Imre Lakatos

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til: navigasjon, søk
Imre Lakatos

Imre Lakatos (uttales «lakatåsj»; født 9. november 1922 i Debrecen, død 2. februar 1974 i London) var en ungarsk matematiker og vitenskapsfilosof. Han er mest kjent for sine bidrag til matematikkens filosofi og til forskningsprogrammers metode. Lakatos’ filosofi var inspirert av, og inntar en mellomposisjon mellom, Karl Poppers kritiske rasjonalisme og Thomas Kuhns paradigmekonsept.

Biografi[rediger | rediger kilde]

Født som Imre Lipschitz av jødiske foreldre i den ungarske byen Debrecen, studerte han matematikk, fysikk og filosofi ved hjembyens universitet. Etter den tyske okkupasjonen i 1944 klarte han å unngå deportasjonen til Auschwitz ved å skifte navn til Imre Molnár. Han hadde ledende funksjoner i kommunistiske motstandsgrupper. Etter andre verdenskrig endret han navn på nytt, denne gang til Imre Lakatos. Han begynte å studere i Budapest, og jobbet samtidig for kommunistpartiet, bl.a. i utdanningsdepartementet. 1947 forsvarte han en filosofisk doktorgradsavhandling i Debrecen; 1949 gjennomførte han studier ved Statsuniversitetet i Moskva. Fra 1950 til 1953 satt han fengslet for revisjonisme, men først flere år senere, etter å ha lest Popper, vendte han seg mot stalinismen.

1956 flyktet Lakatos via Østerrike til Storbritannia. Ved Cambridge University tok han en ytterligere doktorgrad under veiledning av Richard Braithwaite, som han fullførte i 1959. Fra 1960 var han ansatt ved London School of Economics, først som lecturer i Karl Poppers institutt og fra 1969 som professor i logikk.

Filosofi[rediger | rediger kilde]

Lakatos har kommet med to viktige bidrag til vitenskapsfilosofien. Det ene er en fallibilistisk tolkning av matematikkens filosofi; det andre omhandler metoden til forskningsprogrammer.

Lakatos’ matematiske filosofi var inspirert av Poppers kritiske rasjonalisme, av Hegels dialektikk og av arbeidene til matematikeren George Pólya. Han kritiserte formalistiske, logisistiske og intuisjonistiske tolkninger av matematikken og forfektet et fallibilistisk og kritisk-rasjonalistisk alternativ. Han viste at fremskritt i matematikken ikke skjer ved «vanntette» deduktive bevisførsler, men mer slik Popper fremstilte fremskrittet i de empiriske vitenskapene: ved prøving og feiling.

Ved å utvikle en teori om vitenskapelige forskningsprogrammer tok Lakatos imidlertid fra rundt 1965 avstand fra Popper og nærmet seg Kuhns posisjon. Lakatos mente at teorier aldri faktisk blir falsifisert, fordi forskerne alltid beskytter teoriens «harde kjerne» ved å justere hjelpehypotesene som utgjør et «beskyttelsesbelte» rundt teorien. Vitenskapelige fremskritt skjer altså ikke ved at teorier blir falsifisert, men ved at forskningsprogrammer «degenererer», dvs. mister sin evne til å gi gode forklaringer på nye observasjoner. Han betraktet imidlertid (i motsetning til Kuhn) forskernes valg som rasjonelle, og forble dermed en kritisk rasjonalist.

Biobliografi[rediger | rediger kilde]

  • Bøker utgitt av Lakatos som redaktør:
    • Problems in the Philosophy of Mathematics (1967)
    • The Problem of Inductive Logic (1968)
    • Problems in the Philosophy of Science (1970, med A. Musgrave)
    • Criticism and the Growth of Knowledge (1970, med A. Musgrave)
  • Bøker med Lakatos’ egne tekster, utgitt posthumt i bokform:
    • Proofs and Refutations: The Logic of Mathematical Discovery (red. J. Worrall og E. Zahar, 1976)
    • Philosophical Papers (red. J. Worrall og G. Currie)
      • Vol. 1: The Methodology of Scientific Research Programmes (1977)
      • Vol. 2: Mathematics, Science and Epistemology (1978)
    • For and Against Method (red. M. Motterlini, 1999, med P. Feyerabend)

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]