Fallibilisme

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til: navigasjon, søk

Fallibilisme (av latin fallibilis = «feilbar») er en erkjennelsesteoretisk retning som hevder at all kunnskap er provisorisk og feilbar – dvs. at sikker viten ikke eksisterer. Ifølge dette synet kan enhver oppfatning, mening og hypotese vise seg å være basert på en feiltagelse; og det er prinsipielt umulig å gi endelige og uomtvistelige begrunnelser, bevis eller rettferdiggjørelser for en påstand. Man kan likevel ifølge fallibilismen regne med kunnskapsøkning og fremskritt, men bare ved å avdekke feiltagelser, for så å erstatte gamle oppfatninger med nye oppfatninger som er bedre, men fremdeles usikre (jf. falsifikasjon).

Ved å bestride muligheten for at sikker kunnskap kan begrunnes med iakttagelser (jf. empirisme, positivisme), med tankevirksomhet (jf. klassisk rasjonalisme) eller med aprioriske sannheter (jf. kritisisme), står fallibilismen i sterk kontrast til flere utbredte erkjennelsesteoretiske retninger. Men den skiller seg også tydelig fra andre erkjennelsesteoretiske posisjoner som benekter sikker kunnskap:

  • Fallibilismen forutsetter i motsetning til relativismen at det fins en absolutt og objektiv sannhet (ellers hadde det ikke vært mulig å begå feil) – denne sannheten er bare ikke direkte tilgjengelig for oss.
  • Fallibilismen mener i motsetning til skeptisismen at det er mulig å være i besittelse av sann kunnskap – vi kan bare aldri være sikker på å være i besittelse av den.
  • Fallibilismen påstår i motsetning til nihilismen ikke at mennesket nødvendigvis alltid tar feil – vi kan bare ikke utelukke å alltid ta feil.

Fallibilismen tas i dag mer eller mindre for gitt i de empiriske vitenskapene. Det er mao. generelt akseptert at ethvert utsagn om faktiske forhold i verden er beheftet med en større eller mindre grad av usikkerhet.

I tillegg til empiriske utsagn vil fallibilister ofte oppfatte normative utsagn som prinsipielt usikre, dvs. at man ikke kan gi endelige og tvingende begrunnelser for moralske normer. Det fins imidlertid flere ulike holdninger innenfor fallibilismen til spørsmålet om enkelte kategorier av utsagn er unntatt fra prinsipiell usikkerhet. Mange fallibilister vil f.eks. akseptere at sannheten til logiske og matematiske utsagn kan vites med sikkerhet.

Det fins flere forløpere til fallibilismen blant greske filosofer (Xenofanes, Sokrates). Begrepet ble innført av Charles Sanders Peirce, som knyttet det til pragmatismen. I dag er fallibilismen fremfor alt forbundet med Karl Popper og den kritiske rasjonalismen.

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • H. Albert (1991). Traktat über kritische Vernunft (5 utg.). Tübingen: Mohr Siebeck. 
  • E.C. Moore, red. (1993). Charles S. Peirce and the Philosophy of Science. Tuscaloosa: University of Alabama Press. 
  • K.R. Popper (1934). Logik der Forschung. Wien: Springer. 
  • K.R. Popper (1963). Conjectures and Refutations. London: Routledge. 
  • P.P. Wiener, red. (1958). Values in a Universe of Chance: Selected Writings of Charles S. Peirce. New York: Dover.