Gjesvål

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk
Gjesvål
Gjesvold from the South.jpg
Hovedbygningen og «litjstuggu» sett fra sørøst
Land NorgeRediger på Wikidata
Kart

Gjesvål
63°15′51″N 9°49′04″Ø

Kulturlandskapet gården inngår i (2018). Gjesvål til venstre for midten. Orkdal kirke i forgrunnen

Gjesvål (også brukt: Gisvold) er en gård på Fannrem i Orkland kommune, omtrent 50 km sørvest for Trondheim. Gården har en lang og mangfoldig historie. Gårdsanlegget ligger omkring 150 meter øst for Orkdal kirke, på samme platå som denne og prestegården, og det kan ha vært bebyggelse og bosetning på platået langt tilbake i førkristen tid.

Gjesvål har tilhørt erkebispesetet i Nidaros. Etter reformasjonen ble gården krongods, og fra 1600-tallet har den blant annet vært fogd-, kapellan- og lensmannsgård. Eierne var i lang tid eiere av halve, en tid også hele, middelalderkirken som lå vest for gården. Familien til dagens eier (2022) overtok halve gården i 1833 – og den andre halvdelen i 1838.

Sagbruksdrift har i perioder, fra 1600-tallet og fremover, vært viktig for Gjesvål.

Hovedbygningen fra 1773, med det spesielle seteritaket, er fredet. Bygningen har mange trekk til felles med trepaleene og lystgårdene i Trondheim, og det er mulig at både arkitekt og bygningsarbeidere ble hentet derfra.

Gårdsnavnet[rediger | rediger kilde]

Gårdsnavnets betydning er ikke entydig forklart. Navneforskeren Oluf Rygh brukte formen Gjesvaal som hovedinnførsel i Norske Gaardnavne (1901).[1] Han mente at Gjesvål-navnet kom fra Geitisváll, der siste ledd, -váll, betyr jord ryddet ved brenning, og at dette senere, som i flere andre gårdsnavn, er forvekslet med -voll. Første ledd kan komme fra mannsnavnet Geitir. Rygh fant det sannsynlig at formen Geitaswale, som finnes i Aslak Bolts jordebok fra 1430-årene,[2] er en feilskriving for Geitiswale, Geitirs váll. Rygh gjengir flere skrivemåter: Gidtzuoldt (1590), Gisuold (1624), Giesuoll (1626), Gißuold (1664) og Gisvold (1723).

Slektsnavnet for eierne har vært skrevet Gisvold i flere generasjoner, men gårdsnavnet skrives fortsatt på flere vis, også innen forvaltningen. Både Gjesvål, Gjesvold og Gisvold er i bruk. Den offisielle skrivemåten (siden 1. januar 1968) er Gjesvål, ifølge Statens kartverks base.[3]

Gårdsnavnets alder er heller ikke kjent, men i Orkdalshistoria har historikeren T.E. Sæveraas kategorisert gårdsnavnene i Orkdal slik: kategori 1: svært gamle navn; kategori 2: navn fra eldre jernalder; kategori 3: navn fra yngre jernalder og kategori 4: navn fra kristen middelalder. Gjesvål er plassert i kategori 1. Sæveraas skriver blant annet: «Til de eldste gardsnavna hører dessuten de navna som ikke lar seg forklare ut fra kjent nordisk språktilfang. Disse gardsnavna kan gå tilbake til den eldste gardsbebyggelsen i Norge, det vil si langt tilbake i førkristen tid».[4]

Historie[rediger | rediger kilde]

Gjesvål, gårdsnummer 31/bruksnummer 7, er ifølge Grunnboken 1106,3 daa. Med noen tilleggsparseller som er kjøpt tilbake, er totalarealet (2022) rundt 1300 daa.[5] Gården var opprinnelig større, men gjennom årene har størrelsen variert, parseller er utskilt ved bygsling eller salg – og noen er blitt kjøpt tilbake.[6]

Sagbruksdrift har i perioder vært viktig for bygda – og for Gjesvål. Dette var det første eksemplet på moderne næring i jord- og skogbruksbygda Orkdal. De eldste konkrete opplysningene om sagbruksdrift i Orkdal er fra 1610. Da var Knut Gjesvål en av fem bønder med sagbruk – og svarte tiendeskatt av produksjonen til kongen. Senere har sagbruksdriften tilknyttet Gjesvål variert, blant annet på grunn av tidvis forbud mot hugging i kongens skog; uår og uthugget skog; skattlegging og konjunkturer.[7] I 1936 ble Martin Gisvolds sagbruk slått sammen med Orkdal sag og høvleri, med Gisvold som en av tre eiere.[8]

Området i forhistorisk tid og sagatid[rediger | rediger kilde]

Platået der prestegården Grøtte gård, Orkdal kirke og Gjesvål er lokalisert, ligger rundt 10,5 m høyere enn sletten nedenfor. Gjesvål ligger på 25,7 m.o.h., mens for eksempel Fannremsgården på sletten ligger på 15,2 m.o.h. Begge tall er fremkommet ved interpolering, ifølge Norgeskart.no.[9]

«Så høgt Gjesvål og prestegardsplatået ligg over kyrkje-sletta, kan denne flata ha vore busett i hundreår, ja, kan hende i halve årtusen før sletta var tørlagt og kunne takast i bruk av menneske.»[10]

Landskapsplatået lå antagelig ikke langt unna fjorden og dermed ikke langt over datidens havnivå da det ble dannet. En maksimumsdatering anslår 2900 før Kristi fødsel.[11] I forbindelse med utvidelse av kirkegården i 2005, ble det funnet flere spor som viser at det i jernalderen har vært aktivitet, kanskje også bosetning, like vest for hovedbygningen på Gjesvål. Det ble blant annet funnet kokegroper, stolpehull og mulige ildsteder. Under et 35–40 cm matjordlag, veksler grunnen mellom grov grus, finere grus, sand og silt.[12]

Området på landskapsplatået var et naturlig samlingssted lenge før Gjesvål og kirken ble bygd. Grjotar, som lå på omtrent samme sted som Grøtte, er nevnt i Olav den helliges saga. Kongen dro gjennom Orkdal i 1015, og møtte en bondehær på 900 mann på Grjotar.[13]

Noen hendelser i Gjesvåls historie frem til 1843[rediger | rediger kilde]

Ifølge Henry Røsoch finnes det sparsomt med historiske opplysninger om Gjesvål,[14] men gården er nevnt i blant annet tingbøker, matrikler, skattelister og branntakster fra 1600-tallet og fremover. Den har vært lensmanns-, fogd-, kapellan- og offisergård. I det femtende og sekstende århundre, frem til reformasjonen, tilhørte gården erkebiskopen i Nidaros, og bøndene var leilendinger under denne. Etter reformasjonen ble Gjesvål krongods. Først frem mot 1700-tallet kom gården i privat eie.[15]

Flere detaljer om gårdens historie, basert på matrikler, befaringsrapporter og andre historiske dokumenter, finnes i prest og lokalhistoriker Anders Skrondals verk fra 1958–1964: Orkdalsboka, bind 1–3.

Skrivemåter for navn og årstall for hendelsene i tidslinjen nedenfor varierer i de ulike skriftlige kildene.

  • 1430-årene: Erkebiskop Aslak Bolt fikk utarbeidet en oversikt over jordeiendommer som hørte inn under erkebiskopen. Gjesvål er en av de mer enn 3000 gårdene i Bolts oversikt.[16]
  • 1520: «Oluff» er den første leilending på Gjesvål som det finnes dokumentasjon om. Han ser ut til å ha vært Orkdals rikeste mann på denne tiden. Han betalte 15 lodd sølv da tiendepenningskatten ble innkrevet. Dette var en formueskatt på 10 % som ble skrevet ut i 1519 og skulle finansiere krigføringen til den dansk-norske kongen Christian II.[17]
  • 1610: Eldste konkrete opplysning om sagbruk knyttet til Gjesvål. Knut Gjesvål, lensmann i bygda, svarte da tiendeskatt av gårdens sag til kongen.[18]
  • 1610–1627: Lensmann Knut Gjesvål bodde på gården i denne perioden.[10]
  • 1620: Gjesvål etablerte en av de mellomstore bondesagene i dalen. Kongen hadde i 1618 opphevet forbudet mot sagbruksdrift på kongens grunn.[19] I 1620 var Knut Gjesvold, Niels Kongsbach og Anders Vold registrert som eiere av sagen.[20]
  • 1631: Gjesvål ble første gang registrert som fogdegård i lensregnskapet for 1631. Til fogdegården kom folk for å søke lov og rett og betale kongelige skatter og avgifter – og her ble lovbrytere holdt i forvaring til de kunne sendes til Trondheim.[21]
  • 1633: Morten Lauridzen ble fogd i Orkdal og eneeier av sagbruket på Gjesvål. I årene 1630–1633 hadde det vært delt eierskap mellom ham og Tore Gjesvål, bonden på Gjesvål.[19] Selv bodde Lauridzen på gården Nervika nede ved fjorden. Fra 1652 eide han denne gården.[22]
  • 1648–1661: Gjesvål var fogdegård. Fire fogder etterfulgte hverandre i denne perioden: Morten Lauridzen Lerche (1633–); Anders Christoffersen (1648–1651); Nils Klaaby (1657–1658) og Christian Jonassen (1660)[21]
  • 1650–1657: Lauridzen var eneeier av sagen, til den måtte slutte da Løkkenverket fikk privilegium i 1657 og stanset all privat sagbruksvirksomhet i distriktet.[23]
  • 1661: Sagbruket ble nedlagt.[21]
  • 1690: Kirsten, enke etter sogneprest Claus Parelius, står som eier av Gjesvål.[21]
  • 1709–1741: Hans Ibsen[24] var fogd i Orkdal.[25]
  • 1710: Ibsen kjøpte gården av Parelius’ enke.[26]
  • 1740-årene var vanskelige år i hele bygda, med uår, naturkatastrofer og forordninger fra Danmark om monopol for danskene på all korninnførsel i Norge. Fogden på Gjesvål hadde plikt til å sende rapport om tilstanden til Rentekammeret, altså statsadministrasjonen i København. Han skrev at folket intet annet hadde enn halm å høste. Han sendte inn en prøve av julebaksten i 1742, antagelig fra Gjesvål. Prøven, som ligger i Riksarkivet i Oslo, er svart som jord. Mesteparten av prøven antas å være mel av gran- og furubark.[27]
  • 1741–1750:[28] Edvard Meyer Ibsen, sønn av Hans, skulle overta som fogd etter sin far, men han var en dårlig forretningsmann. I 1744 giftet han seg med den rike Bolette Angell Dass, datter av Petter Dass’ sønn Anders. Hun kom til Gjesvål med så mange tusen riksdaler at stiftsamtmannen trodde det nå skulle rette seg med økonomien til Orkdalsfogden. Dét gjorde det ikke. Underskuddet i kongens kasse bare økte. Edvard Meyer Ibsen ble avsatt, og flyttet til gården Ljåmo, der han bodde til sin død.[29]
  • 1748: Hans Ibsen døde, og det ble holdt auksjon etter ham på Gjesvål. Svigersønnen, kaptein Hans Bull, kjøpte gården. Fredrik Ibsen ble konstituert som fogd etter broren Edvard.[30]
  • 1754: Storbrann på Gjesvål. Christopher Ruus, som var fogd i perioden 1751–1766,[28] berget såvidt livet.[31]
  • 1765: Fredrik Ibsen døde. Enken, Johanna Sofie Randulf Ibsen satt igjen på Gjesvål. Samme år giftet hun seg med den tyske regimentfeltskjær Georg Heinrich Ulrich Wasmuth.[32]
  • 1766: Wasmuth var kjent for sitt uregjerlige temperament. Da han en gang overfalt en ubevæpnet slektning med sabel, ble han fradømt embetet som feltskjær. Han ble også dømt til to års tvangsarbeid på Munkholmen for egen regning. Han måtte selge Gjesvål og komme seg bort fra dalen.[33]
  • 1772: Gården, med to husmannsplasser, ble solgt til trondheimskjøpmannen Henrich Schiødt. Schiødt satte i gang med restaurering og nybygging på restene av den brannskadede hovedbygningen. Forbildet var paleene og lystgårdene i Trondheim. De storslåtte bygningsarbeidene ble kostbare for Schiødt, som måtte låne 1000 riksdaler for å fullføre dem. Befaringen i 1807 viste at Schiødt hadde satt i stand flere bygninger på gården. Istedenfor å låne mer og pantsette eiendommen, begynte han å selge unna mindre parseller.[34]
  • 1797: Schiødt solgte en stor del (1 spann 6 merker) av Gjesvål til lensmann Ole Jacobsen Mæhlum.[35]
  • 1800. Dette året ble det bestemt, ved kongelig resolusjon, at halve Gjesvål skulle kjøpes til kapellangård. Kapellanen bodde deretter på Gjesvål til 1814.[36]
  • 1801: Fem familier bodde på Gjesvål, totalt 32 mennesker. Schiødt var før denne tid flyttet tilbake til Trondheim. Ifølge folketellingen fra 1801 levde han der av «renter og bergparter».[37] Han døde i 1802. I en befaringsrapport fra 1807 vises det at Schiødt hadde satt i stand flere hus på gården, ikke bare hovedbygningen. Han hadde blant annet fått gravd ut kjellere under noen av bygningene.[35]
  • 1801: Schiødts svigersønner, assessor Fredrik H. Nannestad[38] og kjøpmann Otto Beyer i Trondheim, truet med å ta Gjesvål tilbake på odel. Mæhlum måtte betale 999 riksdaler for å innløse odelsretten.[39]
  • 1803: Lensmann Mæhlum hadde økonomiske problemer og måtte selge deler av gården til kapellan Hans Holst Lund.[39]
  • 1804: Mæhlum solgte resten av gården til Anders Pedersen Solhus og Erik Andersen Kleven. Samme år pantsatte han «sin nye stuebygning» på Gjesvål.[39] Dette må ha vært sidebygningen, «litjstuggu» (=lillestua)(Se avsnitt om «Sidebygningen»). Den eneste andre stuebygning på gården, hovedbygningen, var oppført 31 år tidligere, i 1773.
  • 1814: Kapellaniet i Orkdal ble nedlagt og kapellangården ble solgt på auksjon for å skaffe midler til innkjøp av prestegård i det fradelte Børsa sogn.[40]
  • 1818: Oberst og eidsvollsmann Ole Krabbe kjøpte Gjesvål.[41]
  • 1826: Krabbe døde på Gjesvål.[42] Enken, Dorothea Vauvert Angell, bodde på gården til hun døde i 1862.[43]
  • 1833: Lars Sivertsen Øien kjøpte den ene halvdelen av gården (19 1/2 merker). Han og kona Marit Andersdatter var foreldrene til Martha (1822–1856).[44][45]
  • 1838: Peder Olsen Evjen[46] kjøpte den andre halvdelen (1 øre 15 merker) Han og kona Marit Ericsdatter var foreldrene til Rasmus (1812–1894).[44][47]
  • 1843: Martha og Rasmus giftet seg. De to delene av gården ble dermed slått sammen igjen. Disse to ble tippoldeforeldre til den nåværende eieren av Gjesvål (pr. 2022).[44]

Gjesvål og Orkdal kirke[rediger | rediger kilde]

Middelalderkirken på Grøtte i 1773. Tegning: Gerhard Schøning

Middelalderkirken som tidligere sto på Grøtte, tilhørte Gjesvål fra rundt 1750 til 1794.

I 1640 var Gjesvål fogdegård, og fogden Morten Lauridzen ble, ved kongebrev, ombudsmann for kirken og skulle ha «kirkens indkomst»: kirketienden, landskyld for kirkens jordegods og leie av rundt 30 kyr.[48]

I 1707 bestemte kanselliet at den pengeløse danskekongen kunne selge visse av kirkenes inntekter for tre år av gangen, og i 1712 var det fogden på Gjesvål, Hans Ibsen, som hadde rettighetene til disse inntektene for kirken på Grøtte.[49]

Rundt 1720 ble kong Fredrik IV rådet av sine finanseksperter til å selge unna kirker og prestegårder. Etter ønske fra kongen ble salget avgrenset til kirkene. På landsbasis ble 620 kirker solgt de nærmeste årene. Orkdal kirke ble solgt til de første private eierne i 1725. Den var på den tiden svært forfallen etter mange år med ulike forpaktere. 500 takstein var borte, inventar var tapt eller ødelagt, mye av treverket var råttent. I 1750-årene kjøpte Fredrik Ibsen og svogeren, Hans Bull, kirken. Da Ibsen døde, og enken giftet seg med den tyske feltskjær Wasmuth, ble han eier av en halvpart av kirken.[50]

I 1772 kjøpte den nye eieren av Gjesvål, Henrich Schiødt[51], begge kirkepartene. Kirken hadde ikke store eiendommer, men korntienden var en sikker, årviss inntektskilde.[52]

I visitasalmanakken etter bispevisitasen i 1780, ble Schiødt omtalt som «en blandt de rosværdige kirkeeiere der aarlig har ladet denne kirke tilse og vedligeholde».[53]

Da kongen solgte kirkene til pengesterke private eiere, bestemte han at bygdefolket skulle levere det som trengtes av materialer til reparasjon og vedlikehold. Dette syntes de var svært urimelig, og etter gode år for jordbruket, ønsket bygdefolket i Orkdal selv å kjøpe og eie kirken. Schiødt var villig til å selge, og på et allmøte i 1794 kjøpte bygdefolket kirken «med tiend, jordegods, landskyld, stolpenger og alle de tilhørende ornamenter».[54]

Hovedbygningen[rediger | rediger kilde]

Hovedbygningens fasade mot vest
Inngangsdør. 1773 er årstallet da bygningen sto ferdig. Initialene H.S. og A.S.: Henrich Schiødt og Anne Cathrine Schiødt.

I 1920 trådte bygningsfredningsloven i kraft. Dette var den første loven for det offentlige bygningsvernet i Norge. Bygningsarven skulle sikres gjennom fredning. «I løpet av 1920-årene ble en stor mengde bygninger fredet. Kriteriene var alder, sjeldenhet og det beste landet hadde frembragt av estetisk og håndverksmessig kvalitet.»[55] Disse tidlige fredningene omfattet som oftest enkeltbygninger. På en gård kunne for eksempel én eller to bygninger være fredet, mens de andre bygningene som utgjorde tunet ikke var det. Senere er disse i mange tilfeller blitt revet og erstattet med nye. Helheten som den fredete bygningen var en del av, er dermed gått tapt.[55] Slik er det ikke på Gjesvål. Bare hovedbygningen fra 1773 ble fredet i 1923,[56] men to stabbur og en sidebygning fra 1800-tallet er også bevart.

Hovedbygningen er et eksempel på den velhavende handelsstandens byggerier i siste halvdel av 1700-tallet. Bygningen sto ferdig i sin nåværende form i 1773. Dette årstallet finnes både i vindfløyene og på overstykket over inngangsdøren. I boken Reise som giennem en Deel af Norge i de Aar 1773, 1774, 1775 paa Hans Majestets Kongens Bekostning er giort og beskreven beskrev historiker Gerhard Schønings en reise han foretok gjennom Orkdal 8. oktober 1773. Der omtalte han flere av de store gårdene i dalføret, også nabogården til Gjesvål, Grøtte prestegård, men han nevnte overhodet ikke Gjesvål.[57] Henry Røsoch skrev i en artikkel i Adresseavisen i 1923 at Gjesvål besto av flere parseller på den tiden Schøning reiste gjennom dalen, og at ingen av dem var store nok til å nevnes i reiseskildringen.[58] En imponerende hovedbygning var ikke tilstrekkelig.

Da Schiødt overtok gården i 1772, ble det holdt befaring, slik skikken var. Det var da 18 hus på gården, de fleste forfalne. I rapporten etter befaringen står det om hovedbygningen at andre etasje var ganske forfallen og måtte «rives til bjelkerne». Andre etasje, slik den fremstår i dag, ble i sin helhet oppført i Schiødts tid. I tillegg gjennomgikk huset store ombygninger, slik at det i dag fremstår som en bygning fra senbarokken, med visse trekk fra rokokkostilen.[59]

Forutsetninger og forbilder[rediger | rediger kilde]

Byggherren, Henrich Schiødt, var en kjøpmann fra Trondheim, men han er ikke nevnt i oversikter eller andre dokumenter der det såkalte «søgadepatrisiatet» er omtalt. Søgadepatrisiatet besto av de mest velhavende og innflytelsesrike handelsslektene i byen.[60][61][62][63] Disse borgerne bygde i siste halvdel av 1700-tallet sine paleer og byhus inne i byen – og lystgårder i byens nærhet, men da Schiødt ønsket å bygge som de rike og mektige, skjedde det på Fannrem, 50 km sørvest for Trondheim, der eiendommene var billigere enn inne i byen.[64] Gjesvål hadde dessuten skogsameie med flere bruk, så det var kort vei til tømmer.[65]

Gjesvåls hovedbygning viser at inspirasjonen har vært de store bypaleene,[66] blant annet Mølmanns palé «Harmonien», som ble bygget like før, og hadde samme arkitektoniske uttrykk og samme takutforming, seteritak, som var høyeste mote blant velhavende byggherrer i Trondheim på 1700-tallet.[56]

Seteritak er en «brukket» takform som var vanlig i Sverige under stormaktstiden (1611–1718). Et seteritak er et valmtak eller et saltak der takflaten er brutt av et vertikalt veggparti som løper rundt hele bygningen. I Sverige ble takformen blant annet brukt på hovedbygningene på adelens setegårder, derav navnet. Setegårder som var «standsmessig bygd» var fritatt for skatt, og seteritaket ble bygd for å oppnå skattefrihet.[67] Til Norge kom denne takformen på midten av 1700-tallet. Her kunne man ikke oppnå skattefrihet ved å utstyre sine paleer med seteritak, men bygningene fikk ekstra høyde og et staselig uttrykk.

Paleene i Trondheim var ambisiøse anlegg bygd etter europeiske forbilder, oppført av tømmer med panel, der de europeiske forbildene var bygd i stein og mur. Ifølge arkitekturhistorikeren Guthorm Kavli har den provinsielle tolkningen av stil og bygningselementer tilført trønderpaleene en særpreget frodighet. Impulsene fra disse bygningene, som var på moten i få tiår rundt 1750, spredde seg til andre geografiske områder, både i Trøndelag og andre deler av landet. Som Kavli skriver: «Lokalsentret Trondheim er det som sprer praktisk byggeskikk og plastisk skjønnhet ut til dette sentrums periferi.»[68]

Bygningskonstruksjon og arkitektur[rediger | rediger kilde]

Hovedbygningen er en laftet trebygning. Bygningskroppen er rektangulær, uten fløyer, og har en grunnflate på rundt 7 x 27 m, i to og en halv etasje, kledd med stående panel. Ingen av de langsgående veggene i første etasje er bærende. Bæring av dekket over første etasje er ivaretatt av kraftige bjelker mellom tverrveggene. Seteritaket er kledd med skiferheller. Inngangsdøren er tofløyet, av barokk karakter.[40]

Basert på den spesielle takformen og utformingen av portalen over hovedinngangen, antok Kavli at trondheimsbyggmesteren Heinrich Kühnemann kan ha vært arkitekten bak bygningen, og at noen av Trondheims dyktigste håndverkere har stått for oppføringen.[69] En annen arkitekt, professor Odd Brochmann var ikke enig i dette. Han omtalte bygningens utforming som «en blanding av det pompøse og det noe troskyldige, som om de stedlige håndverkere ikke riktig har kunnet følge byggherrens intensjoner». Han mente dette kom spesielt godt til uttrykk i «de primitivt utformede gavler» over førsteetasjens vinduer, og «den rokokko-pregede, svulstige bekroning av inngangsdøren».[70]

Bygningen har en stor midtark sentralt plassert på begge langsidene. Fasaden mot vest er strengt symmetrisk om bygningens midtparti. På hovedfasaden mot tunet (mot øst) er symmetrien brutt. Der er det tilføyd et inngangsparti, sannsynligvis mot slutten av 1800-tallet.[40] Brochmann har i sitt verk Bygget i Norge tegnet østfasaden slik han antar den så ut i sin opprinnelige form, med gjennomført symmetri også her.[70]

På hver side av ytterdøren er vinduene plassert symmetrisk, dels i par, dels enkeltvis, mellom novkassene (novkassene er de innkledde endene av de laftede skilleveggene inne i huset).

Vinduene i første etasje har konsollformede understykker og trekantgavler, slik flere av trondheimsbyggene har, mens vindusrammene i andre etasje har rokokkokurver. Novkassene er malt i en annen farge enn resten av veggen. Dette gir fasadene liv og rytme, slik det også ble etterstrebet i «trondheimspaleene».[71]

Fasadenes kledning, detaljer og utsmykning har hatt ulike farger gjennom tidene. Den okergule fargen ble påført i samråd med Riksantikvaren i forbindelse med rehabilitering i 1960/1961. Et prospekt fra midten av 1800-tallet viser at huset hadde samme farge den gang. Sidebygningen var da fortsatt rød, etter at begge våningshusene tidligere hadde vært røde. Dette er omtalt i en branntakst fra 1814 og vist på et prospekt fra tidlig 1800-tall. Fotografier og et maleri fra 1900-tallet viser at både hoved- og sidebygning var hvite før bygningene ble malt okergule igjen. (Se bildegalleri under seksjonen Sidebygningen).

Interiør[rediger | rediger kilde]

Førsteetasjen hadde opprinnelig en gjennomgående midtgang på tvers av bygningen. Kunsthistorikeren Tonte Hegard mente det var sannsynlig at alle værelsene i denne etasjen opprinnelig var i full bredde.[72] Gjennom årene er det foretatt flere bygningsmessige endringer inne i huset. Rundt 1875 ble det for eksempel foretatt ombygginger og ominnredninger.[73]

Brochmann mente i 1979 at de ombyggingene som er foretatt gjennom årene gjør at man ikke kan vite hvordan huset opprinnelig var innredet og hvordan rommene ble anvendt.[70]

I andre etasje er det værelser i dobbel rekke, med unntak av et langkammers i den søndre delen. «Seterietasjen» er brukt som et vanlig loft, en oppbevaringsetasje. I 1960 fjernet konservator Ola Seter maling i et felt over hver dør i «bestestua», og dørstykker, supraporter, kom for dagen. Disse var malt av J.C.C. Michaelsen tidlig i 1770-årene. Dagens eiere kjente til maleriene, men hadde aldri sett dem.[74] Seter malte selv en supraport over døren inn til dagligstuen.

Michaelsen utførte også andre utsmykninger i bygningen, blant annet to store veggmalerier i den søndre salen i første etasje. Disse var antagelig malt på lerret eller strie, slik Michaelsen hadde gjort i andre bygninger, blant annet Hornemansgården i Trondheim.[75] Maling av veggmalerier, eller tapeter, på papp ble ikke vanlig før i siste halvdel av 1800-tallet.[76] Veggmaleriene på Gjesvål gikk tapt tidlig på 1900-tallet, da de ble skåret ned og solgt til en oppkjøper.[72] Det er ikke kjent om de fortsatt eksisterer, og i så fall hvor. Såvidt vites finnes det heller ingen fotografier av dem.[77]

Gjesvål og trønderlåna[rediger | rediger kilde]

Molåna, Verdal (1700-tallet)

De eldste eksemplene på trønderlåner skriver seg fra siste del av 1700-tallet. De utviklet seg ut fra behov, økonomi og tradisjon – og ut fra en urban byggeskikk, som hovedbygningen på Gjesvål er et eksempel på. I motsetning til de urbane overklassebygningene som ofte ble bygd under ett, utviklet de vanligste lånene seg i lengderetningen gjennom sammenbygging av eksisterende hus og nye rom.[78]

Det klassiske inngangspartiet er gjerne blitt regnet som en del av selve definisjonen av ei trønderlån.[79] Fasaden har ofte en enkel og streng utforming, mens ytterdørene med omramming er rikt utsmykket. Brochmann, som uærbødig hadde omtalt overstykket over inngangsdøren på Gjesvål som «svulstig» og gavlmotivet over vinduene som «primitivt utformet», skrev videre at «Begge motiver skulle finne vei til en og annen bondes hus.»[70] De fleste trønderlånene er bygget senere enn Gjesvåls våningshus, så forbildene er i større grad preget av klassisistisk arkitektur enn av barokk og rokokko, men understrekingen og fremhevingen av bygningens inngangsportal er like tydelig.[80] Omramningen hadde til dels en praktisk funksjon som overgang mellom vegg og dørkarm, men det dekorative var like viktig som det funksjonelle.[79]

Utformingen av vinduene i bypaleene varierte, men både hovedbygningen på Gjesvål og de eldste trønderlånene har vinduer med to fag og åtte ruter i faget i første etasje og seks ruter i faget i andre etasje. Ytterveggene er kledd med vekselpanel, med varierende grad av profilering.

Tidligere våningshus[rediger | rediger kilde]

Bygningene på Gjesvål brant ned i en storbrann i 1754. 11 hus brant ned til grunnen. Et tingsvitne sa at hele gården ble lagt i aske,[29] men da det ble holdt befaring av bygninger og gjerder i 1766, ser det ut til at hovedbygningen, ihvertfall delvis, hadde unnsluppet brannen. Bygningen ble spesielt nevnt i befaringsrapporten, som meget forfallen. Vinduer og dører var i svært dårlig stand og «Sengekammers bygd til den store lån på den østre side forfaldent og forraadned».[34]

Det finnes ikke bilder som viser hvordan det forrige hovedbygningen så ut, men i branntakster og befaringsrapporter er det beskrevet som en stor, toetasjes bygning. Dersom det stemmer at Schiødt fikk oppført en annenetasje på en eksisterende førsteetasje, hadde denne en grunnflate med målene 7 x 27 m.

De andre bygningene rundt tunet[rediger | rediger kilde]

Situasjonsplan. Skisse basert på norgeskart.no

Tunet på Gjesvål er ikke et typisk trøndersk lukket firkanttun, selv om de eksisterende bygningene ligger rundt et tun, vinkelrett i forhold til hverandre. Det er heller ikke kjent om gården hadde et lukket firkanttun før storbrannen i 1754. Hovedbygningen utgjør en av sidene i tunet. Dette var karakteristisk for byggeskikken på gårdene i Orkdal, slik den utviklet seg fra slutten av 1700-tallet.[81] Sidebygningen, stabburene og driftsbygningen er alle nyere enn hovedbygningen fra 1773.

Sidebygningen[rediger | rediger kilde]

Sidebygningen, «litjstuggu» (=lillestua), som ligger øst for hovedbygningen, er i flere kilder, som for eksempel Orkdalsboka, omtalt som fredet. Denne fredningen ble aldri tinglyst, så den regnes ikke lenger som gyldig. I Riksantikvarens base over fredede kulturminner er den omtalt som «ikke fredet».[82]

Bygningen har vært brukt som «bårstu». I Trøndelag har begrepet borgestue, eller bårstu, tradisjonelt vært brukt om hus for tjenerskap eller arbeidsfolk.[83] Denne bruken er beskrevet i en branntakst for Gjesvål fra 1814.[84]

Litjstuggu representerer en vanlig hustype fra Trøndelag på 1800-tallet. Den er laftet i to etasjer. Den har stående panel som hovedbygningen og saltak tekket med skiferheller. Det assymetrisk plasserte, toetasjes trappehuset ble bygd til rundt 1950. Den gamle portalen med inngangsdør ble da flyttet til utsiden av det nye tilbygget.[85]

Planen er av midtkammerstypen, nå med spisestuen plassert bak en grunn gang. Denne har såkalt «svampdekor med skru» på veggene og i himlingen.[86] Andre etasje har tilsvarende planløsning, med soveværelse midt i, langkammersloft mot øst og sal mot vest. Salen har riflede pilastre som deler inn veggen i felter over en slett brystning. Bygningen har hel kjeller under stuene. Mot vest er det et lite tilbygg med nedgang til denne.[82]

Oppføringsåret er ukjent, men basert på kjente dokumenter og bilder fra 1700- og 1800-tallet, kan den være fra rundt 1800. Ut fra materialbruk og utforming har Hegard antatt at den er bygget rundt 1850,[87] men dette ser ut til å være for sent:

Befaringsrapporten fra 1772 omtalte en bårstue som var «aldeles ruinered» og «at den bare er til brændeved», så den ble nok revet.[88] At den «er til brændeved» bare omtrent 15 år etter den store brannen, tyder på den ikke var gjenoppbygd etter denne, men at heller ikke bårstua brant helt ned i 1750-årene.

I 1801 pantsatte daværende eier, lensmann Mæhlum, «sin nye stuebygning» for 603 riksdaler.[84] Ettersom hovedbygningen ble ferdigstilt i 1773, kan denne nye stuebygningen være en ny bårstue. Noen andre stuebygninger finnes, eller fantes, ikke på gården.

I 1814 ble det igjen holdt befaring i forbindelse med salg. I befaringen er det nevnt en bårstue med 12 vindusfag, slik den nåværende sidebygningen har. Den sidebygningen som er vist på to prospekter fra tidlig 1800-tall ser også ut til å ha 12 vindusfag; seks av dem er synlige på fasaden mot nord:

Stabbur og driftsbygning/låve[rediger | rediger kilde]

Det finnes to stabbur på gården, «storburet» og «litjburet» (=lilleburet). Oppføringsår er ukjent også her, men i branntaksten fra 1814 er det bare nevnt ett bur, en «stolpebu». Arkitekt og antikvar Halvor Vreim nevner også bare ett stabbur i sin bok Lade i Trondheim og glimt av andre storgårdsanlegg i Trøndelag, publisert i 1964,[89] men dette må være en uteglemmelse. Begge burene eksisterte og ble flyttet til sin nåværende plassering i forbindelse med utvidelsen av driftsbygningen i 1909.[90]

Begge burene er laftet med ett rom i hver etasje. Litjburet har to etasjer, storburet har to etasjer pluss en halvetasje, et loft. Bygningene er utvendig bordkledd, bortsett fra den delen av veggene som vender mot det andre buret, det vil si litjburets nordvegg og deler av storburets sørvegg, der tømmerveggene er synlig. Saltakene er i hovedsak tekket med tegl, men litjburets tak har skifer på nordsiden.[86] Ingen av stabburene er nevnt i Riksantikvarens database over kulturminner.[82]

I 1769 satte daværende eier, Wasmuth, opp en ny låve. Den omtales slik i befaringsrapporten tre år senere: «forhuggen og ganske utjenlig formedelst den underlige facon der forefandtes paa samme, saa det er umuligt at avlingen kan konserveres derudi og maa ganske nedrives.» Stall og fjøs var dårlig vedlikeholdt og tildels råtne, slik de var ti år tidligere.[91]

Fra 1850-årene foregikk det som er kalt det store hamskiftet i norsk landbruk. Da kom mekaniske maskiner inn i landbruket, og næringen ble betydelig effektivisert. En viktig endring på gårdene i denne tiden, var at funksjoner som tidligere hadde vært spredt på flere bygninger, ble samlet i én stor driftsbygning: låven, eller enhetslåven, med plass til dyr, fôr, avling og maskiner under samme tak.[92]

Driftsbygningen som står på Gjesvål i dag (2022) er en trefløyet bygning i to etasjer. Den eldste delen, låvedelen mot vest, ble oppført rundt 1900. Bygningen er senere utvidet i flere omganger. Fjøsdelen mot nord ble satt opp i 1909, og i 1960 ble det oppført en ny fjøs- og låvedel mot øst.[93] Konstruksjonen er bindingsverk med låvepanel. Bygningen ble reist den gangen det ennå var dyr på gården, og inneholder fjøs, stall, hønsehus, korn- og høylåve.[86]

Hage[rediger | rediger kilde]

Hagen i 1938
Rester av humlehagen (2014)

Det var vanlig å anlegge forseggjorte hage- eller parkanlegg i tilknytning til de store lystgårdene og paleene på 1700-tallet. På Gjesvål lå forholdene godt til rette for en hage, med det store flate området vest for hovedbygningen.

Vreim skrev at hovedbygningen opprinnelig hadde hatt en dør mot vest, og at dette tydet på at det hadde ligget en hage på vestsiden av hovedlåna.[89] Han viser ikke til noen kilde for disse opplysningene, og verken en slik dør eller hage er omtalt i samtidige rapporter eller vist på eksisterende prospekter fra 1800-tallet.

Ettersom Schiødt måtte forlate gården få år etter byggingen på grunn av økonomiske problemer, er det ikke trolig at han kom så langt som til utforming av noe hageanlegg. Etter hans tid var det ulike eiere til hele eller deler av gården. Lensmann Mæhlum hadde ikke midler til å anlegge en stor hage, (se tidslinjen under avsnittet Historie), og da han solgte i 1803/1807 var 1700-tallets mote med store, symmetriske barokkhager over.

På fotografier fra 1938 vises en liten hage med stakitt rundt, mellom hovedbygningen og en kornåker, som tilhørte kirken.

Humlehagen[rediger | rediger kilde]

Den eneste «hagen» det finnes rester av i dag (2022) er en gammel humlehage sør for hovedbygningen. Humle hadde helt fra middelalderen vært ansett som et utmerket ølkrydder, og husbrygging av øl var alminnelig. På 1400-tallet, mens Gjesvål hørte inn under erkebiskopen, var hver leilending pliktig å rydde jord og hvert år plante ti humleplanter.[94] Bakgrunnen kan både ha vært ønske om høyere tiende-inntekter og tanken om å gjøre landet selvforsynt med humle.[95]

Landkommisjonen av 1661 som skulle registrere alt jordegods i Norge, kunne også gi påbud om at det skulle plantes «humelhauge».[96][95] Det ble dyrket stadig mer humle utover 1700-tallet. Humlehagen på Gjesvål er nevnt i befaringsrapportene fra 1766 og 1772.[34] Utover 1800-tallet gikk humledyrkingen tilbake, etter hvert som kommersielle bryggerier ble etablert, og mange humlehager forfalt.[95][97]

Referanser og fotnoter[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Rygh, Oluf (1901) Norske Gaardnavne (...) : Søndre Trondhjems amt, s. 128–129. Kristiania, Fabritius.
  2. ^ Bolt, Aslak (1430-årene/ny utg. 1997) Aslak Bolts jordebok, s. 87 A. Oslo, Riksarkivet. ISBN 8254800529
  3. ^ Gjesvål i Statens kartverks base
  4. ^ Sæveraas, Torgeir Ekerholt (2010) «Gardsnavna i Orkdal kommune», Orkdalshistoria, bind 1, s. 146. Orkdal: Orkdal kommune. ISBN 9788299838115
  5. ^ Grunnboken
  6. ^ Skrondal (1966), s. 137 og flere andre steder i boken
  7. ^ Pedersen (2011), s. 37–53
  8. ^ Sætherskar, Johs. (red.) (1949). Det norske næringsliv : Sør-Trøndelag Fylkesleksikon. Det norske næringslivs forlag. s. 952. 
  9. ^ «Norgeskart». norgeskart.no. Besøkt 28. mai 2022. 
  10. ^ a b Skrondal (1966), s. 131
  11. ^ Fretheim, Silje Elisabeth; Sveian, Harald (2010). «Orkdalslandskapet». Fra istid til 1600. Orkdalshistoria. 1. Orkdal kommune. s. 30. ISBN 9788299838115. «Kirkeflata har neppe ligget særlig langt unna fjorden, og dermed ikke langt over datidas havnivå, da den ble danna. Ei maksimumsdatering blir dermed 2900 f.Kr.» 
  12. ^ «Kart - Kulturminnesøk». Kulturminnesøk. Besøkt 28. mai 2022. 
  13. ^ Snorre Sturlason. «Olav den helliges saga». Besøkt 29. mai 2022. 
  14. ^ Røsoch (1924), s. 70–73
  15. ^ Skrondal (1966), s. 131
  16. ^ Jørgensen, Jon Gunnar (1997) Aslak Bolts jordebok, s. 87B. Oslo : Riksarkivet (e-bok fra bokhylla.no)
  17. ^ Fretheim, Silje Elisabeth; Sæveraas, Torgeir Ekerholt (2010). «Svartedauden». Fra istid til 1600. Orkdalshistoria. Orkdal kommune. s. 268–271. ISBN 9788299838115. 
  18. ^ Pedersen (2011), s. 37
  19. ^ a b Forfang, Folke (12. desember 2019). «Eigarforhold i trøndersk sagbruksnæring 1610–1663». Heimen: 296–311 – via Idunn. 
  20. ^ Pedersen (2011), s. 48
  21. ^ a b c d Skrondal (1966), s. 132
  22. ^ Skrondal (1966), s. 11
  23. ^ Skrondal (1966), s. 207
  24. ^ «Hans Ibsen f. Ca 1690 d. 1748 ST, Orkdal: Hemneslekt». www.hemneslekt.net. Besøkt 14. juli 2022. 
  25. ^ Pedersen (2011), s. 213
  26. ^ Skrondal (1958), s. 221
  27. ^ Skrondal (1961), s. 46
  28. ^ a b Pedersen (2011), s. 214
  29. ^ a b Skrondal (1966), s. 134
  30. ^ Skrondal (1966), s. 133–134
  31. ^ Skrondal (1966), s. 135–136
  32. ^ I Skrondal (1961), s. 239, er årstallet oppgitt til 1762
  33. ^ Skrondal (1966), s. 135
  34. ^ a b c Skrondal (1966), s. 136
  35. ^ a b Skrondal (1966), s. 137
  36. ^ Skrondal (1961) s. 182
  37. ^ N.N. «Folketelling 1801. Person 001: Hendrich Schiødt». Digitalarkivet. Besøkt 2. juni 2022. 
  38. ^ «Eiere og slekter på matrikkelgården Storfosna, gnr 60.». www.yrjarheimbygdslag.no (norsk). Besøkt 14. juli 2022. 
  39. ^ a b c Skrondal (1966), s. 138
  40. ^ a b c Hegard (1986), s. 211
  41. ^ Pedersen (2011), s. 251
  42. ^ Pedersen (2011), s. 250
  43. ^ Trondheim, Municipal Archives of (31. juli 2008). «Dorothea Marie Krabbe f. Angell (1780-1862)». Besøkt 11. juli 2022. 
  44. ^ a b c Skrondal (1966), s. 140
  45. ^ «Martha Larsdtr. Gisvold f. 1822 ST, Orkdal d. 1856 ST, Orkdal: Hemneslekt». hemneslekt.net. Besøkt 13. juli 2022. 
  46. ^ «Peder Olsen Evjen f. 1774 ST, Orkdal: Hemneslekt». hemneslekt.net. Besøkt 11. juli 2022. 
  47. ^ «Rasmus Pedersen Gisvold f. 25 Des 1812 ST, Orkdal d. 1894 ST, Orkdal: Hemneslekt». hemneslekt.net. Besøkt 13. juli 2022. 
  48. ^ Skrondal (1966), s. 12
  49. ^ Skrondal (1958), s. 183
  50. ^ Skrondal (1961), s. 183
  51. ^ Tradisjonen sier at Schiødt var en dansk adelsmann, men det er ikke funnet noen dokumentasjon for dette. Ifølge kirkeboken fra Vår Frue kirke i Trondheim, ble han døpt der 28. september 1741: Digitalisert utgave av kirkeboken fra Vår Frue Familien kom fra Slesvig til Trondheim på 1700-tallet. Der slo de seg ned som kjøpmenn. I 1794 er Henrik Schiødt omtalt som kjøpmann. Kilde: Hegard (1986), s. 211
  52. ^ Skrondal (1961), s. 184
  53. ^ Skrondal (1961), s. 186
  54. ^ Skrondal (1961), s. 186–187
  55. ^ a b «Bygningsarven». www.miljolare.no. Besøkt 5. juli 2022. 
  56. ^ a b Hegard (1986), s. 210
  57. ^ Schøning, Gerhard (1979). Reise som giennem en Deel af Norge i de Aar 1773, 1774, 1775 paa Hans Majestets Kongens Bekostning er giort og beskreven. 1. bind. ISBN 82-519-0346-7. 
  58. ^ Røsoch, Henry (24. februar 1923). «Trønderske storgaarde». Trondhjems Adresseavis. Trondheim. s. 5. 
  59. ^ Røsoch (1924), s. 70
  60. ^ Bull, Ida (1998). De trondhjemske handelshusene på 1700-tallet. Slekt, hushold og forretning. Skriftserie fra Historisk institutt. 26. Trondheim: Historisk institutt ved NTNU. ISBN 82-7765-027-2. 
  61. ^ Bratberg, Terje (1996). Trondheim byleksikon. Hovedredaktør Jon Gunnar Arntzen. Oslo: Kunnskapsforlaget. ISBN 82-573-0642-8. 
  62. ^ Thaulow, Christian (1919). Personalhistorie for Trondhjems by og omegn i et tidsrum af circa 1½ aarhundrede. Trondhjem. 
  63. ^ * Støren, Wilhelm K. (1964). Bryggene i Trondheim. Et blad av byens handelshistorie. Trondhjemske samlinger, rekke 3, bind 2, hefte 3. Trondhjems Historiske Forening. 
  64. ^ Schiøtt betalte 3000 riksdaler for gården i 1772. Kilde: Skrondal (1966), s. 136
  65. ^ Skrondal, omtale av skogsameie flere steder i Orkdalsboka
  66. ^ N.N. «Faktaark: Fredningsgjennomgangen i Sør-Trøndelag» (PDF). Riksantikvaren. Besøkt 2. juni 2022. 
  67. ^ Kavli (1966), s. 11
  68. ^ Kavli (1966), s. 310
  69. ^ Kavli (1966), s. 229
  70. ^ a b c d Brochmann, Odd (1979)Bygget i Norge : en arkitekturhistorisk beretning. B. 1, s. 260. Oslo: Gyldendal. ISBN 8205114943 (e-bok fra bokhylla.no)
  71. ^ Kavli (1966), bl.a. s. 127, 141 & 246
  72. ^ a b Hegard (1986), s. 212
  73. ^ Røsoch (1924), s. 71
  74. ^ enten Sør-Trøndelag-kilden eller en annen
  75. ^ «Hornemannsgården». Trondhjems Historiske Forening. 12. april 2017. Besøkt 14. juli 2022. 
  76. ^ Drange, Tore (2000). Gamle trehus. Universitetsforl. s. 420. ISBN 8200213897. 
  77. ^ Røsoch (1924), s. 71
  78. ^ Dahle, Grytli og Nilsen (2017), s. 78–79
  79. ^ a b Dahle, Grytli, Nilsen
  80. ^ Dahle, Grytli og Nilsen (2017), flere steder
  81. ^ Pedersen (2011), s. 210
  82. ^ a b c Informasjon om Gjesvål på kulturminnesok.noBesøkt 30. april 2017
  83. ^ Definisjon av «borgestue» i Norsk historisk leksikon(1981), s. 48 (e-bok fra bokhylla.no)
  84. ^ a b Skrondal (1966), s. 139
  85. ^ Hegard (1986), s. 212–213
  86. ^ a b c Hegard (1986), s. 213
  87. ^ Hegard (), s.
  88. ^ Skrondal (1966), s. 136
  89. ^ a b Vreim (1964), s. 17
  90. ^ Hegard (1986), s. 211
  91. ^ Skrondal (1961), s. 243
  92. ^ «Temahefte om enhetslåven» (PDF). NIKU Temahefte (3). 2001 – via NINA * NIKU. 
  93. ^ Informasjon tilgjengelig fra Orkland kommune
  94. ^ Publisert: 28.08.2020. «Humle - til ølbrygging i 1000 år». Nibio (norsk). Besøkt 12. juli 2022. 
  95. ^ a b c «Leksikon:Humle – lokalhistoriewiki.no». lokalhistoriewiki.no. Besøkt 12. juli 2022. 
  96. ^ Sandnes Nygård, Mons (1977). «Landkommisjonen 1661». Eigedomsavhending i norsk rettshistorie. Universitetsforlaget. s. 94. ISBN 8200016064. 
  97. ^ Skrondal (1966), flere steder i omtale av gårdene

Litteratur[rediger | rediger kilde]

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]