Hopp til innhold

Frants Kaas

Legg til lenke
Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
(Omdirigert fra «Frands Kaas»)
Frants Kaas
Fødtca. 1579Rediger på Wikidata
Dødca. 1638Rediger på Wikidata
Embete
NasjonalitetDanmark-Norge
Våpenskjold for slekten Kaas.

Frants Kaas (ca. 1579–ca. 1638) var en dansk adelsmann som var lensherre i Nordlandene fra 1618 til sin død.

Han samlet seg store landeiendommer og anla sin residens på Inndyr i Gildeskål, til tross for at Bodøgård tidligere var etablert som residens for lensherren. Av saker han hadde ansvar for i sin tid som lensherre var regulering av lofotfisket og forbud mot linefiske. I en tid med store økonomiske problemer og armod, tok han allmuens parti da de ble pålagt å bygge krigsskip og pålagt store skatter. Han forklarte for Norges rikes kansler, Jens Bjelke, at fiskerbøndene led under stor fattigdom og umulig kunne utføre slike oppgaver.

På grunn av stor gjeld og økonomiske misligheter ble han innkalt til København for å gjøre rede for sine disposisjoner. Han døde under dette oppholdet. Hans enke måtte overføre alt jordegods til kronen for å gjøre opp sin manns gjeld.

Familie og bakgrunn

[rediger | rediger kilde]

Frants Kaas ble født rundt 1579 som sønn av Herman Kaas til Skovsgaard og Birte Nielsdatter Kaas, men sted er ikke kjent og året er usikkert. Han hadde 14 søsken og ble rundt 1612 gift med Anne Clausdatter Hundermark. Sammen fikk de seks barn. Ikke mye er kjent om hans bakgrunn ellers, men i 1613 er det nevnt at han arvet en fjerdedel av Møllerup gods etter sin onkel Hartvik Kaas.[1][2]

Slektene Kaas bestod forøvrig to beslektede danske adelsslekter, der flere hadde høye embetsstillinger i kongeriket Danmark-Norge. Frants Kaas tilhørte den yngre slekten, kalt Mur.[1]

Liv og virke

[rediger | rediger kilde]

Kaas' tid som lensherre på første del av 1600-tallet, var en tid med store økonomiske vansker både i Nord-Norge og i resten av Europa. Krisene toppet seg utover i 1620-årene, innledet av pestepidemi i 1618, hanseatenes fikk vansker med å skaffe korn på grunn av krigstid (Tredveårskrigen), en bybrann oppstod i Bergen i april 1623 med tap av nesten alle varelagrene på Bryggen. Dette ble etterfulgt av avlingssvikt nordpå i 1630-årene. Videre gikk kongen for Danmark–Norge aktivt inn i krigshandlinger på kontinentet, hvilket førte til økte skattekrav fra myndigheten. Hanseatene møtte konkurranse fra andre som drev handel i Nord-Norge, noe som fikk dem til delvis å fratre fra sine plikter med matforsyning til befolkningen nordpå.[3]

En vet ikke mye om Kaas som person, men for ettertiden ble han kjent for å være hensynsløs ovenfor allmuen.[4][5] En kjenner desto mer til hans embetsførsel og eiendomsspekulasjoner. Han tok over etter Hartvig Knudssøn Bille som lensherre i Nordlandene i 1618, det vil si at han hadde ansvar for hele området fra Bindalen (Vennesund) i sør til og med Troms fogderi i nord.[5]

Kaas hadde i oppdrag å kreve inn alle faste skatter og avgifter fra lenet, samt det som tidligere hadde tilkommet Helgeseter kloster. Som avgift for lenet skulle han betale 3 050 riksdaler, som han på «eget eventyr» (datidens talemåte for eget ansvar) skulle oversende til Rentekammeret i København. Av de variable inntektene skulle han få beholde en femtedel.[6]

Driftighet med gårdsbruket

[rediger | rediger kilde]

Han flyttet inn i lensherrens residens på Bodøgård sammen med sin kone i august 1618. Han var en driftig husbond, blant annet ble det sakt om ham: «Velbyrdige Salig Frands Kaas Tiid var slaaet græs noget videre end mit imot Høyeste Field». Dette kan bety at Kaas var den lensherren som begynte med utmarkslått i markene som Bodøgård og Prestegården (tilhørende Bodin kirke) hadde felles. Denne aktiviteten ble fortsatt og utvidet i flere generasjoner etter Kaas, og førte til stridigheter mellom de to gårdene til henholdsvis presten og lensherren.[7] Dette toppet seg med den svært selvbeviste etterkommeren Preben von Ahnen som ble lensherre på midten av 1600-tallet.

En annen aktivitet Kaas startet med var å ta i bruk en sag i Sagelva i daværende Folden som presten på stedet, Maurids Madsen Rasch, hadde fått bygget.[7] For øvrig skal dette ha vært den første sagen i Nord-Norge.[8]

Sosiale relasjoner mellom elitene

[rediger | rediger kilde]

Samme år som Kaas slo seg ned i Bodø, ble sønnen døpt i kirken der. Faddere var lagmann Jørgen Henriksen Staur og herr Arne som var sogneprest i Steigen, videre Anders Karre som var fogd i Lofoten, Jens Durup, borger på Selvær og presten på Rødøy, Maurits Madssøn Rasch. Dette var samfunnets øverste elite som Kaas samlet rundt seg, flere med opprinnelse fra Danmark. Noen av familiene var forbundet med hverandre via giftemål, slik at det var knyttet mange forbindelser mellom dem. Kaas representerte danske adelsfamilier som i løpet av 1600-tallet helt overtok styringen i Norge, etter at de gamle norske adelsfamiliene fra middelalderen i løpet av 1500-tallet hadde mistet innflytelse.[9]

Den 4. september 1625 var Kaas vert for et stort bryllup på Bodegård, da hans svigerinne Ellen Clausdatter Hundermark giftet seg med den skotske adelsmannen John Cunningham, lensherre i Finnmark. Dette samlet mange personer med maktposisjoner i samtiden, og var en stor hendelse som viste Bodøgård som et maktsentrum så lenge lensadelen eksisterte.[7]

Et annet typisk trekk ved utviklingen på 1600-tallet var at Kaas, som andre lensherrer, tok med seg til Norge personer som allerede var i hans tjeneste i Danmark. Ved behov for nye tjenestemenn ble disse rekruttert blant dansker som allerede hadde slått seg ned i Norge. Dermed var det danske lensherrer, fogder, sorenskrivere og prester som kom til å dominere administrasjonen av samfunnet. Disse hadde liten interesse og kunnskap om norske forhold.[10]

Inndyr blir ny residens for lensherren

[rediger | rediger kilde]

Tidlig i 1620-årene begynte Kaas å se seg om etter ett område hvor han kunne drive gårdsdrift i stort omfang. Bodøgård hadde begrenset mulighet, dessuten eide han heller ikke gården. Valget falt på Inndyr i Gildeskål. Lokalhistorikeren Terje Gudbrandson har ment at futen i Salten, Christen Jenssøn, i samråd med Kaas flyttet ned til Gildeskål en tid før for å kjøpe opp jordeiendommer i området. Kaas fikk med årenes løp en mengde eiendommer i traktene rundt Bodø, i Gildeskål, nordover helt til Trondenes (ved Harstad) og sørover helt til sørlige deler av Bindalen.[7]

Rundt 1610 var 30 % av jordeiendommene i distriktet eid av bøndene. Imidlertid hadde mange dårlig råd og mange eide også parter de ikke drev selv. Dermed var det mange som ville foretrekke penger fremfor eiendommer med dårlig avkastning. Muligens var noen redde for å nekte salg av eiendom om det var lensherren som kom med en forespørsel om kjøp. Kaas stod med dette bak en utvikling som førte til at det i 1634 bare var 8,3 % av jorden som var eid av bøndene selv.[7]

Den store gården på Inndyr som Kaas fikk i eie, var på 15 1/2 våg (våger fisk) og delt opp i flere bruk. Noen av brukene var i privat eie, samt at kirken og kronen hadde andre deler. Kaas kjøpte opp de private delene foruten flere gårder i området. I 1632 begynte han å bygge sin nye residens, og flyttet senere ditt.

Han sørget for at Inndyr fikk setegårdsrettigheter, dermed fikk leilendingene som bodde der arbeidsplikt på hovedgården. Til godset på Inndyr hørte noen av de største gårdene i Gildeskål. Blant annet Mårnes, Kjelling, Opsal, Søndre og Nordre Femris. Ved makeskifte, det vil si bytte av landeiendom for å samle spredte eiendommer, forsøkte han å utvide landområdet ved godset i Inndyr, dessuten forsøkte han å få kjøpt kirkens og kronens del av gården. Også dette med makeskifte, men svar på henvendelsene om dette lot vente på seg. Historikeren Axel Coldevin har ment at strategien til Kaas var å bygge opp Inndyr som en herregård etter dansk mønster, det vil si storgårdsdrift med ukedagstjenere.[5]

Embetsutførelse

[rediger | rediger kilde]
Kong Christian IV var kongen for Danmark-Norge i tiden Frants Kaas var lensherre i Nordlandene. Via kongebrevene kjenner en til en rekke saker som Kaas og andre embetsmenn var involvert i. Disse ble skrevet av det Danske Kancelli og bar kongens underskrift.

En rekke kongebrev viser saker som Kaas og andre embetsmenn var involvert i. Disse ble skrevet av det Danske Kancelli med kongens underskrift. Kaas og en rekke andre lensherrer i Norge fikk i 1624 brev fra Kongen om at «Vi bede dig og ville, at du udi dit Len kjøber os til Bedste de fleste Multebær, du kan bekomme, og dennem siden hid fremsender […]»[11] Samme år fikk Kaas brev fra Kongen der han sier at han hvert år vil kjøpe 28 tønner lyse (torsketran) for belysning i tukthuset i København.[12] Ofte dreide kongebrevene seg om årlige skatter og avgifter, noen om ganske trivielle ting, mens andre saker var av ekstraordinær betydning for hele det dansk-norske riket.

Bygging av skip og utskriving av mannskap til krigsskip

[rediger | rediger kilde]

En vet at Kaas og flere andre lensherrer i Norge i 1619 fikk brev fra Kong Christian IV om å utpeke unge førlige menn til mannskap på krigsskip. Disse skal være «...til Fiskerarbeide ere vant, alligevel de end ikke ere synderlig heller udi stor Seglation øved og forfaren […]» Imidlertid skulle ingen som hadde ansvar for gårder og landbruk sendes i tjeneste. Kaas skulle personlig plukke ut 50 menn, og sende disse til København.[13]

I 1620 får han og andre lensherrer også instrukser fra Kongen om galeier (krigsskip) som de blir pålagt å organisere byggingen av i sine len. Kongen ønsket at Kaas skulle få tak i skipsbyggere fra Holland.[14] Senere i desember 1627 fikk Kaas beskjed om å beskikke 250 sjøfolk til marinen. Disse skulle sendes til Bremerholm på vårparten 1628.[15]

Senere i 1630 fikk Kaas henvendelse om å utskrive «Baadsmænd over vore Riger Danmark og Norge at lade udskrive». Denne gangen var antallet satt til 200 mann fra Nordlandene, av totalt 1 706 fra hele Norge.[16] Dette året ble det også skrevet brev til Kaas og de andre lensherrene, om at det i tilfelle fremmede makters skip kom til Norges kyster med norske sjøfolk ombord, så skulle disse nordmennene sendes til Bremerholm i København.[17] I 1631 fikk imidlertid Kaas og flere andre lensherrer melding om «Forskaansel paa Baadsmænds Udskrivning», altså at det ikke skulle skrives ut menn til marinen.[18]

Forbud mot linefiske

[rediger | rediger kilde]

Noen år før Kaas ble lensherre, var liner blitt introdusert under lofotfisket.[19] Liner var et fiskeredskap som ble tatt i bruk i Norge på slutten av 1500-tallet. Juksefiske var det vanligste i Norge, men linefiske var mer effektivt. Med juksefiske bruker hver fisker et snøre med krok og agn, mens ved linefiske brukes et langt tau med hundre- eller tusenvis av kroker. Line var derfor et kostbart fiskeutstyr som ble tatt i bruk av stormenn, men blant annet under lofotfiske var allmuen sterke motstandere av dette.[20]

I 1627 var motstanden mot linefiske blitt sterk. Da saken kom opp for lensherren så Kaas seg nødt til å imøtekomme allmuen, han satte dermed forbud mot bruken av liner. Imidlertid var ikke saken over med dette, den kom til å være et stridstema som varte i rundt 200 år.[19] Konflikten er kjent som den store linesaken.[21] Også i moderne tid er reguleringen av line- og juksafisket en viktig del av lovgivningen rundt lofotfisket.

Undersøkelse angående ett mulig sølvberg

[rediger | rediger kilde]

I slutten av august 1636 fikk Kaas et brev fra Kongen om at det skal «være fundet et Sølvbjerg udi vort Land Norge paa Grendserne mod Sverige udi dit Len, som kaldes Kjølen […]» Det var usikkert om denne sølvforekomsten lå seg på norsk territorium og Kaas fikk i oppgave å finne ut av dette. Om forekomsten befinner seg på norsk område presiseres i brevet at svenskene i så fall ikke må få mulighet til å utnytte denne.[22]

Året etter i et brev datert januar fikk Kaas igjen en henvendelse om denne sølvforekomsten. Kaas fikk påpakning for ikke å ha gitt riktig informasjon om dette, men måtte undersøke saken videre. I København var det på dette tidspunktet kjent at sølvberget var i grenseområdene mot Piteå lapmark.[23] Trolig er dette Nasafjellet hvor det i begrenset omfang ble drevet en sølvgruve på 1600-tallet.

Klager fra allmuen

[rediger | rediger kilde]

Kaas og futen Jenssøn ble flere ganger i 1620-årene nevnt i klagesaker som ble sendt til kongen.[7] Kaas for hardere frem enn lensherrene før ham, og ville ikke tillate kritikk fra allmuen.[24] Det er nevnt at han leste opp falske kongebrev på tinget, der det ble påstått at ingen kunne fremsi eller underskrive klagemål uten å risikere fengsel eller «livsstraf».[25]

I Folden kom det klage over at fogden Christen Hanssøn hadde pålagt bondeungdommen avgifter på tønner med mel, begrunnet med at dette var ulovlige handelsvarer. En mann fra Leirfjord organiserte en protest som fikk støtte av seks lagrettemenn, og det ble sendt klage til kongen i 1620. Denne mannen ble året etter bøtelagt for opprør mot fogden, det samme ble lagrettemennene. Allikevel ble såkalte supplikker, altså klagebrev eller bønnebrev til kongen, sendt inn ved flere anledninger rundt om i Nordlandene. Kongen var nemlig ikke interessert i at noen skulle avskjære bøndenes mulighet til å sende inn klagebrev, denne direktekontakten med sine undersåtter var del av kongens politikk i Norge.[24]

Lensherren selv ble innklaget for å kreve båtskyss og arbeidsplikt i tide og utide. Ikke bare klaget bøndene, de nektet også ved flere anledninger å gi lensherrens skyss. I 1619 var det tolv sjøsamer som nektet å ro Kaas da han var i Ofoten. Ved et tilfelle i 1625 nektet 48 menn i Gildeskål å skaffe fyringsved til lensherrens husholdning på Bodøgård. I tillegg var det også flere andre tilfeller der bøndene nektet pålagte ytelser.[24]

I 1623 går bøndene sammen om å sende en delegasjon til København for å klage til kongen direkte.[7]

Kaas hadde en helt annen virkelighetsforståelse enn bøndene og avviste klagene fra bøndene som grunnløse. Historikerne Åsa Elstad og Alan Hutchinson forklarer dette i sitt store verk om Nordlands historie fra 1600 til 1900, med den store kulturforskjellen mellom norske og danske bønder. Kaas kom fra Danmark som da var et samfunn der bøndene hadde en ufri stilling, der de var underlagt godseieren økonomisk og juridisk. Bønder i Danmark som klaget ble sett på som oppsetsige og behandlet deretter. Derimot hadde kongen interesse av en form for gjensidighet med norske bønder.[10] Et synlig tegn på dette var de såkalte kongehyllingene, en seremoni som i korthet gikk ut på at kongen stod frem for tingallmuen på hovedtingene og lovet å holde og forbedre landets lover. Tradisjonelt var det også slik at de som var møtt frem, vurderte kongens egnethet og etterpå ga til kjenne at de aksepterte ham. I Norge var bøndene god representert og delaktige under disse hyllingene.[10][26]

Kaas fikk en dirkete påtale av kong Christian IV i 1624 om behandlingen av allmuen, og etter dette kommer det ikke flere klager fra allmuen.[7][10] Her fikk han også beskjed om å passe bedre på hva hans fogder foretok seg og at deres embetsførsel måtte være rimelig. Spesielt ble det påpekt at skyssplikten og trakteringen som de krevde av bøndene ved reiser, ikke måtte misbrukes.[10]

Nordpå forbedret forholdene seg hva angår konflikter mellom bøndene og embetsfolk de neste årene, mens det kom til flere klager om maktmisbruk sør i Norge i 1630-årene. Et tiltak som ble satt i verk i 1632 var at kongens fogder og sorenskrivere skulle ha fast lønn. Dermed ble det mindre behov for å kreve uvanlige ytelser fra undersåttene.[10]

Reduksjon av skatter og avgifter

[rediger | rediger kilde]

Utover i Christian IV tid som konge økes skattebyrdene for allmuen, mye på grunn av krigføring. Spesielt kom det klager fra allmuen i Nordland om høye skatter som de ikke er i stand til å betale. I 1632 reiste en kongelig kommisjon ledet av Norges rikes kansler, Jens Bjelke, oppover for å få oversikt over klagemålene. Blant annet hadde bøndene fått i oppgave å bygge et skip på 80 lester (i 1631 var skipet bestilt med en størrelse på 120 lester). Men dette mente allmuen var umulig, da de ikke en gang var i stand til å bygge jekter til seg selv for transport til og fra Bergen.[27][28][29]

Kaas bekreftet bøndenes klager og sa at han heller ikke kan utføre skatteinnkrevingen, samt at skipet ikke kan bygges under de rådene forhold. Lensherren overtalte kommisjonen til å fravike kravet om skipsbygging. Bjelke og Knudsen kunne selv se at befolkningen led mye, blant annet at sult og tigging var vanlig.[27]

Økonomiske misligheter

[rediger | rediger kilde]
Eggeslevmagle kirke hvor Frants Kaas ble begravet.
Foto: Hans A. Rosbach

Omtrent samtidig med at Kaas flyttet inn i sin nye residens på Inndyr, ble han i 1635 innkalt til København for å stå til rette for økonomiske misligheter. Han hadde fått sterk kritikk for sin embetsførsel, regnskaper var ikke blitt innberettet og avgifter fra lenet var ikke sendt inn. I tillegg skyldte han penger til privatpersoner. Dermed fikk han også problemer med makeskifte med eiendommene som kronen eide.[30] Selv om han i 1634 solgte eiendommer han hadde arvet etter Else Kaas, Tyge Galskyts og Magdalen Kaas i Danmark til sine brødre Christen og Iver Kaas, var ikke dette nok til å komme på fote.[1][7]

Sommeren 1635 reiste han til København for å ordne opp i sine økonomiske problemer. På sommeren 1637 døde han på sin kones slektsgård Gjelderup på Sjælland.[7] Han ble begravet i Eggeslevmage kirke i Skælskør kommune i Danmark.[a] Etter at Kaas døde ble det enkens ansvar å ordne opp i mannens gjeld. I september 1641 overførte hun hele Kaas' jordegods til kronen. Det besto av hele 50 bruk på tilsammen 122 våg. I regnskapene ble dette tilfeldig sammensatte godset i lengre tid etterpå omtalt som Inndyrgodset.[5]

En konsekvens av at lensherren, og med ham futen, forlot sitt residens i Bodø, var at presten Hans Lauritzen Blix kom i en spesielt gunstig posisjon. Blix var etter dette den eneste embetsmannen i Bodø-distriktet, som var et stort område. Dermed kunne han også gå frem mer som han ville. Kanskje ble Blix inspirert av Kaas til å utvide virksomheten sin utover det som ellers var vanlig for en sogneprest. Blix skaffet seg mer eller mindre monopol på frakting og føring for flesteparten av allmuen i distriktet. Dessuten ble det enklere for ham å skaffe bruksretten til landeiendommer i nærheten, som gårdene Kvalvåg og Støver. Dermed kunne Blix fortsette å øke sitt forsprang med å få sitt jordegods til å ekspandere, noe som han neppe kunne gjort med Kaas som nabo og konkurrent.[31]

Den nye lensherren Knud Steensen bosatte seg først på Bodegård. Etter at oppgjøret etter Kaas var fullført, flyttet Steensen til den nyoppførte residensen på Inndyr.[5]

Noter

[rediger | rediger kilde]
Type nummerering
  1. ^ Forskjellige kilder oppgir ulike år for fødselsår og død. Nettsiden Slekten Kaas oppgir fødsel rundt 1579 og død 1. mai 1638, mens nettsiden Skeel-Schaffalitzky ikke oppgir fødselsår, men sier at han døde før 17. juli 1637. Også hans fornavn er skrevet på mange måter, men Norske Rigs-Registranter, som er basert på originale skrifter fra hans levetid, skriver «Frants».

Referanser

[rediger | rediger kilde]
  1. ^ a b c Finn Holbek. «Frands Kaas (Mur)». Skeel-Schaffalitzky, Santasilia. Skeel-Schaffalitzky, Santasilia. Besøkt 9. august 2018. 
  2. ^ «Frands Kaas (mur)». Slekten Kaas. Besøkt 4. desember 2018. 
  3. ^ Christensen, Pål (2009). Den norsk-arktiske torske og verden – Torsefiskets historie. ABM-utvikling, Kystverket, Riksantikvaren og Fiskeridirektoratet. s. 428–433. ISBN 978-82-93011-03-3. 
  4. ^ Gudbrandson, Terje: Slektshistorie for kirkegrenda side 22.
  5. ^ a b c d e Coldevin, Axel: Jordegods side 163.
  6. ^ Helland, Amund: Nordlands amt side 31.
  7. ^ a b c d e f g h i j Gudbrandson, Terje: Slektshistorie for kirkegrenda side 563.
  8. ^ Ørnulf Kibsgaard. «Skoghistorie». Finnmarkseiendommen. Arkivert fra originalen 28. desember 2016. Besøkt 27. desember 2016. 
  9. ^ Elstad og Hutchinson: I amtmandens dager side 22–23.
  10. ^ a b c d e f Elstad og Hutchinson: I amtmandens dager side 77–78.
  11. ^ Lund og Sars: Norske Rigs-Registranter 1619–1627 side 422.
  12. ^ Lund og Sars: Norske Rigs-Registranter 1619–1627 side 364.
  13. ^ Lund og Sars: Norske Rigs-Registranter 1619–1627 side 58.
  14. ^ Lund og Sars: Norske Rigs-Registranter 1619–1627 side 108.
  15. ^ Lund og Sars: Norske Rigs-Registranter 1619–1627 side 647–648.
  16. ^ Lundh og Sars: Norske Rigs-Registranter 1628–1634 side 196.
  17. ^ Lundh og Sars: Norske Rigs-Registranter 1628–1634 side 205.
  18. ^ Lundh og Sars: Norske Rigs-Registranter 1628–1634 side 288.
  19. ^ a b Nordgård, O. (1913). Fiskerihistoriske Grundtræk. [Kristiania: Forlaget Norge. s. 38. 
  20. ^ Thorsvik, Eivind (1977). Ut mot hav. Nordland fylkes fiskarlag. s. 28–29. ISBN 8290030800. 
  21. ^ Elstad, Åsa og Hutchinson, Alna (2015). Nielssen, Alf Ragnar, red. Nordlands historie 1600-1900 – I amtmandens dager. 2. Vigmostad & Bjørke. s. 257–258. ISBN 978-82-450-1831-8. 
  22. ^ Lundh, Otto: Norske Rigs-Registranter 1635–1640 side 235.
  23. ^ Lundh, Otto: Norske Rigs-Registranter 1635–1640 side 303.
  24. ^ a b c Elstad og Hutchinson: I amtmandens dager side 70.
  25. ^ Hagemann, Axel (1889). Blandt lapper og bumænd. Cammermeyer. s. 35. 
  26. ^ (no) «kongehylling» i Store norske leksikon
  27. ^ a b Bøe, Thomas (1963). Av Lofotens og Vesterålens historie. Hadsel historielag. s. 41–42. 
  28. ^ Lundh og Sars: Norske Rigs-Registranter 1628–1634 side 141–142.
  29. ^ Lundh og Sars: Norske Rigs-Registranter 1628–1634 side 336.
  30. ^ Coldevin, Axel: Jordegods side 163–164.
  31. ^ Gudbrandson, Terje: Slektshistorie for kirkegrenda side 629.

Litteratur

[rediger | rediger kilde]
Forgjenger  Lensherre i Nordlandenes len
1618–1638 		Etterfølger
Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Frants_Kaas&oldid=23766649»