James Boswell

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
James Boswell
Født29. okt. 1740[1][2][3]Rediger på Wikidata
Edinburgh[2][4]
Død19. mai 1795[5][1][2][6]Rediger på Wikidata (54 år)
London[2]
BeskjeftigelseDagbokskriver, skribent, jurist, biograf Rediger på Wikidata
Utdannet vedUniversity of Edinburgh[4]
University of Glasgow
Universitetet i Utrecht[4]
EktefelleMargaret Boswell[7][8]
FarAlexander Boswell, Lord Auchinleck[7][9]
MorEuphemia Erskine[7][9]
SøskenThomas David Boswell[7]
Lieut. John Boswell[7]
Barn
7 oppføringer
James Boswell[7]
Veronica Boswell[7][9]
Euphemia Boswell[7][9]
Sir Alexander Boswell, 1st Baronet[7][9]
Elizabeth Boswell[7][9]
Sally Boswell[7]
Charles Boswell[7]
NasjonalitetKongeriket Storbritannia
Storbritannia[10]
James Boswell på Commons

James Boswell, 9. laird av Auchinleck (født 29. oktober 1740, død 19. mai 1795) var en skotsk advokat, forfatter og dagbokskribent, født i Edinburgh som eldste sønn av dommeren Alexander Boswell, 8. laird av Auchinleck, og Euphemia Erskine. Ved farens død arvet han tittelen og Auchinleck House med tilhørende eiendom i Ayrshire.

Han er mest kjent for sin biografi om sin venn og eldre samtidige, den engelske forfatteren Samuel Johnson, som tidvis omtales som den beste biografien skrevet på engelsk.[11][12]

En stor mengde av Boswells dagbøker, brev og private papirer ble gjenfunnet fra 1920- til 1950-tallet, og deres pågående utgivelse av Yale University som har endret hans omdømme til det verre og bedre: .«.. gitt oss et helt annet bilde av Boswell både som menneske og som forfatter: en alkoholisert, overtroisk, ytterst forfengelig person med store psykiske problemer, men intelligent og humoristisk. Med en kunstners blikk visste han å velge ut de virkelighetsbilder som passet hans visjon. (...) ...beriket med en virkelig betydelig stilist og skarp iakttaker av mennesker og miljøer.»[13]

Tidlig liv[rediger | rediger kilde]

Alexander Boswell
Auchinleck House

Boswell ble født i Blair's Land på østsiden av parlamentet like bak St Giles' Cathedral i Edinburgh 29. oktober 1740. Han var den eldste sønnen til en dommer, Alexander Boswell, lord Auchinleck og hustruen Euphemia Erskine. Som den eldste sønnen var han arving til familiens eiendom Auchinleck i Ayrshire. Boswells mor var en streng kalvinist, og han følte at faren var kald mot ham.[14] Som barn var han sart sjel, men ettersom han var en ukonvensjonell gutt med et uvanlig temperament vokste han aldri helt fra ungdommen eller vokste til manndom. Han var ever the boy, alltid en gutt, som Samuel Johnson en gang uttrykte det.[14] Kay Jamison, professor i psykiatri ved Johns Hopkins, mener i sin bok Touched with Fire at Boswell kan ha lidd av bipolar lidelse,[15]og denne tilstanden ville ramme ham sporadisk gjennom hele livet. I en alder av fem ble han sendt til James Mundells skole i Edinburgh, en avansert institusjon etter datidens standarder, hvor han ble instruert i engelsk, latin, skriving og regning.

Den åtte år gamle Boswell var ulykkelig der, og led av mareritt og ekstrem sjenanse. Følgelig ble han fjernet fra akademiet og utdannet av en rekke private lærere. Den mest bemerkelsesverdige og støttende av disse, John Dunn, som åpnet ham for gleden i lesning, introduserte Boswell for moderne litteratur, som essay og artikler fra det banebrytende tidsskriftet The Spectator som behandlet moralske og praktisk-filosofiske emner i moderne opplysningsfilosofenes ånd. Dunn var også til stede, om ikke direkte involvert, under Boswells alvorlige lidelse i 1752, da han ble begrenset til byen Moffat i det nordlige Dumfriesshire.[16] Dette ga Boswell sin første opplevelse av ekte samfunn. Hans bedring var rask og fullstendig, og Boswell kan ha bestemt seg for at reiser og underholdning utøvde en beroligende terapeutisk effekt på ham.[16]

Boswells Edinburgh. I sine dagbøker nevner han ofte å bruke «Back Stairs» bak Parliament Close. Fødestedet hans var familiens byhus på østsiden av tettstedet, rett rundt hjørnet på toppen av trappen.

Som 13-åring ble Boswell registrert på kunstkurset ved Universitet i Edinburgh, og studerte der fra 1753 til 1758. Midtveis i studiene led han av en episode med alvorlig depresjon, men kom seg helt. Boswell hadde mørk hud, svart hår og mørke øyne; han var gjennomsnittlig høy, og han hadde en tendens til å bli fyldig. Utseendet hans var våkent og maskulint. Han hadde også en innbydende sans for humor.[16]

Da han fylte nitten, ble han sendt for å fortsette studiene ved Universitet i Glasgow, hvor han deltok på forelesningene til økonomen og filosofen Adam Smith som var en pioner i tankegangen om politisk økonomi og nøkkelfigur under den skotske opplysningstiden.[17] Mens han var i Glasgow, bestemte Boswell seg for å konvertere til katolisisme og bli munk. Da faren fikk vite om dette, beordret faren ham hjem. I stedet for å adlyde rømte Boswell til London, hvor han tilbrakte tre måneder og levde livet som en libertiner, før han ble ført tilbake til Skottland av faren. Da han kom tilbake, ble han registrert på nytt ved Universitet i Edinburgh og tvunget av faren, i et forsøk på å kontrollere sønnen, til å signere bort mesteparten av arven sin mot en godtgjørelse på £ 100 i året.[18]

Portrett av Samuel Johnson av Joshua Reynolds, ca. 1772

Den 30. juli 1762 besto Boswell sin muntlige jusseksamen, hvoretter faren bestemte seg for å heve godtgjørelsen til £200 i året og tillot ham å vende tilbake til London. I denne perioden skrev Boswell sin London Journal (London-dagbok, 1762 og 1763) og møtte den eldre Samuel Johnson for første gang den 16. mai 1763. Paret ble venner nesten umiddelbart, selv om Johnson ble mer en faderfigur i Boswells øyne.[19] Johnson ga ham til sist kallenavnet «Bozzy». Johnson var en eksentrisk, genial, en tunghørt og nærsynt intellektuell som ikke kunne utstå skotter, og som skotte og vellystig levemann var Boswell det meste av hva Johnson mislikte, men likevel fant de hverandre som venner. I Johnsons ordbok er den kort artikkelen om Oats, havre, som følgende: «En kornsort som man i England fôrer hester med, men som i Skottland holder liv i befolkningen.»[20]

Den første samtalen mellom Johnson og Boswell er sitert i Samuel Johnsons liv som følger:

[Boswell:] «Mr Johnson, jeg kommer virkelig fra Skottland, men jeg kan ikke noe for det.»
[Johnson:] «Det, Sir, har jeg funnet ut, at det er veldig mange av dine landsmenn som ikke kan hjelpe for det.»[21][22]

Europeiske reiser[rediger | rediger kilde]

Det var rundt tre måneder etter dette første møtet med Johnson at Boswell dro til Europa med det opprinnelige målet om å fortsette jusstudiene ved Universitetet i Utrecht i Nederland. Han tilbrakte et år der, og selv om han var desperat ulykkelig de første månedene, nøt han til slutt tiden i Utrecht. Han ble venn med og ble forelsket i Isabelle de Charrière (1740–1805), også kjent som Belle van Zuylen,[23] en livlig ung nederlandsk forfatter med uortodokse meninger, hans sosiale og intellektuelle overordnede. Boswell beundret og ble forelsket i den unge (og rike) enken Catherina Geelvinck, som dog ikke ville gifte seg med ham.[24]

Etter dette brukte Boswell mesteparten av de neste to årene på å reise rundt på kontinentet, sin Grand Tour. I løpet av denne tiden møtte han Jean-Jacques Rousseau og Voltaire med et anbefalingsbrev fra David-Louis Constant de Rebecque,[25] og foretok en pilegrimsreise til Roma, hvor portrettet hans ble malt av den skotske kunsteneren George Willison. Boswell reiste også til Korsika for å møte en av sine helter, patrioten og frihetskjemperen Pasquale Paoli. Hans godt observerte dagbøker og korrespondanse fra denne tiden er satt sammen i to bøker, Boswell in Holland og Boswell on the Grand Tour.[20]

Middelaldrende liv[rediger | rediger kilde]

James Boswell, portrett av George Willison i Roma i 1765. Scottish National Gallery, Edinburgh.

Boswell kom han tilbake til London i februar 1766 sammen med Thérèse Levasseur, Rousseaus elskerinne i lang tid, som han hadde en kort affære med på hjemreisen.[26] Hun hadde omhyggelig registrert at de hadde elsket sammen tretten ganger. «Ikke forestill deg at du er en bedre elsker enn Rousseau,» hadde hun sagt til ham.[27] Hun giftet seg til sist med Rousseau i 1768, og ble hos ham til hans død i 1778.[28]

Etter å ha tilbrakt noen uker i hovedstaden, vendte han tilbake til Skottland, og kjøpte (eller kanskje leide) det tidligere huset til David Hume på James Court på Lawnmarket i Edinburgh.[29] Han studerte til sin avsluttende jusseksamen ved Universitetet i Edinburgh. Han besto eksamen og ble advokat. Han praktiserte i over et tiår, i løpet av denne tiden tilbrakte han ikke mer enn en måned hvert år med Johnson. Ikke desto mindre kom han tilbake til London årlig for å være sammen med Johnson og resten av Londons litterære folkemengde, og for å unnslippe sin verdslige tilværelse i Skottland. Han fant glede i å spille det intellektuelle rimspillet crambo med sine intellektuelle likemenn.[30]

Noen av hans dagbokoppføringer og brev fra denne perioden beskrev hans amorøse bedrifter. I 1767, i et brev til sin venn William Johnson Temple, skrev han derfor: «Jeg ble ganske beruset, dro til et bawdyhouse (bordell)[31] og tilbrakte en hel natt i armene til en hore. Hun var virkelig en fin, sterk pike, en hore verdig Boswell hvis Boswell må ha en hore.»[32] Noen år tidligere skrev han at i løpet av en natt med en skuespillerinne ved navn Louisa, «fem ganger var jeg ganske fortapt i suveren henrykkelse. Louisa var vanvittig glad i meg ; hun erklærte at jeg var et vidunderbarn og spurte meg om dette ikke var ekstraordinært for menneskets natur.»[33][34] Selv om han noen ganger brukte kondom for beskyttelse,[35] fikk han kjønnssykdom minst sytten ganger.[36][37]

Boswell var en stor tilhenger av den korsikanske republikken, fremmet av Pasquale Paoli. Etter Frankrike invaderte øya i 1768, forsøkte Boswell å bidra til offentlig bevissthet og samle støtte for korsikanerne. Han sendte våpen og penger til de korsikanske frihetskjemperne, som til slutt ble beseiret i slaget ved Ponte Novu i 1769. Boswell deltok på maskeraden som ble holdt på Shakespeare-jubileet i Stratford-upon-Avon i september 1769,[38] utkledd som en korsikansk høvding.[39]

James og hans hustru Margaret Boswell og tre av deres barn. Maleri av Henry Singleton, 1786

Boswell giftet seg til sist, og da med sin kusine, Margaret Montgomerie, den 25. november 1769.[40] Hun forble trofast mot Boswell, til tross for hans hyppige forbindelser med prostituerte, fram til hun døde av tuberkulose i 1789. Etter hans utroskap ville han gi henne tårevåte unnskyldninger og be henne om tilgivelse, før han igjen lovet henne og seg selv at han ville reformere seg. James og Margaret fikk fire sønner og tre døtre. To av sønnene døde i spedbarnsalderen; de to andre var Alexander (1775–1822) og James (1778–1822). Døtrene deres var Veronica (1773–1795), Euphemia (1774 – ca. 1834) og Elizabeth, kjent som «Betsy», (1780–1814). Boswell hadde også minst to utenomekteskapelige barn, Charles (1762–1764) og Sally (1767 – ca. 1768).

Til tross for Boswell s relative litterære suksess med beretninger om hans europeiske reiser, var Boswell bare en moderat vellykket advokat, med unntak av rettsaken om brudd på opphavsretten i Donaldson vs. Beckett, der Boswell representerte den skotske bokhandleren Alexander Donaldson.[41] På slutten av 1770-tallet gikk Boswell lenger og lenger ned i alkoholisme og spilleavhengighet. Gjennom hele livet, fra barndommen til døden, var han plaget av alvorlige humørsvingninger. Depresjonene hans ble utløst ofte og forverret av hans forskjellige laster. Hans lykkeligere perioder var når han var relativt lytefri. Karakteren hans blandet en overfladisk sensibilitet for fornuft og smak med en ekte og litt romantisk kjærlighet til det sublime og en tilbøyelighet til tidvis barnslig innfall. Sistnevnte, sammen med hans tendens til drikke og andre laster, fikk mange samtidige og senere observatører til å betrakte ham som en lettvekter som ikke var verdig være likestilt med den litterære gruppen han ønsket å være en del av. Men hans humor og uskyldige gode natur ga ham mange livslange venner.

I 1773 kjøpte Boswell huset til David Hume (som flyttet til et nytt hus på South St David Street/St Andrew Square) på det sørøstlige hjørnet av James Court.[42][43] Han bodde der til 1786.[44]

Senere liv[rediger | rediger kilde]

Boswell var en hyppig gjest hos James Burnett, lord Monboddo, skotsk dommer og arkeolog, på herskapsboligen Monboddo House i Kincardineshire, en setting hvor han samlet betydelige observasjoner for sine skrifter tilknyttet Samuel Johnson, Henry Home, Lord Kames og andre kjente deltakere.

Etter Johnsons død i 1784 flyttet Boswell til London for å prøve lykken i den engelske dommerbenken, noe som viste seg å være enda mindre vellykket enn hans karrieren i Skottland. I 1792 forsøkte Boswell å påvirke innenriksministeren til å hjelpe til med å få kongelig benådning for fire straffanger som hadde flyktet fra australsk Botanybukta i Sydney, inkludert Mary Bryant.[45] Takket være støtten fra James Boswell fikk hun opinionens sympati, og i mai 1793 ble hun benådet. Boswell brukte de siste årene av livet på å skrive sitt liv til Samuel Johnson.

I løpet av denne tiden begynte helsen å svikte på grunn av kjønnssykdom og årene med drikking. Boswell døde i London i 1795. Nær slutten av livet ble han sterkt overbevist om at «Shakespeare-papirene», inkludert to tidligere ukjente skuespill Vortigern og Rowena og Henry II, angivelig oppdaget av William Henry Ireland, var ekte. Etter Boswells død viste de seg å være forfalskninger, skapt av Irland selv.[46] Boswells levninger ble gravlagt i krypten til Boswell-familiens mausoleum i det som nå er det gamle Auchinlecks kirkegård i Ayrshire. Mausoleet er knyttet til den gamle kirken Auchinleck Kirk.[47]

Samuel Johnsons liv[rediger | rediger kilde]

Den litterære sammenkomst i hjemmet til Joshua Reynolds. Gravering fra 1851 etter James William Edmund Doyle viser vennene i The Club, inkludert Boswell til venstre.

Da Samuel Johnsons liv ble utgitt i 1791 vakte det med en gang den beundring som Boswell hadde søkt så lenge, og det har ikke vært forringet siden. Stilen var unik ved at den, i motsetning til andre biografier fra den epoken, direkte la inn samtaler som Boswell hadde notert ned på den tiden fra dagbøkene sine. Han la også til langt flere personlige og menneskelige detaljer enn hva samtidens lesere var vant til.[48]

I stedet for å skrive en respektfull og tørr oversikt over Johnsons offentlige liv i datidens stil, malte han et levende portrett av den komplette mannen, vekket til live gjennom en dramatisk dialogstil. «Vi ser Johnson som et stort, klossete mannfolk, tunghørt og hjelpeløst nærsynt, med stygge merker av kjertelsykdom og kopper, med rykninger i ansikt og lemmer på grunn av sanktveitsdans. Også av vesen kunne han være brysk og kantet. Men denne mann inntok alle med sin tale, menn som kvinner; hans vandel var ren, hans hjelpsomhet uten ende.»[20] Den har ofte blitt beskrevet som den beste biografien som noen gang er skrevet.[11][12]

Biografien tar mange kritiske friheter med Johnsons liv, ettersom Boswell gjør ulike endringer i Johnsons sitater og til og med sensurerer mange kommentarer. Ikke desto mindre er boken verdsatt som både en viktig kilde til informasjon om Johnson og hans tid, samt et viktig litteraturverk.[49] Macaulay og Carlyle, blant andre, har forsøkt å forklare hvordan en mann som Boswell kunne ha produsert et så bemerkelsesverdig verk som Samuel Johnsons liv. Førstnevnte hevdet at Boswells uhemmede dårskap og åpenhet var hans største kvalifikasjoner; sistnevnte svarte at underliggende slike trekk var et sinn som kunne skjelne fortreffelighet og et hjerte til å sette pris på det, hjulpet av kraften til nøyaktig observasjon og betydelig dramatisk evne.[50]

Som abolisjonist[rediger | rediger kilde]

Boswell var til stede på møtet i komiteen for avskaffelse av slavehandelen i mai 1787 som ble opprettet for å overtale William Wilberforce til å formidle avskaffelse av slaveriet i parlamentet. En annen anti-slaveri-forkjemper, Thomas Clarkson, registrerte imidlertid at Boswell i 1788 «etter å ha støttet saken ... ble fiendtlig mot den».[51] Boswells mest framtredende visning av faktisk støtte for slaveri var hans dikt fra 1791 «No Abolition of Slavery; or the Universal Empire of Love», et smededikt rettet mot Clarkson, Wilberforce og Pitt. Diktet støtter også det vanlige argumentet til de som støttet slaveriet, nemlig at slavene faktisk likte slaveriet: «The cheerful gang! – the negroes see / Perform the task of industry. Ev’n at their labour hear them sing» («Den muntre gjengen! – negrene ser / Utfør industriens oppgave. Selv i deres arbeid høre dem synge»)[52][53][54]

Oppdagelse av papirer[rediger | rediger kilde]

Profilportrett av Boswell, tegning av William Daniell, 1808

På 1920-tallet ble en stor del av Boswells private papirer, inkludert intime dagbøker for store deler av livet hans, oppdaget ved Malahide Castle, nord for Dublin. Disse gir et enormt avslørende innblikk i livet og tankene til mannen. De ble solgt til den amerikanske samleren Ralph H. Isham og har siden gått videre til Yale University, som har publisert populære og vitenskapelige utgaver av hans tidsskrifter og korrespondanse.

En annen depotfunn ble oppdaget like etter og også kjøpt av Isham. En vesentlig lengre utgave av The Journal of a Tour to the Hebrides (Dagen av en reise til Hebridene) ble utgitt i 1936 basert på hans originale manuskript, redigert av Lawrence Fitzroy Powell. Hans London Journal 1762–63, den første av Yale-publikasjonene, dukket opp i 1950. Den siste populære utgaven, The Great Biographer, 1789–1795, ble utgitt i 1989. Publisering av forskningsutgaven av Boswells tidsskrifter og brev, hver av dem som også omfattet aldri tidligere publisert materiale, ble avsluttet av Yale University i juni 2021, før fullføringen av prosjektet.

Disse detaljerte og ærlige dagbøkene inkluderer omfangsrike notater om Grand Tour of Europe som han tok som ung mann, og deretter om hans turné i Skottland med Johnson. Hans dagbøker registrerer også møter og samtaler med framstående individer og personligheter som tilhører The Club, inkludert Lord Monboddo, David Garrick, Edmund Burke, Joshua Reynolds og Oliver Goldsmith.

Siden oppdagelsen av disse dagbøkene har Boswell blitt anerkjent som en stor litterær kunstner. I sin åpenhet for alle nyanser av sinnet og følelsene, hans delikate evne i å fange selv flyktige følelser og avslørende gester, sin komiske selvrespekt og (til tider) selvforakt, var Boswell villig til å uttrykke det andre skribenter på denne (og senere) tiden fortrengte.[55]

Tradisjonens ubegavete, men hukommelsessterke heltedyrker er for alltid forsvunnet ut av den engelske litteraturhistorien. Til gjengjeld er den blitt beriket med en virkelig betydelig stilist og skarp iakttaker av mennesker og miljøer.[13]

I skjønnlitteratur og populærkultur[rediger | rediger kilde]

Boswell & Johnson i Edinburgh, gjengivelse av tegning av Samuel Collings

Boswells etternavn har gått over til det engelske språket som et begrep (Boswell, Boswellian, Boswellism) for en konstant følgesvenn, sidekick og observatør, spesielt en som registrerer disse observasjonene på trykk.[56] I novellen «A Scandal in Bohemia» sier Arthur Conan Doyles litterære figur Sherlock Holmes om sin nære venn Dr. Watson, som forteller historiene: «I am lost without my Boswell.» (Jeg er fortapt uten min boswell)[57]

Komedien Young Auchinleck (1962) av den skotske dramatikeren Robert McLellan skildrer Boswells forskjellige frieri og urolige forhold til faren i perioden etter at han kom tilbake til Skottland i 1766, og kulminerte i hans eventuelle ekteskap med sin kusine Margaret Montgomerie (Peggy) i 1769, samme dag som farens andre ekteskap i en annen del av landet. Stykket ble først framført på Edinburgh International Festival i 1962 og tilpasset BBC Television i 1965.

I 1981 publiserte tegneserieskaperen og kontroversielle kunstneren Robert Crumb stykket Boswell's London Journal i antologimagasinet Weirdo. Uten å komprimere egen stil legger Crumb seg tett opp til Samuel Collings' illustrasjoner av Boswell og Johnson.[58] Stykket ble presentert som en «Klassic Komic», og inneholdt grundige skraverte illustrasjoner og utdrag fra Boswells forfatterskap for å fortelle en satirisk historie om den unge Boswell som forsøkte å etablere seg i London-samfunnet, drev med prostituerte og led av kjønnssykdom.[59]

Boswell ble spilt av John Sessions i Boswell & Johnsons Tour of the Western Isles, et BBC 2-skuespill fra 1993.[60]

I februar og mars 2015 sendte BBC Radio 4 tre episoder av «Boswell's Lives», forfatteren Jon Canters komiske versjon av Boswell som møtte senere historiske personer (henholdsvis Sigmund Freud, Maria Callas og Harold Pinter) med det formål å skrive deres biografi.[61] Boswell ble spilt av Miles Jupp.

Den amerikanske romanforfatteren Philip Baruth skrev en fiktiv beretning om James Boswells tidlige liv i The Brothers Boswell (Soho Press 2009). Romanen, som inkluderer scener med Samuel Johnson, er en thriller som fokuserer på det spente forholdet mellom James og hans yngre bror John. Boswell er også en rollefigur i James Robertsons roman, Joseph Knight (2003).[62]

Den 14. november 2020 betegnet New York Times-spaltist Maureen Dowd reporteren Maggie Haberman «Trumps Boswell», med henvisning til fru Habermans iherdige og dybdegående rapportering av Donald Trumps presidentår.[63]

Sentrlale verker[rediger | rediger kilde]

Account of Corsica, 1768

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ a b Autorités BnF, data.bnf.fr, besøkt 10. oktober 2015[Hentet fra Wikidata]
  2. ^ a b c d Archivio Storico Ricordi, Archivio Storico Ricordi person-ID 9233, besøkt 3. desember 2020[Hentet fra Wikidata]
  3. ^ Social Networks and Archival Context, SNAC Ark-ID w6m32t04, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
  4. ^ a b c The Life of Samuel Johnson (Penguin Classics 1979 edition)[Hentet fra Wikidata]
  5. ^ Encyclopædia Britannica Online, Encyclopædia Britannica Online-ID biography/James-Boswell, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
  6. ^ Gran Enciclopèdia Catalana, Gran Enciclopèdia Catalana-ID 0011692[Hentet fra Wikidata]
  7. ^ a b c d e f g h i j k l Kindred Britain[Hentet fra Wikidata]
  8. ^ The Peerage person ID p47313.htm#i473124, besøkt 7. august 2020[Hentet fra Wikidata]
  9. ^ a b c d e f The Peerage[Hentet fra Wikidata]
  10. ^ LIBRIS, libris.kb.se, utgitt 1. oktober 2012, besøkt 24. august 2018[Hentet fra Wikidata]
  11. ^ a b Root, Douglas (2014): "Two 'Most Un-Clubbable Men': Samuel Johnson, Benjamin Franklin, and Their Social Circles", i: Baird, Ileana (red.): Social Networks in the Long Eighteenth Century: Clubs, Literary Salons, Textual Coteries. Newcastle upon Tyne: Cambridge Scholars. ISBN 978-1443866781. s. 256.
  12. ^ a b Rollyson, Carl, red. (2005): British Biography: A Reader. New York: iUniverse. ISBN 0595364098. s. 77.
  13. ^ a b Breitholtz, Lennart (1979). Epoker og diktere : Vestens litteraturhistorie. 2. Oslo: Gyldendal. s. 30. ISBN 8205116636. 
  14. ^ a b A Life of James Boswell, New York Times
  15. ^ Jamison, Kay Redfield (1996): Touched with Fire: Manic-Depressive Illness and the Artistic Temperament. Free Press, ISBN 978-0684831831
  16. ^ a b c «James Boswell : biography», Fam People
  17. ^ «Great Thinkers of the Scottish Enlightenment», BBC. Arkivert utgave fra originalen
  18. ^ Boswell, James (1998): Life of Johnson, Oxford University Press, Introduction, s. ix
  19. ^ Price, Martin, 1920–2010 (1973): The restoration and the eighteenth century. New York: Oxford University Press. ISBN 0-19-501614-9. OCLC 2341106. s. 498.
  20. ^ a b c Billeskov Jansen, F.J. (1972). Verdens litteraturhistorie Bind 5 : Opplysningstiden : (1700-1750). Cappelen. s. 124-125. ISBN 8202026768. 
  21. ^ Kopp, Maggie(16. mai 2013): «Mr. Boswell and Mr. Johnson», Special Collections Blog
  22. ^ Boswell, James (1992): Life of Samuel Johnson, Everyman, s. 247
  23. ^ «Isabelle de Charrière», Voltaire Fundation
  24. ^ «Catherina Elisabeth Hasselaer - Madame Geelvinck», James Boswell Info
  25. ^ Tinker, Chauncey B. (mai 1921): «A New Chapter of Boswell: Unpublished Letters to Rousseau and Voltaire», The Atlantic
  26. ^ Correspondence of James Boswell and William Johnson Temple, Edinburgh 1997, s. 140 fotnote 4
  27. ^ Bell, David A. (17. november 2005): «Profane Illuminations», The Nation
  28. ^ «Jean-Jacques Rousseau», James Boswell Info
  29. ^ Grant, James (1880-tallet): Old and New Edinburgh, bind 1, s. 97
  30. ^ Holley, Jennifer L. (November/desember 2004): «Kickin' Rhymes in the Eighteenth Century», Yale Alumni Magazine
  31. ^ «bawdy-house», Wiktionary
  32. ^ Boswell, James; Temple, William Johnston (1997): Boswell Correspondence, letter of 26 June 1767. ISBN 9780748607587.
  33. ^ James Boswell (1959). «Eventyret med Louisa». I Brusendorff, Ove. Kjærlighetens kavalkade : erotisk antologi. Atlas. s. 209–230. 
  34. ^ MacCubbin, Robert Purks (1987): Tis Nature's Fault: Unauthorized Sexuality during the Enlightenment by R.P.Macubbin, ISBN 9780521347686, s. 64.
  35. ^ Spacks, Patricia Meyer (Juni 2003): Privacy: Concealing the Eighteenth-Century Self, University of Chicago Press. ISBN 9780226768601. s. 141.
  36. ^ Greaves, Richard L. (2002): Glimpses of Glory: John Bunyan and English Dissent, Stanford University Press. ISBN 9780804745307. s. 381.
  37. ^ Otto Nes (1996). «James Boswells besværlige seksualliv». Bokvennen; nr 2, 1996. Oslo: Bokvennen forl. s. 60-62. 
  38. ^ Cunningham, Vanessa (2008): Shakespeare and Garrick, Cambridge: Cambridge University Press, s. 106
  39. ^ Pierce (2005), s. 9–10
  40. ^ «Boswell, Margaret Montgomerie (Peggie) (1738?–1789), wife of James Boswell». Oxford Dictionary of National Biography (online). Oxford University Press. 2004. doi:10.1093/ref:odnb/65003 (Abonnementstjeneste)
  41. ^ Rose, M. (1988): «The author as proprietor: Donaldson v. Becket and the genealogy of modern authorship», Representations, 23 (1): 51–85, doi:10.2307/2928566, JSTOR 2928566, S2CID 171026190
  42. ^ Williamsons Edinburgh Street Directory 1773
  43. ^ Edinburgh and District: Ward Lock Travel Guide 1930
  44. ^ Offentlig plakett til Boswell ved James Court
  45. ^ «Bryant, Mary (1765–1794)», Australian Dictionary of Biography
  46. ^ Pierce (2005), s. 92–93
  47. ^ «James Boswell», Find a Grave
  48. ^ Leif Høghaug (2000). «Biografisk fornuft og litterær ydmykhet : om rekonstruksjon, og om James Boswells 'Life of Johnson'». Bøygen  : litterært tidsskrift, Universitetet i Oslo. Oslo: Bøygen. s. 14-23. 
  49. ^ Sisman, Adam (2001): Boswell's Presumptuous Task: The Making of the Life of Dr. Johnson, New York: Farrar, Straus, and Giroux, ISBN 0-374-11561-3
  50. ^ Cousin, John W.: A Short Biographical Dictionary of English Literature, Part 2/13. Fullbooks.com
  51. ^ Clarkson, Thomas (1836): The History of the Rise, Progress, and Accomplishment of the Abolition of the African Slave-trade, by the British Parliament. Bind 1. John S. Taylor. s. 194.
  52. ^ Muir, George (2013): The Life and Works of James Boswell (1740 – 1795) (PDF), Prepared for the Calgary Burns Club
  53. ^ «Johnson, Boswell, and The Abolition of Slavery» (PDF), Harper's Magazine 14. juli 2006
  54. ^ McLaren, David J. (14. juni 2021): «Letters: I am at a loss to understand why anyone would want to celebrate the charmless James Boswell», The Herald
  55. ^ Price, Martin, 1920–2010 (1973): The restoration and the eighteenth century. New York: Oxford University Press. ISBN 0-19-501614-9. OCLC 2341106.
  56. ^ «James Boswell», Klisjer
  57. ^ Conan Doyle, Arthur (18. april 2011): «A Scandal in Bohemia», The Adventures of Sherlock Holmes. Project Gutenberg.
  58. ^ Chatting (Picturesque Beauties of Boswell, Part the First) May 30, 1786, The Met
  59. ^ Pritchard, Will (23. januar 2009): «New Light on Crumb's Boswell», Eighteenth-Century Studies, Johns Hopkins University Press, 42 (2) DOI:10.1353/ecs.0.0042 Corpus ID: 170654004
  60. ^ «Broadcast - BBC Programme Index», Genome.ch.bbc.co.uk
  61. ^ «BBC Radio 4 – Boswell's Lives, Series 1 – Episode guide», BBC
  62. ^ Robertson, James (2004): Joseph Knight, Fourth Estate, ISBN 9780007150250
  63. ^ Dowd, Maureen (14. november 2020): «Opinion | Goodbye, Golden Goose» – via NYTimes.com.
  64. ^ Boswell, James. (2018): Cub, At Newmarket : A Tale. [place of publication not identified]: Gale Ecco, print editions. ISBN 978-1-379-83122-8. OCLC 1035466633
  65. ^ Boswell, James, 1740–1795 (10. juni 2014): Facts and inventions : selections from the journalism of James Boswell. Tankard, Paul. New Haven. ISBN 9780300141269. OCLC 861676836. s. 108–221.

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Boswell, James (1974): Boswell's Book of Bad Verse (A Verse Self-Portrait) or «Love Poems and Other Verses by James Boswell». Redigert med noter av Jack Werner. London. White Lion. ISBN 0-85617-487-4.
  • Boswell, James (1951): Boswell's Column. Being his Seventy Contributions to The London Magazine under the pseudonym The Hypochondriack from 1777 to 1783 here First Printed in Book Form in England. Introduksjon og noter av Margery Bailey. London. William Kimber.
  • Boswell, James (2014): Facts and Inventions: Selections from the Journalism of James Boswell. Redigert av Paul Tankard. New Haven. Yale University Press. ISBN 978-0-300-14126-9
  • Boswell, James (1951): The Journal of a Tour to Corsica; and Memoirs of Pascal Paoli. Redigert med introduksjon av Morchard Bishop. London. Williams & Norgate.
  • Boswell, James (1908): Letters of James Boswell to the Rev. W. J. Temple. Introduksjon av Thomas Seccombe. London. Sidgwick & Jackson.
  • Cousin, John William (1910): [«Boswell, James»], A Short Biographical Dictionary of English Literature. London: J. M. Dent & Sons – via Wikisource.
  • Dowling, William C. (1979): The Boswellian Hero. Athens, Georgia: University of Georgia Press. ISBN 0-8203-0461-1.
  • Finlayson, Iain (1984): The Moth and the Candle. A Life of James Boswell. London. Constable. ISBN 0-09-465540-5.
  • Egeland, Marianne (2000). Hvem bestemmer over livet? : biografien som historisk og litterær genre. Oslo: Universitetsforlaget. s. 46-52. ISBN 8200452417. 
  • Lévy, Maurice (2001): James Boswell. Un libertin mélancolique, Grenoble, éd. Ellug.
  • Lewis, Dominic Bevan Wyndham (1946): The Hooded Hawk or The Case of Mr. Boswell. London. Eyre & Spottiswoode.* McLaren, Moray (1954): The Highland Jaunt. A Study of James Boswell and Samuel Johnson upon their Highland and Hebridean Tour of 1773. London. Jarrolds.
  • Mallory, George (1912): Boswell the Biographer. London. Smith, Elder.
  • Martin, Peter (1999): A Life of James Boswell. London. Weidenfeld & Nicolson.
  • Pierce, Patricia (2005): The Great Shakespeare Fraud: The Strange, True Story of William-Henry Ireland. Sutton Publishing.
  • Pottle, Frederick A. (1938): Boswell and the Girl from Botany Bay. London. Heinemann.
  • Kristian Smidt og Carl Fredrik Engelstad, red. (1996). Skåltaler i Johnson-klubben : jubileumsskrift.  Om Boswell s 97-121
  • Tinker, Chauncey Brewster (1922): «Young Boswell. Chapters on James Boswell the Biographer Based Largely on New Material». Boston. Atlantic Monthly.
  • Uglow, Jenny (23. mai 2019): «Big Talkers» (omtale av Leo Damrosch, The Club: Johnson, Boswell, and the Friends Who Shaped an Age, Yale University Press), The New York Review of Books, vol. LXVI, no. 9, s. 26–28.

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=James_Boswell&oldid=23135135»