Bartskjær

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk
Fatet som frisører bruker som skilt, har sin opprinnelse i bartskjærerens blankpolerte bekner og kar som ble brukt ved årelating. I noen land er det også «barberstolper» med rød og hvite bånd som symbol på blod og bandasjering.

Bartskjær (eller bartskjærer, fra tysk Bartscherer)[1], seinere også kalt badskjær[2], er en historiske yrkesbetegnelse for en person som drev som barberer og lege, særlig kirurg. I middelalderen i Europa og fram til 1800-tallet var det frisører og badere som sørget for kroppspleie og medisinsk hjelp, det vil si alt fra hårklipp til årelating, sårbehandling og amputasjoner. Tilsvarende sårleger i militæret ble kalt feltskjær.[3]

Historikk[rediger | rediger kilde]

Der Bader fra Jost Ammans Ständebuch, en tysk «yrkesoversikt» fra 1568. «Baderen» arbeidet med kroppspleie, på tresnittet utfører han kopping i et badehus.
Feldscher, tysk for feltskjær eller militær kirurg og sanitetssoldat, i arbeid ved «ambulansen» under slaget om Wœrth i den fransk-prøyssiske krigen i 1870.

Faget ble regnet som et håndverk. I Danmark nevnes en bartskjær første gang i 1363.[4] Bartskjærerne drev blant annet med årelating ved hjelp av kniv eller blodigler. De kunne også utføre kopping, behandle sår, beinbrudd og lesjoner og lage plastre og salver.[4] Bartskjærerne hadde begrenset med medisinske kunnskaper – og utover på 1600-tallet ble det vanligere at utdannede leger hadde kontroll med virksomheten. Den første professoren i kirurgi i København hadde bakgrunn som bartskjærer. Rundt år 1800 opphørte i stor grad bartskjærernes utøvelse av kirurgi.

Ved kirkemøtet i Tours i 1163 vedtok pave Alexander III et forbud mot at geistlige fikk studere emner av fysisk natur, for den som befattet seg med slikt, måtte etter pave Alexanders mening være i forbund med djevelen. Dette er blitt tolket som et forbud mot at geistlige fikk praktisere som kirurger eller studere anatomi.[5] I så fall forklarer det fremveksten av bartskjær-yrket. Som 14-15-åring startet lærlingen en tre års læretid i barbering, årelating og koppsetting før svenneprøve ble avlagt. Fra starten av 1600-tallet ble det innført enda tre års læretid med opphold på kontinentet for å tilegne seg praksis fra andre land. Den omreisende svennen ble da kalt en «naver» (forkortelse av «skandinaver»).[6]  

Ifølge Absalon Pederssøn Beyer stod ikke bartskjærere videre høyt i kurs på hans tid, og 17. januar 1597 dannet ni bartskjærermestre i Bergen et laug for å gjenreise tilliten. Bergen var da den eneste norske byen som var stor nok til å opprette et bartskjærerlaug. Ved en laugsordning sikret man kontroll over hvordan håndverket ble utøvet, en kvalitetsikring mot fuskere i faget.[7] Lauget i Bergen døde ut med den siste mesteren, Christian Wilhelm Wisbech (1740-1822); men bare ni år senere stiftet hans sønn, Christian Wisbech Bergen Lægeforening. Slik sett var Bergen bartskjærerlaug en forløper for Norges første legeforening.[8]  

Betegnelser[rediger | rediger kilde]

Etterfølgerne i faget på 1800-tallet kalte seg for barberere (i entall barberer eller barber).[9][10] Formen badskjær skyldes at badstumenn utøvde legevirksomhet. Ved badehus og ombord på båter kunne det være «badere» som skulle betjene alle med barbering og hårklipp og eventuelt hjelpe de syke.[2]

Betegnelsen feltskjær kommer av at mange bartskjærere hadde militære oppgaver eller bakgrunn, enten fra hæren eller flåten,[4] og deres funksjon i krig var som feltskjærere – de foretok amputasjoner.

Den engelske betegnelsen er gjerne barber surgeon.[11]

Se også[rediger | rediger kilde]

Referanser[rediger | rediger kilde]

Kilder[rediger | rediger kilde]

  • Norsk historisk leksikon, Cappelen, 1974
  • Gamle danske håndverk, 1971

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]