Henry Edward Manning

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk
Henry Edward Manning
Henry Edward Manning by George Frederic Watts cleaned.jpg
Født15. juli 1808[1][2][3]
Totteridge
Død14. januar 1892[1][2][3] (83 år)
London
Gravlagt Westminsterkatedralen
Utdannet ved Balliol College (Oxford), Pontificia Ecclesiastica Academia
Beskjeftigelse Katolsk prest (1851–), skribent
Nasjonalitet Det forente kongerike Storbritannia og Irland

Henry Edward Manning (født 15. juli 1808 i Totteridge ved London i England, død 14. januar 1892 i London) var en av den katolske kirkes kardinaler. Han var anglikansk prest i Church of England, men konverterte til katolisismen i 1851. Han var erkebiskop av Westminster 1865–1892. Han ble kreert til kardinal i mars 1875 av pave Pius IX. Han deltok ved konklavet 1878 som valgte pave Leo XIII.

Liv og virke[rediger | rediger kilde]

Bakgrunn[rediger | rediger kilde]

Karikatur fra Punch, 1882

Henry Edward Manning var tredje og yngste sønn av William Manning, vest-india-kjøpmann som ble direktør i og 1812–1813 governor for Bank of England[4] og dessuten satt i parlamentet i 30 år for tory-velgere i - etter tur - Plympton Earle, Lymington, Evesham og Penryn.[trenger referanse] Mannings mor, Mary (død 1847), datter av Henry Leroy Hunter, fra Beech Hill, og søster til Claudius Stephen Hunter, kom fra en familie av fjern fransk bakgrunn.

I sin barndom i Coombe Bank i Sundridge i Kent fikk Manning vennene Charles Wordsworth og Christopher Wordsworth, som senere ble anglikanske biskoper av henholdsvis Saint Andrews og av Lincoln. Han gikk på Harrow School (1822–1827).[5] Manning begynte ved Balliol College i Oxford i 1827 og gjorde seg snart gjeldende som debattant i Oxford Union,[trenger referanse] hvor William Ewart Gladstone overtok etter ham som president i 1830.

Anglikansk prest[rediger | rediger kilde]

Manning ble i 1832 prest, i 1833 sokneprest og i 1840 arch dean bispedømmet Chichester i den engelske kirke.I 1845 ble han kjent med Edward Bouverie Pusey og ble trukket inn i Oxfordbevegelsen. Fra denne bevegelse var det mange som konverterte til den katolske kirke.

På en reise gjennom kontinentet til Italia, der han hadde audiens hos pave Pius IX, tilnærmet Manning seg ytterligere katolisismen, og etter hjemkomsten distanserte han seg fra den anglikanske kirke, også på grunn av dens avhengighet til staten (den gorhamske dåpsstrid 1847-50, da den av Oxfordmennene bekjempede, i dåpslæren antikatolske presten George Cornelius Gorham av Privy Council ble bekreftet i sitt embede, og den denisonske nattverdsstriden fra og med 1851, da en som romaniserende oppfattet nattverdslære ble avvist av verdslig myndighet).

Konversjon til katolisismen, katolsk prestevielse[rediger | rediger kilde]

I 1851 tok Manning, inspirert av Newmans Development, steget over til den katolske kirke. Han mottok det katolske prestevielesssakrament samme år.

Erkebiskop[rediger | rediger kilde]

Han avanserte raskt og ble etter kardinal Nicholas Wisemans død (1865) erkebiskop av Westminster og dermed leder for den i 1850 gjenopprettede engelske katolske kirke med sitt eget hierarki. Utrustet med en sjelden begavelse innen lederskap og hva mange anså som herskerlyst, ble han en ivrig agitator for ultramontanismen.

Vatikankonsilet 1869-71 var han kanskje den mest talentfulle forkjemperen for ufeilbarlighetsdogmet og bidro meget ved diplomatisk smidighet, energi og veltalenhet til dets seier. Også i sitt hemland beredte han den ultramontane katolisismen framgang.

Kardinal[rediger | rediger kilde]

Manning i hsns 83. år

Etter at han i 1874 hadde fått et romersk-katolsk universitet opprettet i London, ble han i 1875 kardinal.

Ved Pius IXs dødsleie og i konklavet i 1878 var han nærværende. Den nye paven, Leo XIII, viste imidlertid større gunst for den andre store engelske konvertitten, Newman, som nå også ble kardinal og mot hvis vitenskapelige interesse og tendens til religiøs selvstendighet stod Mannings kirkepolitiske interesse og fiendtlighet mot enhver form for åndelig frihet.

Fra omkring 1880 vendte også Manning stadig mer sin virksomhet fra det teologiske og politiske til det sosiale område, hvorved han forstod å ved innsats for de lavere klassers sosiale oppløftelse også åpne nye veier for ultramontan katolisisme i England. Blant annet opprettet han en stor forening for totalavholdenhet fra alkohol. Høyden av sosial innflytelse nådde han som megler under den store havnearbeiderstreiken i London i 1889.

Kardinal Manning var en av de menn hvis innflytelse var avgjørende for den katolske kirkes innretning mellom de to vatikankonsilene.

Av hans mange skrifter (de politiske leilighetsskriftene er blitt ansett som mer talentfulle enn de dogmatiske og asketiske) må nevnes fra den anglikanske tid Sermons (1843-48) og fra den katolske Grounds of Faith (1852), The temporal power of the vicar of Jesus Christ (1862), The reunion of christendom (1866), England and christendom (1867), The true story of the Vatican council (1877), Miscellanies (3 bind, 1877-88; med hans verdifullere tidskriftsartikler), The independence of the Holy See (1877), The catholic church and modern society (1880), som betegner overgangen til den sosiale periode, Eternal priesthood (1883), Religio viatoris (1887), National education (1888) og Pastime papers (posthumt utgitt 1893).

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ a b Encyclopædia Britannica Online, 9. okt. 2017, Henry Edward Manning, biography/Henry-Edward-Manning
  2. ^ a b data.bnf.fr, 10. okt. 2015, http://data.bnf.fr/ark:/12148/cb12147524h
  3. ^ a b SNAC, 9. okt. 2017, Henry Edward Manning, w6fv0bhb
  4. ^ Kent, William. "Henry Edward Manning." The Catholic Encyclopedia. Vol. 9. New York: Robert Appleton Company, 1910. 29 December 2015
  5. ^ Russell, G.W., Collections & Recollections (Revised edition, Smith Elder & Co, London, 1899)

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Alfons Bellesheim: Henry Edward Manning, Cardinal-Erzbischof von Westminster (1808–1892). Kirchheim, Mainz 1892.
  • Edmund Sheridan Purcell: Life of Cardinal Manning, Archbishop of Westminister. Macmillan, London 1895
    • Bd. 1: Manning as an Anglican.
    • Bd. 2: Manning as a Catholic.
  • Lytton Strachey: Cardinal Manning. In: Ders.: Eminent Victorians: Cardinal Manning, Florence Nightingale, Dr. Arnold, General Gordon (= The collected works of Lytton Strachey, Bd. 2). Chatto & Windus, London 1948 (Erstausgabe 1918).
  • Adrian Lüchinger: Päpstliche Unfehlbarkeit bei Henry Edward Manning und John Henry Newman (= Ökumenische Beihefte zur Freiburger Zeitschrift für Philosophie und Theologie, Bd. 40). Universitätsverlag, Fribourg 2001. ISBN 3-7278-1348-2.
  • McClelland, Vincent Alan. Cardinal Manning: the Public Life and Influences, 1865–1892. London: Oxford University Press, 1962. xii, 256 p.
  • Player, Robert. Lets Talk of Graves, of Worms, of Epitaphs, a fictionalised version of Manning's life, largely based on the polemic of Lytton Strachey.
  • Manning, Henry Edward i Nordisk familjebok (2. utgave, 1912)

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]


Forgjenger:
 Nicholas Patrick Stephen Wiseman 
Erkebiskop av Westminster
Etterfølger:
 Herbert Vaughan