Falsifikasjonisme
Falsifikasjonisme er den vitenskapsteoretiske posisjon at vitenskap kjennetegnes eller defineres ved at dens utsagn er falsifiserbare («motbevisbare»). Oppfatninga går tilbake på Karl Popper,[1] som foreslo at falsifiserbarhet er det kriteriet som avgrenser all vitenskap fra all ikke-vitenskap (eller metafysikk). Et utsagn må altså kunne vise seg å være feil, for at det skal regnes som vitenskapelig.
Popper viste at bare falsifiserbare utsagn inneholder informasjon om verdenen. Et utsagn som ikke kan vise seg å være feil, som altså er sant av logisk tvingende grunner, er forenlig med alle mulige verdener, og kan dermed ikke inneholde informasjon om den virkelige verden. Siden vitenskap handler om å beskrive og forklare det som skjer i verden, kan ikke vitenskapelige hypoteser bestå av logiske sannheter eller av utestbare utsagn.
Popper kalte ufalsifiserbare, altså ikke-vitenskapelige, utsagn for metafysiske. Til forskjell fra mange filosofer på hans tid (f.eks. logiske posistivister) mente imidlertid Popper at også metafysiske utsagn kan være menings- og betydningsfulle.
Eksempel[rediger | rediger kilde]
Popper kritiserte psykoanalysen for å være uvitenskapelig, siden utøverne tok alle tenkelige observasjoner til inntekt for sin teori: For eksempel ble både et ønske om å redde liv og et ønske om å ta liv forsøkt forklart psykoanalytisk. Dette gjør det umulig å teste hvor godt teorien stemmer overens med virkeligheten. Popper brukte relativitetsteorien som moteksempel: Albert Einstein hadde påpekt flere kritiske tester, dvs. tenkelige observasjoner som ville ha falsifisert hans teori. Senere eksperiment har styrket Einsteins teori, men Einstein gjorde det enhver forsker (ifølge Popper) burde gjøre: å påpeke teoriens svakheter og beskrive kritiske tester.
Popper viste at universelle utsagn (f.eks. naturlover) og singulære utsagn (historiske hypoteser) er falsifiserbare. Universelle utsagn forekommer ifølge Popper bare i naturvitenskapene, og selv her bare i deres nomotetiske fagfelt, dvs. kjemi, store deler av fysikken (med unntak av kosmologiske teorier om enkeltstående hendelser, som f.eks. big bang), og deler av geologien, geografien og biologien. Popper benekta at det fins universelle lover i samfunnsvitenskapene,[2] men siden disse fagene kan fremme og teste singulære hypoteser, så Popper på dem som like vitenskapelige som naturvitenskapene. Det samme gjelder for idiografiske vitenskaper generelt, f.eks. historie, lingvistikk og fylogenetikk.
Falsifiserbarhetskriterier utelukker derimot eksistensielle utsagn fra vitenskapen («det fins»-utsagn, f.eks. «det fins liv på Mars»). Disse kan inngå i vitenskapelig aktivitet og kanskje gi opphav til falsifiserbare prediksjoner, men er ikke seg selv vitenskapelige.
Alternativer[rediger | rediger kilde]
Poppers påvisning av at universelle utsagn bare kan falsifiseres, men ikke verifiseres, er i dag allment akseptert. Poppers ønske om å definere vitenskap via falsifiserbarhet, følger imidlertid ikke direkte fra denne innsikten, og har heller ikke fått stor utbredelse. Mange vitenskapsfolk og -filosofer brukes således et videre vitenskapsbegrep, som også omfatter formalvitenskaper som matematikk, logikk, og filosofi.[3]
Det er viktig å påpeke at heller ikke Popper betvilte berettigelsen til disse fagene, selv om de altså falt utenfor hans definisjon av vitenskap. Tvert imot forsvarte han dem mot den positivistiske kritikken om at metafysiske utsagn er meningsløse. Popper viste at også metafysiske utsagn kan være kritiserbare.[4] På denne bakgrunn argumenterte han at samtlige fagfelt bør gjøre sitt ytterste for å gjøre sine utsagn så testbare, kritiserbare og «forbederbare» som mulig.
Former for falsifikasjonisme[rediger | rediger kilde]
Selv om den aldri har blitt generelt akseptert, kan man nevne Imre Lakatos’ kategorisering av ulike former for falsifikasjonisme i tre grupper:[5]
- Dogmatisk (eller naiv) falsifikasjonisme – falsifikasjon anses for å kunne gi absolutt og sikker kunnskap. Denne formen har aldri hatt noen uttalte forsvarere (selv om den kan betegnes som en nokså utbredt feiltolkning av Poppers falsifikasjonisme). Den ville ha representert en «speilvending» av positivismen, ved bare å erstatte verifikasjon med falsifikasjon.
- Metodologisk falsifikasjonisme – falsifikasjon anses for å være mulig, men aldri absolutt sikker. Den forbinder altså falsifikasjonisme med fallibilisme. Det er denne posisjonen som tilsvarer Poppers oppfatning, og den som vanligvis menes med «falsifikasjonisme».
- Avansert falsifikasjonisme – falsifikasjon anses for bare å berøre «beltet» av hjelpehypoteser rundt et forskningsprogram, mens forskningsprogrammets «harde kjerne» (den egentlige teorien) er utilgjengelig for falsifikasjon. Dette beskriver Lakatos’ egen posisjon, som imidlertid har blitt skarpt kritisert av andre falsifikasjonister, siden falsifiserbarhet her bare spiller en underordna rolle.[6]
Referanser[rediger | rediger kilde]
- ^ K.R. Popper (1934). Logik der Forschung. Wien: Springer.
- ^ K.R. Popper (1957). The Poverty of Historicism. London: Routledge.
- ^ H. Tetens (1999). «Wissenschaft». I H.J. Sandkühler. Enzyklopädie Philosophie. Hamburg: Meiner. s. 1763–1773.
- ^ K.R. Popper (1963). Conjectures and Refutations. London: Routledge.
- ^ Lakatos I. (1974). «Falsification and the methodology of scientific research programmes». I I. Lakatos og A. Musgrave. Criticism and the growth of knowledge (3 utg.). Cambridge: Cambridge University Press. s. 91–196.
- ^ K.J. Düsberg (1999). «Falsifikation/Falsifikationismus». I H.J. Sandkühler. Enzyklopädie Philosophie. Hamburg: Meiner. s. 383–386.