Hypotetisk-deduktiv metode

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk

Hypotetisk-deduktive metode er et vitenskapsideal som står svært sentralt i vitenskap og forskning. Etter å ha opplevd en del problemer med induksjon, tok man på det 19. århundre i bruk den hypotetisk-deduktive metoden. Denne metoden går ut på at man starter med å fremsette en hypotese, basert eksempelvis på gjetninger, kalkulasjoner og/eller intuisjon, for deretter å teste disse hypotesene opp mot observasjoner fra eksperimenter og lignende, for til slutt å enten avkrefte den opprinnelige hypotesen eller styrke den. Merk at denne metoden ikke kan bekrefte en hypotese, bare styrke den. Ved å gjenta prosessen flere ganger luker man bort feilaktige antagelser ved hjelp av deduksjon og kommer et skritt nærmere sannheten.

Dette kan på sett og vis sammenlignes med approksimasjonsmetoder innen matematikken. For hver gang man gjentar prosessen kommer man nærmere et eksakt resultat, og om utgangspunktet (hypotesen) er presis, behøves færre gjentagelser.

Dersom en hypotese blir avkreftet, må ikke dette tas som et nederlag. Tvert imot er man nå sikker på hva som ikke er tilfelle, og vi eliminerer oss stadig nærmere sannheten. Fremskritt i vitenskapen skjer gjennom falsifikasjonisme, ifølge Karl Popper og David Hume. Ingen hypoteser er endelige sannheter, siden de ikke kan bekreftes, bare styrkes. Uansett om hypotesen avkreftes eller styrkes, er vi hele tiden på jakt etter en enda bedre og ufeilbarlig hypotese.

Aksiomatisk-deduktivt vitenskapsideal[rediger | rediger kilde]

Et annet beslektet, men ulikt vitenskapsideal er det aksiomatisk-deduktive. Man jobbet i stor grad etter dette idealet i antikken og middelalderen. Her tar man i bruk en metode som går ut på at man har noen helt fundamentalt grunnleggende sannheter kalt aksiomer. Disse aksiomene er så innlysende og selvsigende at de ikke krever videre begrunnelse – man rett og slett forutsetter at disse stemmer. Man tar disse aksiomene og utleder teoremer, som er spesialtilfeller som følger av aksiomene, ut ifra disse. Man kan altså si at aksiomene har en ”fredet” posisjon i denne metoden.

Hypotetisk-deduktivt vs. aksiomatisk-deduktivt vitenskapsideal[rediger | rediger kilde]

Det som skiller den hypotetisk-deduktive metoden fra den aksiomatisk-deduktive metoden er nettopp dette viktige punktet – i den hypotetisk-deduktive metoden kan ingen hypoteser oppnå ”aksiomatisk” status, da alle hypoteser er likestilt i så måte at alle potensielt kan avkreftes. På den annen side kan en svært velbegrunnet hypotese ligne på et aksiom i den grad det kan utarbeides mange underordnede teorier som holder som følge av hypotesen. I forbindelse med vitenskapelige revolusjoner ser vi hvor lett man kan blande disse to metodene. Når en tenkemåte er så innarbeidet og velprøvd at vi ikke kan tenke oss annet, er det vanskelig å akseptere en ny tenkemåte som strider mot den gamle. Et eksempel på dette er vår oppfattelse av tyngdekraften. Isaac Newtons forklaring var så overbevisende at man konsentrerte seg om å utlede teorier ut ifra hans forklaring snarere enn å utdype hva gravitasjonkreftene faktisk var. Gravitasjonslovene hadde oppnådd en så godt som aksiomatisk status ved hjelp av utallige eksperimenter og beregninger som ga svært presise resultater.

Albert Einstein introduserte senere en helt ny teori, den generelle relativitetsteorien, som ikke bare kunne brukes til å beregne gravitasjonskreftene, men som også ga en forklaring på hvorfor det var slik. Det skulle litt overbevisning til for å få folk til å godta Einsteins ”deduksjon” av Newtons ”hypotese”. Det er med andre ord viktig å huske at man hele tiden er ute etter å avkrefte hypoteser for å formulere nye og bedre hypoteser.

Bruksområder[rediger | rediger kilde]

Det hypotetisk-deduktive idealet er langt på vei et enhetsvitenskapelig ideal – det vil si et ideal som kan brukes til alle typer forskning og vitenskap. Ved hjelp av denne metoden har vi utarbeidet fremragende teorier innenfor naturvitenskapene. Skulle den ikke også kunne brukes til å forklare mennesket? Vi støter på et problem dersom vi skal bruke et slikt ideal for å forklare menneskers handlinger. Hvorfor handler vi som vi gjør? Det er vanskelig å trekke eviggyldige og deterministiske lover om menneskers handlinger ved hjelp av hypotetisk-deduktiv metode. Likevel kan vi si at det finnes samfunnsmessige regelmessigheter. Dette er ikke-deterministiske regelmessigheter tilknyttet og forutsatt av vedvarende, men ikke eviggyldige samfunnsstrukturer. Innenfor disse regelmessighetene er det både mulig og hensiktsmessig å benytte en tilpasset hypotetisk-deduktiv metode. Statistisk metode, komparativ metode, hypotesefalsifiserende casestudier og kontrafaktisk historieskriving kan stå som eksempler på en tilpasset Hypotetisk-deduktiv metode innen samfunnsfagene og historie.

Beslektede emner[rediger | rediger kilde]