Beriktigelsesbevegelsen

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi

Beriktigelsesbevegelsen (kinesisk: 整风运动, Zhèngfēng yùndòng) var den første ideologibevegelse igangsatt av Mao Zedong og Kinas kommunistparti (KKP). Den fant sted i de kommunistiskkontrollerte områdene av Kina i årene 1942 til 1945. På den tiden var maktsenteret og hovedstaden for de kommunistiske områdene Yan'an i provinsen Shaanxi. Den ble i utgangspunktet presentert som en positiv anledning til folk til å la seg rettlede eller beriktige.[1][2] Den gikk snart over til en kampanje mot intellektuelle som var preget av den over tyve år gamle 4. mai-bevegelsen for å erstatte kulturen som oppstod under den med den nye kommunistiske kultur.[3] Kampanjen førte til at den kommunistiske ledelse innordnet seg bak Mao, og fikk tydelig markert Partiets opphøyede maktanspråk i befolkningen. Mer enn 10 000 mennesker ble drept under beriktigelsesprosessen.[4]

Det kinesiske kommunistiske partis offisielle tilbakeblikk[rediger | rediger kilde]

Ifølge Det kinesiske kommunistiske parti var meningen med kampanjen å gi de mange tusener av nye partimedlemmer som var tilkommet siden 1937 en grunnleggende forståelse for marxistisk teori og leninistisk partiorganisering. Et like viktig mål var å legge bak seg tendensen til blindt å legge sovjetiske erfaringer og direktiver til grunn. Mao understreket ar kampanjen var innrettet mot å «beriktige misforståtte oppfatninger», men ikke gå ut mot folkene som hadde slike oppfatninger.[5]

Kampanjen ifølge almen informasjon[rediger | rediger kilde]

Bakgrunn[rediger | rediger kilde]

I 1930-årene hadde ikke Yan'an opplevd krigshandlinger. Dette var det området Mao nådde frem til etter «den lange marsjen». Området var preget av kameraderi uten korrupsjon, noe beriktigelseskampanjen skulle snu om på[6]

Fase I[rediger | rediger kilde]

Tiden fra mai 1941 til februar 1942 var en forberedelsestid. Kampanjen begynte 1. februar 1942 med Mao Zedongs tale Korriger arbeidsstilen i partiet [1].[2] En bok ved navn «Dokumenter til beriktigelseskampanjen» ble sirkulert internt. Der var det med essays som «Mot liberalismen»[2]» og Liu Shaoqis «Hvordan være en god kommunist».[2]

I juli og august samme år kom kommunistpartier med vedtak om «Forskning og analyse» og «Forbedring av partimedlemskapet». En ledelsesgruppe for kampanjen ble nedsatt, med Mao som direktør og Wang Jiaxiang stedfortredende direktør. På dette tidspunkt hadde Partiet 800.000 medlemmer, men de større beslutninger ble gjort av en krets på 150 medlemmer.[5]

Fase II[rediger | rediger kilde]

Fra februar 1942 til oktober 1943 var kampanjen på sitt høyeste. Mao holdt talen «Korriger arbeidsstilen i partiet» ved åpningen av Partiets sentrale skole (中共中央黨校).[7] I foredraget «Mot den klisjéprega skrivestilen i partiet» for partikadrene i Yan'an i februar 1942 utla han beriktigelsesbevegelsens mål og metoder i stor detalj. Tusener av partimedlemmer var tilstede under foredraget.[7]

Mao Zedong sa:
Hvorfor trenges et revolusjonært parti? Det trenges et revolusjonært parti fordi våre fiender fremdeles eksisterer, og videre må det ikke bare være et ordinært revolusjonært parti men et kommunistisk revolutionært parti[8]

Fase III[rediger | rediger kilde]

Tredje fase varte fra oktober 1943 til 1944, eller april 1945, avhengig av kildene man legger til grunn. Den er generelt kjent som fasen «Oppsummeringen av partiets historie».[7] Høyerestående ledere studerte partiets historie for å prøve å enes om tidligere større stridsspørsmål ved å innrømme «feil».[7] 1943-delen av perioden hadde et element kalt redningskampanjen. Medlemmene nedtegnet sine bekjennelser og innrømmelser, og rettet ofte pekefingeren mot andre partimedlemmer for å beskytte seg mot andres falske anklager mot dem selv.[2] Det hele ble til en ond sirkel av falske tilståelser, beskyldninger og motbeskyldninger som sendte mange uskyldige i døden.

En nøkkelperson i denne kampanjen var sjefen for det hemmelige politi, Kang Sheng.[2] Wang Ming var et av partimedlemmene som ble plukket ut og avtvunget bekjennelse av «feil».[5] Han ble delvis felt av falske anklager fremført av hans tidligere venn Bo Gu, som forøvrig senere ble fordømt selv, for å ha fulgt en «feilaktig venstreavvikende linje» i provinsen Jiangxi. Andre ledende kommunister som Zhang Wentian øvet også selvkritikk.[5] Wang Shiwei ble et velkjent offer.

Kampanjen vurdert etter nytt kildetilfang[rediger | rediger kilde]

Bakgrunn[rediger | rediger kilde]

Med mer forskningsarbeid av både kinesiske og utenlandske historikere er det fremkommet et alternativt bilde av Beriktigelsebevegelsen. Her er blant annet professor Gao Huas arbeid «How Did The Red Sun Rise: The Cause And Effect Of Zheng feng In Yan'an» av betydning. Med dette materialet fremstår kampanjen mest som et tiltak igangsatt av Mao for å sikre hans egen status som øverste leder og diktator av Det kinesiske kommunistparti.

Fase I[rediger | rediger kilde]

Selv om Mao hadde grepet makten innen Partiet etter Zunyi-konferansen, var han enda ikke den helt overveldende dominerende lederskikkelse. Selv om han hadde vunnet maktkampen mot Zhang Guotao, var han fremdeles bare én av flere i det øverste lederskikt, sammen med Zhou Enlai, Wang Ming og Zhang Mintian. Videre ble hans bidrag til revolusjonen på landsbygda og hans status som øverste leder anfektet av andre partiledere som for eksempel Xiang Zhongfa, Zhang Guotao og Li Lisan, og av intellektuelle som Zhou Enlai, Qu Qiubai og de 28 bolsjeviker. Og på samme tid var Mao, i motsetning til Wang Ming, et helt ubeskrevet blad i Komintern.

Etter Zunyi-konferansen ble det dannet en tremanns militær kommandogruppe. Maos vei til makten var brolagt av politiske knep for å fravriste den daglige militære kommando fra Zhou og Wang, de to andre i tremannsgruppen. Med støtte fra gamle underordnede fra hans tid i Jiangxi, som for eksempel Lin Biao og Peng Dehuai, lyktes Mao i dette. Wang hadde tilbragt mange år som student utenlands og ikke hadde noen maktbase i det militære. Zhou hadde store helseplager fra tiden under «den lange marsjen» og hadde ikke krefter til å føre militær kommando noe lenger.

Vider evar Partiets daværende generalsekretær Zhang Mintian en heller intellektuell type som verken fremstod som noen ildfull revolusjonær eller hadde særlige maktambisjoner. Mao utnyttet Zhangs beskjedenhet og overtok skritt for skritt den daglige ledelse av partiledelsen. Da «den lange marsjen» var over var det allerede mange som i noen grad betraktet Mao som den øverste leder. Det hjalp også at den potensielle rival Liu Shaoqi, som stod sterkt blant kommunistene i det nordlige Kina, inntok standpunkter som styrket Maos versjon og oppfatning av tidligere politiske tildragelser internt i Partiet. Mao fant dermed samtidig en pålitelig forbundsfelle for fremtiden.

Senere i perioden benyttet Mao sine ferdigheter til å manøvrere slik at han fikk konsolidert sin maktbase og gradvis bryte ned samholdet mellom hans motstandere, Zhang Guotao og medlemmer av de 28 bolsjeviker. Under det kinesiske kommunistpartis sjette nasjonalkongress sitt sjette plenarmøte, i 1938, ble Maos status som øverste leder både for partiet og de væpnede styrker i noen grad stadfestet. For å ytterligere styrke sin makt foretok Mao en rekke omorganiseringer av Partiet og av enkeltpersoners oppgaver, slik at det ble vanskeligere for de 28 bolsjeviker og for Wang Ming, som da nettopp var kommet tilbake fra Moskva. Med støtte fra Liu og fra hans krets, blant annet folk som Peng Zhen og Bo Yibo, vant Mao igjen i maktkampene ved hjelp av knep og ved å få brutt opp Wangs allianse med Zhou og andre veteraner i partiledelsen. I 1941 vant Mao en overveldende seier over sin erkerival Wang under et forlengelsesmøte i Politbyrået.

Fase II[rediger | rediger kilde]

Beriktigelsesbevegelsen ble offisielt lansert i 1942. Siden det kinesiske kommunistpartis sjette nasjonalkongress sitt fjerde plenarmøte hadde de 28 bolsjeviker begynt med å innta ledende stillinger i Partiet med støtte fra Komintern. Mao innførte egne distinksjoner for å karakterisere sine potensielle konkurrenter. De var først «kamerater som kjempet for gale saker». Dermed plasserte han seg selv utenfor og ovenfor, og kunne plassere de andre i hver sine båser.

Én gruppe ble kalt «dogmatikerne». Det var folk som Wang Ming og de 29 bolsjeviker. De hadde studert utenlands og blitt for ukritiske overfor de utenlandske tolkningsmodeller. Den andre gruppen ble kalt «empirisistene», og i denne båsen satte Mao partifolk som Zhou Enlai, Ren Bishi, Peng Dehuai, Chen Yi, Li Weihan, Dengfa og andre som støttet Wang Ming. Mao tvang dem til å kritisere seg selv og andre i egne kampsesjoner. De måtte alle skrive bekjennelser der de bad om unnskyldning for sine feilgrep. Dette materialet ble da ammunisjon som Mao kunne benytte seg av senere, etter behov, mot sine gamle partikamerater.

Mao hadde lite til overs for den importerte sovjet-ortodokse marxisme og leninisme, og ville erstatte den med sin egen pragmatisme. Han anklaget dem som foretrakk marxismen-leninismen i dens klassiske form for å være dogmatiske, og hevdet at de skadet den kinesiske revolusjon.

Mao opprettet «Den sentrale almene studiekomite» for å lede kampanjen, og den bestod av hans nære allierte Kang Sheng og Li Fuchun, Peng Zhen og Gao Gang. Senere tilkom Liu Shaoqi. Denne midlertidige strukturen tilsidesatte både politbyrå og partisekretæriat og overtok den daglige partiledelse. Slik ble den en av de mektigste grupperinger innen kommunistpartiet. Gruppen gjorde det mulig for Mao å utøve sitt lederskap fullstendig autoritært, uten de hindre som valg og valgperioder innebar. Videre ble Partiets vanlige kollektive beslutningsprosesser en saga blott, og Mao omgjorde Yan'an til sitt eget imperium. Slik fant Mao-diktaturet sin varige fasong.

Fase III[rediger | rediger kilde]

Som kampanjen framskred i det høyere partilederskap, var propaganda- og kulturarbeidet ledet av Zhang Mintian, Bo Gu og deres «dogmatiske» leir. Mao sendte sin favoritt Lu Dingyi 陆定一 for å gjennomføre beriktigelsene, og han oppfordret stabsfolk til å kritisere byråkratiet og hierarkiet i Partiet. Dette var for å lokke folk frempå for å få blottlagt hvem som var misfornøyde med partistyret.

Noen partimedlemmer antok at Mao var mottakelig for kritikk, og gav utløp for sitt sinne over det hierarki og den forskjellsbehandling som preget Yan'an. Den mest berømte kritikk ble rettet av Wang Shiwei, en fri ånd som gikk inn for demokrati og vitenskap. Hans essay avdekket og fordømte Yan'an-hierarkiets og byråkratiets sanne ansikt, noe som irriterte Mao over all måte. Wang ble gikk merkelappen trotskist og ble arrestert av Det sentrale sosialdepartement, som var en tro kopi av Sovjetunionens OGPU[4]. Wang ble henrettet i 1947.

Under Peng Zhens ledelse begynte Den sentrale partiskole å applisere beriktighetskampanjen innen sin egen studentmasse. Store mengder partimedlemmer ble tvunget stil å skrive essays med bekjennelser og selvkritikk.[2] Folk måtte imed jevnlig rapportering gjøre rede for sine taler og sine daglige gjøremål. Dette ble kjent som frelsesstadiet. Dette stadiet var preget av en forsterket anti-trotskist-kampanje og av mistro mot nykommere fra områder styrt av Guomindang. Det sentrale sosialdepartement grep kontrollen over kampanjen og jekket den opp til en masseforfølgelseskampanje i 1943.

Kang Sheng, Peng Zhen og Li Kenong lot ingen anledning gå fra seg til å demonstrere sin makt i det som nå var blitt en ren heksejakt. Tusener av særlig ferskere vanlige partimedlemmer som kom fra områder styrt av Guomindang ble utrenset, varetektsfengslet, fordømt fra tid til annen, utsatt for fysisk eller psykisk tortur, eller genettet. Mange av dem fikk merkelappen «guomindangspioner» eller «antipartiaktivister». Også deres familie og slekt ble utsatt for krenkelser. Den eneste måten de kunne unnslippe slik vedvarende forfølgelse var å tilstå forbrytelser som de aldri hadde begått, og deretter angi andre.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Mark Borthwick: Pacific Century: The Emergence of Modern Pacific Asia, Westview Press, 1998. ISBN 0813334713
  2. ^ a b c d e f David Ernest Apter: Revolutionary Discourse in Mao's Republic, Harvard University Press, 1994. ISBN 0674767802
  3. ^ Denis Twitchett og John K. Fairbank: The Cambridge history of China, ISBN 052124336X
  4. ^ a b US Joint Publication research service: China Report: Political, Sociological and Military Affairs, Foreign Broadcast information Service, 1979
  5. ^ a b c d Philip Short: Mao: a Life, ISBN 0805066381
  6. ^ Jung Chang: Wild Swans: Three Daughters of China, Simon & Schuster publishing, 2003, ISBN 0743246985
  7. ^ a b c d John W. Garver: Chinese-Soviet Relations, 1937-1945: The Diplomacy of Chinese Nationalism, Oxford University, 1988. ISBN 0195054326
  8. ^ Lincoln Li: Student Nationalism in China, 1924-1949, SUNY Press, 1994. ISBN 0791417492

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Gao Hua: How Did The Red Sun Rise: The Cause And Effect Of Zheng feng in Yan'an, The Chinese University Press, 2000
  • Wang Ming: CCP of 50 Years, Orient Press 2004

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]