Laud

• 1,0 - 1,5: laudabilis prae ceteris, «rosverdig fremfor de andre», preseterist.
• 1,6 - 2,5: laudabilis, "rosverdig"
• 2,6 - 3,2 haud illaudabilis, «ikke urosverdig»,non contemnendus, «ikke å forakte»
• 3,3 - 4,0 non contemnendus Immaturus («umodent», dårligere enn 4,0) (stryk)

Juristene hadde sitt eget system som var slik:

• 2,15 og bedre: Ren laud
• 2,16-2,35 – Står til Laud
• 2,36-2,55 – Kan få laud
• 2,56-2,75 – Kan vel få laud
• 2,76-2,95 – Haud illaudabilis
• 2,96-3,15 – Står til haud illaudabilis
• 3,16 og dårligere – Immaturus (stryk)

På de enkelte eksamener ble karakteren gitt med 5/100s nøyaktighet, dvs. 2,60, 2,65, 2,70 osv, men på det endelige vitnemål var nøyaktigheten 1/100. Fordi det var et krav til enkelte stillinger (f.eks. høyesterettsdommere) at man hadde «beste karakter» til eksamen (dvs. laud (2,75 eller bedre)), ble laud/haud-grensen svært viktig – også for andre stillinger for jurister – selv om hovedkarakteren var et snitt der kandidaten med 2,75 neppe var vesentlig bedre enn han som hadde 2,76. Sluttkarakteren ved juridisk embetseksamen ble også publisert i Norsk Retstidende frem til 1969 slik at det tidligere var enkelt for jurister å finne ut hvilken karakter kolleger hadde.

Summa cum laude

Summa cum laude er det latinske uttrykket for den høyeste utmerkelse i forbindelse med høyere utdannelser, og brukes ofte på engelske og amerikanske universiteter. Der finnes latinske uttrykk som tilkjennegir kvalitet og nivå på et gjennomført studium. På universitetene anvendes typisk følgende tre uttrykk, som her er angitt i stigende orden:

• cum laude – «med ros»
• magna cum laude – «med stor ros»
• summa cum laude – «med største ros»

Betegnelsene har samme rot som de som ble brukt som karakterer i Danmark-Norge i perioden 1788–1805.