Bartskjær

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk
Fatet som frisører bruker som skilt, har sin opprinnelse i bartskjærerens blankpolerte bekner og kar som ble brukt ved årelating. I noen land er det også «barberstolper» med rød og hvite bånd som symbol på blod og bandasjering.

Bartskjær (eller bartskjærer, fra tysk Bartscherer)[1], seinere også kalt badskjær[2], er en historiske yrkesbetegnelse for en person som drev som barberer og lege, særlig kirurg. I middelalderen i Europa og fram til 1800-tallet var det frisører og badere som sørget for kroppspleie og medisinsk hjelp, det vil si alt fra hårklipp til årelating, sårbehandling og amputasjoner. Tilsvarende sårleger i militæret ble kalt feltskjær.[3]

Historikk[rediger | rediger kilde]

Der Bader fra Jost Ammans Ständebuch, en tysk «yrkesoversikt» fra 1568. «Baderen» arbeidet med kroppspleie, på tresnittet utfører han kopping i et badehus.
Feldscher, tysk for feltskjær eller militær kirurg og sanitetssoldat, i arbeid ved «ambulansen» under slaget om Wœrth i den fransk-prøyssiske krigen i 1870.

Faget ble regnet som et håndverk. I Danmark nevnes en bartskjær første gang i 1363.[4] Bartskjærerne drev blant annet med årelating ved hjelp av kniv eller blodigler. De kunne også utføre kopping, behandle sår, beinbrudd og lesjoner og lage plastre og salver.[4] Bartskjærerne hadde begrenset med medisinske kunnskaper – og utover på 1600-tallet ble det vanligere at utdannede leger hadde kontroll med virksomheten. Den første professoren i kirurgi i København hadde bakgrunn som bartskjærer. Rundt år 1800 opphørte i stor grad bartskjærernes utøvelse av kirurgi.

Ved kirkemøtet i Tours i 1163 vedtok pave Alexander III et forbud mot at geistlige fikk studere emner av fysisk natur, for den som befattet seg med slikt, måtte etter pave Alexanders mening være i forbund med djevelen. Dette er blitt tolket som et forbud mot at geistlige fikk praktisere som kirurger eller studere anatomi.[5] I så fall forklarer det fremveksten av bartskjær-yrket. Som 14-15-åring startet lærlingen en tre års læretid i barbering, årelating og koppsetting før svenneprøve ble avlagt. Fra starten av 1600-tallet ble det innført enda tre års læretid med opphold på kontinentet for å tilegne seg praksis fra andre land. Den omreisende svennen ble da kalt en «naver» (forkortelse av «skandinaver»).[6]  

Ifølge Absalon Pederssøn Beyer stod ikke bartskjærere videre høyt i kurs på hans tid, og 17. januar 1597 dannet ni bartskjærermestre i Bergen et laug for å gjenreise tilliten. Bergen var da den eneste norske byen som var stor nok til å opprette et bartskjærerlaug. Ved en laugsordning sikret man kontroll over hvordan håndverket ble utøvet, en kvalitetsikring mot fuskere i faget.[7] Lauget i Bergen døde ut med den siste mesteren, Christian Wilhelm Wisbech (1740-1822); men bare ni år senere stiftet hans sønn, Christian Wisbech Bergen Lægeforening. Slik sett var Bergen bartskjærerlaug en forløper for Norges første legeforening.[8]

Etter en forordning fra 1619 hadde bare utdannede leger lov til å skrive ut medisin.[9] Likevel skrev stadsfysikus Johan Friedrich Treubler (1626-79)[10] i Bergen i 1657: «Hvorfor tillades det hvemsomhelst at foreskrive medicin og dræbe folk ustraffet, når det i haandværket ikke tillades hvemsomhelst at være maler, og den som er smed, ikke ustraffet tager hammer i haand?» En senere stadsfysikus i Bergen, Jakob Woldenberg (16491735) fra København,[11] ble i 1682 overfalt av en bartskjærer med stokk for å ha påtalt at han hadde ordinert medisin til en pasient. Bartskjæreren kalte ham også «en skurk» og måtte betale to daler i oppreisning.[12]  

Betegnelser[rediger | rediger kilde]

Etterfølgerne i faget på 1800-tallet kalte seg for barberere (i entall barberer eller barber).[13][14] Formen badskjær skyldes at badstumenn utøvde legevirksomhet. Ved badehus og om bord på båter kunne det være «badere» som skulle betjene alle med barbering og hårklipp, og eventuelt hjelpe de syke.[2]

Betegnelsen feltskjær kommer av at mange bartskjærere hadde militære oppgaver eller bakgrunn, enten fra hæren eller flåten,[4] og deres funksjon i krig var som feltskjærere – de foretok amputasjoner.

Den engelske betegnelsen er gjerne barber surgeon.[15]

Se også[rediger | rediger kilde]

Referanser[rediger | rediger kilde]

Kilder[rediger | rediger kilde]

  • Norsk historisk leksikon, Cappelen, 1974
  • Gamle danske håndverk, 1971

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]