Ataulf
| Ataulf | |||
|---|---|---|---|
 | |||
| Født | 4. århundre[1] Pannonia[2] | ||
| Død | 8. sep. 415[1] Barcelona[1] | ||
| Beskjeftigelse | Monark | ||
| Embete |
| ||
| Ektefelle | Galla Placidia | ||
| Far | Alatheus[3] | ||
| Søsken | Anonyma | ||
| Barn | Theodosius | ||
Ataulf (gotisk: «far–ulv», latin: Ataulphus eller Adolphus, spansk: Ataúlfo, død 15. august 415 i Barcelona) var vestgoternes konge fra 410 til 415. Han ble enstemmig valgt til tronen for å etterfølge sin svigerbror Alarik som døde av en plutselig feber i Calabria.
Vestgoterne vender nordover[rediger | rediger kilde]
Kong Ataulfs første handling var å stanse goternes sørlige ekspansjon i Italia. I mellomtiden hadde Gallia blitt separert fra det vestlige Romerriket av tronraneren Konstantin III. Den vestlige keiseren Honorius sendte sin magister militium, Konstantius, i 411 med gotiske leiesoldater under Ulfilas som knuste det galliske opprøret etter en beleiring av Arles. Der ble Konstantin og hans sønner tilbudt en ærefull kapitulasjon, men ble halshogd på deres vei til å vise Honorius ære i Ravenna.
Våren 412 la Konstantius press på Ataulf. Han tok rådet fra Priscus Attalus, den tidligere keiseren som Alarik satte opp som motkeiser i opposisjon til Honorius i Ravenna og som forble med vestgoterne etter at han ble avsatt, og ledet sine tilhengere ut av Italia. De beveget seg nordover inn i et for øyeblikket pasifisert Gallia. Ataulf kan ha mottatt ytterligere oppmuntring i form av betaling i gull fra keiser Honorius, siden Ataulf tok med seg et respektert gissel, keiserens halvsøster Galla Placidia som lenge hadde vært hans fange.
I Gallia[rediger | rediger kilde]
Da han kom til Gallia, innledet Ataulf forhandlinger med en ny tronraner, den galliske Jovinus. Men da Jovinus til slutt foretrakk Sarus, Ataulfs erkefiende blant de gotiske adelsmennene, brøt Ataulf forhandlingene og angrep og drepte Sarus. Jovinus utnevnte da sin bror Sebastianus som Augustus (medkeiser). Dette fornærmet Ataulf ytterligere siden han ikke ble konsultert. Derfor allierte vestgoterne seg med Honorius. Jovinus sine tropper ble beseiret i slag, Sebastianus tatt til fange og Jovinus flyktet for livet. Ataulf overleverte så Sebastianus til Honorius' galliske pretorianprefekt, Postumus Dardanus. Etter dette beleiret og fanget Ataulf Jovinus i Valentia (Valence) i 413 og sendte ham til Narbo (Narbonne) hvor han ble henrettet av Dardanus.
Etter at hodene til Sebastianus og Jovinus ankom hoffet til Honorius i Ravenna sent i august, for å bli videresendt til utstilling blant andre tronranere på murene til Karthago, ble forholdet mellom Ataulf og Honorius så mye bedre at Ataulf kunne sementere forholdet ved å gifte seg med Galla Placidia i Narbo tidlig i 414. De nygifte ble feiret med romersk festivitas og storslagne gaver fra det gotiske byttet.
Under Ataulfs styre, kan ikke vestgoterne sies å ha vært herrer over et satt kongedømme før Ataulf tok Narbonne og Toulouse i eie i 413. Selv om Ataulf forble ariansk kristen, kan hans forhold til den romerske kulturen oppsummeres, fra et katolsk-romersk perspektiv, med ordene som den samtidige kristne apologeten Orosius la i hans munn:
- «Til å begynne med ønsket jeg å fjerne det romerske navnet og konvertere hele det romerske territoriet til et gotisk imperium: Jeg lengtet etter at Romania skulle bli Gothia og Ataulf skulle bli hva Cæsar Augustus hadde vært. Men lang erfaring har lært meg at den uregjerte villmarken til goterne aldri vil underlegge seg lover, og at uten lover er ikke en stat en stat. Derfor har jeg valgt en annen ære med å gjenopprette det romerske navnet med gotisk vigør og jeg håper å bli anerkjent av ettertiden som den som satte i gang restaureringen av det romerske, siden det er umulig for meg å forandre imperiets karakter.»
Vestgoterne drar til Hispania[rediger | rediger kilde]
Honorius' general Konstantius (som senere skulle bli keiser Konstantius III) forsuret de offisielle forbindelsene med Ataulf og fikk tillatelse til å blokkere middelhavshavnene i Gallia. Som svar utropte Ataulf Priscus Attalus som Augustus i Bordeaux i 414. Men havneblokaden til Konstantius lyktes, og i 415 trakk Ataulf seg tilbake sammen med sitt folk til det nordlige Hispania. Attalus flyktet, falt i hendene på Konstantius og ble sendt i eksil.
Galla Placidia reiste sammen med Ataulf. Spedbarnet Theodosius som hun bar ham, døde og ble gravlagt i Hispania i en kiste dekket av sølvplater [1], noe som forhindret en mulighet for en romersk-vestgotersk linje.
Ataulfs død[rediger | rediger kilde]
I Hispania aksepterte Ataulf tjenestene til en av den avdøde Sarus' tilhengere, uten at han var klar over at mannen bar et skjult ønske om å hevne sin avholdte beskytters død. Derfor gjorde mannen plutselig slutt på Ataulfs styre ved å drepe ham mens han badet i palasset i Barcelona.
Sigerik, Sarus sin bror, ble umiddelbart konge, men i bare syv dager da også han ble myrdet og etterfulgt av Wallia. Under Wallias styre, returnerte Galla Placidia til Ravenna hvor hun giftet seg på nytt i 417 på Honorius sitt ønske. Hennes nye ektemann ble goternes umedgjørlige fiende, Konstantius.
Referanser[rediger | rediger kilde]
- ^ a b c Spansk biografisk leksikon, Spanish Biographical Dictionary ID 7030/ataulfo[Hentet fra Wikidata]
- ^ Spansk biografisk leksikon, Spanish Biographical Dictionary ID 7030/ataulfo, kildekvalitet muligens[Hentet fra Wikidata]
- ^ Spansk biografisk leksikon, Spanish Biographical Dictionary ID 7030/ataulfo, kildekvalitet sannsynlig[Hentet fra Wikidata]
Kilder[rediger | rediger kilde]
- Hovedkildene for Ataulfs karriere er Paulus Orosius, kronikkene til den galiciske biskopen Hydatius og Augustines elev, Prosper av Aquitaine.
Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]
- De Imperatoribus Romanis: Hugh Elton, "Western Roman Emperors of the First Quarter of the Fifth Century" (på engelsk)
- Septimane Wisigothique: "D'où venaient les Wisigoths?" (på fransk)
- Edward Gibbon, History of the Decline and Fall of the Roman Empire, kapittel 31 (på engelsk)
| Forgjenger: Alarik I |
Vestgoternes konge |
Etterfølger: Sigerik |