Handelspatrisiatet i Søgaden

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk
Trondheims patrisierfamilier hadde sine handelshus og brygger i Søgaden, egentlig Kjøpmannsgata, ut mot Nidelva. Nidarosdomen i bakgrunnen. Fotografi fra midten av 1950-årene.

Handelspatrisiatet i Søgaden var de innvandrede handelsslektene som dominerte Trondheim og Trøndelags næringsliv fra 1600- til 1800-tallet. De fleste familiene hadde sine handelshus og brygger i «Søgaden», egentlig Kjøpmannsgata, som fungerte som byens elvehavn langs Nidelva. Mange av slektene kom fra hertugdømmene Slesvig og Holsten og i særdeleshet Flensborg. De var kyndige og allsidige forretningsfolk som kjente de internasjonale markedene for trønderske eksportvarer som tømmer, fisk og kobber. De festet raskt grepet om råvareressursene gjennom oppkjøp av skogeiendom og bergverk over hele landsdelen.

Handelspatrisiatet var en egen stand i bysamfunnet – ved siden av en utenlandsk embedsmannsstand i Munkegata og de i hovedsak trønderske håndverkerne, arbeiderne og høkerne. «I Søgaden vekslet språket mellom dansk og tysk akkurat som hjemme i gatene i Flensborg; litt lengre inne i byen ble en møtt av bred trønderdialekt.»[1] Noen kjente patrisierfamilier var de dansk-tyskættede Angell, Collin, Gram, Hagerup, Hoë, Horneman, Jenssen, Knudtzon, Lorck, Lysholm, Meincke, Mølmann og Schøller. Noen få familier hadde sitt opphav andre steder, som engelske Hammond. Familiene var ofte inngiftet med hverandre og med embedsmannsslekter. Patrisierne lot oppføre prektige trepaléer og lystgårder med rom for et kontinentalt overklasseliv med store hushold og overdådige selskaper. Noen var også meséner og bidragsytere til kunst og vitenskap, eller engasjerte seg i byen og landets politiske styre.

Fordi næringsgrunnlaget var mer variert, ble handelspatrisiatet i Søgaden mindre berørt enn plankeadelen på Østlandet av de økonomiske nedgangstidene rundt 1820. Patrisiatet ble likevel svekket utover 1800-tallet til fordel for et småborgerskap av i hovedsak trøndersk opphav, i «Strandgaten», nå Olav Tryggvasons gate. Større skip fikk vansker med å anløpe elvehavnen, fordi løsmasser avleiret seg i elvegrunnen. På midten av 1800-tallet fikk Strandgate-kretsen gjennomslag for å bygge molo og grave ut en kanal, så også deres brygger ble beskyttet fra den åpne fjorden, og skip kunne fortøyes der. Strandgaten overtok i stor grad importhandelen, fiskeeksporten og nordlandshandelen, mens Søgaden beholdt tømmereksporten, bergverkene og skipsfarten. De nye handels- og håndverkslovene gjorde det enklere å slå seg opp som kjøpmenn, eller for håndverkere å bli industrialister, og beveget byen bort fra det gamle privilegiesamfunnet. Patrisierne viste seg som lite omstillingsdyktige. I andre halvdel av 1800-tallet ble det også etablert nye banker som fratok de gamle familiene kontrollen over kredittkildene. I de økonomiske krisetidene i 1870- og 1880-årene gikk de fleste av de gamle patrisierfamiliene fallitt.

Innvandringen til Trondheim[rediger | rediger kilde]

I 1590-årene fikk Trondheim fornyet sine kjøpstadsprivilegier av kongen, og all eksport fra lenet – Trøndelag og Møre – skulle forvaltes av kjøpmenn i Trondheim. Trondheim hadde tollfri eksport av trelast og mineraler, og tollfri import av korn. På slutten av 1500-tallet fikk norsk trelast større betydning som eksportvare, ettersom skogene i Mellom-Europa begynte å bli uthugget, og bruken av oppgangssag gjorde det mulig å rasjonalisere produksjonen av sagbord. Fiskeinnsiget ved Trøndelagskysten var også meget godt frem mot midten av 1600-tallet. Da særlig sildefisket avtok, var bergverkene på Kvikne, på Røros, på Løkken og i Mostadmarka allerede godt i gang. Med handelsprivilegier og tilgang til ettertraktede eksportvarer ble det gunstig for utenlandske kjøpmenn å ta borgerskap i Trondheim. Noen av de første kjente var nederlenderne Johan (Jean) de Noquer, Herman Momme og Levin Levinsen, som drev sagbruk og trelasteksport til hjemlandet fra især Romsdalen, men også fra selve Trøndelag. Noquer bosatte seg i byen og ble utnevnt til toller her i 1620. Wessel-slekten kan også opprinnelig ha vært nederlandsk. Noen engelskmenn gjorde seg også bemerket, som Alexander Samson og Henry Sommerscales (eller Henrich Sommerschield, ofte bare kalt «Henrik engelskmann»). Begge ble rådmenn og borgermestre i byen. Selv om mye av skipsfarten etter hvert ble overtatt av britiske skip, opprettholdt Trondheim god kontakt med Nederlandene.[2]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Mykland (1996), s. 22.
  2. ^ Fasting (1997), s. 10–11, Supphellen (1997), s. 104–107, Bull (2005), s. 325–327 og Schmidt (1947), s. 13–17.

Litteratur[rediger | rediger kilde]