Jens Gunderssen

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
(Omdirigert fra Jens Gundersen)
Gå til: navigasjon, søk
Teatermannen og visedikteren Jens Gunderssen (1912–1969) i 1947

Jens Gunderssen (født 19. mai 1912 i Drammen, død 11. desember 1969) var en norsk skuespiller, teatersjef, visesanger og lyriker. Selv om han var utdannet jurist, og arbeidet som skuespiller, instruktør og teatersjef, var det likevel visene som gjorde Gunderssen-navnet kjent.

Skuespilleren[rediger | rediger kilde]

Jens Gunderssen var sønn av «ordføreren i Drammen», Karl Gunderssen, men ble etterhvert mer kjent enn sin far utover byens grenser. Allerede som gymnasiast viste Jens lovende takter i teaterlivet som medlem av Fraterteateret ved Latinskolen i Drammen. Han studerte jus ved Universitetet i Oslo og ble cand.jur. i 1937. Året etter fikk han en stilling hos rådmannen i Bærum. Der fikk Jens Gunderssen innsikt i og høstet erfaringer fra administrativ virksomhet, noe som skulle komme ham til stor nytte senere i livet.

Victor Bernau, som var sjef på Det Nye Teater i Oslo, så Jens Gunderssen opptre i 1939. Han fikk en rolle i stykket Sjette etasje, og fra den profesjonelle scenedebuten i april 1939 ble Det Nye Teater hans arbeidsplass. To år tidligere var han i England hvor det egentlig var meningen at han skulle studere jus, det var i hvert fall det han fortalte sin far som finansierte oppholdet. Sannheten var at han hadde klart å komme seg inn på et skuespillerkurs i London. Under denne tiden skrev han også reisebrev og teateranmeldelser for aviser i Drammen. Jens ønsket, foruten å bli skuespiller, å bli journalist. Som skuespiller viste Jens et sikkert grep om spesielt roller i den intime komedien. Hans spilleform var preget av en tilsynelatende enkel fremstilling, men var resultat av et omhyggelig arbeid. Han ga sine scenefigurer individuelle trekk, og tok typer på kornet.

Fra tiden på Det Nye Teater huskes han blant annet for roller som ektemannen i Luttens sang av Tse-Cheng, tittelfiguren i Den lettsidige Platonov av Tsjekhov, og godseier Ulfheim i Ibsens Når vi døde vågner. Ved åpningen av Folketeatret spilte han advokat Strøm i Gunnar Heibergs Tante Ulrikke og Mr. Page i Shakespeares De lystige koner i Windsor. Det å kunne opptre i skuespill av Heiberg og Shakespeare to påfølgende kvelder viste hans spennvidde og mangfold som skuespiller.

Som teatersjef fikk Jens Gunderssen ikke tid til roller på scenen lenger. I stedet utfoldet han sitt kunstneriske talent som regissør. På Folketeatret skapte han en mesterlig oppsetning av Dylan Thomas' radiodrama Under Milk Wood og en realistisk og meget bevegende Anne Franks dagbok, som ble teaterets største suksess. Regissørvirksomheten fortsatte han på Oslo Nye Teater med blant annet Se, men ikke høre av Peter Shaffer.

Radioteateret[rediger | rediger kilde]

I 1950 ble stillingen som sjef for Radioteateret utlyst. Det var første gang i NRKs historie at dette skjedde. Jens Gunderssen ble innstilt som nummer én. Grunnen til dette var ifølge NRKs begrunnelse «at i tillegg til hans utdannelse, har han lagt for dagen fremragende administrative og organisatoriske evner samt musikalsk skjønn». Som sjef for Radioteateret skjønte Jens at han var nødt til å bringe inn en mer tidsriktig profil i radioen. Dette resulterte i et mer politisk spor. Han satte opp en rekke nye norske stykker av forfatterne Johan Borgen, Odd Eidem, Olav Nordrå, Inger Hagerup, Jan-Magnus Bruheim, Torvald Tu, Ebba Haslund, Alex Brinchmann, Tor Jonsson, Sjur Lothe, Tarjei Vesaas og sørget for Finn Carlings debut.

Rekken av utlandske hørespill var stykker av Eugene O'Neill, Elmer Rice, Arthur Miller, Ferenec Molnar, Jean Giraudoux, James Joyce, Arthur Schnitzler, Georg Büchner, Bertolt Brecht, William Butler Yeats og T.S. Eliot. Blant de mest populære stykkene av utenlandske forfattere var Sorry wrong number med Wenche Foss i hovedrollen. Jens Gunderssens største formeksperiment i Radioteateret var etterkrigstidens første påskekrim Paul Temple og Gregory-saken i ti deler. I tillegg kom også publikumsfavorittene Paul Cox og Dickie Dick Dickens[trenger referanse]. Jens Gunderssen innførte også en regel som sa at ikke engang skuespilleren skulle vite hvem som var morderen i stykkene. Dette skapte en stor spenning i produksjonene, og ofte var Oslos gater folketomme da stykkene gikk på radio.

Og Jens Gunderssen forsatte å overraske; den nye teatersjefen var del av et venstreorientert teatermiljø rundt Axel Otto Normann og Hans Jacob Nilsen som lenge hadde jobbet for et ekte folketeater der politiske skuespill skulle stå på spilleplanen. Holdningen til Jens Gunderssen ble ikke så godt mottatt av det sosialdemokratiske NRK. Dette fordi den inneholdt elementer av pasifisme, som var svært upopulært i antikommunistiske kretser i Arbeiderpartiet. Reaksjonene innenfor NRK-miljøet var veldig sterke[trenger referanse].

Medlem av programutvalget og varamann for Arbeiderparti-hauken Håkon Lie i kringkastningsrådet; Andreas Andersen kritiserte repertoarvalget i krasse ordlag, da NRKs holdning til NATO ble diskutert. Andersen, som nylig hadde fratrådt som statssekretær i Forsvarsdepartementet, mente mange av Radioteaterets stykker understøttet en «systematisk psykologisk krigføring» som kommunistene hadde i gangsatt, kamuflert som «fredssak». Da diskusjonen fant sted, hadde Jens Gunderssen allerede blitt ansatt av Hans Jacob Nilsen på det nyåpnede Folketeatret i Oslo. Han var skuespiller der frem til 1955, og overtok da som teatersjef.

Han ledet Folketeatret til 1959 da teateret ble slått sammen med Det Nye Teater til Oslo Nye Teater.

NRK Fjernsynet[rediger | rediger kilde]

To år etter avgangen som radioteatersjef innledet Jens Gunderssen en ny æra i NRKs historie. 12. januar 1954 satt han på en krakk i skarpt scenelys og sang sin kjente vise Vuggevise. Sangen var det første offentlige og offisielle TV-kulturinnslag i NRK, og ble bivånet av et fascinert hovedstadspublikum.

Verv[rediger | rediger kilde]

Både på og utenfor scenen spilte Jens Gunderssen mange roller. Ved siden av å være en allsidig skuespiller var han teatersjef og regissør, og han påtok seg tunge verv i norske og nordiske kunstnerorganisasjoner. I de fem første etterkrigsårene engasjerte han seg sterkt i organisasjoner for norske og nordiske scenekunstnere. 1945 ble han styremedlem i Norsk Skuespillerforbund, og året etter påtok han seg formannsvervet i foreningen. Han var også medlem av Norges Kunstnerråd 1947–50, formann i Nordisk Skuespillerråd 1947–49, styremedlem i Nordisk Teaterutvalg 1947–50 og medlem av Statens Filmråd fra 1951.

Jens Gunderssen hadde også enkelte filmroller.

Visedikteren[rediger | rediger kilde]

I begynnelsen sang Jens Gunderssen ofte andres viser, men etter hvert komponerte han melodier og tekster til egne viser. Først med svenske tekster, senere norske. Grunnen til dette var at svenskene hadde en helt annen og lengre tradisjon når det gjaldt viser. I Norge hadde man folkeviser, men «kunstviser» som man den gang kalte det, var det heller dårlig med. Jens Gunderssen holdt også konserter i Sverige (Göteborg) rett før annen verdenskrig og skrev også viser med antinazistisk innhold før og under andre verdenskrig, men disse ble aldri utgitt. Jens Gunderssen sto politisk til venstre, og blant protestvisene han skrev under krigen var om tysk flåtebesøk: "Dem fikk vandre rundt og slik / og agitere ugenert for nazipolitikk" - og om forsvunne jøder: "Hvor er det blitt av Efraim, vår nabo og vår venn? / Du svarer at han lever, han kommer snart igjen".

Jens Gunderssen var blant initiativtakerne til Visens Venner i 1944. Denne foreningen startet han sammen med Odd Brochmann (formann), Julius Hougen, Yukon Gjelseth og Bjørn Mørk. Medlemmene var mange, og blant annet var Thorbjørn Egner, Bjarne Berulfsen, Jacob Dybwad, Ivar Mauritz-Hansen og Finn Faaborg medlemmer. Visens Venner hadde også med komponistene Kåre Siem, Geirr Tveitt, Bjarne Amdahl og Finn Ludt. Senere ble også Alf Prøysen, Jacob Sande, Mimmi Thommessen, Hartvig Kiran, Erik Bye, Ivar Medaas, Otto Nilsen, Birgitte Grimstad og Alf Cranner med. Visens Venner var et svar på den svenske foreningen «Visans Venner» (startet 1936) som han hadde hatt så god kontakt med før annen verdenskrig.

Om visesangeren har Alf Cranner uttalt: «Når jeg hørte Jens Gunderssen synge på kvelder i Visens Venner, ble forsamlingen helt stille. Jens liksom inviterte til nærhet. Han var av den sjeldne typen artister som får oppmerksomhet ved å gå ned i volum i stedet for opp. I 1939 holdt han konserter i Oslo Nye Teater der han satt på en krakk på scenen med en akustisk gitar i fanget og trollbandt forsamlingen uten mikrofon. Helt alene...» Jens lavmælte, varme og melodiøse visesang, ofte til eget gitar- eller luttakkompagnement, representerte nærmest en egen genre her hjemme i Norge da han kom på grammofonplatemarkedet i 1940-årene. For Jens Gunderssen var det en naturlig sammenheng mellom visesang og skuespillkunst. «Skal man synge godt, må man leve seg inn i visens stemning på samme måte som skuespilleren må leve seg inn i rollen,» uttalte han en gang.

For mange nordmenn er det visedikter Jens Gunderssen vil bli husket som. Selv om tittelen «Vuggevise» kanskje ikke sier så mye, så kjenner nok mange igjen refrenget «Noen kommer, noen går. Noen dør i livets vår. Stjerner lyser hvite.» fra radioen på 1950- og 60-tallet. Denne visa skrev han til en av sine venners kone kort før hun døde etter et lengre sykeleie. Andre kjente viser er blant andre «På trammen», «Gatefeiersang» og «Sjømannsvise». Jens Gunderssen nøyde seg ikke bare med å skrive viser, han fremførte dem også. Dessuten arbeidet han utrettelig for å bedre visens kår i det norske kulturlivet, blant annet sammen med sin gode venn Julius Hougen i NRK.

Privat[rediger | rediger kilde]

Jens Gunderssen var gift med skuespillerinnen Gunvor Hall (født 26. november 1908, død 19. november 1961).

Plater[rediger | rediger kilde]

Visebøker[rediger | rediger kilde]

Filmroller[rediger | rediger kilde]

Referanser[rediger | rediger kilde]

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]