Hopp til innhold

Hans F.K. Günther

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Denne artikkelen omhandler den nazistiske raseteoretikeren. For SS-offiseren, se Hans Günther (SS-offiser).
Hans F.K. Günther
Født16. feb. 1891[1][2][3]Rediger på Wikidata
Freiburg im Breisgau[4]
Død25. sep. 1968[1][2][3]Rediger på Wikidata (77 år)
Freiburg im Breisgau[5]
BeskjeftigelseAntropolog, raseteoretiker, skribent, universitetslærer, lege Rediger på Wikidata
Akademisk gradDoktorgrad[6]
Utdannet vedUniversitetet i Wien
Albert-Ludwigs-Universität
PartiNationalsozialistische Deutsche Arbeiterpartei (1932–)[7]
NasjonalitetTyskland
Medlem avNational Socialist German Lecturers League[7]
National Socialist Teachers League[7]
UtmerkelserGoethe-medaljen for kunst og vitenskap (1941)
Hans F.K. Günther på Commons

Hans Friedrich Karl Günther (født 16. februar 1891 i Freiburg im Breisgau, død 25. september 1968 samme sted) var en tysk antropolog og forkjemper for eugenikk. Han virket som «raseforsker» under Weimarrepublikken og nasjonalsosialismen og var kjent under tilnavn som «Rassengünther» (Rase-Günther) og «Rassepapst» (raseguru). Ved siden av Houston Stewart Chamberlain regnes han som grunnleggeren av den nasjonalsosialistiske raseideologien[8] og som den ledende nazistiske raseteoretikeren.[9][10]

Biografi

[rediger | rediger kilde]
Günther i 1930, kulltegning utført av Wolfgang Willrich som var propagandakunstner for nazistene.

1891-1933

[rediger | rediger kilde]

Günther, som kom fra en musikalsk familie, studerte først sammenlignende språkvitenskap og germanistikk ved Albert-Ludwigs-Universität i Freiburg, men deltok også på naturvitenskapelige forelesninger om zoologi og geografi. Grunnlaget for sine senere raseteorier fikk han ved å lytte til antropologen Eugen Fischer. Sommersemesteret 1911 tilbrakte han ved Sorbonne i Paris. I 1914, like før første verdenskrig, tok han doktorgrad og vervet seg deretter som frivillig, men da han led av leddrevmatisme, havnet han raskt på sykehus. Under første verdenskrig tjenestegjorde han i Røde Kors.

I 1919 avla han lærereksamen, men oppfattet seg selv først og fremst som politisk forfatter. Hans debutverk var et «bekjennelsesskrift» med tittelen Ritter, Tod und Teufel. Denne boken, som gjennomsyres av nasjonalistisk tankegods, gjorde dypt inntrykk på Heinrich Himmler i 1924.

På oppdrag fra sin forlegger, Julius Friedrich Lehmann, skrev han mellom 1920 og 1922 sitt hovedverk, Rassenkunde des deutschen Volkes, som raskt fikk stor utbredelse, selv om forfatteren her strengt tatt beveger seg utenfor sitt fagområde. I 1922 studerte Günther antropologi ved Universität Wien og arbeidet dessuten ved et museum for zoologi og antropologi i Dresden, der hans foresatte var Berhard Struck. Samme år studerte han hos Theodor Mollison i Breslau. Etter 1923 oppholdt han seg i Skandinavia sammen med sin andre kone, Maggen Blom, som var norsk.[11] Christopher Blom, Günthers norske svigerfar, var rektor ved Skien høyere skole, der Quisling hadde vært elev. Blom introduserte Günther for Quisling. Günthers forestilling om den nordiske rases overlegenhet utviklet han under oppholdet i Norge. Halfdan Bryn hadde en langvarig og omfattende korrespondanse med Günther.[12]

Her mottok han sporadiske oppdrag fra ulike universiteter, blant annet Uppsala universitet og Statens institut för rasbiologi, ledet av Herman Lundborg. I Norge ble han venn og beundrer av Vidkun Quisling. Allerede på denne tiden vanket Günther i nasjonalsosialistiske kretser. Arkitekten og forfatteren Paul Schultze-Naumburg introduserte Günther overfor Richard Walther Darré og Baldur von Schirach.

Et forbund (Kampfbund für deutsche Kultur) grunnlagt av nasjonalsosialismens sjefsideolog, Alfred Rosenberg, begynte i januar 1929 å utgi et eget blad, der forfattere med republikanske og humanistiske oppfatninger ble latterliggjort. Som alternativ anbefalte bladet sine lesere å fordype seg i verkene til Günther, van Schirach, Otto Bangert, Maria Kahle, Agnes Miegel og Bogislav von Schechow.[13]

På grunn av trang økonomi måtte Günther i 1929 vende tilbake til Tyskland. I Dresden livnærte han seg som deltidslærer helt til Wilhelm Frick, den første nasjonalsosialistiske ministeren i en tysk forbundsstat, bestemte at det skulle opprettes et eget professorat for Günther med sosialantropologi som fagkrets. Dette skjedde til tross for protester fra universitetet i Jena[10] og det faglige miljøet i hele Tyskland. Günther innehadde tross alt ikke andre kvalifikasjoner enn en doktorgrad.[trenger referanse] Günthers innsettelsesforelesning fikk symbolsk betydning, ettersom både Adolf Hitler[10] og Hermann Göring var til stede.

Günther var tilhenger av den såkalte «nordiske bevegelse».[14] Fra 1930 var han ansvarlig redaktør for tidsskriftet Rasse, som ble utgitt av denne bevegelsen.[15] Av uklare grunner ble han i 1931 utsatt for et attentat fra en arbeidsløs 18-åring i Wien, en hendelse som nasjonalsosialistene utnyttet politisk. I 1932 ble han medlem av NSDAP.

1933-1945

[rediger | rediger kilde]
Günthers antisemittiske bok Kleine Rassenkunde des deutschen Volkes («liten raselære om det tyske folk»), som første gang kom i 1928, utstilt i Senter for studier av Holocaust og livssynsminoriteter i Oslo
Foto: 2021

Günthers bok Kleine Rassenkunde («liten raselære») ble med nazistenes støtte solgt i flere hundretusen eksemplarer. Günther bidro med det «vitenskapelige» grunnlaget for Nürnberglovene, nazistenes raselover av 1935. Günthers ideer om den nordiske rase hadde stor innflytelse på Himmler.[12]

I 1935 ble Günther utnevnt til professor i raselære ved universitetet i Berlin, der han blant annet sørget for å ansette den senere «sigøynerforskeren» Sophie Erhardt. Erhardt mente den gang at tiden var inne for å bedrive «bevisst rasepolitikk» i Tyskland ved å sile ut psykisk utviklingshemmede mennesker, rhinlandsbastarder (mennesker med både tysk og afrikansk bakgrunn) og jøder.[16] Fra 1940 til 1945 var Günther professor og instituttleder ved Albert-Ludwigs-Universität i Freiburg im Breisgau. Under nasjonalsosialismen mottok han tallrike priser og hedersbevisninger. I 1935 ble han den første vinneren av NSDAPs vitenskapspris, og i 1941 mottok han Goethe-medaljen i kunst og vitenskap fra Adolf Hitlers hånd. I 1938 ble Günther oppsøkt av den norske oppdagelsesreisende Thor Heyerdahl, som forærte ham en hodeskalle fra Marquesasøyene. Günther skal ha blitt henrykt over denne gaven.[17]

Verket Ritter, Tod und Teufel gjorde Günther til grunnlegger av den såkalte «nordiske tanke», som gikk ut på at den «nordiske rase» var truet og at det nordiske islett i det tyske folk måtte rendyrkes. Dette skulle skje ved å styrke bondestanden og avfolke byene. Günther satte opp definisjoner av ulike mennesketyper ut fra bestemte egenskaper som angivelig gikk i arv sammen med de ytre kjennetegnene på rase. Günther utviklet etter hvert en verdiskala for de ulike rasene:

  • Den nordiske rase utmerket seg gjennom egenskaper som dømmekraft, sannferdighet og handlekraft, samt rettferdighetssans, individualisme, lidenskapsløshet og seksuell tilbakeholdenhet.
  • Typiske kjennetegn for rasen i det vestlige middelhavsområde var lidenskapelighet og temperament, samt munterhet og et sosialt sinnelag.
  • Rasen i de sørvestlige deler av det tyske språkområde utmerket seg gjennom tilbakeholdenhet, tålmodighet og flittighet. Mennesker av denne rasen var dessuten «føyelige som undersåtter», mottakelige for ledelse og hadde en sterk tilknytning til familie og hjemtrakt.
  • Den «dinariske rase» (oppkalt etter De dinariske alper) hadde en «særlig sans for ære» og var kjennetegnet ved en sterk kjærlighet til fedreland og hjemtrakt, samt ved pålitelighet, tapperhet, stolthet og en særlig begavelse for forretninger. Mennesker av denne rasen var lette å tirre, men ellers godmodige.

Günther konkluderte med at av disse rasene var den nordiske rasen den høyest utviklede, men samtidig også den mest truede. «Jødespørsmålet» var ifølge Günther av underordnet betydning. Han mente at begrepet «arisk» var foreldet og ønsket at jødene skulle utvandre til Palestina eller et annet passende landområde.

Etterkrigstiden

[rediger | rediger kilde]

Etter krigens slutt tilbrakte Günther tre år i interneringsleirer hos den franske okkupasjonsmakten,[18] men han trakk aldri sine teorier tilbake. I boken Gattenwahl fra 1951 gir han uttrykk for at giftemål med «diabetikere, kvinnesakskvinner og alkoholikere» bør unngås, et synspunkt som ikke var videre kontroversielt på 1950-tallet. I bokens sluttkapittel bagatelliserer han nasjonalsosialistenes programmer for tvangssterilisering og berømmer de obligatoriske helseattestene som skulle hindre kvinner med «mindreverdig» arvemateriale i å få barn.

Günther tilbrakte sine siste leveår i Emmendingen. I sin bok Der Begabungsschwund in Europa, som utkom på et høyreekstremt forlag i 1959, advarte han mot den voksende «fordummingen» av befolkningen, som ifølge Günther skyldtes at usedelige mennesker forplantet seg uhemmet, mens begavede mennesker bare sjelden fikk avkom. Günther fortsatte å bagatellisere nasjonalsosialistenes overgrep helt til det siste, blant annet i sin bok Mein Eindruck von Adolf Hitler fra 1969.

Betydning for ettertiden

[rediger | rediger kilde]

Günther var en av mellomkrigstidens mest leste tyske forfattere, og bøkene hans hadde ennå på 1960-tallet sin egen leserkrets, som riktignok hadde minket kraftig siden 1945. I årene etter 1945 var det særlig i USA at Günthers rasebeskrivelser og rasistiske synspunkter nøt respekt, ettersom mange amerikanske delstater håndhevet strenge lover om segregering (raseatskillelse). I 1953 ble Günther innvalgt som korresponderende medlem av The American Society of Human Genetics.[trenger referanse]

Referanser

[rediger | rediger kilde]
  1. ^ a b Gemeinsame Normdatei, besøkt 9. april 2014[Hentet fra Wikidata]
  2. ^ a b Autorités BnF, data.bnf.fr, besøkt 10. oktober 2015[Hentet fra Wikidata]
  3. ^ a b Munzinger Personen, Munzinger IBA 00000004772, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
  4. ^ Gemeinsame Normdatei, besøkt 10. desember 2014[Hentet fra Wikidata]
  5. ^ Gemeinsame Normdatei, besøkt 30. desember 2014[Hentet fra Wikidata]
  6. ^ Gemeinsame Normdatei, besøkt 2. april 2015[Hentet fra Wikidata]
  7. ^ a b c The Ernst Haeckel Anniversary in 1934[Hentet fra Wikidata]
  8. ^ Claus-Ekkehard Bärsch, Die politische Religion des Nationalsozialismus, 2. utg., München 2002, ISBN 3-7705-3172-8.
  9. ^ Morris-Reich, A. (2006). Race, ideas, and ideals: A comparison of Franz Boas and Hans FK Günther. History of European ideas, 32(3), 313-332. https://doi.org/10.1016/j.histeuroideas.2006.05.001 «This article compares two radically opposed views concerning “race” in the first half of the 20th century: the one of Franz Boas (1858–1942), the founder of American cultural anthropology, and the other of Hans F.K. Günther (1889–1968), the most widely read theoretician of race in Nazi Germany. Opposite as their views were, both derived from a similar non-evolutionist German anthropological matrix. The article reconstructs their definitions of racial objects and studies their analyses of racial intermixture. Although both believed that contemporary peoples were racially deeply mixed, Boas moved towards an antiracist conception of race-as-population, whereas Günther moved towards a racist conception of homogenous races in mixed peoples.»
  10. ^ a b c Weikart, Richard (2013). «The Role of Darwinism in Nazi Racial Thought». German Studies Review. 3. 36: 537–556. ISSN 0149-7952. Besøkt 10. januar 2021. 
  11. ^ Hans Fredrik Dahl, Quisling. A Study in Treachery, overs. Anne-Marie Stanton-Ife, Cambridge 1999, ISBN 0-521-49697-7, s. 113; Nicola Karcher, «Schirmorganisation der Nordischen Bewegung», NORDEUROPA forum, 19 (2009), s. 7-35.
  12. ^ a b Bangstad, S. (2017). Rasebegrepets fortid og nåtid. Norsk sosiologisk tidsskrift, 1(03), 233-251.
  13. ^ Jan-Pieter Barbian: Literaturpolitik im «Dritten Reich», bearbeidet utg., Nördlingen 1995, ISBN 3-423-04668-6, s. 56-58.
  14. ^ Stefan Breuer: Die Völkischen in Deutschland, Darmstadt 2008, ISBN 978-3-534-21354-2, s. 115.
  15. ^ W. Benz, H. Graml, H. Weiß, Enzyklopädie des Nationalsozialismus, 3. utg., München 1998, s. 615.
  16. ^ Sophie Ehrhardt: «Das Bild des deutschen Menschen», Zeitschrift für ärztliche Fortbildung, 1934, s. 265.
  17. ^ Ragnar Kvam jr., Thor Heyerdahl. Mannen og havet, Oslo 2005; NTB: Thor Heyerdahl hjalp tysk raseideolog, VG Nett, publisert 20.11.2005, hentet 18.08.2010.
  18. ^ Conroy, M. (2017). Nazi eugenics: Precursors, policy, aftermath. Columbia University Press.

Litteratur

[rediger | rediger kilde]
  • Heather Pringle, Himmlers herrefolk. Jakten på den ariske rase, overs. Per E. Fosser, Oslo 2008, ISBN 978-82-525-6816-5.
  • Peter Emil Becker, Wege ins Dritte Reich (Teil II). Sozialdarwinismus, Rassismus, Antisemitismus und Völkischer Gedanke, Stuttgart & New York 1990, ISBN 3-13-736901-0.
  • Peter Schwandt, Hans F. K. Günther. Porträt. Entwicklung und Wirken des rassistisch-nordischen Denkens, Saarbrücken 2008, ISBN 3-63901-276-3.
  • Christopher Hale, Himmler’s Crusade. The True Story of the 1938 Nazi Expedition into Tibet, London 2004, ISBN 978-0553814453.
Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Hans_F.K._Günther&oldid=23863273»