Negativ utilitarisme
Negativ utilitarisme betegner den moralfilosofiske oppfatning at det er viktigere å minimere urett og lidelse enn å maksimere lykke eller velvære (slik utilitarismen forfekter). Denne oppfatninga ble først tydelig formulert av filosofen Karl Popper,[1] men har sine forløpere og paralleller i buddhismen og i Hegesias’ filosofi.[2]
Begrepet «negativ utilitarisme» ble innført av Ninian Smart,[3] som var en motstander av posisjonen. Poppers oppfatning kunne også ha blitt beskrevet som en «omvendt» eller «snudd» utilitarisme, men det er Smarts begrep som har blitt stående som den etablerte betegnelsen. Negativ utilitarisme er nært beslektet med antifrustrasjonisme.
Poppers versjon av negativ utilitarisme[rediger | rediger kilde]
Popper argumenterte i The Open Society and its Enemies (1945) for at moralfilosofien kan bli tydeligere hvis man formulerer dens krav i «negative» vendinger, dvs. fremhever hva man ønsker å forhindre, mer enn hva man ønsker å oppnå.[4] Han begrunner dette med at en stat aldri kan gjøre alle mennesker lykkelig (dette er opp til hver og én); derimot bør man kreve av staten at den ikke gjør noen mennesker ulykkelig.[5] Slik han formulerte det:
- «Ut fra et moralsk synspunkt kan ikke nytelse veie opp for lidelse, og i hvert fall ikke én persons nytelse for en annen persons lidelse. I stedet for å kreve den største lykke for flest mulig, bør man kreve noe mer beskjedent, nemlig minst mulig lidelse for alle, så sant lidelsen kan unngås. Når lidelser ikke kan unngås – som sult under en tid med matmangel – bør man videre kreve at de er så likt fordelt som mulig.»[6]
Med den siste setninga – altså med oppfatninga om at lik fordeling av byrder er et moralsk mål i seg selv – foregrep Popper enkelte sider ved Rawls’ Theory of Justice. Setninga viser også at Popper ikke betrakta «minimering av lidelse» som noe kriterium for moralsk adferd (og i hvert fall ikke som det eneste kriteriet), men som én blant flere etiske pekepinner.[7]
Som Popper selv har påpekt, har «dette synet på etikk visse paralleller med synet på vitenskapelig metodologi som [han] har forsvart i [s]in Logik der Forschung»:[4] Forskeren bør ikke strebe etter å verifisere sine hypoteser, men etter å falsifisere hypotesene som er feilaktige. På samme måte bør ikke en moralsk aktør strebe etter å etablere velvære, men etter å forhindre lidelse (jf. kritisk rasjonalisme).
Andre versjoner av negativ utilitarisme[rediger | rediger kilde]
Man kan skille mellom flere ulike varianter av negativ utilitarisme («NU»):[8]
- absolutt NU – bare lidelse tas i betraktning;
- terskel-NU – både velvære og lidelse tas i betraktning, men hvis lidelsen overskrider en viss terskelverdi, kan den ikke kompenseres gjennom velvære;
- svak NU – både velvære og lidelse tas i betraktning, men lidelsen vektes mer enn velvære.
Kritikk og motkritikk[rediger | rediger kilde]
Hovedkritikken mot negativ utilitarisme har vært at den kan få absurde konsekvenser, f.eks. at målet om minst mulig lidelse kan oppnås ved å tilintetgjøre hele menneskeheten på en rask og smertefri måte.[9] Forsvarerne har påpekt at de absurde konsekvensene kan unngås når «minimer lidelse» ikke brukes som det eneste kriteriet for moralsk adferd.[10]
Referanser[rediger | rediger kilde]
- ^ Popper (1945, note 6 til kapittel 5)
- ^ Contestabile (2005)
- ^ Smart (1958)
- ^ a b Popper (1945, note 2 til kapittel 9)
- ^ Popper (1945, kap. 9)
- ^ Popper (1945, note 2 til kap. 9)
- ^ Acton & Watkins (1963); Smart (1989); jf. Popper (1962, bind 2, addendum I, avsnitt 13)
- ^ Tomasik (2013); jf. Ord (2013)
- ^ f.eks. Smart (1958); Ord (2013)
- ^ f.eks. Popper (1962, bind 2, addendum I, avsnitt 13); Acton & Watkins (1963); Contestabile (2005)
Litteratur[rediger | rediger kilde]
- H.B. Acton og J.W.N. Watkins (1963). «Negative Utilitarianism». Proceedings of the Aristotelian Society, Supplementary Volumes. 37: 83–114.
- B. Contestabile (2005). «Negative Utilitarianism and Justice». Besøkt 24. oktober 2016.
- T. Ord (2013). «Why I'm Not a Negative Utilitarian». Besøkt 24. oktober 2016.
- K.R. Popper (1945). The Open Society and its Enemies (1 utg.). London: Routledge.
- K.R. Popper (1962). The Open Society and its Enemies (4 utg.). London: Routledge.
- R.N. Smart (1958). «Negative Utilitarianism». Mind. 67: 542–543.
- J.J.C. Smart (1989). «Negative Utilitarianism». I F. D’Agostino og I.C. Jarvie. Freedom and Rationality: Essays in Honor of John Watkins. Dordrecht: Kluwer.
- B. Tomasik (2013). «Three Types of Negative Utilitarianism». Besøkt 24. oktober 2016.