Honorius

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
(Omdirigert fra «Honorius (keiser)»)
Honorius
Honorius
Født9. september 384
Konstantinopel
Død15. august 423
Ravenna
sykdom
BeskjeftigelsePolitiker Rediger på Wikidata
Embete
EktefelleMaria
Thermantia
FarTheodosius den store
MorAelia Flaccilla
SøskenGalla Placidia[1]
Arcadius
Pulcheria
NasjonalitetRomerriket
GravlagtOld St. Peter's Basilica
Navn før tiltredelseFlavius Honorius, maleri av Jean-Paul Laurens (1880). Honorius ble keiser åtte år gammel.
Navn som keiser:Flavius Augustus Honorius
Regjerte17. januar 395 –
15. august 423
DynastiTheodosiske
ForgjengerTheodosius den store
Etterfølgeropprørske konger Konstantin III, Jovinus, Sebastianus, Priscus Attalus.
Den rettmessige keiseren var Valentinian III
Honorius på Commons
Se også liste over romerske keisere

Flavius Augustus Honorius (latin: Flavius Honorius Augustus; 9. september 384 – 15. august 423) var vestromersk keiser fra 395 til hans død. Han var den yngre av keiser Theodosius den stores to sønner med hans første hustru, Aelia Flaccilla. Hans bror Arcadius ble den første østromerske keiseren. I løpet av hans tid ble Roma angrepet og herjet for første gang på bortimot 800 år da Alariks visigotere i 410 plyndret byen.

Selv innen standarden av det raskt fallende Vestromerriket var Honorius’ styre usikker og kaotisk. Hans styre var støttet av hans fremste general Stilicho, som var suksessivt Honorius’ verge (da han var umyndig) og hans svigerfar (etter at han ble myndig). Så lenge Stilicho var general bidro han til bevare en viss form for stabilitet, men etter at han ble henrettet i 408 bevegde Vestromerriket seg nærmere totalt sammenbrudd. Honorius blir sett på som en av de svakeste av de romerske keisere. Selv i voksen alder tok Honorius kun liten del i styringen av riket i egne hender og overlot for det meste den virkelige makten var hos andre. Honorius’ regjeringstid faller sammen med begynnelsen av folkevandringstida. Indre uroligheter og angrep fra forskjellige germanske folkegrupper satte Vestromerriket under et voldsomt press. I andre halvdel av hans regjeringstid maktet medkeiseren Konstantius III å gjenopprette en viss orden vest i riket, men da denne døde i 421 oppsto en maktkamp som bidro sterkt til å øke rikets sammenbrudd.

Liv og virke[rediger | rediger kilde]

Bakgrunn[rediger | rediger kilde]

Valentinian II døde i 392, 21 år gammel, av uklare omstendigheter etter å ha vært keiser i fire år. General Arbogastes med frankisk opphav var magister militum i Romerrikets vestlige provinser og Valentinians verge. Valentinians søster, keiserinne Galla, hustru av keiser Theodosius den store nektet å tro at hennes bror hadde drept seg selv, og Arbogastes innså at Theodosius ville gjennomføre en undersøkelse som antagelig ville fjerne ham fra makten. Før keiseren kunne handle appellerte Arbogastes til det romerske senatet at han ville gjeninnføre den sanne romerske, førkristne religion, og sammen valgte de en harmløs senator, Eugenius, til keiser. Han var selv kristen, men lovte å forsvare den tradisjonelle romerske religion. Det førte til innbyrdeskrig da Theodosius nektet å anerkjenne Eugenius som keiser. Isteden utnevnte han sin åtte sønn Honorius som keiser av den vestlige tronen. Han marsjerte deretter vestover med sine foederati, gotiske allierte, ledet av Stilicho, og møtte Eugenius, Arbogastes og det romerske senatet i slaget ved Frigidus den 5. september 394, og seiret.[2]

Det la hele Romerriket under en enkel keiser for siste gang inntil det endelige sammenbruddet av Vestromerriket, men Theodosius døde i 395, året etter slaget. Hans store rike ble delt mellom hans to sønner: Honorius i vest, og Arcadius i øst med hovedstad i Konstantinopel.[3] Stilicho ble regent for den umyndige Honorius og i øst ble Rufinus regent for sin barnekeiser.

Tidlig styre[rediger | rediger kilde]

Gullmynt, solidus, av Honorius.

Honorius var sønn av keiser Theodosius den store og Aelia Flaccilla. Hans eldre bror var Arcadius og han hadde en yngre søster ved navn Aelia Pulcheria som døde som barn.

Da Honorius var to år gammel ble han gjort til romersk konsul, og ble deretter erklært som augustus (keiser), og videre som medhersker av sin far Theodosius den 23. januar 393 etter at Valentinian II døde og etter at Eugenius forsøkte forgjeves å ta tronen.[4]

I løpet av den første halvdelen av sitt styre var Honorius helt avhengig av det militære lederskapet til general Stilicho som hans far Theodosius hadde utnevnt.[5] Stilicho var romer, og gift med en niese av keiser Theodosius, men var også halvt vandal.[6] For å styrke båndene med den unge keiseren fikk Stilicho giftet sin datter Maria med ham.[7] Den epitalamium som ble skrevet for anledningen av Stilichos hoffpoet Claudius Claudianus har overlevd.[8] Honorius var også i stor grad underlagt innflytelsen fra pavene i Roma, som søkte påvirke ham til å gjøre som de ville ettersom han både var ung og hadde en svak og selvstendig karakter. Det var pave Innocens I som klarte å få ham til å skrive til sin bror Arcadius og fordømme at Johannes Khrysostomos ble avsatt i 407.[9]

I begynnelsen var Honorius’ hovedstad basert i Milano, men da vestgoterne under sin leder Alarik kom inn i Italia i 401 ble hovedstaden flyttet ut til kystbyen Ravenna som var beskyttet av myrer rundt og en sterk befestning.[10] Mens den nye hovedstaden var lettere å forsvare, var den dårlig lokalisert for organisere den romerske hærens forsvar av sentrale Italia mot barbarenes streiftog og invasjoner. Det var betydningsfullt at keiserens residens forble i Ravenna fram til den siste vestromerske keiseren ble veltet i 476. Det var antageligvis også årsaken til hvorfor Ravenna ble valgt ikke bare som hovedstad for det østgotiske rike i Italia, men også som sete for de bysantinske eksarken (den østromerske guvernøren).[10]

Stilicho og forsvaret av Italia[rediger | rediger kilde]

Inskripsjon som ærer Honorius, som florentissimo invictissimoque, det mest eksellente og mest uovervinnelig, 417–418, Forum Romanum.

Honorius’ styre var plaget av bort imot jevnlige barbariske striftog og herjinger i Gallia, Italia og Hispania. På samme tid var det en rekke usurpere (tronranere) som dukket opp grunnet keiserens tilsynelatende manglende evne til forsvare riket mot indre og ytre fiender.

Den første krisen som Honorius møtte var et opprør ledet av Gildo, Comes Africæ og Magister utriusque militiæ per Africam i Nord-Afrika. Opprøret varte i underkant av to år, fra 397 og til 398. Gildos første handling var å holde tilbake skipslaster med korn til Roma, noe som snart utløst sult blant byens befolkning. Stilicho fikk senatet til å erklære krig mot Gildo. Fem tusen soldater under ledelse av Gildos egen bror Mascezel seilte til Afrika for å nedkjempe Gildo og hans sju tusen soldater. Mascezel var motivert da Gildo hadde myrdet hans to sønner. Istedenfor et blodbad endte slaget i en parodi. Da Mascezel møtte en av Gildos fanebærere, hogde han over armen til fanebæreren slik han slapp fanen. De andre fanebærerne antok at de overga seg og slapp sine faner og soldatene overga seg uten blod ble spilt. Mascezel erklærte seier. Guildo forsøkte å flykte i et skip, men vinden sendte ham tilbake og han begikk selvmord.[11][12]

Den neste krisen var den vestgotiske invasjon av Italia i 402 under den dyktige ledelse av deres konge Alarik. Stilicho var da fraværende i Raetia i de siste månedene av 401 da Alarik, som også var østromersk magister militum i Illyricum, brått og uventet marsjerte med en stor hær over De juliske Alper og inn i Italia.[13] Ved å ta ledelsen over goterne skapte Alarek en ny nasjon av det som tidligere ulike skiftende samlinger av germanske stammer. Da Alarek ble konge ble goterne noe mer enn en hær, de marsjerte med kvinner og barn, i en ny opprettelse som historikerne kaller enogenese som når et forbund forent sammen av nødvendighet eller geografi blir en nasjon ved å gi seg selv et navn, en historie og en kongeslekt. Alarek og goterne invaderte Italia på jakt etter et hjemland.[14]

Stilicho skyndte seg tilbake for å beskytte Honorius og legionene i Gallia og Britannia ble tilkalt for å svarte Italia. Honorius, som oppholdt seg i Milano, ble overrasket og flyktet så raskt han kunne til Asti, kun for å bli forfulgt av Alarik som marsjerte inn i Liguria. Stilicho møtte Alarik ved Pollentia ved elven Tanarus (dagens Tanaro) påskedagen (6. april 402) og beseiret ham. Alarik trakk seg tilbake til Verona hvor Stilicho angrep ham igjen og lot deretter vestgoterne trakk seg svekket tilbake til Illyricum.[15] I 405 møtte Stilicho en ny invasjon av Italia som ble ledet over elven Donau av den gotiske hærføreren Radagaisus. De herjet rundt i hjertet av Vestromerriket inntil Stilicho nådde fram og beseiret dem i 406. Radagaisus ble henrettet den 23. august 406 i nærheten av Firenze, men Stilicho klarte å rekruttere mange av goterne som soldater i sin egen hær.[10] Deretter, vinteren 405-406, kom en enorm horde av barbarer, bestående av ulike germanske stammer som østgotere, alanere, vandaler, og kvadere, som krysset den frosne Rhinen og invaderte Gallia.

Situasjonen i Britannia var enda mer vanskelig. De britiske provinsene var isolerte, manglet støtte fra resten av Romerriket, og soldatene støttet opprørene til Marcus (406–407), Gratianus (407) og Konstantin III. Sistnevnte invaderte Gallia i 407, og okkuperte Arles, som han gjorde til sin hovedstad.[16] Britannia ble etterlatt uten et forsvar da Konstantin hadde tatt den stående hæren over til Gallia, og bønn til keiser Honorius fra gjenværende romerske befolkningen nyttet ikke. Han hadde ingen soldater å avse, Britannia fikk ved 410 beskjed om å selv å ta seg av sine egne affærer.[17] Det var gode grunner til dette. Vestromerriket var strukket langt over sine ressurser grunnet de stadige angrepene fra germanske barbarer, skjønt de var blitt jaget vekk fra Italia i 406 og i desember 406 dro de isteden inn i Gallia,[16] og dro videre inn i Hispania i 409.

Tidlig i 408 forsøkte Stilicho å styrke sin posisjon ved hoffet ved å gifte sin andre datter, Termantia, etter at hans første datter Maria døde i 407.[18]

Enda en invasjon av Alarek ble forhindret i 408 av Stilicho da han fikk senatet til å betale 4 000 pund i gull for å få goterne til å forlate Italia.[19] Honorius var i mellomtiden i Bononia på vei fra Ravenna til Ticinum (Pavia) da nyheten om at hans bror Arcadius hadde dødd den 1. mai 408. Han planla først å reise til Konstantinopel for å bidra til overgangen til sin nevø og Arcadius’ etterfølger Theodosius II.[20] Innkalt til Ravenna for råd, Stilicho rådet Honorius fra å reise, og besluttet å reise selv. I hans fravær fikk en minister ved navn Olympius tillit hos Honorius. Keiseren var blitt 23 år og antagelig blitt trett av å bli styrt av den dominerende Stilicho. Han fikk høre rykter om at Stilicho planla å gifte sin egen sønn med Honorius’ nå 18 år gamle søster Galla Placidia, oppfostret i Stilichos hjem. Det kunne være et forsøk på keisertronen, ikke for Stilicho selv som var halvt germaner, men for sin sønn, forsterket med en keiserlig hustru. Honorius lyttet også til rådgivere rundt ham som anklaget Stilicho for forræderi. Da Stilicho kom tilbake ble han raskt anklaget og arrestert, og den 22. august 408 ble Stilicho, ennå ikke femti år, henrettet i Ravenna.[21]

Alarik og angrepet på Roma[rediger | rediger kilde]

Kristent pendant (hengende ornament) for keiserinne Maria, datter av Stilicho, og hustru av Honorius. Musée du Louvre. Pendanten leser rundt en sentralt kors hvor bokstavene danner et kristogram: HONORI; MARIA; SERHNA; VIVATIS; STELICHO.

Med Stilicho død gikk Honorius etter hans allierte, drepte og torturerte folk, og beordret konfiskering av eiendom til enhver som hadde fått posisjon mens Stilicho var aktiv. Honorius’ hustru, Termantia, datter av Stilicho, ble fjernet fra den keiserlige tronen og sendt til hennes mor. Eucherius, sønn av Stilicho, ble også henrettet.[22] Sammensvergelsen massakrerte også familiene til folk innen Stilichos hær, særlig de av ikke-germansk opphav, og resten deserterte i mengder og søkte opp Alarik for å søke beskyttelse hos ham. Med sin formidable motstander død kom Alarik tilbake fra sine vandringer i Sentral-Europa, og søkte ned mot Roma som han beleiret. Senatet forsøkte å kjøpe seg fred, og betalte ham gull, silke, lær og pepper for at han skulle trekke seg tilbake. Alarek tok imot og trakk seg tilbake, skjønt rikdom var ikke det han søkte.[21]

I 409 kom Alarik tilbake til Italia med samme sak, og møtte ingen effektiv motstand. Han sendte beskjed til Honorius om at han ville beleire Roma på nytt om han ikke fikk et land i Illyricum som hans vestgotere kunne bosette seg i. Honorius nektet, og Alarek gjorde hva han hadde truet med, marsjerte rett mot Roma og beleiret byen. Beleiringen trakk ut i tid, og byen ble plaget av sult, utmattelse og sykdom som spredte seg. Alarek ga beskjed at han ville la byen sulte til døde om vestgoterne ikke fikk et sted å bosette seg. Honorius satt i Ravenna og kunne gjøre lite. Det romerske senatet kom et forslag til Alarek. De kunne aldri akseptere ham som keiser, men senatet ville erklære en av sine egne som senator, Attalus, istedenfor Honorius. Alarek kunne bli hans magister militum, hans fremste militære leder, i praksis samme posisjon som Stilicho tidligere hadde hatt, og således bli den reelle herskeren av Vestromerriket i alt annet enn i navnet.[21]

Alarek gikk med på avtalen og forsegle den ble det utvekslet gisler. En av dem som senatet sendte var den fjortenårige sønnen til en høytstående senator ved navn Flavius Aëtius, og som etter å ha vokst opp blant goterne ble en mann av betydning. Med dette var det tre keisere i Vestromerriket: Honorius i Ravenna; Attalus i Roma; og Konstantin III i Arles som hadde tatt kontrollen over Gallia, og ikke lenge etter var det en romersk general som gjorde i opprør i Hispania og opphøyd seg selv til keiser.[23]

I 410 sendte Østromerriket seks legioner for å støtte Honorius. Det var 6 000 menn da en legion på denne tiden var på rundt 1 000 menn, ned fra rundt 6 000 i legionene under republikken og i den tidlige keisertiden.[24] Disse ble sendte fra Ravenna for å forsvare Roma, men gikk i et bakholdsangrep på veien og kun en håndfull nådde fram.[25] Honorius forsøkte å forhandle med Alarek for å sikre korntransport til Roma fra Nord-Afrika, antagelig for å stille Attalus på sidelinjen. Da senatet foreslo å sete sammen en felles hær av romere og gotere enn ledelse av en goter, satte Attalus seg på bakbeina. En goter som kommanderte en romersk hær var en fornærmelse, slo han fast, og Alarek fikk nok. Han beordret Attalus til møte opp i Ariminum (dagens Rimini) hvor han rev av ham hans keisersymboler: hans purpurkappe og diadem, og satte ham i fangenskap.[23]

Deretter marsjerte Alarek med sin vestgotiske hær mot Roma, og i august 410 tvang han seg gjennom byens porter uten større vanskeligheter. Han var bitter for at han aldri ble anerkjent av romerne, og rasende over å ha blitt avvist. Han lot sine menn herje og brenne fritt i byen, unntatt kristne kirker da han selv var kristen, om enn ariansk kristen. Han tok Honorius’ søster Galla Placidia som sin personlige fange.[23]

Roma var mer enn Romerrikets hovedstad: den var den evige by og rikets åndelige sentrum. Det var første gang på bort imot 800 år at Roma hadde blitt inntatt av en utenlandsk hær, og det ble opplevd som et sjokk på kristenheten. Det var mer enn et symbol på at Romerriket kunne falle, det betydde at kristenheten også kunne gå under. I Betlehem satt Hieronymus og skrev at «Byen som har tatt hele verden, har blitt tatt.»[26] I den nordafrikanske byen Hippo satt Augustin og innså at den evige by ikke lenger eksisterte, men hva med biskopen i Roma, paven over kristenheten, ville det også bety at den kristne kirke ville gå under? Det tok ham tretten år å komme opp med svaret i boken Om Gudsstaten (De civitate Dei) hvor han framla tanken om dobbel eksistens og dualistisk autoritet. Roma hadde falt, men Guds by vil eksistere for alltid.

Med korntilgangen fra nordlige Afrika blokkert, og Italias landsbygd kunne knapt skaffe mat til egen befolkning, og absolutt ikke til en stor gotisk befolkning. Roma i seg selv hadde liten nytte i seg selv for Alarek. Mangelen på mat tvang vestgoterne sørover. De ville over til Afrika hvor maten ble produsert.[27] Det ble en kort reise. Jordanes forteller at en voldsom storm ødela skipene ved Sicilia og tvangvestgoterne tilbake til sørlige Italia. Her døde Alarek brått av sykdom. Hans lik ble gravlagt på elvebunnen til Busento og hans svoger Ataulf ble valgt til ny vestgotisk konge. Ikke lenge etter giftet han seg med Galla Placidia i en by i nordlige Italia, og bestemte seg for at Gallia var bedre sted å danne et gotisk hjemland enn Italia.[28]

Opprør i Gallia[rediger | rediger kilde]

Solidus av Honorius preget i Ravenna.

Opprøret til Konstantin III i vest fortsatte ut denne perioden. I 409 hadde Gerontius, Konstantins general i Hispania gjort opprør mot ham, og utropt sin kandidat Maximus til keiser. Han angrep nordover og omringet Konstantin i Arles.[29] Honorius fant en ny dyktig hærfører i Konstantius, som i 411 første beseiret Maximus og Gerontius, og deretter Konstantin III.

I nordlige Gallia gjorde Jovinus opprør. Han var en gallo-romersk senator. Han fikk støtte fra en rekke germanske stammer, og fra en del stormenn i Gallia.[30] Ataulfs vestgotere marsjerte inn i Gallia, og Jovinus forsøkte å få på plass en avtale i 412, men da han utropte sin bror Sebastianus som keiser, tok en fornærmet Ataulf kontakt med Honorius. Med støtte fra Honorius angrep vestgoterne Jovinus’ hær og beseiret den. Sebastianus ble henrettet mens Jovinus flyktet for livet til Valentia (dagens Valence) hvor han ble tatt til fange og siden henrettet i 413.[31] Hodeskallene til både Jovinus og Sebastianus ble sendt til Honorius som hengte dem opp på Ravennas mur. På samme tid gjorde provinsguvernøren Heraclianus opprør i Nord-Afrika, men mislyktes å invadere Sicilia. Beseiret flyktet han tilbake til Kartago hvor han ble drept.[31]

Honorius’ general Konstantiusforgiftet de offisielle romerske forbindelsene med Ataulf og blokkerte Gallias havner mot Middelhavet. Ataulf reagerte med å utrope Priscus Attalus som keiser på nytt i Bordeaux i 414. Etter at Attalus hadde mistet tittelen hadde han blitt forflyttet rundt av vestgoterne. Blokaden var virkningsfull, og i 415 ga Attalus opp og dro med sitt folk til nordlige Hispania. Konstantius’ hær forfulgte og angrep vestgoterne, tok Attalus til fange. I det ellevte konsulspaet til Honorius og det andre til Konstantius ankom keiseren Roma i triumf med Attalus ved hjulene av sin hestevogn. Honorius straffet Attalus ved å kappe av ham hans høyre finger og tommel, ga ham det samme skjebne som Attalus hadde truet Honorius med, og i minnet av at Attalus hadde foreslått at Honoius burde trekke seg tilbake til en liten øy, han ga Attalus den samme skjebne ved å forvise ham til øya Lipara.[31] I palasset i Barcelona møtte også Ataulf sin skjebne da han ble myrdet den 15. august 415 mens han satt i badet. Wallia ble til sist vestgoternes konge etter at Sigerik også ble myrdet. Han innledet fredsforhandlinger med Honorius og for å vise sin gode vilje sendte keiserens søster Galla Placidia, Ataulfs enke tilbake til ham. For å beholde Konstantius’ lojalitet sørget Honorius for at hans søster Galla Placidia i 417 ble gift med ham.[32] Antagelig i stor grad imot hva hun selv ville.[33] Hun ble således gift med den mann som hadde sendt hennes forrige ektemann inn i desperasjon og død. Vi vet ikke hva hun sa om det, men vi vet at hun adlød.[34]

I 418 ble Flavius Aëtius sendt avsted på nytt i en gisselutveksling da Honorius gikk med på en fredsavtale med hunerne, som en stund hadde drevet på i rikets ytterkant. Avtalen krevde gisler fra begge sider, og hunerne sendte en slektning av den huniske krigslederen Rua, en gutt på tolv år som het Attila.

Nordøstlige Gallia fikk enda større frankisk innflytelse med en avtale signert i 418 som ga sørvestlige Gallia, tidligere Gallia Aquitania, til vestgoterne, og med hovedstad i Toulouse. Under påtrykk fra Konstantius utstedte Honorius kunngjøringen av 418, som løste de administrative båndene til alle de sju provinsene, Septem Provinciæ, fra den sentrale romerske regjeringen. De keiserlige guvernører ble fjernet og overlot til innbyggerne å lede sine egne affærer.[35] Det var i praksis ytterligere en oppsmuldring av Vestromerriket som ikke lenger var istand til å administrere rikets ytre provinser.

Honorius anerkjente Konstantius i februar 421 som sin medkeiser under navnet Konstantius III,[36] men da kunngjøringen ble sendt til Konstantinopel, nektet den østromerske keiser Theodosius II å akseptere utnevnelsen. En rasende Konstantius begynte forberedelsene for en militær konflikt med Østromerriket, men før han kunne kommandere en planlagt invasjon døde han den 2. september 421.[37]

I tidsrommet 420–422 fikk en annen Maximus (eller kanskje den samme) makten i Hispania, og tapte den. På den tiden da Honorius døde i 423 hadde Britannia, Hispania og store deler av Gallia gått tapt for Vestromerriket.[38] I hans siste år skal Honorius ha utviklet en incestiøs seksuell tiltrekning for sin søster som utløste en skandale ved hoffet. Eller det var ondsinnet sladder av andre ved hoffet som mislikte Galla Placidias innflytelse hos keiseren. I uansett tilfelle ble hun enten tvunget til å reise eller selv valgte å reise med sin barn, den framtidige keiser Valentinian III og hans søster Honoria til Konstantinopel.[39]

Død[rediger | rediger kilde]

Honorius døde av ødem den 15. august 423, og etterlot seg ingen arving.[18] I det påfølgende avbruddet ble Joannes nominert som keiser, men året etter valgte den østromerske keiser Theodosius II isteden sin fetter Valentinian III, sønn av Galla Placidia og Konstantius III, som keiser.

Honorius’ mausoleum var lokalisert på Vatikanhøyden i Roma. På 700-tallet ble det overført til en kirke, Kapellet til sankt Petronilla, som oppbevarte relikviene til helgenen og som hadde inngang fra transeptet til Den gamle Peterskirken. Mausoleet ble revet da Den nye Peterskirken ble bygget.[40][41]

Ettermæle[rediger | rediger kilde]

The Favorites of the Emperor Honorius, maleri av John William Waterhouse, 1883

Som keiser utstedte Honorius en rekke forordninger i løpet av sin tid, en av de mer kuriøse var forbud for menn å bære bukser i Roma.[42] Den siste kjente gladiatorkampen skjedde under styret til Honorius.[43]

I sitt historieverk Vandalkrigen nevner Prokopios[44] en fortelling (som Edward Gibbon ikke gir troverdighet) at da Honorius hørte at Roma hadde «utsultet» var han i begynnelsen sjokkert da han trodde at det var hans favoritthane som han kalte «Roma» det var snakk om, og ble etter sigende lettet da han fikk vite at det bare var snakk om at goterne hadde tatt byen Roma.[45] Det er denne fortellingen som den engelske maleren John William Waterhouse henviser til i sitt maleri The Favorites of the Emperor Honorius fra 1883.[46]

I oppsummeringen av sin redegjørelse av Honorius skrev historikeren John Bagnell Bury at «Hans navn vil bli glemt blant de obskure som holdt den keiserlige tronen var det ikke for at hans styre sammenfalt med den skjebnesvangre perioden hvor det var avgjort at vestlige Europa var i ferd med å gå fra romersk til germansk.» Etter å listet opp katastrofer for disse 28 årene konkluderte Bury at Honorius «selv gjorde ingenting av betydning mot de fiender som befengte hans rike, men personlig var han særdeles heldig i å holde på tronen til han døde en naturlig død og var vitne til de tallrike tyranner som reiste seg opp mot ham bli drept.»[47]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ RSKD / Honorius[Hentet fra Wikidata]
  2. ^ Bauer (2010), , s. 72
  3. ^ Victor, 48, s. 19
  4. ^ Williams & Friell (1994): Theodosius: The Empire at Bay, s. 129
  5. ^ Zosimus, 4:59:1
  6. ^ Canduci (2010): Triumph & Tragedy, s. 149
  7. ^ Zosimus, 5:3:1
  8. ^ Bury (1889), s. 77
  9. ^ Bury (1889), s. 105
  10. ^ a b c Bury (1889), s. 110
  11. ^ Bauer (2010), , s. 79
  12. ^ Zosimus, Bok 5
  13. ^ Bury (1889), s. 108
  14. ^ Bauer (2010), , s. 74
  15. ^ Bury (1889), s. 109
  16. ^ a b Bury (1889), s. 111
  17. ^ Zosimus, 10, s. 2
  18. ^ a b Jones (1971), s. 442
  19. ^ Norwich, John Julius (1989): Byzantium (I): The Early Centuries, Knopf, s. 131
  20. ^ Bury (1889), s. 112
  21. ^ a b c Bauer (2010), , s. 82
  22. ^ Zosimus, 5,44
  23. ^ a b c Bauer (2010), , s. 83
  24. ^ Norwich, John Julius (1989): Byzantium (I): The Early Centuries, Knopf, s. 136
  25. ^ Goldsworthy, Adrian (2010): The Fall of the West: The Slow Death of the Roman Superpower, Phoenix, s. 310
  26. ^ St Jerome (Hieronymus): Letter CXXVII. To Principia, Letter 127 paragraph 12.
  27. ^ Wallace-Hadrill, J.M. (1964): The Barbarian West 400-1000, 5. utg., London: Hutchinson University Library, s. 23
  28. ^ Bauer (2010), , s. 91
  29. ^ Bury (1889), s. 142
  30. ^ Bury (1889), s. 145
  31. ^ a b c Bury (1889), s. 146
  32. ^ Grant, Michael (2015): From Rome to Byzantium: The Fifth Century AD. Routledge. ISBN 9781135166724, s. 60
  33. ^ Bury (1889), s. 150
  34. ^ Bauer (2010), s. 93
  35. ^ Bury (1889), s. 153-154
  36. ^ Bury (1889), s. 151
  37. ^ Bury (1889), s. 155
  38. ^ Canduci (2010), s. 150
  39. ^ Bury (1889), s. 156
  40. ^ Johnson, Mark J. (2009): The Roman Imperial Mausoleum in Late Antiquity, Cambridge University Press, ISBN 9780521513715
  41. ^ Pearse, Roger (16. mai 2014): «Old St Peters, the Circus of Caligula and the Phrygianum», Roger Pearse's blog
  42. ^ Codex Theodosianus 14.10.2–3, overs. C. Pharr, «The Theodosian Code», s. 415.
  43. ^ Alchin, Linda (5. mars 2015): «The Reign of Honorius – Telemachus and the End of the Gladiators», Tribunes and Triumphs
  44. ^ Procopius: The Vandalic War, III.2.25–26
  45. ^ Harris, Stephen (2004): Race and Ethnicity in Anglo-Saxon Literature, Routledge
  46. ^ «’The Favorites of the Emperor Honorius’ by John William Waterhouse», The Joy of Museums
  47. ^ Bury (1889), s. 213; «§ 5. Elevation and Death of Konstantius III (A.D. 421), and Death of Honorius (A.D. 423)»

Litteratur[rediger | rediger kilde]

Primære kilder
Sekundære kilder
  • Bauer, Susan Wise (2010): The History of the Medieval World, London: W.W:Norton
  • Bury, J. B. (1889): A History of the Later Roman Empire from Arcadius to Irene, bind I
  • Canduci, Alexander (2010): Triumph & Tragedy: The Rise and Fall of Rome's Immortal Emperors, Pier 9, ISBN 978-1-74196-598-8
  • Gibbon, Edward (1888) Decline & Fall of the Roman Empire
  • Jones, A.H.M., Martindale, J.R. (1971): The Prosopography of the Later Roman Empire, Vol. I: AD260-395, Cambridge University Press
  • Heather, Peter (2005): The Fall of the Roman Empire, London: Macmillan.
  • Mathisen, Ralph (1999): «Honorius (395–423 A.D.)», De Imperatoribus Romanis
  • Williams, Stephen; Friell, Gerard (1998): Theodosius: The Empire at Bay, Yale University Press


  Vestromersk keiser  
Theodosiske dynasti
Forgjenger:
Theodosius den store 		395–423 Etterfølger:
Valentinian III
Vestromerriket
Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Honorius&oldid=21820964»