Hans Bernd Gisevius

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til: navigasjon, søk
Hans Bernd Gisevius
Gisevius 2 460426 NARA.jpg
Født 14. juli 1904
Arnsberg
Død 23. februar 1974 (69 år)
Müllheim
Yrke Soldat, skribent, diplomat
Parti Nationalsozialistische Deutsche Arbeiterpartei, Deutschnationale Volkspartei
Nasjonalitet Tyskland

Hans Bernd Gisevius (født 14. juli 1904 i Arnsberg i Sauerland i Tyskland, død 23. februar 1974 i Müllheim i Baden) var en tysk jurist og etterretningsoffiser. På midten av 1930-årene sluttet han seg til motstandsarbeidet mot Adolf Hitler. Han tihørt motstandsgruppen rundt Ludwig Beck, Hans Oster og Helmuth Groscurth og fungerte som kontaktmann til den amerikanske hemmelige tjeneste Office of Strategic Services (OSS) i Bern, der ledet av Allen W. Dulles.

Liv og virke[rediger | rediger kilde]

Bakgrunn[rediger | rediger kilde]

Etter sin abitur studerte Gisevius rettsvitenskap i Marburg, Berlin og München og promoverte til doktorgraden i 1929 i Marburg. Politisk stod han i 1920-årene den ungkomnservative bevegelse nær. Han tilhørte partiet DNVP.

Hans inntreden i NSDAP er det litt forskjellig tidfestelse av i litteraturen; det står mellom februar og juni 1933.[1] Som grunn for sin overgang til nazistpartiet oppgir Gisevius:

Det er ikke mer noen plass for den parlamentariske, taktiske betraktelsesmåte som om den nåværende regjering skulle være resultat av en 'koalisjon' og som om vekselspillet mellom flertall og mindretall skulle kunne fortsette som i det overvunne parlamentariske system. Flerpartistaten er død[2]

Under nasjonalsosialismens tid til krigsutbruddet[rediger | rediger kilde]

Gisevius ble i august 1933 knyttet til Berlin-politiets politiske avdeling. Der opplevde han 1933/34 under Rudolf Diels' oppbygging av Geheime Staatspolizei (Gestapo), og at det ble overtatt av SS i april 1934. Han fikk også med seg mordaksjonen av 30. juni 1934, som også noen av Gisevius' tildligere politiske likesinnede falt som offer for, som for eksempel Edgar Jung.

Etter kort tid ble han ansatt av Gestapo. Men der kom han i konflikt med sin overordnede Rudolf Diels, fordi han var uenig med en ytterligere utbygging av Gestapo, og ble avskjediget tidlig i 1935.[3] Gisevius fortsatte da fra mai 1935 med etterretningsarbeid i det preussiske innenriksministeriums avdeling for politispørsmål, der han ble kjent med det senere medlem av undergrunnsarbeidet mot Hitler, Arthur Nebe.

Da Gisevius skulle engasjeres i politiets forberedelse av de olympiske sommerleker i 1936 i Berlin, sørget Reinhard Heydrich med et brev av 17. februar 1936 til Berlins politipresident Wolf-Heinrich von Helldorf at Gisevius' navn ble trukket. Heydrich anførte at Gisevius stadig sakk kjepper i hjulene for Det hemmelige statspoliti, slik at forholdet mellom ham og dem var blitt meget dårlig.[4]

Han mistet sin post i det preussiske innenriksministeriums avdeling for politispørsmål da Heinrich Himmler tok kontroll over det tyske politivesenet i 1936. Gisevius ble forflyttet i mai 1936 til Riksinnenriksministeriet. I en kortere tid kom han under den westfalske Oberpräsident Ferdinand Freiherr von Lüninck vern som regjeringsråd i Münster. Mot slutten av 1937 kom han tilbake til Potsdam. Ved denne tid hadde Gisevius begynt å innsamle bevis om nazistiske forbrytelser.

Senest 1938 var han innviet i de første militære attentatsplaner mot Hitler. Han samarbeidet særlig tett med Hans Oster, og hørte til hovedaktørene for det statskupp mot Hitle rsom var planlagt å finne sted sommeren 1938, for å forhindre at det brøt ut krig på grunn av konflikten om Sudetenland.[5] Etter Münchenavtalen ble planene avbrutt; Gisevius og Oster tilintetgjorde alle tilknyttede dokumenter.

Fra 1939 arbeidet Gisevius sammen med Ludwig Beck, Hans Oster og Helmuth Groscurth for å styrte det nazistiske styre. Heri bestod det en forskjell mellom dem og den nye generalstabssjefen for hæren, Franz Halder, som den gang bare hadde som mål å forhindre en storkrig.[6]

Den 22. august 1939, få dager før invasjonen av Polen, holdt Hitler på Berghof en tale til et utvalg høyere generaler, blant dem admiral Wilhelm Canaris, der han forordnet ødeleggelsen av det øvre polske samfunnsskikt, og særlig ødeleggelsen av det polske katolske presteskap[7], og uttalte seg blankt avvisende om Vatikanets fredsappeller[8] som han ikke ville la hendre eller utsette angrepet mot Polen. Canaris tok fra sin plass bak i salen hemmelige notater som han etterpå skrev ut, og Gisevius fikk høre ham lese utdrag av dem.[9] Dette tegnet et bilde av Hitler og hans intensjoner som ble avgjørende for Canaris' engasjement for å forsøke å få fjernet Hitler, og Gisevius ble en av hans medhjelpere.

Under annen verdenskrig[rediger | rediger kilde]

Admiral Wilhelm Canaris trakk i september 1939 Gisevius inn i Abwehr som Sonderführer. Han var innviet i de militære planer om å ta livet av Hiler, men merket seg også at planleggerne syntes å miste fremdrift og mot etter at Hitler ble tijublet i den tyske opinion etter den raske seier i Polen. Han var klar over at en annen Abwehr-mann, Josef Müller, stod i kontakt med Vatikanet i det øyemed å få til en formidling mellom de tyske opposisjonelle og Storbritannia, men meddelte Müller i november 1939 om ikke å formidle til Vatikanet et overdrevent positivt inntrykk av de militæres handlekraft.[10]

Canaris fikk i 1940 sendt Gisevius som visekonsul ved det tyske generalkonsulat i Zürich, og der var han engasjert i etterretningsarbeide. Abwehrs hemmelige sentral i Sveits var den gang i Bern. Gisevius opprettet motstandsforbindelser både til det amerikanske Office of Strategic Services, som fra Bern ble ledet av Allen Walsh Dulles, og med den britiske hemmelige tjeneste Special Operations Executive (fra 1941 Political Warfare Executive) som i Bern var til stede ved Elizabeth Wiskemann).[11]

Gisevius pendlet meget mellom Sveits og Tyskland. Etter at Josef Müller, som hadde holdt kontakten mellom Canaris-gruppen og Vatikanet, ble arrestert, var det Gisevius som fikk oppgaven som ny mellommann. Han reiste til Roma og tok kontakt med msgr. Johannes Schönhoffer i Vatikanet og møtte også pater Robert Leiber S.J., pave Pius XIIs privatsekretær, den 7. april 1943. Pater Leiber uttrykte pavens store bekymring for Müller, og det ble bestemt at fremtidig kontaktmann mellom den tyske militære opposisjon og Pavestolen skulle være jesuittenes provinsial i Bayern, pater Augustinus Rösch. Slik ble Vatikanet også i fremtiden holdt orientert om intensjoner og kupplaner mot Hitler nokså jevnlig, frem til de allierte erobret Roma i juni 1944 og slik frontlinjen kom mellom Roma og Tyskland og slik umuliggjøre benveies kurertrafikk. Den tyske opposisjon var blitt midlertidig paralysert av arrestasjonene av Müller og andre, men det var deres vedvarende intensjon med kontakt med paven var fremfor alt å formidle raskt med de vestallierte når det gjaldt.[12].[13]

Gisevius reiste i midten av juli 1944 til Berlin i påvente av det attentat og kupp mot Hitler som skulle foretas ved Claus Schenk Graf von Stauffenberg. I april/mai 1944 hadde han på vegne av de sammensvorne amerikanerne gitt opplysninger de kunne tenkes å ha nytte av i tilfelle en invasjon, opplysninger om anti-hitler-sammensvorne og om egnede landgangsområder og områder for luftlanding.[14] Materialet fra Gisevius pekte på allierte angrep mot Bremen og Hamburg, men også atlanterhavskysten mot de områder der Erwin Rommels styrker stod. Hitler burde isoleres i Obersalzberg. Bak disse forslagene stod det motiv å forhindre at kommunismen fikk utbredelse i Tyskland, og derfor var det viktig å kunne lette de angloamerikanske styrkers vei til Tyskland innen østfronten brøt sammen.[15]

Den 20. juli 1944 tilbragte Gisevius til dels i Bendlerblock, men klarte å unngå å bli arrertert at Gestapo etter at kuppet slo feil.[16] I en oversikt som sjefen for Reichssicherheitshauptamt (RSHA)[17] Gisevius kunne holde seg skjult i Berlin. I januar 1945 flyktet han til Sveits ved hjelp av papirer forfalsket av OSS, og fikk der politisk asyl.[18]

Etterkrigstiden[rediger | rediger kilde]

Etter andre verdenskrig ble Gisevius innkalt som vitne ved Nürnbergprosessen. Han vitnet mot Hermann Göring, Wilhelm Keitel og Ernst Kaltenbrunner, og vitnet til forsvar for Hjalmar Schacht og Wilhelm Frick.

Han ble også utspurt av aktor Robert H. Jackson om Riksdagsbrannen, og mente da å ha grunnlag for at på grunnlag av Adolf Hitlers ønske om et propagandakupp forut for riksdagsvalgene hadde Joseph Goebbels fått ideen å sette Riksdagsbygningen i brann og se til at kommunistene fikk skylden. Aksjonen skal ha blitt gjennomført av en ti mann sterk SA-Kommando, som den 28. februar 1933, dekket av Hermann Göring, benyttet seg av en tunnel mellom riksdagspresidentens palé og selve riksdagsbygningen, og rigget til slik at brann skulle bryte ut.[19]

Samme år utgav Gisevius sine memoarer, Bis zum bitteren Ende, om sitt motstandsarbeid mot nazistene. Han ville etter eget utsagn ta bort noe av glorien fra kuppmakerne av 29. juli, for å forhindre en uberettiget mytologisering. I stedet talte han om deres feil og vaklende handlekraft, og om at han hadde delaktighet i en felles skyld.[20] Den negelske oversettelsen kom noen år etter, med forord av Allen W. Dulles, som der meddelte at han selv hadde hjulpet med Gisevius' flukt fra Berlin.[21]

Fra 1950 til 1955 var Gisevius direktør ved Council of World Affairs i Dallas i Texas. Deretter bodde han i flere år i Vest-Berlin, deretter i Sveits. I 1960-årene motsatte den tidligere SA-Sturmführer Hans Georg Gewehr sivilrettslig mot påstanden om at han hadde vært med på å tenne riksdagsbrannen i 1933, altså at det ikke var riktig det Gisevius hadde hevdet uner Nürnbergprosessen, i sin bok Bis zum bitteren Ende og atter i ukeavisen Die Zeit. Landsretten i Düsseldorf førbød Giseviut i 1969 å gjenta påstanden, og dømte ham til å betale skadeserstatning på rundt 30.000 DM.[22]

Gisevius' etterlatte papirer befinner seg i arkivet i Eidgenössischen Technischen Hochschule Zürich.

Bibliografi[rediger | rediger kilde]

  • 1946 – Bis zum bittern Ende -- utgave på engelsk, gjenutgivelse: Hans Bernd Gisevius: To the Bitter End: An Insider's Account of the Plot to Kill Hitler, New York, Da Capo, 1998
  • 1963 – Adolf Hitler: Versuch einer Deutung
  • 1966 – Wo ist Nebe?: Erinnerungen an Hitlers Reichskriminaldirektor (om Arthur Nebe)
  • 1971 – Der Anfang vom Ende: wie es mit Wilhelm II. begann

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Allen Welsh Dulles: Germany's Underground
  • Marcus Giebeler: Die Kontroverse um den Reichstagsbrand. Quellenprobleme und historiographische Paradigmen. Martin Meidenbauer, München 2010, ISBN 978-3-89975-731-6 (mit Kurzbiographie zu Gisevius, s. 272–274)
  • Peter Hoffmann: Widerstand, Staatsstreich, Attentat : der Kampf der Opposition gegen Hitler. Piper, 3. Auflage, München 1979, ISBN 3-492-02459-9
  • Michael Wildt: Generation des Unbedingten. Das Führungskorps des Reichssicherheitshauptamtes. Hamburger Edition, Hamburg 2003, ISBN 3-930908-87-5 (zugleich Habilitationsschrift, Universität Hannover 2001)
  • Jürgen Schmädeke und Peter Steinbach: Der Widerstand gegen den Nationalsozialismus. Die deutsche Gesellschaft und der Widerstand gegen Hitler. Piper, München 1986, ISBN 3-492-10685-4.
  • Peter Steinbach und Johannes Tuchel (Hrsg): Widerstand gegen die nationalsozialistische Diktatur 1933–1945. Lukas, Berlin 2004, ISBN 3-936872-37-6.
  • Gerd R. Ueberschär (Hrsg.): Der 20. Juli 1944. Bewertung und Rezeption des deutschen Widerstandes gegen das NS-Regime. Bund, Köln 1994, ISBN 3-7663-2370-9.
  • Das Personenlexikon zum Dritten Reich (tysk). Frankfurt am Main: Fischer Taschenbuch Verlag. 2007. s. 185. ISBN 978-3-596-16048-8. 
  • Hitlers krigare. Lund: Historiska Media. 2003. ISBN 91-89442-76-8. 

Gjenutgivelse[rediger | rediger kilde]

  • Hans Bernd Gisevius: To the Bitter End: An Insider's Account of the Plot to Kill Hitler, New York, Da Capo, 1998

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Februar 1933 - Michael Wildt: Generation des Unbedingten. Das Führungskorps des Reichssicherheitshauptamtes. Hamburger Edition, Hamburg 2003, s. 306; Juni 1933 - Anton Ritthaler: Eine Etappe auf Hitlers Weg zur ungeteilten Macht. Hugenbergs Rücktritt als Reichsminister (PDF; 1,4 MB) i: Vierteljahrshefte für Zeitgeschichte, 2. Heft/April 1960, s. 193-219, her s. 198f.
  2. ^ Anton Ritthaler: Eine Etappe auf Hitlers Weg zur ungeteilten Macht. Hugenbergs Rücktritt als Reichsminister (PDF; 1,4 MB) in: Vierteljahrshefte für Zeitgeschichte, 2. Heft/April 1960, s. 199: Es ist kein Platz mehr für jene parlamentarische, taktische Betrachtungsweise, als sei die heutige Regierung etwa das Ergebnis einer ,Koalition' und als könne das Wechselspiel zwischen Mehrheit und Minderheit weiterhin wie im überwundenen parlamentarischen System fortgesetzt werden. Der Parteienstaat ist tot.
  3. ^ Deutsche biographische Enzyklopädie. Bd. 3. Hrsg. v. Rolf Vierhaus. Saur, München 2006, ISBN 978-3-598-25030-9, S. 467.
  4. ^ Michael Wildt: Generation des Unbedingten. Das Führungskorps des Reichssicherheitshauptamtes. Hamburger Edition, Hamburg 2003, s. 306.
  5. ^ Gerd R. Ueberschär: Militäropposition gegen Hitlers Kriegspolitik 1939 bis 1941. I: Jürgen Schmädeke und Peter Steinbach: Der Widerstand gegen den Nationalsozialismus. Die deutsche Gesellschaft und der Widerstand gegen Hitler. Piper, München 1986, s. 345–367, her s. 346; og uførlig hos Peter Hoffmann: Widerstand, Staatsstreich, Attentat : der Kampf der Opposition gegen Hitler. Piper, 3. Auflage, München 1979, s. 112–119.
  6. ^ Gerd R. Ueberschär: Militäropposition gegen Hitlers Kriegspolitik 1939 bis 1941, s. 360; jfr. Ekkehard Klausa: Konservative im Widerstand. I: Peter Steinbach und Johannes Tuchel: Widerstand gegen die nationalsozialistische Diktatur 1933–1945. Lukas, Berlin 2004, s. 185–201, her s. 195; jfr. utførlig Peter Hoffmann: Widerstand, Staatsstreich, Attentat : der Kampf der Opposition gegen Hitler. Piper, 3. Auflage, München 1979, s. 176–182.
  7. ^ Fabian von Schlabrendorff: Events Leading Up to the Putch of 20 July (1944), Typescript for US Office of Strategic Services (copy), n.d. [c. July 1945], DNTC, vol. XCIII, 1945, 31
  8. ^ Canaris: Notizen, 22. august 1939, DGFP [=Documents on German Foreign Policy, 1918-1945, London, Her Majesty's Stationery Officde, 1957-1966], D. VII, 204, no. 192
  9. ^ Hans Bernd Gisevius: To the Bitter End: An Insider's Account of the Plot to Kill Hitler, New York, Da Capo, 1998, s. 361
  10. ^ Josef Müller: Bis Zur Letzten Konsequenz: Ein Leben für Frieden unde Freiheit. (In der Zweiten Heimat), München, Süddeutscher, 1975, s 90
  11. ^ KortbiografiGedenkstätte Deutscher Widerstand
  12. ^ Gisevius: Wo ist Nebe?, s 221, 230-233
  13. ^ Hans Bernd Gisevius: To the Bitter End: An Insider's Account of the Plot to Kill Hitler, New York, Da Capo, 1998, s. 483
  14. ^ Bernd Martin: Das außenpolitische Versagen des Widerstands 1943/44. I: Jürgen Schmädeke und Peter Steinbach (Hg.): Der Widerstand gegen den Nationalsozialismus. Die deutsche Gesellschaft und der Widerstand gegen Hitler. Piper, München 1986, s. 1037–1060, her s. 1047f.
  15. ^ Peter Hoffmann: Widerstand, Staatsstreich, Attentat : der Kampf der Opposition gegen Hitler. Piper, 3. Auflage, München 1979, s. 298f.
  16. ^ Hermann Weiß: Biographisches Lexikon zum Dritten Reich. Fischer-Taschenbuch, Frankfurt a.M. 2002, ISBN 3-596-13086-7, s. 146f.
  17. ^ Ulrike Hett, Johannes Tuchel: Die Reaktionen des NS-Staates auf den 20. Juli 1944. I: Peter Steinbach und Johannes Tuchel (Hrsg.): Widerstand gegen die nationalsozialistische Diktatur 1933–1945. Lukas, Berlin 2004, S. 522–538, her s. 528f.; om fengslingen av hans søster Annelise Gisevius i KZ Dachau, se Peter Koblank: Die Befreiung der Sonder- und Sippenhäftlinge in Südtirol, Online-Edition Mythos Elser 2006
  18. ^ Marcus Giebeler: Die Kontroverse um den Reichstagsbrand. Quellenprobleme und historiographische Paradigmen. Martin Meidenbauer, München 2010, s. 273.
  19. ^ Der Prozess gegen die Hauptkriegsverbrecher vor dem Internationalen Militärgerichtshof, Nürnberg, Bd. 12, Nürnberg 1947, s. 276ff.; se også Alexander Bahar og Wilfried Kugel: Der Reichstagsbrand. Wie Geschichte gemacht wird. Berlin 2001, s. 542ff.
  20. ^ Gisevius, Bis zum bitteren Ende, S. 202, s. 368 og S. 372, etter Lothar Kettenacker: Die Haltung der Westalliierten gegenüber Hitlerattentat und Widerstand nach dem 20. Juli 1944. I: Gerd R. Ueberschär (Hrsg.): Der 20. Juli 1944. Bewertung und Rezeption des deutschen Widerstandes gegen das NS-Regime. Bund, Köln 1994, s. 19–37, her s. 27f.
  21. ^ Lothar Kettenacker: Die Haltung der Westalliierten gegenüber Hitlerattentat und Widerstand nach dem 20. Juli 1944, s. 23.
  22. ^ Alexander Bahar und Wilfried Kuge]: Der Reichstagsbrand. Wie Geschichte gemacht wird. edition q, Berlin 2001. s. 787-792, særlig s. 791f.

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]