Hypotetisk-deduktiv metode

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til: navigasjon, søk
Enkel figur av stegene i hypotetisk deduktiv metode.

Hypotetisk-deduktiv metode eller en hypotetisk-deduktiv model er en beskrivelse av en vitenskapelig metode. Hypotetisk deduktiv metode regnes i dag av mange som den grunnleggende metode i moderne naturvitenskap. [1]

Metoden bygger på et vitenskapsideal om at sannhet bevares via logisk deduksjon, men at kunnskap oppnås via observasjoner og eksperimenter. Ved å tenke ut tester basert på en hypotese (deduksjon), der testene gir målbare resultater, vil resultatet av testen vise om hypotesen er feil eller om den styrker hypotesen. Metoden er prinsipielt motsatt av induktive metoder, der en først observerer og så lager en teori ut i fra det observerte. [2]

Metoden[rediger | rediger kilde]

Et eksempel på beskrivelse av en metode kan være:

  • Tenk gjennom det du vet om en problemstilling. Finn data og se etter tidligere forklaringer. Hvis du ikke finner noe, så til neste steg.
  • Lag en hypotese. Lag en foreløping forklaring, og skriv den ned eller diskuter den med andre.
  • Tenk ut hva som vil skje, eller ikke skje, i en gitt situasjon dersom hypotesen er rett. Tenk ut en test eller et eksperiment som viser dette.
  • Test, eller gjør eksperimentet. Se på resultatene om de stemmer med forutsigelsen, om de avkrefter hypotesen eller styrker den, om det er gjort logiske feilslutninger, eller om testingen er korrekt.

Dersom resultatene ikke styrker hypotesen, må hypotesen forkastes, forandres eller forfines. Ved å gjenta prosessen flere ganger luker man bort feilaktige antagelser og ved hjelp av videre deduksjon kommer man et skritt nærmere sannheten. Hypotetisk-deduktiv metode kan aldri bevise at noe er sant, bare bevise at noe ikke er sant. Ifølge Karl Popper og David Hume oppnås fremskritt i vitenskapen gjennom falsifikasjonisme.

Metoden kan på sett og vis sammenlignes med approksimasjonsmetoder innen matematikken. For hver gang man gjentar prosessen kommer man nærmere et eksakt resultat, og om utgangspunktet (hypotesen) er presis, behøves færre gjentagelser.

Historie[rediger | rediger kilde]

Aristoteles innførte ideen om at observasjon og empiri var en kilde til universell sannhet via induskjon. Han mente ikke at induksjon gav sikker viten, men mente at deduksjon i form av syllogismer gav viten, og at induksjon bekreftet premissene.

Hypotettisk deduktiv metode kom for alvor inn med de nye naturvitenskapene på 1500- og 1600-tallet. Filosofenes interesse for denne metoden våknet først langt senere. [1]

Rene Descartes laget fire metoderegler, aldri å godta noe uten å tenke igjennom det, at problemer må deles opp i mindre problemer, at løsningen må bygges opp av en logisk tankerekke fra det enkleste til det kompliserte, og at tankerekken må nedtegnes for å vise at alt er med. [3] Descartes fokuserte på rasjonalitet og deduksjon mer enn empiri, og bidro med sin analytiske geometri til at matematisk analyse ble gangbart som vitenskapelig verktøy.

David Hume var empirist, men var skeptisk til kausalitet og betvilte Aristoteles' induksjonsmetode. Selv om en effekt ser ut til å ha samme årsak hver gang, så trenger det ikke være slik i fremtiden.

På 1800-tallet bidro blant annet Hans Christian Ørsted ved å eksemplifisere observasjon, hypotese og deduksjon.

I 1934 kom Karl Popper med boken "Logik der Forschung" med ideen om at falsifisering var et kriterium for å kvalifisere vitenskap.

Kritikk[rediger | rediger kilde]

Carl Gustav Hempel (1905-1997) argumenterte for at metoden er ufullstendig. Hvis en medisin virker i 70% av tilfellene trenger vi flere tester for å finne ut hvorfor den ikke virker. Baye's teorem gjør at vi aldri når 0% eller 100%, så hvor stor tro vi har på at teorien er rett vil påvirke i hvilken grad dataene øker eller minsker troen vår på hypotesen. Hvis 75% reagerer på den siste testen vil det styrke hypotesen om vi ventet 70% og svekke den dersom vi ventet 90%, selv om forventningen kanskje bare er en kvalifisert gjetning.

Hempels paradoks, eller ravne-paradokset, tar utgangspunkt i hypotesen om at alle ravner er svarte. Logisk impliserer det at alle ikke-svarte er ikke-ravner, så dersom noe ikke er svart er det ikke en ravn. Et grønt eple er ikke svart, og er dermed ikke en ravn - en observasjon som kan brukes til å styrke hypotesen om at alle ravner er svarte.

En vanlig løsning på paradokset er å si at det er få ravner i forhold til antallet ikke-svarte ting, så verdien av et grønt eple er tilnærmet 0 i forhold til hypotesen. En annen tilnærming er å si at observasjonen av et grønt eple reduserer muligheten for at det finnes en uobservert ravn som motbeviser hypotesen - og eplet bidrar derfor til å styrke hypotesen.

Thomas Kuhn avviste i "The Structure of Scientific Revolutions" ideen om at det finnes en enkeltmetode som kan brukes på all vitenskap, og argumenterte for at alle forskere jobber innenfor en rekke paradigmer. Avvik fører til nye hypoteser og paradigmer, og et nytt paradigme krever at man ser på alle gamle data på nytt, og endrer det som med forrige paradigme var et puslespill til å bli et kart som krever helt ny viten.

Det er i dag omstridt i hvilken utstrekning metoden finner legitim anvendelse også utenfor naturvitenskapene. Spesielt omstridt er tesen om at hermeneutikk er den hypotetisk-deduktive metode anvendt på meningsfylt materiale. [1]

Lignende idealer[rediger | rediger kilde]

Aksiomatisk-deduktivt vitenskapsideal[rediger | rediger kilde]

Et annet beslektet, men ulikt vitenskapsideal er det aksiomatisk-deduktive. Man jobbet i stor grad etter dette idealet i antikken og middelalderen. Her tar man i bruk en metode som går ut på at man har noen helt fundamentalt grunnleggende sannheter kalt aksiomer. Aksiomene er så innlysende at de ikke krever videre begrunnelse – man rett og slett forutsetter at de stemmer. Man tar disse aksiomene og utleder teoremer, som er spesialtilfeller som følger av aksiomene, ut ifra disse.

Hypotetisk-deduktivt vs. aksiomatisk-deduktivt vitenskapsideal[rediger | rediger kilde]

Det som skiller den hypotetisk-deduktive metoden fra den aksiomatisk-deduktive metoden er at ingen hypoteser i den hypotetisk-deduktive metoden kan oppnå «aksiomatisk» status, da alle hypoteser er likestilt på den måte at alle potensielt kan avkreftes. På den annen side kan en svært velbegrunnet hypotese ligne på et aksiom i den grad det kan utarbeides mange underordnede holdbare teorier som følge av hypotesen.

Bruksområder[rediger | rediger kilde]

Det hypotetisk-deduktive idealet er langt på vei et enhetsvitenskapelig ideal – det vil si et ideal som kan brukes til svært mange typer forskning og vitenskap.

Beslektede emner[rediger | rediger kilde]

Referanser[rediger | rediger kilde]