørte skriftemål. De diskuterte sin misjon i England og ble enige om møtes hvert år i februar og august, noe de senere justerte til rundt påske og til høsten. Weston gav Garnet og Southwell opplysninger om hvilke katolske hjem som skulle kunne huse dem.[10][11]

Aquaviva hadde beordret at dersom noe hendte med Weston skulle fader Garnet ta hans plass, og det hendte noen få dager etter at de hadde forlatt Harlesford. Det var slik at etter Babingtonsammensvegelsen ble forfølgelsen av katolikker intensifisert, og Weston ble tatt til fange på vei inn til London.[12]

Aquaviva hadde også bemyndiget Garnet å trykke opp katolsk litteratur, og tidlig året etter traff han Southwell i London for å drøfte muligheten å grunnlegge et skjult trykkeri (antagelig nær et tidligere augustinersykehus ved Spitalfields). Trykkeriet bestod til 1588 og utgav skriftene An Epistle of Comfort av Southwell og A Consolatory Letter to All the Afflicted Catholikes in England av ukjent forfatter.[6]

I november 1588 kunne Garnet, fra en venns byresidens i Ludgate Hill i London[13] se prosesjon som feiret den mislykkede spanske invasjon av England. Spanias handlinger uroet fader Garnet, som skrev: «Da vi nå trodde at katastrofene, hvis kraft nesten ble vår undergang, var opphørt, ble vårt håp forvandlet til sorg og med fordoblet anstrengelse forsøker våre overvåkere å undertrykke oss.»[14][15] Garnet skrev et brev til Aquaviva om at han antok at flere av hans tilhengere trodde at Garnet var mer bekymret over Elisabeth I av England enn hennes kalvinistiske ministre. Etter den spanske armadas nederlag skrev Garnet et forslag om at det burde finnes to sorters Oath of Supremacy,[16] for slik å muliggjøre også for katolikker å sverge troskap til dronning Elisabeth. I den Oath of Supremacy som da fantes, var den som svor eden tvunget å erkjenne at paven ikke hadde noen makt over Englands sittende konge eller dronning, mens i Garnets versjon skulle den som svor eden kun erkjenne kongens/dronningens autoritet og kjempe mot alle som ønsket denne en brå død. Garnets versjon av Oath of Supremacy ble forkastet av myndighetene.[17]

Garnet ble nesten tatt til fange i 1591 ved herregården Baddesley Clinton.

Garnet tilbragte sine første år tilbake i England med å treffe nye jesuittprester i London, som John Gerard og Edward Oldcorne.[18] Jesuittene var blitt forbudt i England i 1585 (ved loven Jesuits, etc. Act 1584) og ble de oppdaget riskerte de dom for høyforræderi.

Jesuittene måtte til stadighet unnvike forfølgere, og fader Garnet ble nesten tatt til fange flere ganger.[6] En av de mest dramatiske anledninger var i 1591 ved herregården Baddesley Clinton, der Garnet og flere andre jesuitter nesten ble tatt til fange mens de var forsamlet og i ferd med fornyelsen av sine løfter. På grunn av dette bestemte Garnet seg for å dele opp sine misjonærer i elleve mindre grupper, som årlig skulle tilbringe to uker hver uke på misjon.[19]

Etter at Southwell ble fanget i juni 1592, og myndighetene gjennomsøkte Anne Vaux' og Eleanor Brooksbys hus i Warwickshire, skrev Garnet til Aquaviva og bad ham om en assistent som skulle kunne innta Garnets plass om han selv ble tatt. Jesuitten Henry Walpole ble sendt til Garnet, men ble tatt idet han steg i land i desember 1593; han ble henrettet i York den 7. april 1595.[6] Garnet anså at det var hans plikt å i forkledning beskue sine jesuittkollegers henrettelser[20] og kan meget vel ha vært nærværende da Southwell døde på Tyburn den 21. februar 1595.[6] Særlig fader Southwells død rammet fader Garnet tungt og han skrev senere om den «uutholdelige ensomhetens byrde»[21] han måtte utstå i England.[22]

I november 1593 dro Garnet til det falleferdige Wisbech Castle i Isle of Ely, og som myndighetene haddde rekvirert i 1579 fordi det var et kjent tilhold for katolske prester.[23] Det var i denne bygning blant annet Weston satt fanget. De som var innsperret der levde på andre katolikkers almisser og hadde det etter forholdene relativt bra; Garnet beskrev Wisbech Castle på positiv måte og kalte det for en «høyskole for ærverdige bekjennere».[24] Året derpå meglet han i en disputt mellom jesuittene og noen sekularprester og denne kontrovers ble senere kalt Wisbech Stirs.[25] Disputten opphørte ved årets slutt, men Garnet begynte å motta rapporter om at personer på Collegium Anglorum (som jesuittene stod for) og at engelske katolikker i eksil i Brussel var misfornøyde; dette trodde fader Garnet kunne underminere alt arbeide han hadde nedlagt for å prøve å stabilisere situasjonen mellom katolikkene.[6]

Kruttsammensvergelsen[rediger | rediger kilde]

Møter med Robert Catesby[rediger | rediger kilde]

Garnet møtte lederen av kruttkonspirasjonen, Robert Catesby, noen ganger sommeren 1605. Gravur av Adam.

Garnet tilbragte meget av 1604 på reisefot, skjønt det er heller få skildringer bevart fra hans reiser. Til påske holdt han en messe ved Twigmore Hall, kruttkonspiratoren John Wrights hjem. I november besøkte han hjemmet til Anne Vaux (hvis familie han hadde kjent siden sommeren 1586[6]), i White Webbs i nærheten av Enfield; det var for å fornye de løfter som ble gitt ved feiringen av Den salige jomfru Marias tempelgang.[26] Den 9. juni 1605 traff Garnet lederen for kruttsammensvergelsen Robert Catesby på Thames Street i London. Som de diskuterte krigen i Flandern spurte Catesby fader Garnet hvor moralsk det var å «myrde uskyldige». Garnet skal da ha sagt at slike handlinger ofte kan tilgis; forfatterinnen Antonia Fraser anså at Garnet ved den anledning antok at Catesby hadde til hensikt å delta i kampene i Flandern.[27]

Garnet hadde overhodet ikke samme personlighet som Catesby, men er i steden blitt sammenlignet som mer lik en korsridder[28] og han anså at disputter best løste seg om man underkastet seg Guds vilje.[20] Garnet var tilfreds med at Jakob I av England tiltrådte som konge etter dronning Elisabeths død den 24. mars 1603, og han håpet at valget av Jakob som konge også skulle godtas av andre land.[29] Etter at en konspirasjon katolikkene William Watson og William Clark stod bak hadde mislyktes i 1603, skrev Garnet at deres handlinger var «uforskammede og dåraktige» og han anså at kong Jakob best skulle hjelpe katolikkene på fredelig vis.[30] Garnet skrev til pave Klemens VIII om å oppfordre alle engelske katolikker å ikke gi seg inn i voldsomme opprør mot Jakob, et budskap Garnet benevnte som «quiete et pacifice»; dette var også det budskap erkepresten George Blackwell befalte sine prester å følge.[31] Budskapet ble imidlertid ignorert av visse katolikker, og fader Garnet rapporterte til Roma om sommeren 1605 at de engelske katolikker begynte å bli desperate.[32]

Garnet og Catesby traff hverandre igjen i juli 1605 ved Fremland i Essex. Garnet skal da, etter eget utsagn, ha vist brevet fra paven til Catesby, der det stod at opprør var strikt forbudte. Catesby svarte ham: «Hva jeg enn akter å gjøre, om paven kjente til det, skulle han ikke hindre det for vårt lands eget beste.»[33] Garnet protesterte mot Catesbys ord, men Catesby stod på sitt.[34] Catesby tilbød seg også å innvie fader Garnet i planene, men Garnet skal ha avslått. Garnet skal også ha samtalt med William Parker, 4. baron Monteagle kort deretter og stilt spørsmålet om Englands katolikker skulle gavne noe ved å ta til våpen mot Jakob, men svaret han fikk fra Monteagle var vagt og diffust. Forfatteren Alan Haynes foreslo at det var ved dette tidspunkt at Garnet begynte å føle seg overflødig.[35]

Garnet får rede på konspiratorenes planer[rediger | rediger kilde]

Garnet har sagt at han var uvitende om Catesbys planer gjeldende kruttsammensvergelsen frem til den 24. juli 1605, da han ble informert derom av jesuitten Oswald Tesimond; Catesby hadde avslørt planene for Tesimond og han visste ikke hva han skulle gjøre med informasjonen og bad derfor fader Garnet om råd.[27] Garnet antok at Catesby hadde avslørt planene for Tesimond under sitt skriftemål og ettersom det forelå absolutt tieplikt om hva som sies under skiftemålets segl anså Garnet seg ikke i stand til å fortelle for noen om konspirasjonen.[36] Rundt den 24. juli skal et tredje møte mellom Garnet og Catesby ha funnet sted. Garnet skal da ha lest opp et brev han hadde fått fra Persons, der det stod at Catesby først og fremst måtte konsultere med paven innen han forsøker seg på å gjennomføre noen av sine planer. Catesby, som var livredd for at konspirasjonen skulle bli avslørt, nektet å gjøre det.[37] Garnet bestemte seg nå for å skrive et brev til Aquaviva, der han hevdet at han hadde hindret flere voldsomme opprør men at det fortsatt var risiko for at enkelte katolikker skulle forsøke seg på landsforræderi.[38] Nok en gang bad Garnet pave om å oppfordre alle katolikker å ikke gi seg inn i voldsomme opprør mot Jakob; dog ville Garnet ikke avsløre hva han visste om kruttkonspirasjonen så han bad paven å fremst rette denne oppfordring til katolikker i Wales. Garnet bad også at katolikken Edmund Baynham skulle spre dette budskap og i og med parlamentets ajournering i juli antok Garnet at faren for noe opprør var over.[36]

Den 24. august samme år var Garnet ved White Webbs hos Vaux, hennes søster Eleanor Brooksby, William Brooksby og hans hustru Dorothy. De bestemte seg for å dra på pilgrimsferd til vannnkilden St Winefride's Well i Holywell i Flintshire i Wales. De begav seg først til John Grants hjem i Norbrook, så til Huddington Court nær Worcester, gjennom Shrewsbury og så til Wales. Selskapet var på ca 30 personer og blant dem var blant andre Everard Digby, Oldcorne og Nicholas Owen.[39] På ferden tilbake fra St Winefride's Well begav Garnet, sammen med Vaux, seg til Rushton Hall i Northamptonshire, som hadde vært Thomas Treshams (far til Francis Tresham) hjem innen han døde den 11. september 1605. Etter sitt besøk der fortsatte de mot Digbys hjem Gayhurst House i Buckinghamshire. Vaux la merke til de uvanlig mange hester hos både Tresham og Digby og hun sa til fader Garnet at hun var redd for at det var noe under oppseiling. Vaux ville at Garnet skulle tale med Catesby om dette, men han forsikret henne om at Catesby hadde planer om å ta til Flandern; Garnet hadde nemlig skrevet et anbefalingsbrev for Catesby om dette.[40] I oktober stilte Vaux samme forespørsel til Garnet, ettersom hun hadde fått spørsmål fra andre kvinner om hvor de skulle avsted når «voldsomhetene var funnet sted ved parlamentets åpning.»[41] Nok en gang hevdet Garnet at Catesby skulle til Flandern, men Fraser skrev at Vaux' påtrykk måtte ha uroet Garnet mer enn han var åpen om.[42][43]

Fader Garnet gripes ved Hindlip Hall[rediger | rediger kilde]

Denne illustrasjon av George Cruikshank fra den historiske romanen Guy Fawkes viser hvordan Garnet og Oldcorne oppdages og gripes av regjeringstropper ved sitt gjemmested på herregården Hindlip Hall den 27. januar 1606.
I Hindlip Hall var det et tosifret antall prestehull.

Kruttsammensvergelsen mislyktes, mye takket være et anonymt brev som Monteagle hadde mottatt den 26. oktober 1605. Grunnet dette brev, der Monteagle ble advart mot å overvære parlamentets åpning den 5. november,[44] begynte myndighetene å gjennomsøke Westminster Palace. Rundt midnatt natt til 5. november ledet baron Thomas Knyvet en gjennomsøkning og de fant og grep da Guy Fawkes i kjellervelvet under Overhuset, der han voktet over kruttønnene.[45] Da de andre konspiratorene hørte om dette, flyktet de fra London for å istedet prøve å starte et opprør i Midlands.[46] Myndighetene gikk ut etterlysninger, og mens de var på flukt bad Catesby Thomas Bates om å levere et brev til fader Garnet, som da befant seg ved Coughton Court. I brevet bad Catesby om hjelp fra Garnet; Catesby anså at de helst skulle ta seg til Wales for å se om katolikkere der skulle være til støtte for deres opprør. Dette brevet viste seg senere som svært betydningsfullt og Bates hørte da Tesimond utbrøt: «Det er ute med oss alle.»[47] Garnets svar til konspiratorene var at han bad dem slutte med sine «onde handlinger» og i stedet lytte til pavens lærer, hvorpå han selv flyktet feltet.[48]

Garnet tilbragte flere uker på flukt, men ble grepet ved herregården Hindlip Hall den 27. januar 1606. Der hadde han og fader Oldcorne tilbragt åtte dager i et prestegjemme. Dette gjemmestedet var såpass trangt at de verken kunne stå opp eller engang bevege sine ben. Garnet og Oldcorne fikk sin næring via et slags sugerør innbygget i herregårdens vegg, men ettersom prestegjemmet ikke hadde noe toalett og lukt var noe som kunne røpe dem, ble Garnet og Oldcorne nødt til å komme ut fra gjemmestedet, og ble da umiddelbart grepet av de tålmodige prestejegerne.[49]

De ble først ført til Holt Castle i Worcestershire innen de et par dager senere ble bragt videre til London. Garnet var fortsatt veldig svak etter sin tid i prestegjemmet og earlen Robert Cecil av Salisbury så til at kong Jakob stod for alle omkostninger for å holde fader Garnet frisk under sin reise. Han gjennomgikk et kortere forhør underveis til London, men meget til skuffelse for dem som forhørte ham gav Garnet bare korte og konsise svar på spørsmålene. Da de ankom London ble Garnet fengslet i Gatehouse, der flere andre katolikker allerede satt fanget.[50]

Fangenskap og forhør[rediger | rediger kilde]

Et mer formelt forhør med fader Garnet fulgte den 13. februar 1606, og dem som var tilstede var Salisbury, Popham, Edward Coke, William Waad, Edward Somerset, 4. jarl av Worcester, Henry Howard, 1, jarl av Northampton og Charles Howard, 1. jarl av Nottingham. De behandlet Garnet med en kunstlet respekt, der de tok av seg hodeplaggene og kalte ham «herr Garnet» men samtidig vitset de om hans forhold til Vaux og hevdet at de var et kjærestepar.[51] Under forhøret erkjente Garnet noen av de anklager som ble opplest for ham, deriblant at han hadde mottatt Catesbys brev den 6. november, men han benektet at han hadde vært delaktig i konspirasjonen og nektet å navngi noen av de mistenkte konspiratorene; Garnet var nemlig relativt overbevist om at han kunne renvaske sitt navn. Under forhøret ble skriftet A Treatise of Equivocation fremlagt på bordet,[52] et skrift som Garnet selv hadde forfattet, men som det ikke er sikkert at de som forhørte ham kjente til.[53] Dette skrift ble klassifisert som en av de «vranglærende, forræderiske og fordømmelige bøkene»[54] som ble funnet hjemme hos Francis Tresham etter at han var blitt grepet, og de som forhørte fader Garnet hadde svært forskjellige oppfatninger sammenlignet med ham om emnet; de betraktet skriftet som direkte bedragersk.[55]

Dagen etter flyttet de Garnet til Tower til hva han selv kalte «et veldig fint kammer».[56] Han fikk rødvin til sine måltider, men det drøyde innen han fikk sengetøy og kull til sitt ildsted. Garnet skrev at Waad, som var Lieutenant of the Tower of London, behandlet ham vel, selv om han bruste opp så fort de to diskuterte religion.[57]

Forhøret av fader Garnet den 13. februar var bare ett av mange innen hans rettegang; han kan ha blitt forhørt så mange som 23 ganger.[58] Han skal ikke ha gitt noen forhastede svar og han skal også ha vært motstrebende. Det er mulig at Garnet ble torturert på en strekkbenk under forhør, men var også da kaldblodig og skal ha sagt: «Minare ista pueris» (som kan oversettes til «trusler er bare for smågutter»). Hva enn det var av informasjon Garnet avslørte under forhørene var det ikke av særlig stor interesse for avhørerne.[59]

Fader Garnets fangevokter, en mann ved navn Carey, hadde fått i oppdrag av Waad å vinne Garnets tiltro og tilby seg å smugle ut hans brev til hans katolske kolleger som satt fengslet i Gatehouse. Garnet ble senere flyttet til en celle ved siden av Oldcorne, så de begge skulle kunne samtale gjennom et hull; de ble tyvlyttet på av to som var satt til det myndighetene. Garnets og Oldcornes samtaler var oftest harmløse, selv om Garnet en gang avslørte at han hadde drukket seg beruset på vin, noe som senere ble brukt under rettssaken. All hans kommunikasjon med sine kolleger og Vaux ble også kontrollert,[60] og selv om de fleste av hans brev nådde frem til rett mottaker, ble de først lest av Waad, som senere fortalte Salisbury om deres innhold.[57] Skjønt Garnet i ett av brevene til Vaux skrev at anklagene mot ham kun bestod av formodninger (som ikke skulle kunne holde som bevis i en mulig rettssak) erkjente han seg skyldig tidlig i mars 1606, muligens under et torturforhør.[60] Garnet hevdet at han var blitt forskrekket over Catesbys planer og at han kun hadde kjent til en ganske liten del av hva konspirasjonen egentlig var gått ut på.[61] Myndighetene så imidlertid dette som at Garnet hadde kjent til konspirasjonen, og dermed at de hadde tilstrekkelig med bevis for å kunne tiltale ham for landsforræderi.[62][63]

Vaux ble arrestert i mars og forhørt to ganger, men ble løslatt i august samme år.[64][65]

Edward Coke var aktor under rettssaken mot Garnet den 28. mars 1606. Malt av Thomas Athow etter original av ukjent kunstner.
The Face in the Straw, fra Abbots Anthologia, 1613. Det er ofså å se i portrettet av Garnet, øverst.

Rettergang[rediger | rediger kilde]

Rettergangen mot fader Garnet fant sted fredag den 28. mars 1606. Han ble ført til Guildhall i en sluttet drosje; dette var en uvanlig metode, ettersom de fleste fanger måtte gå til fots. Men myndighetene kan ha vært redde for at folk skulle vist støtte for Garnet dersom han fikk gå til sin rettergang.[66]

Rettergangen begynte kl 9.30 og varte hele dagen. Blant de besøkende var kong Jakob (som prøvde å unngå på bli observert), Arabella Stuart og Catherine Howard, grevinne av Suffolk. Garnet ble introdusert med sine mange alias, som «Whalley, også kalt Darcy, også kalt Roberts, også kalt Farmer, også kalt Philips.»[67] Han ble også anklaget for å den 9. juni 1605 ha deltatt i Catesbys planer om å snikmyrde Jakob, hans sønn og for å forsøke å undergrave Englands regjering og monark. Garnet ble anklaget også for å ha hatt en aktiv rolle i konspirasjonen. Til anklagene sa han seg «ikke skyldig».[68]

Anklager var Edward Coke, og han påstod at Garnet hadde deltatt i hver eneste katolske konspirasjon siden sin retur til England i 1586. Coke sa at Garnet hadde sendt Baynham til Roma for å få pavens tillatelse til kruttkonspirasjonen og at han i november 1605, mens han var ved Coughton Court, hadde bedt Gud om at den skulle bli vellykket. Garnets formodede forhold med Vaux ble også medtatt, men det var hans meninger i A Treatise of Equivocation som viste seg ødeleggende for ham, selv om Garnet fullt ut forsvarte sine meninger.

En dødsleietilståelse fra Francis Tresham, som hadde dødd på Tower av sykdom den 23. desember 1605, ble lest høyt under rettssaken. Tresham bad om tilgivelse for å ha blandet inn Garnet i «det spanske forræderi»[69] og hevdet at han ikke hadde sett Garnet på 15 eller 16 år; det ble motbevist under rettssaken. Garnet kjente ikke til Treshams tilståelse og kunne derfor ikke forsvare seg mot påstandene.[70]

Uttslelser om en rekke konspirasjoner under Elisabeths tid, i hvilke andre jesuitter hadde vært innblandet, ble opplest, og likeså noen av konspiratorenes tilståelser. Garnets nektet på sin tidligere samtale med Oldcorne, idet den var å betrakte som hemmelig, og da Garnet av Salisbury ble spurt hva han ville ha gjort dersom paven ekskommuniserte kong Jakob, valgte han å tie.[71]

Salisbury påpekte at ettersom det planlagte snikmordet ikke hadde funnet sted hadde Garnet hatt god tid til å advare myndighetene om dette og Salisbury aksepterte ikke forklaringen at informasjonen hadde vært underlagt taushetsplikt. Garnet svarte at han den gang ikke fullt forstod hva Catesby hadde av planer, hvortil Northampton repliserte: «Quod non prohibet cum potest, jubet» (omtrent: «hva noen ikke forbyr når han kan, beordrer han»). Garnet forsvarte seg med at han faktisk hadde forbudt Catesby fra å fortsette med sine planer, men dette argument falt for døve ører.[72]

Medlemmene av juryen brukte femten minutters overlegning til de kom frem til domsslutningen at Garnet var skyldig i landsforræderi, og han ble dømt til døden ved hengning, trekking og kvartering.[73]

Dagen etter rettegangen redegjorde fader Garnet for sitt forhold til Tresham og han skrev også til Jakob at han fortsatte fordømte all vold mot den sittende konge. Etter at myndighetene hadde løyet for Garnet og sagt at de hadde grepet Tesimond, skrev han et brev til denne hvori han bad om forlatelse for den samtale de hadde hatt året før. Til slutt skrev Garnet den 21. april et brev til Vaux, der han beskrev hvordan hans livssituasjon hadde sett ut de seneste månedene.[74]

Henrettelsen[rediger | rediger kilde]

Garnet ble avrettet den 3. mai 1606 på kirkegården ved den vestre del av Sankt Paulskatedralen.[75]

Etter å ha tilbragt rundt tre måneder i Tower ble Garnet lørdag den 3. mai 1606 fastbundet på en treramme og slept på denne med hjelp av tre hester fra Tower til kirkegården ved den vestre delen av Sankt Paulskatedralen (Old St. Paul). Han bar en svart kappe over sine klær og en hatt og hadde på ferden for det meste foldede hender og lukkede øyne. De som var på kirkegården var sheriffen av London, Henry Montagu, 1. earl av Manchester, George Abbot og John Overall.

Garnet tiet da han ble spurt om han kjente til flere konspirasjoner som under forberedelse. Han ignorerte tilbudet om å konvertere til protestantismen og sa at han ikke hadde begått noen forbrytelse mot kong Jakob. Det eneste Garnet anså seg skyldig til, var at han hadde holdt konspirasjonen hemmelig, på grunn av sin taushetsplikt, og for dette bad han om forlatelse i tilfelle det hadde forulempet kongen eller regjeringen. Dette ble ansett av dem som bevitnet henrettelsen som en tilståelse av at han var skyldig, men Garnet hevdet nok en gang at han var uskyldig til den forbrytelse han var blitt dømt for.[76]

Garnet bemerket at den dag han skulle bli avrettet falt samtidig som Det hellige kors' opphøyelse innen han en siste gang hevdet at han var uskyldig dømt. Garnet sa også at hans og Vaux' relasjon på intet vis hadde vært upassende. Etter dette bad han på skafottet innen han tok av seg kappen og gikk opp stegene. En protestantisk prest forsøkte nå enda en gang å overtale ham å konvertere, men Garnet svarte at han skulle dø som katolikk. John Overall repliserte at «vi er alle katolikker»,[77] men fader Garnet holdt ikke med ham i det.

En siste gang bad Garnet en bønn, innen han ble kastet ut fra stegene med en snare rundt halsen. Garnet døde av hengningen, enten for at de som bevitnet hans henrettelse begynte å trekke ham i bena.[78] eller for at Jakob hadde beordret at han skulle henge til han var død.[79] Hans livløse kropp fikk så gjennomgå resten av straffen. Ingen applauser lød da bøddelen holdt opp fader Garnets hjerte og sa de tradisjonelle ord: «Se en forræders hjerte.»[78][80] Garnets hode ble satt på en påle på London Bridge, men da hans unormalt bleke ansikt begynte å tiltrekke uvanlig mange beskuere, ble myndighetene nødsaget å snu hodet opp ned slik at ansiktet ble skjult for blikkene.[81]

En blodstenket halmveske ble reddet fra retterstedet og på denne ble det sagt at man kunne se Garnets avbilde. Vesken ble gjenstand for manges nysgjerrighet, så den måtte smugles ut av landet av jesuittordenen. Men den forsvant en gang under den franske revolusjon.[82]

Verker i utvalg[rediger | rediger kilde]

  • An Apology Against the Defence of Schisme (1593)[83]
  • A Treatise of Christian Renunciation (1593)[6]
  • The Societie of the Rosary (1593–1594)[6]
  • A Treatise of Equivocation (cirka 1598), tidigere kalt A Treatise against Lying and Fraudulent Dissimulation[5]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ a b Encyclopædia Britannica Online[Hentet fra Wikidata]
  2. ^ Encyclopædia Britannica Online, oppført som Henry Garnett, Encyclopædia Britannica Online-ID biography/Henry-Garnett, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
  3. ^ Social Networks and Archival Context, SNAC Ark-ID w6vx0nkc, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
  4. ^ Art. Henry Garnet Arkivert 9. mars 2015 hos Wayback Machine. hos Gunpowder Plot Society (lest 23. mai 2015); jfr. Philip Caraman: Henry Garnet 1555–1605 and the Gunpowder Plot. Longmans, London 1964.
  5. ^ a b Miola 2007, s. 82
  6. ^ a b c d e f g h i j k l m n o McCoog, Thomas (januar 2008). «Garnett, Henry (1555–1606)». Oxford Dictionary of National Biography. Oxford University Press. doi:10.1093/ref:odnb/10389. 
  7. ^ a b c d Fraser 2005, s. 40
  8. ^ Nicholls 1991, s. 63
  9. ^ McCoog 1996, s. 173
  10. ^ McCoog 1996, s. 173–174
  11. ^ Basset & Charles 2004, s. 42–43
  12. ^ McCoog 1996, s. 233–234
  13. ^ Egentlig var det dersom innehaveren kunne garantere at tilskuere var lojale mot dronning Elisabeth at de fikk lov å se offentlige festligheter fra vinduene
  14. ^ McCoog 1996, s. 256
  15. ^ «For when we thought that there was an end to these disasters by which we are already nearly destroyed, our hope was suddenly turned to sorrow, and now with redoubled effort the overseers are pressing upon us.»
  16. ^ Dette var en troskaphetsed til den regjerende monark i England. Unnvikelse av å sverge eden kunne utløse forræderianklage. Eden lød i 1559 slik: «I do utterly testify and declare in my conscience that the Queen's Highness is the only supreme governor of this realm, and of all other her Highness's dominions and countries, as well in all spiritual or ecclesiastical things or causes, as temporal, and that no foreign prince, person, prelate, state or potentate hath or ought to have any jurisdiction, power, superiority, pre-eminence or authority ecclesiastical or spiritual within this realm; and therefore I do utterly renounce and forsake all foreign jurisdictions, powers, superiorities and authorities, and do promise that from henceforth I shall bear faith and true allegiance to the Queen's Highness, her heirs and lawful successors, and to my power shall assist and defend all jurisdictions, pre-eminences, privileges and authorities granted or belonging to the Queen's Highness, her heirs or successors, or united or annexed to the imperial crown of this realm. So help me God, and by the contents of this Book.»
  17. ^ McCoog 1996, s. 256–257
  18. ^ Basset & Charles 2004, s. 49
  19. ^ Basset & Charles 2004, s. 51
  20. ^ a b Fraser 2005, s. 41
  21. ^ «[...] intolerable burden of loneliness.»
  22. ^ Basset & Charles 2004, s. 48–49
  23. ^ Pollen 1916, s. 7–8
  24. ^ «[...] college of venerable confessors.»
  25. ^ Fraser 2005, s. 52–54
  26. ^ Fraser 2005, s. 122
  27. ^ a b Fraser 2005, s. 154
  28. ^ Fraser 2005, s. 112
  29. ^ Haynes 2005, s. 19
  30. ^ Fraser 2005, s. 77–78
  31. ^ Fraser 2005, s. 78
  32. ^ Fraser 2005, s. 153
  33. ^ «Whatever I mean to do, if the Pope knew, he would not hinder for the general good of our country.»
  34. ^ Gardiner 1883, s. 274–275
  35. ^ Haynes 2005, s. 63–64
  36. ^ a b Fraser 2005, s. 158–160
  37. ^ Haynes 2005, s. 66
  38. ^ Fraser 2005, s. 158
  39. ^ Fraser 2005, s. 161–162
  40. ^ Fraser 2005, s. 167–170
  41. ^ «[...] the brunt was passed in the beginning of Parliament.»
  42. ^ Fraser 2005, s. 177
  43. ^ Haynes 2005, s. 79–80
  44. ^ Haynes 2005, s. 89
  45. ^ Northcote Parkinson 1976, s. 73
  46. ^ Fraser 2005, s. 204–205
  47. ^ «[W]e are all utterly undone.»
  48. ^ Fraser 2005, s. 217–219
  49. ^ Fraser 2005, s. 259–262
  50. ^ Fraser 2005, s. 283–284
  51. ^ Bengtsen 2005, s. 69
  52. ^ Fraser 2005, s. 268
  53. ^ Nicholls 1991, s. 72
  54. ^ «[H]eretical, treasonable and damnable books.»
  55. ^ Fraser 2005, s. 290–295
  56. ^ «[...] a very fine chamber.»
  57. ^ a b Bengtsen 2005, s. 70
  58. ^ Haynes 2005, s. 120
  59. ^ Haynes 2005, s. 116–117
  60. ^ a b Fraser 2005, s. 295–303
  61. ^ Nicholls 1991, s. 65
  62. ^ Fraser 2005, s. 304
  63. ^ Det engelske juridiske uttrykk for det Garnet stod tiltalt for var «misprision of treason», som kan oversettes til «underslag av informasjon angjeldende landsforræderi».
  64. ^ Mark Nicholls: «Vaux, Anne (bap. 1562, d. in or after 1637)» i Oxford Dictionary of National Biography, 2008, Oxford University Press doi 10.1093/ref:odnb/28159
  65. ^ Fraser 2005, s. 307–308
  66. ^ Bengtsen 2005, s. 72
  67. ^ «[...] Whalley, otherwise Darcy, otherwise Roberts, otherwise Farmer, otherwise Philips.»
  68. ^ Fraser 2005, s. 308–309
  69. ^ Dette var forsøk i 1602 og 1603 på å bedre de engelske katolikkers kår ved å være i kontakt med spanske katolikker. Uttrykket det spanske forræderi var blitt utmyntet av myndighetene etter at kruttkonspirasjonen var blitt oppdaget.
  70. ^ Fraser 2005, s. 310–312
  71. ^ Fraser 2005, s. 312–313
  72. ^ Fraser 2005, s. 313–314
  73. ^ Fraser 2005, s. 315
  74. ^ Fraser 2005, s. 317–318
  75. ^ Sankt Paulskatedralen var på den tiden en middelaldersk katedral som ble ødelagt i den store brannen i London i 1666. Den kalles defor senere for Old St Paul's Cathedral.
  76. ^ Fraser 2005, s. 319–322
  77. ^ «[...] we are all Catholics.»
  78. ^ a b Fraser 2005, s. 322–323
  79. ^ Haynes 2005, s. 122
  80. ^ «Behold the heart of a traitor.»
  81. ^ Fraser 2005, s. 326
  82. ^ Fraser 2005, s. 325–327
  83. ^ Miola 2007, s. 81

Litteratur[rediger | rediger kilde]


  • For en omfattende biografi om Garnet, se Caraman, Philip (1964), Henry Garnet, 1555–1606 and the Gunpowder Plot, Longmans 


Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Henry_Garnet&oldid=24343562»