Kritisk rasjonalisme

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til: navigasjon, søk

Kritisk rasjonalisme er en filosofisk og vitenskapsteoretisk strømning som anser kritikk og testing som forutsetningen for kunnskapsøkning. Ny innsikt oppnås ved gjentatt prøving og feiling. Som i den klassiske rasjonalismen antas virkeligheten å være tilgjengelig for erkjennelsen, men ikke på en slik måte at man noen gang kan være sikker på at en gitt beskrivelse av virkeligheten er sann. Den kritiske rasjonalismen forutsetter derfor kritisk realisme som sitt ontologiske og fallibilismen som sitt erkjennelsesteoretiske utgangspunkt.

Den kritiske rasjonalismen ble grunnlagt (og begrepet preget) av Karl Popper og er i dag en innflytelsesrik vitenskapsteoretisk skole. Målt i antall erklærte tilhengere er den neppe dominerende; men dens betydning for å prege dagens vitenskapelige praksis har vært enorm. Viktige representanter er, ved siden av Popper, Hans Albert, W.W. Bartley, Ian Jarvie, Imre Lakatos, David Miller, Peter Munz, Alan Musgrave og John Watkins.[1]

Kritisk rasjonalisme i naturvitenskapene[rediger | rediger kilde]

Den kritiske rasjonalismen var opprinnelig en motreaksjon mot wienerkretsens logiske empirisme. Ifølge denne positivistiske strømningen kunne vitenskapelige utsagn bevises ved induksjon, dvs. at man kunne avlede f.eks. naturlover fra et endelig antall iakttagelser. Popper viste at dette ikke er mulig:[2] Man kan aldri være sikker at ikke en senere iakttagelse motbeviser hypotesen. Vitenskapelige hypoteser kan altså bare falsifiseres (avkreftes), ikke verifiseres (bekreftes). Faktisk kan et utsagn bare kalles for vitenskapelig hvis det er falsifiserbart, dvs. hvis det kan vise seg å være uforenlig med empiriske funn om verdenen.

Vitenskapelig fremgang består ifølge dette synet i de følgende trinnene:

  1. Man setter frem nye, «dristige» hypoteser for å forklare et problem (f.eks. et uforklarlig fenomen).
  2. Man deduserer (avleder) forutsigelser fra denne hypotesen
  3. Man tester disse forutsigelsene empirisk, dvs. sammenligner forutsigelsen med nye observasjoner.
  4. Er forutsigelse og observasjon i konflikt, falsifiseres (forkastes) hypotesen.[3] Er forutsigelse og observasjon i samsvar, styrkes hypotesen, men verifiseres ikke.

Den kritiske rasjonalismens vitenskapsmetode kalles derfor falsifikasjonistisk og kan beskrives som hypotetisk-deduktiv.

Kritiske rasjonalister antar at det fins en objektiv sannhet (realisme), men at man aldri kan være sikker på å være i besittelse av sannheten (fallibilisme). Hvis man er flink til å «luke ut» feilaktige antagelser, kan man i hvert fall nærme seg sannheten (se sannhetsnærhet). I Poppers ord er det «ikke besittelsen av [...] ugjendrivelige sannheter som utgjør vitenskap, men den forbeholdsløse og uavlatelige letinga etter sannhet.»[4]

Objektivitet er ifølge den kritiske rasjonalismen ikke noe den enkelte forsker kan oppnå (selv om hun/han bør prøve så godt hun/han kan). Objektivitet kan i beste fall oppnås på et høyere nivå (forskersamfunnet), ved at av ulike forskere med ulike meninger og utgangspunkt samarbeider om å kritisere hverandres teorier og å lete etter feil i dem.

Kritisk rasjonalisme i samfunnsvitenskapene[rediger | rediger kilde]

Samfunns- og historievitenskapene kan ifølge Popper bruke samme metode som naturvitenskapene, i den forstand at alle antagelser bør formuleres som testbare hypoteser, som så bør utsettes for kritikk og falsifiseringsforsøk. Popper påpekte imidlertid én viktig forskjell: I samfunnsvitenskapene eksisterer det ikke noen allmenngyldige lover, slik som naturlover i naturvitenskapene.[5] Grunnen er at alle samfunnsendringer er frembragt bevisst eller ubevisst av mennesker; selv om samfunnsendringer kan være betinget av tradisjoner og «kanalisert» av institusjoner, er de ikke dermed underlagt uforanderlige lovmessigheter (siden også tradisjoner og institusjoner er menneskeskapt, og derfor kan endres, om enn muligens sakte). Det er derfor prinsipielt umulig å forutsi samfunnsutviklinger (i motsetning til f.eks. en planetbane), men det er mulig å forklare dem.

Samfunnsvitenskapelige og historiske hypoteser har dermed ikke karakter av universelle utsagn («for alle A gjelder B»), men av singulære utsagn («for én konkret A gjelder B»). Siden også singulære utsagn er falsifiserbare, oppfyller samfunnsfagene Poppers definisjon på vitenskap.

Kritisk rasjonalisme i politikk og statsvitenskap[rediger | rediger kilde]

Popper utvidet den kritiske rasjonalismen også til samfunnspolitiske og statsvitenskapelige spørsmål. I likhet med falsifikasjonismen i vitenskapene mente han at også politikk bør handle om å korrigere feil, heller enn å virkeliggjøre et gitt mål. Man bør ikke spørre «hvordan kan vi sikre at samfunnet ledes av dem som er best egnet til å styre,» men «hvordan kan vi sikre at samfunnet kan kvitte seg med ledere som ikke er egnet til å styre?» Demokratiet gir det beste svaret på dette spørsmålet, siden det åpner for å avsette makthavere gjennom fredelige valg, dvs. uten blodsutgytelse.[6]

Poppers idealstat var det åpne samfunn, der statens oppgave er å garantere borgernes frihet og fravær av nød, og der alle vedtak og avgjørelser er transparente, etterprøvbare og kritiserbare. Til dette trengs det en kritisk offentlighet, meningspluralisme og -frihet.

Betegnende er Poppers utsagn at man må «la teorier dø i stedet for mennesker».[7] Utsagnet fremhever ikke bare betydningen av kritikk; det fremhever samtidig ukrenkeligheten av menneskeliv. Popper minnet ofte om at utallige mennesker har måttet dø i forsøkene på å virkeliggjøre fremtidsutopiene som det politiske lederskapet anså som sanne og udiskuterbare (bl.a. under fascismen og kommunismen).

Kritisk rasjonalisme i etikken[rediger | rediger kilde]

I etikken mente Popper at det er viktigere å minimere urett og lidelse enn å maksimere lykke eller velvære. Akkurat som forskere bør strebe etter å falsifisere feilaktige hypoteser, heller enn å verifisere antatt sanne antagelser, bør en moralsk aktør strebe etter å forhindre lidelse, heller enn å etablere velvære.[8] Denne oppfatningen har i etterkant blitt betegnet som negativ utilitarisme, siden den snur utilitarismens maksime på hodet.

Popper begrunnet denne oppfatningen med at det ikke kan være noens oppgave å gjøre andre mennesker lykkelig – å oppnå lykke er opp til hver og én. Derimot bør man kreve av både stater og enkeltpersoner at de ikke gjør andre mennesker ulykkelig.

Kritisk rasjonalisme i metafysikken[rediger | rediger kilde]

Falsifiserbarhet avgrenser ifølge Popper vitenskap fra metafysikk. Han anså likevel metafysisk «spekulasjon» som nødvendig og fruktbar. Også på dette punktet tok han avstand fra den logiske empirismen, som forsøkte å innføre et meningskriterium for å skille mellom «meningsfulle» (vitenskapelige) og «meningsløse» (metafysiske) utsagn. Man bør imidlertid stille krav til metafysiske teorier også, nemlig om de løser et problem, og om de løser problemet bedre enn andre metafysiske teorier. Dermed er også metafysiske utsagn åpen for kritikk, argumenter og forbedring.[9]

Dette kan illustreres med den kritiske rasjonalismen som eksempel på et metafysisk utsagn: Ønsket om at man skal lytte til kritiske argumenter og være åpen for å innrømme feil, kan i seg selv begrunnes og forsvares rasjonelt (f.eks. ved å påpeke at denne holdningen kan unngå voldelige konflikter mellom to parter med ulike oppfatninger). Men ønsket kan bare begrunnes med verdivalg, ikke vitenskapelig, og kan ikke falsifiseres. Dermed er kritisk rasjonalisme ifølge Poppers definisjon en metafysisk overbevisning – men en viktig sådan, siden den løser et problem. Som moteksempel nevner Popper determinisme, idealisme, irrasjonalisme og nihilisme, som er metafysiske teorier som ikke løser noe problem.[10]

Kritisk rasjonalisme i andre fagfelt[rediger | rediger kilde]

Prinsippene til kritisk rasjonalisme har også vist seg å være fruktbare i andre fagfelt. Således har f.eks. Ernst Gombrich anvendt den på kunsthistorien, Thomas Szaszpsykiatrien, Imre Lakatosmatematikken, Reinhold Zippeliusrettsvitenskapen, Richard Baileypedagogikken og Franz Wuketits m.fl. på legevitenskapen.[11]

Opphav og historie[rediger | rediger kilde]

I sin Logik der Forschung (1934) beskrev Popper først den kritisk-rasjonalistiske metode for naturvitenskapene. Han utvidet metoden til samfunnsvitenskapene, politikken og etikken i The Open Society and its Enemies (1945), der han også brukte begrepet kritisk rasjonalisme for første gang.[12]1958 utvidet han metoden til metafysikken, ved å fremheve at også utenomvitenskapelige overbevisninger kan begrunnes, kritiseres og forsvares rasjonelt.[13]

Popper brukte begrepet rasjonalisme ikke (bare) om en erkjennelsesteoretisk skole (som står i motsetning til empirisme), men synonymt med rasjonalitet. Han definerte rasjonalisme (eller rasjonalitet) slik:

«[R]asjonalisme er en innstilling om å lytte til kritiske argumenter og å lære fra erfaring. I grunnen er den en instilling om å innrømme at ‘jeg kan ta feil og du kan ha rett, og hvis vi anstrenger oss, kan det hende at vi kommer nærmere sannheten’. [... Den] rasjonalistiske innstillingen [...] ligner sterkt på den vitenskapelige, på troen på at vi trenger samarbeid når vi leter etter sannhet, og at vi ved hjelp av argumenter kan nærme oss en slags objektivitet.»[14]

Han avgrenset den kritiske rasjonalismen fra pseudo-rasjonalisme og ukritisk rasjonalisme:[15]

  • Pseudo-rasjonalisme er troen på ens egne overlegne intellektuelle evner. Pseudo-rasjonalister tror å være i besittelse av sikker kunnskap, og er derfor ikke innstilt på å lære av feil.
  • Ukritiske rasjonalister forkaster alle antagelser som ikke er bekreftet gjennom argumenter eller erfaring. Ukritisk rasjonalisme overser imidlertid at ikke alle antagelser kan bekreftes (selv om noen kan avkreftes eller i det minste kritiseres og forbedres).

I sin selvbiografi sammenfattet han situasjonen slik:

«Tidligere hadde filosofer trodd at rasjonalitet betyr rasjonell rettferdiggjørelse (av ens antagelser); min tese var [...] at rasjonalitet betyr rasjonell kritikk (av ens egen teori og konkurrerende teorier). [... Vi] kan aldri rettferdiggjøre en teori. Men iblant kan vi ‘rettferdiggjøre’ (i en annen betydning) vår preferanse for en teori»[16]

Kritikk og motkritikk[rediger | rediger kilde]

Den kritiske rasjonalismen har blitt kritisert på varierende grunnlag. Kritikken har på sin side blitt imøtegått av Popper eller andre kritiske rasjonalister. De viktigste kritikkene (og motkritikkene) har vært de følgende:

  • Falsifikasjoner trenger ikke å være endelige. De kan senere vise seg å ha blitt gjort på feilaktig grunnlag.
    • Denne innvendingen ble først fremsatt av Popper selv.[17] Han besvarte den med at ingen kunnskap (verken positiv eller negativ) noen gang er sikker eller endelig. Men en hypotese kan betraktes som falsifisert («inntil videre») så sant forskersamfunnet kan enes om å godta en observasjon som er uforenlig med hypotesen. En hypotese kan derimot aldri betraktes som verifisert (ikke en gang «inntil videre») selv om forskersamfunnet kan enes om å godta en observasjon som er forenlig med hypotesen.
  • Den kritiske rasjonalismen tar ikke høyde for statistiske lover. Disse kan ikke verifiseres, men er heller ikke falsifiserbare ved hjelp av én enkelt observasjon.
    • Denne innvendingen ble først fremsatt av Popper selv.[18] Han besvarte den ved å anbefale at forskeren bør spesifisere en sannsynlighetsterskel. Er den faktiske observasjonen mindre sannsynlig, gitt hypotesen, enn terskelen, anses hypotesen som tilbakevist. Dette svarer til dagens praksis med å spesifisere et signifikansnivå og beregne p-verdier.
  • I positivismestriden ble den kritiske rasjonalismen kritisert for å være lite fruktbar i samfunnsvitenskapene.
    • Poppers syn om at man bør formulere sine antagelser som testbare hypoteser og utsette egne og andres hypoteser for kritikk, gjaldt like mye for samfunns- som for naturvitenskapene. Poppers motstandere i positivismestriden (Frankfurtskolen) tok aldri stilling til Poppers teser.[19] At kritisk rasjonalisme kan brukes i samfunnsvitenskapene, er i hvert fall dokumentert ved at flere har brukt den i samfunnsvitenskapene.[20]
  • Den kritiske rasjonalismen ser for seg at vitenskapelig fremskritt skjer ved stadige, små endringer (i tråd med læring ved prøving og feiling). Fremskritt kan imidlertid også skje gjennom paradigmeskifter, som ligner mer på vitenskapelige revolusjoner enn på gradvise endringer.
    • Popper benektet ikke store vitenskapelige revolusjoner – tvert imot så han også på «vanlig» vitenskapelig praksis som en «kontinuerlig revolusjon».[21] I motsetning til Thomas Kuhn betraktet han paradigmeskifter som et resultat nettopp av rasjonale diskusjoner mellom forskere, og kritiserte Kuhns begrep normalvitenskap for å representere fraværet av og ikke «normaltilstanden» for vitenskapelig aktivitet.[22]
  • Den kritiske rasjonalismen kan ikke anvende sine egne prinsipper på seg selv.
    • Kritisk rasjonalisme krever at vitenskapelige hypoteser skal være falsifiserbare, men er ikke selv falsifiserbar. Grunnen er at den kritiske rasjonalismen ikke er en vitenskapelig hypotese. Den er (ifølge Popper) en metafysisk oppfatning, som kan kritiseres, begrunnes og potensielt forbedres (se over). Den kritiske rasjonalismen oppfyller dermed kravene den stiller til metafysiske oppfatninger.[23]

Se også[rediger | rediger kilde]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Albert (1968); Bartley (1990); Jarvie (2016); Lakatos (1976); Miller (1994); Munz (1993); Musgrave (1993); Watkins (1984)
  2. ^ Popper (1934)
  3. ^ Forutsatt at observasjonen er pålitelig og kan gjentas. Popper (1934, avsn. 9, 19, 22, 29) har påpekt at dette krever en avgjørelse fra forskersamfunnet, og at denne slett ikke trenger å være triviell.
  4. ^ Popper (1934, avsn. 85, uthevelser som i originalen)
  5. ^ Popper (1957)
  6. ^ Popper (1945, kap. 7, avsn. I)
  7. ^ f.eks. Popper (1963, kap. 1; 1994, kap. 1)
  8. ^ Popper (1945, kap. 9, spesielt note 2)
  9. ^ Popper (1963, kap. 8)
  10. ^ Popper (1963, kap. 8)
  11. ^ Gombrich (1960); Szasz (1961); Lakatos (1976); Zippelius (1982); Bailey (2000); Wuketits m.fl. (2007)
  12. ^ Popper (1945, kap. 24, avsn. I)
  13. ^ I et radioforedrag holdt i 1958, gjengitt av Popper (1963, kap. 8)
  14. ^ Popper (1945, kap. 24, avsn. I)
  15. ^ Popper (1945, kap. 24, avsn. I–III)
  16. ^ Popper (1976, kap. 33, kursivering som i originalen)
  17. ^ Popper (1934, avsn. 9, 19, 22, 29)
  18. ^ Popper (1934, avsn. 65–68)
  19. ^ Popper (1984, kap. 5)
  20. ^ Popper (1945; 1957); Albert (1968); Shearmur (1996); Stokes (1998); Gorton (2006); Jarvie (2016)
  21. ^ "revolution in permanence" (Popper, 1994, kap. 1, avsn. VIII)
  22. ^ Popper (1970; 1974, avsn. 39 og 40; 1994, kap. 1 og 2)
  23. ^ Popper (1963, kap. 8)

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • H. Albert (1968). Traktat über kritische Vernunft. Tübingen: Mohr Siebeck.  [engelsk som Treatise on Critical Reason (1985)]
  • R. Bailey (2000). Education in the Open Society: Karl Popper and Schooling. Aldershot: Ashgate. 
  • W.W. Bartley (1990). Unfathomed Knowledge, Unmeasured Wealth: On Universities and the Wealth of Nations. La Salle: Open Court. 
  • E. Gombrich (1960). Art and Illusion: A Study in the Psychology of Pictorial Representation. London: Phaidon. 
  • W.A. Gorton (2006). Karl Popper and the Social Sciences. Albany: SUNY Press. 
  • I. Jarvie (2016). «Popper's Philosophy and the Methodology of Social Science». I J. Shearmur og G. Stokes. The Cambridge Companion to Popper. Cambridge: Cambridge University Press. s. 284–317. 
  • I. Lakatos (1976). Proofs and Refutations: The Logic of Mathematical Discovery. Cambridge: Cambridge University Press. 
  • D.W. Miller (1994). Critical Rationalism: A Restatement and Defence. Chicago: Open Court. 
  • P. Munz, red. (1993). Philosophical Darwinism: On the Origin of Knowledge by Means of Natural Selection. London: Routledge. 
  • A. Musgrave, red. (1993). Common Sense, Science and Skepticism: A Historical Introduction to the Theory of Knowledge. Cambridge: Cambridge University Press. 
  • H.-J. Niemann (2004). Lexikon des Kritischen Rationalismus. Tübingen: Mohr Siebeck. 
  • K. Popper (1934). Logik der Forschung. Wien: Springer.  [engelsk som The Logic of Scientific Discovery (1959)]
  • K. Popper (1945). The Open Society and Its Enemies. London: Routledge & Kegan Paul. 
  • K. Popper (1957). The Poverty of Historicism. London: Routledge. 
  • K. Popper (1963). Conjectures and Refutations. London: Routledge. 
  • K. Popper (1970). «Normal Science and its Dangers». I I. Lakatos og A. Musgrave. Criticism and the Growth of Knowledge. Cambridge: Cambridge University Press. s. 51–58. doi:10.1017/CBO9781139171434.007. 
  • K. Popper (1976). «Replies to my Critics». I A. Schilpp. The Philosophy of Karl Popper. La Salle: Open Court. s. 959–1197. 
  • K. Popper (1976). Unended Quest. La Salle: Open Court. 
  • K. Popper (1984). Auf der Suche nach einer besseren Welt. München: Piper.  [engelsk som In Search of a Better World (1992)]
  • K. Popper (1994). The Myth of the Framework. London: Routledge. 
  • J. Shearmur (1996). The Political Thought of Karl Popper. London: Routledge. 
  • G. Stokes (1998). Popper: Philosophy, Politics and Scientific Method. Cambridge: Polity Press. 
  • T. Szasz (1961). The Myth of Mental Illness: Foundations of a Theory of Personal Conduct. New York: Harper & Row. 
  • J.W.N. Watkins (1984). Science and Scepticism. Princeton: Princeton University Press. 
  • F.M. Wuketits, G. Burdin, W. Feigl og E. Oeser, red. (2007). Karl Popper und die Medizin. Wien: Wiener Universitätsverlag. 
  • R. Zippelius, red. (1982). Rechtsphilosophie. München: Beck. 

Se også[rediger | rediger kilde]

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]