Handelspatrisiatet i Søgaden

Trondheims patrisierfamilier hadde sine handelshus og brygger i Søgaden, egentlig Kjøpmannsgata, ut mot Nidelva. Nidarosdomen i bakgrunnen. Fotografi fra midten av 1950-årene.

Foto: Johan Alme/Trondheim byarkiv

Handelspatrisiatet i Søgaden var de innvandrede handelsslektene som dominerte Trondheim og Trøndelags næringsliv fra 1600- til 1800-tallet. De fleste familiene hadde sine handelshus og brygger i «Søgaden», egentlig Kjøpmannsgata, som fungerte som byens elvehavn langs Nidelva. Mange av slektene kom fra hertugdømmene Slesvig og Holsten, som den gangen hørte under den dansk-norske kronen. De var kyndige og allsidige forretningsfolk som kjente de internasjonale markedene for trønderske eksportvarer som tømmer, fisk og kobber. De festet raskt grepet om råvareressursene gjennom oppkjøp av skogeiendom og bergverk over hele landsdelen.

Handelspatrisiatet var en egen stand i bysamfunnet – ved siden av en utenlandsk embedsmannsstand i Munkegata og de i hovedsak trønderske håndverkerne, arbeiderne og høkerne. «I Søgaden vekslet språket mellom dansk og tysk akkurat som hjemme i gatene i Flensborg; litt lengre inne i byen ble en møtt av bred trønderdialekt.» Noen kjente patrisierfamilier var de dansk- og tyskættede Angell, Collin, Gram, Hagerup, Hoë, Horneman, Jenssen, Knudtzon, Lorck, Lysholm, Meincke, Mølmann og Schøller. Noen få familier hadde sitt opphav andre steder, som Hammond, som var engelsk, eller Wessel, som var nederlandsk eller tysk. Familiene var ofte inngiftet med hverandre og med embedsmannsslekter, noen også adelige. Patrisierne lot oppføre prektige trepaléer og lystgårder med rom for et kontinentalt overklasseliv med store hushold og overdådige selskaper. Noen var også meséner og bidragsytere til kunst og vitenskap, eller engasjerte seg i byen og landets politiske styre.

Fordi næringsgrunnlaget var mer variert, ble handelspatrisiatet i Søgaden mindre berørt enn plankeadelen på Østlandet av de økonomiske nedgangstidene rundt 1820. Patrisiatet ble likevel svekket utover 1800-tallet til fordel for et trøndersk småborgerskap i «Strandgaten», nå Olav Tryggvasons gate. Større skip fikk vansker med å anløpe elvehavnen, fordi løsmasser avleiret seg i elvegrunnen. På midten av 1800-tallet fikk Strandgate-kretsen gjennomslag for å bygge molo og grave ut en kanal, så også deres brygger ble beskyttet fra den åpne fjorden, og skip kunne fortøyes der. Strandgaten overtok i stor grad importhandelen, fiskeeksporten og nordlandshandelen, mens Søgaden beholdt tømmereksporten, bergverkene og skipsfarten. De nye handels- og håndverkslovene gjorde det enklere å slå seg opp som kjøpmenn, eller for håndverkere å bli industrialister. Patrisierne var lite omstillingsdyktige. I andre halvdel av 1800-tallet ble det også etablert nye banker som fratok de gamle familiene kontrollen over kredittkildene. I de økonomiske krisetidene i 1870- og 1880-årene gikk de fleste av de gamle patrisierfamiliene fallitt.

Innvandringen til Trondheim

I 1590-årene fikk Trondheim fornyet sine kjøpstadsprivilegier av kongen, og all eksport fra lenet – Trøndelag og Møre – skulle forvaltes av kjøpmenn i Trondheim. Trondheim hadde tollfri eksport av trelast og mineraler, og tollfri import av korn. På slutten av 1500-tallet fikk norsk trelast større betydning som eksportvare. Skogene i Mellom-Europa begynte å bli uthugget, og oppgangssagen rasjonaliserte produksjonen av sagbord. Fiskeinnsiget ved Trøndelagskysten var også meget godt frem mot midten av 1600-tallet. Da særlig sildefisket avtok, var bergverkene på Kvikne, på Røros, på Løkken og i Mostadmarka allerede godt i gang. Handelsprivilegier og tilgang til ettertraktede eksportvarer trakk utenlandske kjøpmenn til Trondheim. Noen av de første kjente var nederlenderne Johan (Jean) de Noquer, Herman Momme og Levin Levinsen, som drev sagbruk og trelasteksport til hjemlandet fra Romsdalen og Trøndelag. Noquer bosatte seg i byen og ble utnevnt til toller i 1620. Wessel-slekten kan også ha kommet til Trondheim fra Nederlandene i denne perioden. Noen engelskmenn gjorde seg også bemerket, som Alexander Samson og Henry Sommerscales (eller Henrich Sommerschield, ofte bare kalt «Henrik engelskmann»). Begge ble rådmenn og borgermestre i byen. Selv om mye av skipsfarten etter hvert ble overtatt av britiske skip, opprettholdt Trondheim god kontakt med Nederlandene.

Litteratur

• Bratberg, Terje (1996). Trondheim byleksikon. Hovedredaktør Jon Gunnar Arntzen. Oslo: Kunnskapsforlaget. ISBN 82-573-0642-8. 
• Bull, Ida (1993). «Thomas Angell – en 300 år gammel kapitalist og hans bedrift». I Garberg, Ann Siri Hegseth, Gjelsvik, Anne og Gullikstad, Berit. Trondheim på 1700-tallet. Årbok for Trøndelag Folkemuseum – Sverresborg. Trondheim. s. 27–36. ISBN 82-90348-19-3. CS1-vedlikehold: Flere navn: redaktørliste (link)
• Bull, Ida (1998). De trondhjemske handelshusene på 1700-tallet. Slekt, hushold og forretning. Skriftserie fra Historisk institutt. 26. Trondheim: Historisk institutt ved NTNU. ISBN 82-7765-027-2. 
• Bull, Ida (2005). «Trøndelag – en del av verden». I Bull, Ida. Trøndelags historie. Bind 2: Fra pest til poteter, 1350 til 1850. Utgitt i samarbeid mellom NTNU og Nord- og Sør-Trøndelag fylkeskommuner. Trondheim: Tapir akademisk forlag. s. 325–346. ISBN 978-82-519-2002-5. 
• Fasting, Lars (1997). Trondheim – gullalder 1760–1860. Utgitt med støtte fra Trondheim kommune og Reitangruppen. Oslo: ARFO Forlag for arkitektur og kunst. ISBN 82-91399-05-0. 
• Gierløff, Christian (1943). En norsk banksaga. Den Nordenfjeldske Kreditbanks jubileumsskrift 1868–1943. Trondheim. 
• Hutchison, Ragnhild (2017). «Handelshuset Cramer i Trondheim gjennom 1700-tallet – en «port» mellom utenrikske og innenlandske marked». Heimen. 54 (4): 329–341. doi:10.18261/issn.1894-3195-2017-04-04. 
• Johansen, O.J. (1936). Den tusenårige by ved Nidelven. Trondhjem fra Olav Tryggvason til Håkon VII. Trondheim. 
• Kavli, Guthorm (1966). Trønderske trepaléer. Borgerlig panelarkitektur nordenfjells. Oslo: Cappelen. 
• Lund, Asbjørn (1981). Vandringer i det Trondhjem som svant. Trondheim. ISBN 82-7028-491-2. 
• Mykland, Knut (1996). Trondheim bys historie. Bind 3: Fra Søgaden til Strandgaten. Hovedredaktør Jørn Sandnes. Utgitt med støtte fra Trondheim kommune. Oslo: Universitetsforlaget. ISBN 82-00-22858-4. 
• Nissen, Gunnar (1967). Thomas Angells stiftelser 1767–1967. Trondheim. 
• Noach, Kerstin Gjesdahl (1975). Et byggemiljø. Trondheim 1800–1850. Oslo: Fortidsminneforeningen. ISBN 82-90052-06-5. 
• Sandvik, Pål Thonstad (2007). «En mer demokratisk kapitalisme? Økonomi og samfunnsutvikling i Trøndelag 1750–1920». Historisk Tidsskrift. 86 (1): 35–56. 
• Schmidt, Olaus (1931). «Den slesvigske indflytning til Trondhjem paa 1600’ og 1700’tallet». Norsk slektshistorisk tidsskrift. III: 1–27. 
• Schmidt, Olaus (1939). Firmaet Jenssen & Co. 1790–1940. Trondheim. 
• Schmidt, Olaus (1947). «Trondheim som handelsby. En historisk oversikt». I Schmidt, Olaus. Handelsboka for Trondheim. Trondheim: Atlas Reklame. s. 9–29. 
• Støren, Wilhelm K. (1964). Bryggene i Trondheim. Et blad av byens handelshistorie. Trondhjemske samlinger, rekke 3, bind 2, hefte 3. Trondhjems Historiske Forening. 
• Supphellen, Steinar (1997). Trondheim bys historie. Bind 2: Innvandrernes by. Hovedredaktør Jørn Sandnes. Utgitt med støtte fra Trondheim kommune. Oslo: Universitetsforlaget. ISBN 82-00-22857-6. 
• Supphellen, Steinar (1993). «Trondheim på 1700-tallet: Stordomstid for kven?». I Garberg, Ann Siri Hegseth, Gjelsvik, Anne og Gullikstad, Berit. Trondheim på 1700-tallet. Årbok for Trøndelag Folkemuseum – Sverresborg. Trondheim. s. 7–16. ISBN 82-90348-19-3. CS1-vedlikehold: Flere navn: redaktørliste (link)
• Thaulow, Christian (1919). Personalhistorie for Trondhjems by og omegn i et tidsrum af circa 1½ aarhundrede. Trondhjem.