Johannes Paul I

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Johannes Paul I
Ioannes Paulus I
Albino Luciani, 1969 (3).jpg
Født Albino Luciani
17. oktober 1912
Italia Forno di Canale
Død 28. september 1978
Vatikanstaten Vatikanstaten
hjerteinfarkt
Begravet Peterskirken, Grotte Vaticane
Statsborger i Italia
Religion Den romersk-katolske kirke
Utmerkelse Sankt Gregor den stores orden, Piusordenen, Den gylne spores orden
Alma mater Gregoriana
Dåpsnavn Albino Luciani
Valgt 26. august 1978
Innsatt 27. august 1978
Forgjenger Paul VI
Etterfølger Johannes Paul II

Pave Johannes Paul I (født Albino Luciani, 17. oktober 1912, død 28. september 1978) var pave fra 26. august 1978 til sin død bare 33 dager senere. Han rakk ikke å sette sitt preg på paveembetet, men ble etter innsettelsen sammenlignet med Johannes XXIII. Egenskaper som særlig trekkes fram i omtalen av ham er vennlighet og ydmykhet.

Tiden før pavevalget[rediger | rediger kilde]

Bakgrunn og utdannelse[rediger | rediger kilde]

Lucianis fødested
Luciani som ung prest
Luciani i 1966

Luciani ble født i Forno di Canale, som nå heter Canale d'Agordo, i provinsen Belluno i Veneto-regionen i det nordlige Italia. Han var sønn av Giovanni Luciani (1872–1952), en murer og Bortola Tancon (1879–1948). Albino var den eldste av tre brødre, Federico (1915–1916) og Edoardo (1917–2008), og en søster Antonia (1920–2009). Han ble døpt samme dag han ble født av jordmoren, da de fryktet at han skulle dø samme dag, mens dåpen ble formalisert i den lokale kirken to dager senere.[1]

Han var et rastløst barn, men bestemte seg for å bli prest allerede da han var 10 år etter at en kapusinermunk hadde besøkt landsbyen. Han fikk sin fars tillatelse, og faren sa «jeg håper at når du blir prest vil du være på arbeidernes side, for det var også Kristus selv».[2]

Han begynte på juniorseminaret i Feltre i 1923, hvor hans lærer fant ham litt «for livlig», og studerte deretter ved bispedømmet Bellunos seminar. Under skoletiden i Belluno vurderte han å gå inn i Jesuittordenen, men ble nektet dette av skolens rektor, biskop Giosuè Cattarossi.[3]

Prestetjeneste[rediger | rediger kilde]

Han ble ordinert som prest den 7. juli 1935. Han tjenestegjorde først i den lokale kurien i hjembyen Forno de Canale før han ble lærer og viserektor på presteseminaret i Belluno i 1937.[1] Blant hans fag var dogmatikk og moralteologi, kirkerett og kirkekunst.

Han påbegynte i 1941 en doktorgrad i teologi ved Det pavelige universitet Gregoriana i Roma.[1] Samtidig var han viserektor ved seminaret i Belluno. Han tok den teologiske doktorgraden i 1947, med graden Summa cum laude,[1] og ble det følgende året pro-generalvikar, og i 1954 generalvikar for bispedømmet Belluno.

Luciani ble flere ganger forelått som biskop, men ble forbigått av andre under henvisning til hans svake helse, lave vekst og resignerte utseende. I 1949 ga han ut boken Catechesis in crumbs. Dette var hans første bok, og handlet om hvordan troen kunne formidles på en enklt og forståelig måte for alle mennesker.

Biskop[rediger | rediger kilde]

15. desember 1958 ble han så utnevnt til biskop av Vittorio Veneto av pave Johannes XXIII. I sin første preken til folkene i hans bispedømme, erklærte Luciani: «Jeg vil gjerne være en biskop som er en lærer og en tjener».[2] Som biskop tok han Humilitas («ydmykhet») som sitt motto,[1] og tiltrådte som biskop 11. januar 1959.

Han deltok i alle sesjoner av andre Vatikankonsil (19621965). I 1966 besøkte han Burundi i Øst-Afrika.[4]

15. desember 1969 ble han utnevnt til patriark av Venezia av Paul VI, og tiltrådte sitt nye erkebispedømme 3. februar 1970. 1. februar ble han utnevnt til æresborger av byen Vittorio Veneto, hvor han tidligere hadde tjent som biskop.

Kardinal[rediger | rediger kilde]

Luciani utnevnes til kardinal av pave Paul VI 5. mars 1973

5. mars 1973 ble han utnevnt til kardinal av samme pave i konsistoriet denne dagen. Han ble kardinalprest i San Marco-kirken ved Piazza Venezia i Roma.

I perioden han var patriark av Venezia hadde han sammenstøt med prester som støttet en liberalisering av skismissebestemmelsene i Italia, og suspenderte noen av dem.[5] Men samtidig gikk han imot en avstemning i 1974 som foreslo en innstramning av reglene igjen, da han følte at dette ikke ville bli vellykket og øke skillelinjene i kirken og vise at den ikke ar så innflytelsesrik lenger.[5]

I 1975 forslo han det det skulle settes inn disiplinære tiltak mot de prestene som snakket til fordel for kommunistpartiet eller andre venstreorienterte grupper.[6]

I 1976 solgte Luciani et gullkors han hadde fått av pave Johannes XXIII for å skaffe midler til hjelp for barn med spasmer. Han oppfordret andre prester i Venezia til å selge verdisaker for å bidra til dette formålet og som en inngang til å leve enkelet og ydmykt.[4]

Pavevalget[rediger | rediger kilde]

Utdypende artikkel: Konklavet august 1978

Etter Paul VIs død ble Luciani valgt til pave den 26. august 1978, og innsatt neste dag. Hans angeluspreken på innsettelsesdagen viste ham som en varm person med sans for humor, og imponerte tilhørerne sterkt.

Den smilende paven[rediger | rediger kilde]

Johannes Paul Is våpen

Etter valget gjorde Johannes Paul det klart at han ønsket å «menneskeliggjøre» paveembetet. Han fortalte offentlig at han hadde blitt knallrød av flauhet da han fikk vite at Paul VI hadde utnevnt ham til patriark av Venezia. Som første pave uttalte han seg i entallsform, som «jeg» og ikke «vi». I talene slik de er bevart for ettertiden går ikke dette alltid frem; de ble gjerne endret til det tradisjonelle majestetiske flertall før de ble trykket i pressemeldinger og «L'Osservatore Romano».

Johannes Paul I var også den første som avviste sedia gestatoria, bærestolen som paven tradisjonelt har brukt. Han gikk dog med på å bruke den etter at hans rådgivere hadde forklart ham at hans gange virket upassende; han var plattfot og gikk derfor på en spesiell måte. Etter hans død har plattfotheten blitt trukket frem som et positivt, menneskelig trekk ved ham.

Han var svært skeptisk da han ble valgt, og måtte overtales til å akseptere embetet. Han skal ha sagt til kardinalene: «Måtte Gud tilgi dere for det dere har gjort for min skyld»; bemerkningen skal ha blitt levert med det smil som ga ham tilnavnet «Den smilende pave». Hans motto var Humilitas, «ydmykhet».

Han var den første pave som tok et dobbeltnavn, noe han gjorde til ære for sine to umiddelbare forgjengere, Johannes XXIII og Paul VI. Han var også den første pave som tok i bruk ordenstallet I, noe som brøt med tradisjonen ettersom ordenstall som regel blir tatt i bruk ved senere valg av samme navn for å markere rekkefølge.

Pavens plutselige bortgang[rediger | rediger kilde]

Etter Johannes Paul Is bortgang etter bare 33 dager som pave oppstod det en rekke rykter om årsaken til det plutselige dødsfallet. Mange mente det var merkelig at den offisielle dødsårsaken var hjertesvikt som en følge av de store belastningene i embetet, ettersom paven ikke tidligere hadde vist noe tegn til å lide av svakheter i hjertemuskelen. At paven døde alene ble også sett på som en mistenkelig faktor, da selv et massivt hjerteinfarkt ville gitt paven tid til å ringe etter assistanse ved hjelp av et elektronisk tilkallingssystem som var montert rett ved sengen.

På denne bakgrunn ble det ytret mistanker om at paven var blitt forgiftet. En bakgrunn for en slik konspirasjonsteori kan være angivelige ønsker om å stoppe planlagte forflytninger av personell i kirkens ledelse, samt å forhindre en radikal forandring i kirkens syn på en rekke saker av stor betydning for verdens befolkning, som f.eks. abort-spørsmålet, kirkens syn på homofile, kirkens syn på kvinnelige prester og kravet om sølibat.

Det foreligger imidlerid ingen bevis eller holdepunkter for disse komplott- og konspirasjonsteoriene.

Saligkåring[rediger | rediger kilde]

Saligkåringsprosessen av ham bli innledet i 2003 i hans hjembispedømme Belluno-Feltre, og ble etter tre år oversendt til Kongregasjonen for helligkåringer for videre arbeid.[7] Biskop Giuseppe Andrich i Belluno-Feltre bispedømme opplyste under et besøk i pavens fødeby Canale d'Agordo 27. august 2015 at dokumentene var ferdigstilte, og i dette ligger det en uttalelse fra daværende kardinal Joseph Ratzinger, den senere pave Benedikt XVI, om at han ba til Luciani som om han var en helgen.[7][8][9]

Det blir i saken hevdet ata det foreligger et mirakel etter forbønn til Johannes Paul I, da en bankansatt i den søritalienske byen Altamura i Puglia, som led av magekreft ble mirakuløst frisk etter å ha bedt om den tidligere pavens forbønn.[7]

I populærkulturen[rediger | rediger kilde]

Neri Marcorè spilte pave Johannes Paul I i TV-serien Papa Luciani - Il sorriso di Dio

I 2006 produserte den italienske allmennkringkasteren RAI TV-serien Papa Luciani - Il sorriso di Dio («Pave Luciani - Guds smil»), skrevet og redigert av Giorgio Capitani, basert på pavens liv.[10][11][12] Tittelrollen ble tolket av den italienske komikeren Neri Marcorè.

Den engelske post-punk-bandet The Falls sang «Hey! Luciani» omhandler pave Johannes Paul I.

Patti Smiths resitative sang «Wave», fra albumet med samme navn fra 1979 omhandler Luciani, og albumet er dedikert til ham.

Filmen Gudfaren 3 fra 1990 inkluderer en av konsirasjonsteoriene vedrørerende pavens død, men pavens fødenavn og dødsår er annerledes enn for den virkelige paven.

Den portugiske forfatteren Luis Miguel Rocha hevder i fiksjonsboken Den siste paven fra 2008 at paven ble myrdet.

Den amerikanske forfatteren Robert Littell hevder i sin bok The Company fra 2002 at KGB sto bak drapet på paven.

David Yallop utviklet i sin bok In God's Name («I Guds navn») en rekke teorier bak det angivelige draet på paven.

11. oktober 2008 sendte BBC Radio 4 skuespillet Conclave av Hugh Costello som en del av serien Saturday Play, med David Calder som kardinal Franz König, Allison Reid som Hannah Popper, Nicholas Le Prevost som kardinal Giovanni Benelli og Andrew Hilton som kardinal Karol Wojtyła (den kommende pave Johannes Paul II). Skuespillet omhandler tiden rett etter pavens død.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ a b c d e Highlights of the Life of His Holiness John Paul I, Den hellige stol, http://www.vatican.va/holy_father/john_paul_i/biography/documents/hf_jp-i_bio_01021997_biography_en.html, besøkt 30. august 2015 
  2. ^ a b «The Life of Albino Luciani». The Pope John Paul I Association. Besøkt 30. august 2015. 
  3. ^ Yallop, David (1985) In God's name: an investigation into the murder of Pope John Paul I, s.16 sitat:
    Sitat So strongly did the writings of Couwase [Jean Pierre de Caussade] influence him that Luciani began to think very seriously of becoming a Jesuit. He watched as first one, then a second, of his close friends went to the rector, Bishop Giouse Cattarossi, and asked for permission to join the Jesuit order. In both instances the permission was granted to them. Luciani would soon make his decision, and so he went and asked for permission. The bishop considered the request, then responded, "No, three is one too many. You had better stay here." Sitat
  4. ^ a b «Modern Heroes of the Church - Leo Knowles». Google Books. Besøkt 31. august 2015. 
  5. ^ a b Allen, John (2. november 2012). «Debunking four myths about John Paul I, the 'Smiling Pope'». National Catholic Reporter. Besøkt 30. august 2015 2013. 
  6. ^ «The New Pope: John Paul I». Lakeland Ledger. 27. august 1978. Besøkt 30. august 2015. 
  7. ^ a b c «Italia: Saligkåring av Johannes Paul I foran avgjørende fase». Katolsk informasjonstjeneste. 27. august 2015. Besøkt 30. august 2015. 
  8. ^ Rome: Pope Luciani soon beatified, also Ratzinger has testified in his favor, but he lacks miracles. Messagiero, 27. august 2015
  9. ^ Benedict XVI to witness the beatification of Albino Luciani. Telebelluno, 27. august 2015
  10. ^ Sergio Perugini. Testimoni di fede, trionfatori di audience. Effata Editrice IT, 2011. ISBN 887402732X. 
  11. ^ Silvia Fumarola (22. oktober 2006). «Marcorè: Papa Luciani, 33 giorni per provare a cambiare la Chiesa». La Repubblica. Besøkt 5. juli 2015. 
  12. ^ Renato Franco (25. oktober 2006). «Trionfa il Papa del sorriso Nove milioni davanti alla tv». Corriere della Sera. Besøkt 30. august 2015. 

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]


Emblem of the Papacy SE.svg
Forgjenger:
Paul VI
Pave
(liste over paver)
Etterfølger:
Johannes Paul II