Gate

Karl Johans gate i Oslo

Avenida 9 de Julio i Buenos Aires skal være verdens bredeste gate, 140 m.

Gate er en betegnelse på en kort vei, normalt i by eller tettsted. «En gate karakteriseres ved et definert gaterom begrenset av husfasader eller annen markert sammenhengende avgrensing.». Gater har gjerne kompakt bebyggelse på begge sider, men kan gå langs parker eller jernbaner, iallfall på den ene siden. Fartsgrensen, iallfall i Norge, er som regel 50 km/t eller lavere. Statens vegvesens vei- og gatenormaler har krev til gatenes bredde, stigningsforhold, plass til ulike trafikantgrupper osv. Gater er vanligvis inndelt i ett eller flere kjørefelt i midten, og langsgående fortau på én eller begge sider. Fortauene avgrenses med kantstein. En gate kan også ha sykkelfelt og/eller kollektivfelt. Noen gater har trikk. Den kan gå i blandet trafikk, eller i egen trasé.

Gater får ofte navn etter avdøde personer fra lokalmiljøet, personer som har satt preg på området, kongelige og andre kjente personer. De kan også navngis etter beliggenhet i geografien – eller etter andre byer eller steder, eller kjente bygninger som de fører til eller fra.

En særlig gruppe av gater utgjøres av gågatene, hvor ferdsel med motordrevne kjøretøy er forbudt, eller kun tillatt i korte tidsrom av døgnet.

Norges mest kjente gate er Karl Johans gate i Oslo.

Verdens bredeste gate skal være Avenida 9 de Julio i Buenos Aires (140 m). Verdens smaleste gate er ifølge Guinness World Records Spreuerhofstraße i Reutlingen i Tyskland. Denne gaten er 31 cm bred på sitt smaleste.

Etymologi

Gate stammer fra urgermansk gatan og er kjent fra norrønt gat og bl.a. engelsk gate (riktignok med litt annen betydning) og tysk Gasse. «Gate» forekommer ikke nødvendigvis i navnet på et gate. I Oslo er f.eks. deler av Kirkeveien og nedre del av Trondheimsveien utformet som gater.

I sammensetninger brukes -gate også i andre betydninger enn beskrevet her, som branngate og «tornadogata» (av Tornado Alley, del av Midtvesten i USA som er særlig utsatt for tornadoer.

Gatenes funksjoner

En gate har som regel flere funksjoner, både trafikkmessige og andre. Siden slutten av 1800-tallet har gatene fått en rekke nye trafikkformer med forskjellig behov for hastighet og plass – som sykler, biler, busser og trikker. Hvordan de enkelte trafikantgruppene prioriteres på den enkelte lenke i transportnettet vil sammen med gatens funksjon i byen bestemme detaljutformingen av gaterommet. Utformingen av gatene omfatter bredde, linjeføring, stigning/fall, underlag, kryssløsninger, skilting, stolper, belysning og ledninger (i gater med trikk og/eller trolleybuss), og infrastrukturen under bakkeplan. Utformingen er som regel et kompromiss mellom motstridende interesser – de ulike trafikkformer samt beboere, butikker og skjenkesteder, behovet for offentlig maktutøvelse, branntekniske og estetiske hensyn. En gate skal også lede vekk regnvann og må derfor ha vannavrenning mot sluk. Til dette kommer fysiske forhold på stedet. Det kan være vanskelig – fysisk og/eller politisk – å rive etablert bebyggelse, jevne ut terrenget eller bygge en bro eller tunnel over eller under elver, jernbanespor osv. Det meste av gatenettet i våre byer er allerede etablert.

Fremkommelighet for biltrafikken

Gatene hvor biltrafikken har første prioritert lages gjerne rette og brede, med få eller ingen gangfelt, uten lyskryss eller med høy prioritet i lyskryss, gjerne med «grønn bølge» – og forholdsvis høye fartsgrenser. Disse gatene fungerer som en mellomting mellom vanlige bygater og de egentlige motorveier. De er dels eldre gater som i moderat grad er tilpasset biltrafikken. Til dem hørte Rådhusgata (Oslo) en periode før mesteparten av biltrafikken ble fjernet etter at Festningstunnelen ble åpnet. Noen nyere gater er bygget for samme formål. I 1960-årene ble de av og til kalt «hurtiggater»: «Hurtiggate – en hovedåre som vanligvis er krysningsfri og fasadefri. Hurtiggater har vanligvis ikke fortau eller sykkelbaner.» (s. 132). I Norge er ikke betegnelsen lenger i bruk, og denne formen for byplanlegging er til en viss grad på retur. I Oslo har riktignok en gate som Kong Håkon 5.s gate noen slike egenskaper etter at parsellen sør for Dronning Eufemias gate i 2012 ble utvidet fra to til seks kjørefelt. Som regel anlegges ringveier eller fullt utbygde motorveier rundt byene, eller iallfall rundt bysentrene – eller biltunneler under dem.

Kollektivgater

Disse gatene skal sikre fremkommeligheten for kollektivtrafikken. De har derfor minst ett kollektivfelt i hver retning. Hvis trikk finnes, kan den dele kjørebane med busser (som Grensen i Oslo). Den kan også ha egen trasé og få preg av bybane, enkelte steder som trikk på gress (tysk Rasengleis), noe som gir mindre støy og støv.

Gater for fotgjengere

Gågater er først og fremst beregnet på fotgjengere. Bilkjøring er gjerne begrenset til varetransport visse tider på døgnet – og utrykningsbiler, renovasjonsbiler osv. I Norge er sykling tillatt på linje med fortau, men må som annen kjøring skje i gangfart. På f.eks. Strøget i København er derimot sykling forbudt. Gågater brukes ofte som møtested og møbleres ofte med benker, blomster osv. Gatelegemet kan bestå av grantittheller, fliser e.l. istedenfor asfalt.

En annen type gater er tilpasset fotgjengere ved at de er så smale at biler bare vanskelig – eller slett ikke – kan kjøre gjennom dem.

Boliggater og miljøgater

I gater hvor beboerne og nærmiljøet prioriteres vurderes ønsker om trafikksikkerhet og minst mulig støy foran fremkommeligheten for biltrafikken. Bilkjøring er som regel tillatt, men gjennomkjøringen ledes gjerne utenom hvis mulig, og fartsgrensen settes lavt. Blandet trafikk, fartshumper og opphøyde gangfelt er typiske kjennetegn for slike gater. Fysiske elementer som rennesteinsfelt, belysning, gatemøbler, trær og busker brukes bevisst for å skape et gatemiljø hvor bilistenes naturlige fartsvalg er 30 – 40 km/t. Når en slik gate går gjennom et mindre tettsted, gir en rundkjøring i overgangen til tettsteder god fartsdempning.

Mot brann

Gater har også hatt til hensikt å forhindre at en brann sprer seg. Etter bybrannen i 1624 fikk det nye Christiania rette gater på 15 m, bredere enn gatene i det gamle Oslo. Etter 2. verdenskrig har en iallfall i USA vurdert verdien av brede gater som utgangspunkt for branngater mot bybranner utløst av atombombing. Etter hvert ble det også viktig at gatene var brede nok til å sikre fremkommelighet for store kjøretøy som hestetrukne brannvogner, senere brannbiler I moderne tid skyldes fremkommelighetsproblemene ofte parkerte biler.

Paradegater, praktgater

Paradegate. Champs-Élysées sett fra Concorde-plassen

En paradegate er definert som «byens mest representative gate». På den annen side er både Karl Johans gate og Dronning Eufemias gate i Oslo kalt paradegater.

Paradegater lages brede og rette, som regel i form av bulevarder eller avenyer, med mye trær og annen beplantning. De har ofte kontakt med monumentalbygg og signalbygg som slott, parlamentsbygninger, operabygninger og triumfbuer. De blir ofte brukt til militærparader, opptog og demonstrasjoner. Noen av dem har mange kjørefelt og enorm biltrafikk; andre har begrenset biltrafikk. De kan ha kollektivfelt for busser og/eller trikker. I Europa er Champs-Élysées i Paris, Ringstraße i Wien og Andrássy út i Budapest kjente paradegater.

Det ultimate eksempel på en paradegate ble planlagt i Welthauptstadt Germania («Verdenshovedstad Germania»), Adolf Hitlers visjon for en total ombygging av Berlin til hovedstad i det nazistiske verdensriket.

Lettere å slå ned opptøyer

Brede, rette gater er lette å styre. Napoleon 2 anla slike gater i Paris for å gjøre det lettere å slå ned opptøyer

Tak over underjordisk infrastruktur

Under gatene finnes en omfattende infrastruktur: Vann- og kloakkledninger, elektriske kabler – av og til tunnelbaner, biltunneler, gangtunneler eller fotgjengerunderganger osv. Slike anlegg er gjerne vesentlig enklere å bygge, vedlikeholde og grave opp under gatelegemet enn under bygningene langs gatene.

Kilder

• Statens vegvesen 2008: Veg- og gateutforming, Normaler, Håndbok 017,