Hopp til innhold

Hedenskap

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
(Omdirigert fra «Hedninger»)
Vindhelleveien, fra en tid da hedninger fortsatt fantes og vandret opp i heiene.

Hedenskap eller hedendom er en betegnelse på eldre religioner som ikke lenger blir praktisert i nevneverdig grad, eller for andre religioner enn kristendom. Disse andre religionene kan ha tilsvarende betegnelser på de som ikke følger dem.

Etymologi

[rediger | rediger kilde]

Etymologien til «hedendom» er usikker, men det norske begrepet er avledet fra norrønt heiðinn dómr («hedendom») og heiðingi («hedning»), adjektiv beslektet med «hede» («lynghei») ettersom folk bosatt i udyrkede områder ble senere kristne.[1] «Hede» kan da også ha hatt meningen «hjemlig», «våre områder», i kontrast til «det utenlandske» eller det fremmede. En av de tidligste overleveringer kommer fra den nordnorske skalden Øyvind Skaldespiller (død ca. 990) som i hyldningskvadet Hákonarmál tilegnet kong Håkon den gode. Her nevner Øyvind at «landet legges øde / siden Håkon fór / til hedenske guder».[2]

Caspar David Friedrich: Junotempelet i Agrigent (1830).

«Hedning» finnes på engelsk som heathen, avledet fra gammelengelsk hæðen, og som det tilsvarende norrøne begrepet. Det kan være historisk påvirket av gotiske haiþi, «boende på heia, heden», opptrer som haiþno i Wulfilas bibel på gotisk som «hedensk kvinne», (oversettelse av Hellene i Markus 7:26). Denne oversettelsen påvirket sannsynligvis det latinske paganus, «landlig, bonde», eller ble valgt pga sin likhet til gresk ethne («hedensk, ikke-jødisk»). Det er foreslått at gotisk haiþi ikke er beslektet med «heden», men er et lånord fra armensk hethanos, i seg selv et lån fra greske ethnos.

«Paganisme» (fra latin paganus, «landlig, bonde»)[3] er det tilsvarende begrepet til «hedendom» avledet fra latin senere på 1300-tallet. Pāgānus var en som dyrket av falske guder, men opprinnelig en sivil person, det vil si ikke en av Kristus' soldater, avledet fra pāgus, en «bondelandsby, landlig». Dette begrepet er en oversettelse av det hebraiske begrepet gojim i Det gamle testamente, og det gresk ethne («folk, folkeslag») i Det nye testamente. Gojim ble benyttet i nedsettende om ikke-jøder, ethne om ikke-kristne. Etnologer unngår begrepet «paganisme», og foretrekker mer presise kategorier som «polyteisme» og tilsvarende.

I vanlig betydning er «paganisme» et gyldig begrep på norsk som synonym til «hedendom», men brukes hovedsakelig om nypagenisme eller nyhedendom, det vil si om et moderne fenomen hvor folk søker andre religiøse trosforestillinger, som moderne åsatro eller wicca, enn de tradisjonelle og etablerte.[4]

På latin er paganus den som bor på landet, det vil si de uopplyste og udannede i motsetning til de som bor i byene. Dette ordet har gitt det engelske pagan, og tilsvarer gammeltestamentets hebraisk gojim og nytestamentets greske ethne, som betyr 'folk, folkeslag'.

Definisjoner

[rediger | rediger kilde]
En krabbetrollmann i landsbyen Rhumsiki i Kamerun.

Hedendom er vidt begrep for å beskrive religioner og åndelige praksiser i førkristne Europa, og i ytterligere utvidet begrepsdannelse for polyteistiske (flerguderi) tradisjoner eller folkereligioner verden over sett fra et vestlig eller kristen synsvinkel. Begrepet har forskjellige meninger i vestlig tankegang ved at det har moderne konnotasjoner om en tro som er polyteisme[5], spiritisme, animisme, sjamanisme som med folkelige religioner.

Begrepet hedendom har blitt definert bredt for å omfatte alle religioner utenfor den abrahamittiske monoteistiske religioner som jødedom, kristendom og islam[5]. Gruppen sådan definert ekskluderer de fleste østlige religioner, trosforestillinger hos urbefolkningen i Amerika og mytologier, foruten også ikke-abrahamittiske religioner generelt. En mer begrenset definisjon vil ikke omfatte noen av verdensreligionene og innskrenker begrepet til lokale eller landlige strømninger som ikke er organiserte. Vesenstrekk i hedenske tradisjoner er fraværet av omvendelse og misjon, og tilstedeværelsen av en levende mytologi som forklarer de religiøse opplevelsene og ritualene.[6]

Historikk

[rediger | rediger kilde]

Hedendom har vært en betegnelse på folketro i forhistorisk tid hvor folk i møtet med fremmede stammers trosforestillinger. Hedendom var da fremmede guder i kontrast til de hjemlige guder. Det var ikke nødvendigvis en religiøs motsetning da fremmede gudene stundom ble opptatt i den lokale kulten og innlandske mytologien og gjort likeverdige med egne guder.

I henhold til profetreligionene (de abrahamittiske) med deres forbud mot å dyrke andre guder ble hedendom en betegnelse for andre folk og kulturers religiøse trosforestillinger og var samtidig en religiøs ringeakting. I Det gamle testamente ble disse andre betegnet som gojim, «folk», «ikke-jøder», og i Septuaginta (en tidlig gresk oversettelse av Det gamle testamente en gang mellom 200-tallet og 100-tallet f.Kr.) med ethne hvor adjektivet ethniko's, «hedning», «hednisk» (jfr Mattus 18:17: «hvis han ikke engang vil høre på menigheten, skal han være for deg som en hedning eller en toller.»). Da kristendommen ble utbredt i Romerriket ble de gamle religionene tilhengere betegnet med ord som «lantbor», «pagani», «campani», på germanske språk som «heiden», «hedbor», det vil si hedninger. Den historiske betydningen av hedendom innbefattet alle religioner som ikke var kristne, også islam som opprinnelig var og ble betraktet som en arabisk avart av kristendommen. En motsetning til hedendom kan da også uttrykkes som en prinsipiell monoteisme.

I bibelsk sammenheng brukes betegnelsen som gjengivelse av forskjellige folkeslag som gojim, hebraisk for 'folkene', i betydingen ikke-israelitter og ethne, gresk for 'folk', i betydelsen av de forskjellige folkeslagene, mens et annet ord for folk, laos, brukes om jøder og kristne. Gojim brukes i Det gamle testametet og ethne i Det nye testamentet.

Hedning er ifølge oversettelser av Bibelen en person som ikke er jøde (hebraisk gojim). I ikke-bibelsk språkbruk er hedning i stedet en person som ikke er kristen.

Gresk-romersk hedenskap

[rediger | rediger kilde]

De olympiske guder var gjenstand for en aktiv dyrkelse gjennom hele antikken inntil keiser Theodosius den store (død 395) i år 394 forbyr hedenskap ved lov innenfor Romerrikets grenser.

Keltisk hedenskap

[rediger | rediger kilde]

Keltisk hedenskap er en druidereligion, en form for presteskap knyttet til offer- eller orakel, som ble praktisert i Vest- og Mellom-Europa og på De britiske øyer i oldtiden (ca. 600 f.Kr. – 400 e.Kr.). Da England ble erobret av (ikkekristne) romere ble druidenes hemmelige og politiske aktivitet bekjempet med stor voldsomhet.

Germansk hedenskap

[rediger | rediger kilde]

Germansk hedenskap kan inndeles i

Hinduisme

[rediger | rediger kilde]

Indisk hedenskap går tilbake til vedisk religion som fortsatt er en levende religion til tross for buddhismens og islams intense misjon i sørlige Asia.

Etniske religioner

[rediger | rediger kilde]

Etniske religioner er et paraplybegrep som omfatter mange tidligere og fortsatt eksisterende religiøse tradisjoner. Organiserte etniske religioner som har fått status som en borgerlige religioner er shintōisme som er knyttet til nasjonal japansk identitet, og jødedom, knyttet til jødisk identitet. I nasjonalistiske definisjon kan hinduisme bli knyttet til indisk identitet.

Folkelige religioner

[rediger | rediger kilde]

Folkelige religioner er uorganiserte religiøse uttrykk og trosforestillinger som finnes hovedsakelig i rurale, landlige og sparsommelige befolkede områder. Disse forestillingene kan omfatte ulike uttrykk som animisme, forfedredyrkelse, og sjamanisme.

Nyhedendom

[rediger | rediger kilde]

Nyhedendom eller neopaganisme er moderne hedenskap som er blitt gjenopplivet i bevisst opposisjon til tradisjonelle og tradisjonelt undertrykkende religioner som kristendom og islam.[trenger referanse] Tilhengerne har dannet ulike organiserte trossamfunn, men disse er små og synes ikke å representere noen utfordring for de tradisjonelle religionene.[trenger referanse]

Hedenske forestillinger

[rediger | rediger kilde]
Norsk nasjonalromantisk postkort tegnet av Andreas Bloch (1905) som representerer et romantisk vikingbilde. Teksten nevner «frihet / likhet / brorskap / Norges lover / 1814». Fra Nasjonalbiblioteket, Billedsamlingen.

Til tross for at kulturer, som eksempelvis den norske, oppfatter seg og er definert som kristen, er det flere trekk som har hedensk opprinnelse som har blitt videreført og til dels opptatt i kristendommen. Disse kan være sedvanen med å gå til graven for besøke den avdøde, noe som har sin opprinnelse i det norrøne forestillingen om «å sitte på haug»[8], en form for forfedredyrkelse. Kristendommen har opprinnelig ingen forestilling om dette da sjelen forlater den døde kroppen (som ble betraktet som et tomt hylster).

Å skvette vievann og døpe med vann har sannsynligvis heller ikke utelukkende en kristen opprinnelse, til tross hvor sentral vann i forbindelse med dåp står i kirken[9], men går tilbake til hedenske, førkristne tider med forestillinger[10]om hellige kilder.[11] Sistnevnte bevitnet den romeske forfatteren Tacitus i sitt verk Germania hvor han nedtegner ritualer knyttet til hellige vann og hellige lunder til gudinnen Nerthus. Arkeologiske spor har også funnet førkristne ofringer i vann og tjern i Nord-Europa. I tillegg har vi referanser til det å øse spedbarn med vann og gi de navn i kvadet Rigsthula, som tar for seg en myte om at guden Heimdallr grunnlegger de tre klassene i det norrøne samfunnet ved å bringe til verden sønnene Jarl, Karl og Træl. Alle tre blir, ifølge kvadet, øst med vann og gitt navn. Også juletradisjoner har rester av hedenske forestillinger til tross for at disse ble forsøkt gitt kristent innhold. I Norge og i del andre land har ukedagene fortsatt hedenske betegnelser, jf Torsdag som er «Tors dag».

Interessen i hedenske tradisjoner ble gjenoppvekket under renessansen, først i renessansemagien som en gjenoppvekkelse av gresk-romersk magi. På 1600-tallet vendte beskrivelser av hedendom fra teologisk synsvinkel til etnologisk, og en religion begynte å bli forstått som en del av et folks etniske identitet, og studiet av religionene til «primitive folk» utløste spørsmål om den endelige historiske opprinnelsen til alle religioner, også de tradisjonelle. Den franske astronomen Nicolas-Claude Fabri de Peiresc (død 1637) så hedenske religioner i Afrika i sin samtid som levninger av noe som kunne kaste lys over historisk hedendom i den klassiske antikken.[12]

Hedendom fikk ny interesse på 1700- og 1800-tallets romantikk, særlig i kontekst til litterær keltisk og norrøn interesse som portretterte historiske keltiske og germanske flerguder som primitiv, edel og opphavlig. Tilsvarende var også den nye interessen for vikinger.

1800-tallet frambrakte også stor forskerinteresse i å rekonstruere hedensk mytologi fra folkeminne og eventyr. Dette ble gjort av blant annet brødrene Grimm, særlig Jacob Grimm i hans verk Teutonsk mytologi, og Elias Lönnrot med samlingen av finske Kalevala. Brødrene Grimms verker påvirket andre forskere, både inspirerte dem i å samle eventyr og folkelige forestillinger, som i Norge med Peter Christen Asbjørnsen og Jørgen Moe, og skapte en tro på at en nasjons eventyr var en særlig representant for nasjonens opprinnelige ånd, i den grad at man neglisjerte tverrkulturell innflytelse. Andre representanter var russeren Alexander Afanasyev og engelskmannen Joseph Jacobs.[13]

Romantisk interesse i forhistorie utenfor antikken kom samtidig med den europeiske veksten av nasjonal romantikk, og framgangen av nasjonalstatene i sammenheng med revolusjonene i 1848 som førte til skapelsen eller avdekkelsen av nasjonale epos og nasjonale myter for de ulike nydannede statene. I Norge fikk Snorre Sturlasons kongesagaer en særegen plass i nasjonens identitet på slutten av 1800-tallet. Hedenske eller folkloristiske emner var også vanlig i musikalsk nasjonalisme i perioden.

Frie ytringssamfunn

[rediger | rediger kilde]

Wicca, en religion for hekser, benytter ordet hedning som en hedersbetegnelse for personer som bekjenner seg til denne religionen.

Hedningsamfunnet, en norsk antireligiøs organisasjon med det formål å bekjempe religionenes innflytelse, bruker hedning som en hedersbetegnelse for personer som ikke bekjenner seg til noen religion.

Referanser

[rediger | rediger kilde]
  1. ^ Bokmålsordboka: Hedning
  2. ^ Sturlason, Snorre: Snorres kongesagaer, 6. utg. 2003, side 104.
  3. ^ Dictionary.com: Pagan
  4. ^ «A Basic Introduction to Paganism», BBC Online.
  5. ^ a b Catholic Encyclopaedia (1917-utgaven) om paganisme
  6. ^ Wicca: «And it Harms No-one» Arkivert 18. desember 2008 hos Wayback Machine., Og det skader ingen, et hedensk manifest, Janet Farrar & Gavin Bone, 1998.
  7. ^ «Arkivert kopi». Arkivert fra originalen 7. juli 2019. Besøkt 7. juli 2019. 
  8. ^ Hauge, Arild: Vikingene og døden
  9. ^ 50 Bibelske kjennetegn på Antikrist
  10. ^ Er du døpt?
  11. ^ Lars Finsen: Om keltisk religion Arkivert 19. november 2007 hos Wayback Machine.
  12. ^ «Det ville være en stor glede å kunne gjøre sammenligningen med hva som er blitt bevart for oss av antikk hedendom i våre gamle bøker for å kunne få bedre [forståelse] av deres ånd», sitert og oversatt etter Miller, Peter N.: History of Religion Becomes Ethnology: Some Evidence from Peiresc's Africa Journal of the History of Ideas 67.4 (2006) 675-696.
  13. ^ Zipes, Jack: The Great Fairy Tale Tradition: From Straparola and Basile to the Brothers Grimm, side 846, ISBN 0-393-97636-X

Litteratur

[rediger | rediger kilde]
  • Jones, P. & Pennick, N. (1995): A History of Pagan Europe. New York, Barnes & Noble Books, ISBN 0-7607-1210-7.
  • York, Michael (2003): Pagan Theology: Paganism as a World Religion NYU Press, ISBN 0814797083.

Eksterne lenker

[rediger | rediger kilde]