The Spectator (1711)

The Spectator for 7. juni 1711

The Spectator var et tidsskrift som kom ut i London i åra 1711–1712. Tidsskriftet var viktig for framveksten av en borgerlig offentlighet i England på 1700-tallet, og ble et mønster for mange seinere tidsskrifter i opplysningstida.

The Spectator ble grunnlagt av skribentene Joseph Addison og Richard Steele, som også skrev det meste av stoffet. Bladet kom ut daglig unntatt søndag med til sammen 555 nummer i 1711 og 1712; hvert nummer var på ca. 2 500 ord. Addison forsøkte en kortvarig gjenoppliving av The Spectator i 1714, men forsøket ble avslutta etter et halvt år.

Addison og Steeles hensikt med publikasjonen var å bringe den filosofiske, moralske og politiske debatten ut av bibliotekene og lærestedene, til klubbene og kaffehusene. De anbefalte The Spectator som fast tilbehør til teen, og håpet på å forsyne leserne med allmenn dannelse og opplyste synspunkter på aktuelle spørsmål. Addisons essay og artikler behandler moralske og praktisk-filosofiske emner i moderne opplysningsfilosofers ånd, mens Steele er mer åpent politisk med sine artikler om bl.a. fattigdomsproblemet, der han også kommer med konkrete reformforslag. Sjøl om The Spectator erklærte seg politisk nøytralt, var det allment kjent at det fremma whig-partiets standpunkter.

The Spectator nådde ut til en stor leserkrets, enda opplaget ikke var større enn ca. 3 000. Addison sjøl anslo at så mange som 60 000 londonere (en tidel av befolkninga) leste The Spectator daglig. De fleste leserne var ikke sjøl abonnenter, men leste bladet på et av Londons mange kaffehus. Bladet henvendte seg primært til den gryende borgerstanden. Jürgen Habermas ser The Spectator som et medium for «den strukturelle omdanninga av den offentlige sfæren» som fant sted i England på 1700-tallet. Ifølge Habermas skjedde denne omdanninga som en følge av framveksten av borgerskapet, og i denne klassens interesse.

The Spectator fikk et etterliv seinere på 1700-tallet og på 1800-tallet i form av samleutgaver. Addison og Steeles forening av vidd og moralitet ble i lang tid sett på som forbilledlig innen engelsk sakprosa.

Form

Et sentralt grep i The Spectator er bruken av den fiktive fortelleren, «Mr. Spectator». Første nummer er via hans livshistorie. Spectator deltar sjøl lite i den offentlige samtalen; derimot setter hans beskjedne framferd han i stand til å sirkulere vidt og bredt som tilskuer i det engelske samfunnet, og kommentere borgernes sosiale vaner og synspunkter.

Det andre nummeret av bladet introduserer medlemmene av «The Spectator Club», som er Mr. Spectators nære venner. Disse utgjør et tversnitt av engelsk overklasse og middelklasse, og tjener ytterligere til en gjennomlysning av sin tids engelske samfunnsformasjon.

Eksterne lenker

• Bind 1, 2 og 3 av samleutgaven – Project Gutenberg