Pasquale Paoli

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk
Pasquale Paoli, portrett av Richard Crossway

Filippo Antonio Pasquale de' Paoli, Pascal Paoli på fransk (født 6. april 1725 i Morosaglia, død 5. februar 1807 i London), var en korsikansk patriot som var øyens leder fra 1755 til 1769. Paoli ble kalt «U Babbu di Patria», landsfaderen. Han ansees som den korsikanske nasjonalismens far, og mest kjent for å ha kjempet mot fransk styre over Korsika1700-tallet. Da Paoli døde i London i 1807 hadde han totalt vært i eksil i 47 år, fordelt over flere perioder.

Liv og virke[rediger | rediger kilde]

Bakgrunn[rediger | rediger kilde]

Paoli vokste opp i Napoli der hans far, Giacinto de Paoli (1702-1769), bodde i eksil. Faren hadde vært minister under den første og eneste kongen av Korsika, Theodor von Neuhoff (1736), og også en av lederne for det korsikanske opprøret mot Genova.

Korsikansk leder[rediger | rediger kilde]

I 1755 vendte han tilbake til Korsika for å lede motstanden mot Genova, og ble assistert av Carlo Maria Buonaparte, Napoléon Bonapartes far. 13. juli 1755 ble Paoli utnevnt til «nasjonens general». Han klarte å befri en stor del av øyen fra Genovas herredømme, og erstattet dette med et styre basert på demokrati og Montesquieus teorier: med maktfordelingsprinsippet og folkesuverenitetsprinsippet. Som «nasjonens general» tok han selv ledelsen, og ble omskrevet i rosende ordelag av blant annet Jean-Jacques Rousseau og Voltaire. Skotten James Boswell publiserte en rapport fra sitt besøk på øyen, der han beskriver den som et naturlig paradis, og skildrer Paoli som en mytisk helt som strider mot tyraniet. Under Paolis styre ble Corte øyens hovedstad, og han grunnla der et universitet.

Genoveserne var ikke fordrevet fra øyen, men deres grep hadde blitt sterkt svekket og de ba Frankrike om hjelp. I 1768 solgte de Korsika til Frankrike (Versaillestraktaten). Etter at Frankrike besatte øyen organiserte Paoli den vepnede motstanden, men tapte slaget ved Ponte Nuovo (8. mai 1769). Han flyktet til vennen Boswell via Amsterdam og England. Paolis frihetsstrid var en inspirasjonskilde for den amerikanske politiske grupperingen Sons of Liberty.

Under den franske revolusjon ble han bedt om å vende tilbake til Korsika. Etter at han ble mottatt som en helt av de revolusjonære i Paris, slo han seg i 1790 igjen ned på Korsika. Øyen var nå et fransk departement, og Paoli ble den lokale lederen. Blant medarbeiderne var den korsikanske offiseren Napoléon Bonaparte. Paoli mislikte at revolusjonen ble stadig mer radikalisert. I 1793 stod han bak en sabotasjeaksjon som gjorde at et fransk angrep på Sardinia fra Korsika mislyktes. Resultatet av dette var at Nasjonalkonventet i Paris utstedte en arrestordre på ham. Paoli startet igjen et opprør og fordrev, hjulpet av britene, franskmennene fra deres viktigste støttepunkter.

Dette opprøret forårsaket at familien Bonaparte, som hadde vendt seg mot Paoli, måtte flykte fra Korsika, og i 1794 stilte Korsika seg under britisk herredømme. Som det selvstendige Anglo-korsikanske kongedømme fikk det sin egen grunnlov, med Georg III av Storbritannia som konge, og briten Sir Gilbert Elliot som underkonge. Britene satte Paoli til side, og han forlot øyen for godt i 1795. Et år senere ble Korsika definitivt fransk.

Pasquale Paolis minne i Westminster Abbey, London.

Da han forlot øyen i oktober 1795 slo han seg igjen ned i London, og døde der i eksil i 1807. Han ble begravet på Old St. Pancras' kirkegård i London, og navnet er nevnt på monumentet som ble reist over viktige, slettede graver av Baronesse Burdett Coutts i 1879. Et minne ble også plassert i Westminster Abbey.

I 1889 brakte en britisk fregatt levningene til Morosaglia på Korsika der de ble begravet på familiens gravsted.[1]

Paoli giftet seg aldri, og det er ikke kjent at han skal ha noen etterslekt. Det er lite kjent om hans privatliv, selv om det hevdes at han skal ha hatt en affære med Maria Cosway, samtidig som den britiske politikeren og historikeren Robert Harvey mener han var homoseksuell i sammenheng med omtalen av hvordan Carlo Buonaparte ble Paolis privatsekretær.[2]

Kilder[rediger | rediger kilde]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ «The removal of the mortal remains of PASCAL PAOLI from this country to Corsica took place on Saturday, in accordance with the expressed desire of the famous patriot's countrymen» på side 4 i The Morning Post (London), publisert 2. september 1889.
  2. ^ The War of Wars, Robert Harvey, Constable and Robinson Ltd, 2006, pp. 59

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]