William Bernard Ullathorne
| William Bernard Ullathorne | |||
|---|---|---|---|
 | |||
| Født | William Bernard Ullathorne 7. mai 1806[1][2][3]  Pocklington | ||
| Død | 21. mars 1889[1][2][3] (82 år) St Mary's College, Oscott | ||
| Beskjeftigelse | Katolsk prest (1831–), diakon (1830–), katolsk biskop (1846–) | ||
| Embete |
| ||
| Utdannet ved | Downside School | ||
| Nasjonalitet | Det forente kongerike Storbritannia og Irland | ||
| Våpenskjold | |||
 | |||
William Bernard Ullathorne (født 7. mai 1806 i Pocklington i East Riding of Yorkshire i England, død 21. mars 1889 på Oscott College i Oscott nær Birmingham) var en engelsk prelat som hadde høye embeter i den katolske kirke i løpet av 1800-tallet.
Liv og virke[rediger | rediger kilde]
Bakgrunn[rediger | rediger kilde]
William Bernard Ullathorne var den eldste av ti barn av William Ullathorne, en velstående forretningsmann med interesser i dagligvarer, draperier og brennevin, og Hannah (født Longstaff), som konverterte til katolisismen da hun giftet seg. Da han var ni år gammel, flyttet familien til Ullathorne til Scarborough, hvor han begynte sin skolegang. Han var en etterkommer etter (den hellige) Thomas More gjennom sin oldemor, Mary More.[4]
Som tolvåring ble han tatt fra skolen og plassert på farens kontor for å lære regnskapsadministrasjon. Meningen var å sende ham til skole igjen etterpå, men Ullathorne ville gå til sjøs, og som 15-åring foretok han med foreldrenes tillatelse den første av flere ferder til Østersjøen og Middelhavet. Mens han deltok på messen i Memel, opplevde han noe som var det en omvendelse, og da han kom tilbake spurte han styrmannen om han hadde noen religiøse bøker. Ullathorne fikk en oversettelse av abbé Jacques Marsolliers Life of St Jane Frances de Chantal, noe som forsterket hans religiøse hengivenhet. På slutten av denne reisen vendte han hjem. I februar 1823, 16 år gammel, ble han sendt til Downside School, nær Bath, hvor han ble veiledet av John Bede Polding, etterpå den første erkebiskopen av Sydney, som påvirket ham sterkt.[5]
I 1823 gikk Ullathorne inn i benediktinerklosteret Downside Abbey, avla løftene i 1825, og tok tilleggsnavnet «Bernard», etter Bernard av Clairvaux.
Prest, generalvikar i Australia[rediger | rediger kilde]
Han ble presteviet i 1831, og dro i 1832 til New South Wales som generalvikar for biskop William Placid Morris (1794–1872), hvis jurisdiksjon var over de australske misjonene.[6] Det var i det vesentligste Ullathorne som fikk pave Gregor XVI til å etablere hierarkiet i Australia.
I 1836 sendte Bede Polding Ullathorne tilbake til Storbritannia[7] for å rekruttere flere benediktinere. Mens han var i England, besøkte han Irland, hvor han møtte Mary Aikenhead. Han returnerte til Australia i 1838 med fem Sisters of Charity.[trenger referanse]
Ullathorne kom tilbake til England i 1841, og led det Judith F. Champ sier i moderne terminologi ville blitt beskrevet som «utbrenthet». Deretter tok han ansvaret for den katolske misjon i Coventry, hvor han vant tilbake helse og humør.[trenger referanse]
Ullathorne hadde avslått biskopssetene både i Hobart, Adelaide og Perth ettersom han ikke kunne tenke seg å returnere til Australia.[trenger referanse]
Biskop, apostolisk vikar[rediger | rediger kilde]
I 1847 ble han utnevnt til biskop og apostolisk vikar av Western District, etterfølgende biskop Charles Michael Baggs (1806–1845), men ble overført til Central District året etter.[7] Ullathorne ble bispeviet av biskop John Briggs, apostolisk vikar av Yorkshire District; medkonsekrerende var biskopene Thomas Griffiths, apostolisk vikar av London District, og William Wareing, apostolisk vikar av Eastern District.[trenger referanse]
Biskop Ullathorne var med på å grunnlegge St Osburg's Church i Coventry.[5]
Biskop av Birmingham[rediger | rediger kilde]
Ved reetableringen av hierarkiet i England og Wales ble han den første katolske biskop av bispedømmet Birmingham. I løpet av hans nesten fire tiår med funksjonstid på dette bispesetet ble det bygget 67 nye kirker, 32 klostre og nesten 200 katolske skoler.[trenger referanse]
I 1888 trakk han seg tilbake og mottok fra pave Leo XIII ærestittelen erkebiskop av Cabasa.
Han døde ved Oscott College[7] og hans gravmonumenter i krypten under St. Chad's Cathedral i Birmingham, selv om han ble gravlagt i Church of St Dominic and the Immaculate Conception i Stone i Staffordshire.[trenger referanse]
Verker[rediger | rediger kilde]
Av Ullathornes teologiske og filosofiske verker er de mest kjente The Endowments of Man (1882); The Groundwork of the Christian Virtues r (1883); Christian Patience (1886). Hans Autobiography (selvbiografi) er redigert av A. T. Drane (London).[7]
Episkopalgenealogi[rediger | rediger kilde]
Hans episkopalgenealogi er:
- Kardinal Scipione Rebiba (1504-1577)
- Kardinal Giulio Antonio Santori (1532-1602) * bispeviet 1566
- Kardinal Girolamo Bernerio (1540-1611) *1586
- Erkebiskop Galeazzo Sanvitale (1566-1622) *1604
- Kardinal Ludovico Ludovisi (1595-1632) *1621
- Kardinal Luigi Caetani (1595-1642) *1622
- Kardinal Ulderico Carpegna (1595-1679) *1630
- Kardinal Paluzzo Paluzzi Altieri degli Albertoni (1623-1698) *1666
- Kardinal Gasparo Carpegna (1625-1714) *1670
- Kardinal Fabrizio Paolucci (1651-1726) *1685
- Kardinal Francesco Barberini den yngre (1662-1738) *1721
- Kardinal Annibale Albani (1682 -1751) *1730
- Kardinal Federico Marcello Lante Montefeltro Della Rovere (1695-1723) *1732
- Biskop Charles Walmesley, O.S.B. (1722-1797) *1756
- Biskop William Gibson (1738-1821) *1790
- Biskop John Douglass (1793-1812) *1790
- Biskop William Poynter (1762-1827) *1803
- Biskop Thomas Penswick (1772-1836) *1824
- Biskop John Briggs (1788-1861) *1833
- Biskop William Bernard Ullathorne, O.S.B. (1806-1889) *1846[8]
Litteratur[rediger | rediger kilde]
- Schofield, Nicholas; Skinner, Gerard (2009). The English Vicars Apostolic. Oxford: Family Publications. ISBN 978-1-907380-01-3.
- T. L. Suttor, 'Ullathorne, William Bernard (1806–1889)', Australian Dictionary of Biography, Vol. 2, MUP, 1967, pp 544–546; hentet 15. oktober 2009
- Serle, Percival (1949). «Ullathorne, William Bernard». Dictionary of Australian Biography. Sydney: Angus and Robertson.
- "The autobiography of Archbishop Ullathorne : with selections from his letters" at Archive.org
- Lee, Sidney, red. (1899). «Ullathorne, William Bernard». Dictionary of National Biography. 57. London: Smith, Elder & Co.
- Champ, Judith F. «Ullathorne, William (1806–1889)». Oxford Dictionary of National Biography (online utg.). Oxford University Press. doi:10.1093/ref:odnb/27985. (Abonnement eller «UK public library»-medlemskap påkrevd.)
Referanser[rediger | rediger kilde]
- ^ a b Gemeinsame Normdatei, besøkt 14. mai 2014[Hentet fra Wikidata]
- ^ a b Autorités BnF, data.bnf.fr, besøkt 10. oktober 2015[Hentet fra Wikidata]
- ^ a b Social Networks and Archival Context, oppført som Bernard Ullathorne, SNAC Ark-ID w6zg79rk, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
- ^ «Archived copy» (PDF). Arkivert fra originalen (PDF) 27. september 2020. Besøkt 29. februar 2016.
- ^ a b Schofield & Skinner 2009, The English Vicars Apostolic, s. 242.
- ^ Champ, Judith F., William Bernard Ullathorne, 1806-1889: A Different Kind of Monk, Gracewing Publishing, 2006, ISBN 9780852446546, s. 14
- ^ a b c d
Denne artikkelen inneholder materiale fra Encyclopædia Britannica Eleventh Edition, en publikasjon som nå er offentlig eiendom.
Wikisource inneholder tekst fra 1911 Encyclopædia Britannica artikkel William Bernard Ullathorne Bernard Ullathorne. - ^ ulla, lest 19. juni 2023
