Ultramontanisme

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk

Ultramontanismen (fra latin ultra montes, hinsides fjellene, det som menes er Alpene) er navnet på en retning som satte preg på den romersk-katolske kirke1800-tallet og det begynnende 1900-tall. Uttrykket tilhører ikke minst den politiske sfære, da som betegnelse for den romtro politiske katolisisme.

Etymologi[rediger | rediger kilde]

Begrepet kommer opprinnelig fra middelalderen da paver som ikke kom fra Italia ble kalt papa ultramontano, det vil si «pave fra den andre sioden av fjellene». Etter den protestantiske reformasjonen i Frankrike vendte begrepet tilbake, men med omvendt betydning idet det ble benyttet i Frankrike og Tyskland for å betegne paven som en mann på den andre siden av fjellene, i Italia.[1]

Med tiden kom begrepet til å benyttes som et skjellsord om de som ble ansett å være upatriotiske ved å fremheve den pavelige rett til å blande seg i Frankrikes indre anliggender.

Historikk[rediger | rediger kilde]

Etter Napoleonskrigene gjenvant paven makten i Kirkestaten og pavedømmet gikk en ny blomstringstid i møte. Pavestolen etterstrebet full kontroll over det romersk-katolske hierarki overalt i Europa og i den øvrige verden.

Ultramontanismen ville bekjempe enhver bestrebelse innenfor katolisismen på å skaffe de enkelte landskirker så stor selvstendighegt at det truet den kirkelige enhet, åpnet for læremessige avvik og gav grobunn for utilbørlig nasjonalisme eller usunne avhengighetsbånd til statsmakten. Gammelkatolisismen, gallikanismen, febronianismen og så videre var ille ansett av ultramontanistene.

Bestrebelserne gikk derimot ut på at hevde pavens stilling og makt, og som et utslag av dette står ufeilbarhetsdogmet fra 187071. Ikke minst jesuittene var tilhengere av ultramontanismen, men den hadde også politisk betydning, blant annet var det tyske Sentrumsparti påvirket i ultramontan retning.

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Victor Conzemius: Ultramontanismus. Artikkel i: Theologische Realenzyklopädie. Band 34, 2002, S. 253–263.
  • Gisela Fleckenstein, Joachim Schmiedl (Hrsg.): Ultramontanismus. Tendenzen der Forschung. Bonifatius, Paderborn 2005, ISBN 3-89710-306-0 (Einblicke 8).
  • Jürgen Strötz: Der Fels der Kirche. Ultramontane Kirchenlehre im 19. Jahrhundert, dargestellt am Beispiel des Eichstätter Bischofs Franz Leopold Freiherrn von Leonrod (1827–1905). Kovač, Hamburg 2003, ISBN 3-8300-1108-3 (Studien zu Religionspädagogik und Pastoralgeschichte 4).

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Ultramontanism i Nordisk familjebok (1. utgave, 1892)