Lazar Kaganovitsj

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Lazar Kaganovitsj
Født10. nov. 1893[1]Rediger på Wikidata
Dibrova
Død25. juli 1991[1][2][3][4]Rediger på Wikidata (97 år)
Moskva
BeskjeftigelseStatsmann, revolusjonær, politiker Rediger på Wikidata
Embete
  • Første visepresident i Sovjetunionen (1953–1957)
  • First Secretary of the Communist Party of Ukraine (1947–1947)
  • medlem av Sovjetunionens øverste sovjet
  • medlem av den grunnlovgivende forsamling
  • Deputat Vjarkhoўnaga Saveta BSSR 1-ga sklіkannja Rediger på Wikidata
SøskenIzrail Mojsejevitsj Kaganovitsj
Aron Kaganovich
Mikhail Kaganovich
Julij Kaganowicz
PartiSovjetunionens kommunistiske parti (1911–)
NasjonalitetDet russiske keiserdømmet
Sovjetunionen
GravlagtNovodevitsjijkirkegården
Medlem avPolitbyrået i Sovjetunionen
Den allrussiske sentrale eksekutivkomité
All-Union Society of Old Bolsheviks
Utmerkelser
10 oppføringer
Leninordenen (1943)
Helt av det sosialistiske arbeidet (1943)
Arbeidets røde fanes orden (1936)
Gullmedaljen «Hammer og sigd» (1943)
Leninordenen (1935)
Leninordenen (1943)
Leninordenen
Medaljen for tappert arbeid under Den store fedrelandskrigen 1941–1945
Medaljen til minne om Moskvas 800-årsjubileum
Medaljen til minne om 100-årsdagen for Vladimir Iljitsj Lenin
Signatur
Lazar Kaganovitsjs signatur

Lazar Moisejevitsj Kaganovitsj (russisk: Ла́зарь Моисе́евич Кагано́вич; født 10. novemberjul./ 22. november 1893greg. i Kabany nær Kiev, død 25. juli 1991 i Moskva) var en sovjetisk politiker. Han fikk tilnavnet «Jern-Lazar».

Kaganovitsj, som ble født inn i en fattig jødisk familie, fullførte sin skoleutdanning i 1906 og reiste til Kiev, der han arbeidet som skomaker i en fabrikk.[5] I 1911, påvirket av sin eldre bror Mikhail, meldte han seg inn i bosjevikpartiet og ble aktiv i fagbevegelsen.[5]

Han støttet Stalins kandidatur som sovjetisk leder under maktkampen etter Lenins død.[6]

Kaganovitsj ledet kommunistpartiet i Ukraina fra 1925 til 1928, og fungerte da som en slags visekonge der. Her bidro han aktivt i tvangskollektiviseringen av jordbruket, noe som førte til en hungersnød der millioner av mennesker døde.

I april 1930 ble han valgt som sekretær av partiets Moskva-avdeling (i praksis ordfører[7]), og i juli samme år som fullt medlem av politbyrået.[5] Han overså byggingen av undergrunnsbanen i Moskva, og da denne ble ferdig i 1935, ble den oppkalt etter ham.[8][5]

Kaganovitsj jukset ved valget av ny generalsekretær under partikongressen i 1934.[trenger referanse] Kaganovitsj var en av Josef Stalins fem mest betrodde medarbeidere frem til slutten av utrenskningene mot slutten av 1930-årene, men hadde viktige posisjoner i politbyrået helt til Stalin døde.

Han ble ekskludert fra politbyrået og fra sentralkomitéen i 1957 og fra selve partiet i 1961.[5] Sine siste arbeidsår var han direktør for en sementfabrikk i Ural-fjellene. Han pensjonerte seg i 1963, og returnerte til Moskva, der han levde et tilbaketrukket liv.[9][7]

Han døde like før Sovjetunionen formelt ble oppløst i 1991.[10]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ a b Autorités BnF, data.bnf.fr, besøkt 10. oktober 2015[Hentet fra Wikidata]
  2. ^ Munzinger Personen, oppført som Lasar M. Kaganowitsch, Munzinger IBA 00000000815, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
  3. ^ Store norske leksikon, oppført som Lazar Moisejevitsj Kaganovitsj, Store norske leksikon-ID Lazar_Moisejevitsj_Kaganovitsj[Hentet fra Wikidata]
  4. ^ Brockhaus Enzyklopädie, oppført som Lasar Moissejewitsch Kaganowitsch, Brockhaus Online-Enzyklopädie-id kaganowitsch-lasar-moissejewitsch, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
  5. ^ a b c d e Pons, Silvio; Service, Robert (4. mars 2012). A Dictionary of 20th-Century Communism (engelsk). Princeton University Press. s. 436. ISBN 978-0-691-15429-9. 
  6. ^ Clines, Francis X. (27. juli 1991). «L. M. Kaganovich, Stalwart of Stalin, Dies at 97». The New York Times (engelsk). ISSN 0362-4331. Besøkt 15. juni 2020. 
  7. ^ a b «Stalin Henchman Lazar Kaganovich Dead at 97». AP NEWS. Besøkt 15. juni 2020. 
  8. ^ «Glory Of Moscow's 80-Year-Old Subway Tainted By Stalin Connections». NPR.org (engelsk). Besøkt 15. juni 2020. 
  9. ^ Remnick, David (27. juli 1991). «STALINIST BOSS DIES». Washington Post (engelsk). ISSN 0190-8286. Besøkt 15. juni 2020. 
  10. ^ Remnick, David (27. juli 1991). «STALINIST BOSS DIES». Washington Post (engelsk). ISSN 0190-8286. Besøkt 15. juni 2020. 

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]