Keisertre

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk
Keisertre
Siebold & Zuccarini (1870). Flora Japonica
Siebold & Zuccarini (1870). Flora Japonica
Vitenskapelig(e)
navn
:
Paulownia tomentosa
(Thunb.) Steud.
Norsk(e) navn: keisertre
Biologisk klassifikasjon:
Rike: planter
Divisjon: karplanter
Klasse: blomsterplanter
Orden: leppeblomstordenen
Familie: Paulowniaceae
Slekt: Paulownia
Habitat: skog
Utbredelse: Kina; forvillet andre steder

Keisertre (Paulownia tomentosa) er et løvfellende tre i familien Paulowniaceae. Det ble tidligere regnet til maskeblomstfamilien (Scrophularciaceae s.l.).

Beskrivelse[rediger | rediger kilde]

Det blir opptil 20 m høyt, og store trær har en bred, paraplyformet krone. Barken er brungrå, og unge greiner har mange lyse korkporer. Den glatte barken skiller keisertre fra de ellers snarlike artene i slekta trompettre (Catalpa). Bladene sitter motsatt og er hjerteformede og opptil 35 cm lange og 25 cm brede. De er helrandede, men på helt unge trær, eller trær som nylig er beskåret, har bladene to–tre store, spisse tenner på hver side av basis. Det er ingen spesiell høstfarge.[1][2][3]

Blomsterstandene er endestilte, opprette og kjegleformede; de blir 20–30 cm lange og består av mange små kvaster med tre eller fire blomster. Blomstringen er i april–mai og begynner før løvsprett. Blomstene dufter og er klokkeformede, samkronede og tvekjønnede. Begerrøret er dekket av brune hår. Kronrøret er fiolett, femfliket, 5–7,5 cm langt med ribber på innsiden og kjertelhår på utsiden. Frukten er en eggformet, kjertelhåret, 3–4,5 cm lang kapsel. Det er mange små frø med vinger.[1][2][3]

Utbredelse og økologi[rediger | rediger kilde]

Keisertreet hører hjemme i Kina, men det er lenge blitt kultivert, og den opprinnelige utbredelsen er usikker. Det er to varieteter. Hos var. tomentosa er undersiden av bladene tett dekket av hår. Den er utbredt i provinsene Anhui, Hebei, Henan, Hubei, Hunan, Jiangsu, Jiangxi, sørlige Liaoning, Shaanxi, Shandong og Shanxi. Hos den andre varieteten, var. tsinlingensis, er unge blader sparsomt håret. Den er utbredt i provinsene Gansu, Henan, Hubei, Shaanxi, Shandong, Shanxi og nordlige Sichuan.[3]

Arten vokser naturlig i løv- og blandingsskog. Klimaet er subtropisk eller temperert, og optimale forhold er middeltemperatur i varmeste måned på 24–29 °C og årsnedbør rundt 1000 mm. I Kina forekommer den naturlig bare sør for 0 °C-isotermen for januar. Den er en typisk pionerplante og foretrekker voksesteder med mye sol, næringsrik jord med pH 5–8,5 og tilstrekkelig fuktighet.[4]

Veksten er rask, og frøplanter kan blomstre etter 8–10 år. Hver frøkapsel kan inneholde opptil 2000 frø, og store trær kan produsere 20 millioner frø i løpet av ett år. Frøene spres med vinden, og treet kan også spre seg med rotskudd, som kan vokse fem meter i én vekstsesong. Disse egenskapene gjør at arten raskt kan invadere nye områder og danne tette bestander etter brann, jordskred, anleggsvirksomhet eller flom.[4]

Dyrking[rediger | rediger kilde]

Treslaget er plantet i Japan, Korea, Nord-Amerika, Europa, sørlige Sør-Amerika, Australia og New Zealand. Det dyrkes hovedsakelig som prydtre, men den hurtige veksten gjør at det også blir plantet til tømmerproduksjon og vindskjerming. Arten finnes forvillet i disse områdene, og etablerer seg da i veg- og skogkanter, i bratte skråninger, langs elver og i sprekker i fortau og murer. Der klimaet passer, som i østlige USA og Japan, kan keisertre opptre som en invasiv art.[4]

Klimaet i Norge egner seg dårlig for keisertre, og det kan bare plantes i strøk med gode sommertemperaturer og lite frost om vinteren. Det er avhengig av en lang, varm sommer for å utvikle neste års blomsterknopper, og knoppene blir lett ødelagt av kulde. De store bladene har likevel en prydverdi i seg selv. Botanisk hage på Tøyen i Oslo hadde et middels høyt tre, men det døde i en kald vinter. Et nytt tre er plantet som erstatning.[1][5]

Trevirket er lyst, lett og enkelt å bearbeide. Det brukes blant annet til møbler, modellfly, musikkinstrumenter, kjernen i ski og snøbrett, esker, finér og bikuber. Keisertre er et av de viktigste kommersielle treslagene i Kina med over én million trær i plantasjer som årlig produserer tre millioner kubikkmeter virke. I kinesiske plantasjer har 10 år gamle trær en gjennomsnittlig høyde på 15 m og en stammediameter på 30 cm. Plantasjer finnes også i Europa, Sør-Amerika og Australia. En ulempe er at plantasjene må anlegges på næringsrik jord for å få høy produksjon.[4]

I Japan kalles trevirket kiri. Det var vanlig å plante et keisertre når en pike ble født. Treet vokser hurtig, og når piken var gammel nok til å gifte seg, hogde man treet og laget brudekister og annet utstyr av virket. Blader og blomster brukes i japanske heraldiske symboler (mon), for eksempel i symbolet for statsministerens kontor. I dagens Japan brukes virket til esker og tresko (geta), og til å fremstille trekull som brukes til kulltegning og i fyrverkeri.[6]

Navn[rediger | rediger kilde]

Slektsnavnet Paulownia hedrer Anna Pavlovna av Russland, datter av tsar Paul I av Russland. Artsepitetet tomentosa viser til at mange deler av planten er dekket av hår.[5]

Galleri[rediger | rediger kilde]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ a b c A. Mitchell (1977). Trær i skog og hage. Oversatt av I. Gjærevoll. Tiden. s. 386. ISBN 82-10-01282-7. 
  2. ^ a b M. Blamey og C. Grey-Wilson (2004). Wild Flowers of the Mediterranean (2 utg.). London: A & C Black. s. 407. ISBN 0-7136-7015-0. 
  3. ^ a b c «Paulownia tomentosa». Flora of China. Besøkt 8. oktober 2018. 
  4. ^ a b c d «Paulownia tomentosa (paulownia)». Invasive Species Compendium. Besøkt 8. oktober 2018. 
  5. ^ a b O.B. Hansen (29. mai 2018). «Keisertre (Paulownia tomentosa Steud.)». Park & Anlegg. Besøkt 8. oktober 2018. 
  6. ^ M. Roman (27. mai 2016). «The Princess Tree: Stories of Paulownia». Rikumo Journal. Besøkt 8. oktober 2018. 

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]