Knud Steensen (1586–1645)
| Knud Steensen | |||
|---|---|---|---|
| Født | ca. 1586 | ||
| Beskjeftigelse | Offentlig tjenesteperson | ||
| Embete |
| ||
| Nasjonalitet | Norge | ||
Knud Steensen til Steensgaard (eller Knud Stensen) (født rundt 1586 og død etter 1645) var en dansk–norsk adelig sjøoffiser og embetsmann. Han var sjøoffiser og senere lensherre i Nordlandenes len i tidsrommet 1638–1645. Blant annet ble han involvert i spørsmålet om linefiske skulle forbys eller reguleres, spesielt under lofotfisket. Dette er kjent som den store linesaken, en konflikt som ikke fikk en minnelig løsning før ut på 1800-tallet.
Familiebakgrunn
[rediger | rediger kilde]
Knud Steensen var sønn av Hans Steensen (1559–1594) og Margrete Eriksdatter Basse (1552–1611) som den eldste av åtte søsken. Han ble gift med Mette Karstensdatter i 1644. Det er kjent at han ble født rundt 1586 og døde rundt 1644, og at han dermed ble rundt 58 år gammel. Fødested og hvor han døde er ukjent.[1] Han tilhørte den danske slekten Steensen, som er en del av sjællandsk uradel.[2]
Liv og virke
[rediger | rediger kilde]Det er kjent at han den 29. mars 1629 ble utnevnt til løytnant i marinen, i 1633 ble han kaptein og i årene 1638–45 var han lensherre for Nordlandene (bare delvis likt grensene for dagens Nordland fylke).[1]
I 1630 utnevnes han til andenløytnant under kvartaladmiral Henrik Vind (1594–1633) på orlogsskibet «Lindormen» i kampene mot Hamburgerne.[3][4] I 1632 fører han «De to Løver» i «Vestersøen» (de Nord-Atlantiske havområder mellom Norge og Island) og senere fører han «Lammet» i en eskadre med Pros Mund som øverste befalingsmann.[3] Dette var patruljeringer for å beskytte handelsskip mot angrep fra kaprere og pirater.[5] Steensen har frem til 1638 flere slike oppdrag med patruljering i havområdene til Danmark–Norge, senere dette året blir han så lensherre for Nordlandene.[3]
Lensherre for Nordlandene
[rediger | rediger kilde]Konflikt med prosten Blix
[rediger | rediger kilde]
Den 26. mars 1638 tiltrer Steensen som lensherre for Nordlandene etter Frants Kaas. Lenet består da av Salten, Andenes, Senja og Troms, men Helgeland, Lofoten og Vesterålen er skilt ut i et eget len.[6][7] Den 20. desember 1639 flytter Steensen inn på Bodøgård,[8] som var oppført for lensherren. Imidlertid er han ikke fornøyd med tilstanden til dette bygget, og ber om å få flytte til Inndyr. I et kongebrev godkjennes dette med følgende ordlyd: «Vit, ettersom du for oss underdanigst lar andra, borggården hvorpå du hitinntil residert har, å være meget brøstfallen, da er Vi nådigst tilfreds at du heretter alltid på Inndyr må residere.»[7]
Historikere har imidlertid påpekt at Steensen kunne ha helt andre grunner til å flytte fra Bodegård. Rett ved siden av Bodegård lå nemlig prestegården hvor den rike og fremtredende prosten Hans Lauritzen Blix bodde. Denne så ikke med blide øyne på at Steensen hadde med seg «kvinnfolket» Mette Carstensdatter fra Danmark, bodde sammen med henne og fikk barn, uten å være gift. Dette forholdet har lensherren blitt pålagt å bekjenne offentlig. Blix var innstilt på å drive kirketukt og nektet at parret skulle vies da Steensen i 1643 gikk inn for ekteskap, muligens fordi de ikke ville skrifte offentlig. Blix sendte også beskjed til presten i Gildeskål om at parret ikke skulle vies, Blix var nemlig blitt prost noen år tidligere og hadde således høyere rang enn presten. Det ble til at Kongen sendte et brev til biskopen i Trondheim den 30. januar 1644 der det stod seg at ingen prest skulle nekte parret vielse. Blix fikk da beskjed om at han måtte avstå fra «dennem videre at molestere».[7][8]
Den store linesaken
[rediger | rediger kilde]Linefiske hadde vært i bruk til havfiske av engelskmenn og hollendere i lang tid før det ble tatt til orde for dette fiskeredskapet i Norge på slutten av 1500-tallet. Juksefiske var det vanlige i Norge, men det ble vurdert til å være lite effektivt sammenlignet med line. Med juksefiske bruker hver fisker et snøre med krok og agn, mens ved linefiske brukes et langt tau med tusenvis av kroker. Line var derfor et kostbart fiskeutstyr som ble tatt i bruk av stormenn, men blant annet under lofotfiske var allmuen sterke motstandere av dette.[9]
Kaas hadde allerede i 1627 laget en resolusjon som forbød bruk av liner alle steder på Lofothavet, unntatt inne ved land. I 1642 kom det en søknad fra 24 menn fra Lofoten, Vesterålen, Salten og Senja om at liner måtte forbys. Steensen hadde rådslagninger med allmuen, prester og fogder. Saken ble senere forelagt lagtinget. Lagmannen Jørgen Henrichsen fastsatte på lagtinget i Steigen den 17. juni 1643 at liner skulle avskaffes. Dette ble videre stadfestet av et kongebrev den 15. januar 1644. Et viktig argument var konfliktene rundt line som krevde stor plass på havet. Fiskerne sa på lagtinget at linefisket avstedkommer «blodig eder, svergen og banden».[9] Linefisket fortsatte allikevel langs kysten og under lofotfisket. I 1644 får Steensen en irettesettelse fra kong Christian IV fordi forbudet mot line ikke er fulgt opp.[10]
Konfliktene rundt linefiske kom til å vare i mange år og er kjent som den store linesaken. Først i 1768 tillater amtmannen for Nordland at det tillates begrenset linefiske under lofotfisket.[10] Linefiske ble senere i 1784 tillatt i større omfang; myndighetene ville da komme allmuen i møte ved at staten ga fiskerne angler og hamp slik at alle kunne ta del i linefisket. I 1816 kom en ny lov som gav mer ordende forhold under linefisket.[11] Også i dag er reguleringen av line og juksafisket en viktig del av reguleringen av lofotfisket.
Fiskerallmuens utestående gjeld til utrederne
[rediger | rediger kilde]En annen sak som Steensen måtte ta hånd om gjaldt behandlingen fiskerallmuen fikk fra sine kreditorer, det som i Nord-Norge på denne tiden er kjent som utredere. Ikke bare måtte de betale skyld med fiskefangsten, men også arbeide for dem eller være mannskap på jektene deres. I 1641 berettet Steensen om denne praksisen mot lov og rett til kongen. Han bad kongen sende et kongebrev til seg og lagmannen, slik at de kunne lage en forordning for hvordan skyldmennene skulle behandles.[12]
Lignende klager var blitt sendt til kongen over hundre år tidligere. Spesielt ble fiskerbønder som bygslet jord på kirkens gårder utsatt for overgrep. De ble tvunget til å yte gratis arbeidshjelp hos prestene eller være mannskap på deres jekter. Om de nektet ble de vist vekk fra jordene. Brevet fra kongen mars 1642 ga ingen fullmakt til å lage nye forordninger, men påla lensherren å straffeforfølge de som ga fiskerallmuen urimelig behandling.[12]
Levemann
[rediger | rediger kilde]Steensen skal ha vært en stor levemann: Selv om husholdningen på Inndyr var stor, sende han beskjed til fogdene i Helgeland, Lofoten og Vesterålen (utenfor hans len) om at han trengte forsyning av kjøtt. Kongen hadde ettergitt Steensen hans krav om årlig tilførsel av 15 storfe og 98 småfe (sauer og geiter) fra det tilstøtende lenet. Dette fordi lenet ikke skulle være stort nok til å forsyne hans husholdning med tilstrekkelig slakt. På Inndyr gikk ryktene om at Steensen ikke ville spise fisken i Nordland. Selv med en stor husholdning og mange ansatte er dette forbruket meget uvanlig, og historikere har vurdert at «han levde som han lystet».[7][8]
Økonomisk mislighold
[rediger | rediger kilde]Steensen hadde ikke de samme administrative evner og pågåenhet som forgjengerne Hartvig Knudssøn Bille og Kaas[8] Han kom opp i så store økonomiske vansker at han i april 1645 får beskjed fra Christian IV om å innfinne seg i København for å gjøre rede for sine disposisjoner: «Etersom vi erfare, at du med adskillige dine Regnskaber og Skatter uklarert at restere». Etter dette ble han fratatt lenet og Ove Bjelke til Austrått fungerte som lensherre over Nordlandene til 1646. Ny lensherre ble Preben von Ahnen.[13]
Referanser
[rediger | rediger kilde]- ^ a b «Knud Steensen, til Steensgaard». Skeel-Schaffalitzky, Santasilia. Finn Holbek. Arkivert fra originalen 19. oktober 2013.
- ^ Nils G. Bartholdy. «Steensen». Dansk Biografisk Leksikon, 3. udg. Gyldendal. Besøkt 27. april 2010.
- ^ a b c Lind, Hans Daniel (1889). Kong Kristian den fjerde og hans mend paa Bremerholm (på dansk). København: Gyldendal.
- ^ Carl Frederik Bricka. «Vind, Henrik». Dansk biografisk Lexikon. Projekt Runeberg. Besøkt 29. juli 2018.
- ^ Th. Topsøe-Jensen. Den store danske. Arkivert fra originalen .
- ^ Erslev, Kristian Sofus August (1885). Danmark-Norges Len og Lensmænd 1596-1660. København: Samfundet for dansk-norsk Genealogi og Personalhistorie. s. 86.
- ^ a b c d Coldevin, Axel (1989). Jordegods og storgårder i Nord-Norge. Lokalhistorisk forlag. s. 164. ISBN 8274040279.
- ^ a b c d Gudbrandson: Gårds- og slektshistorie for kirkegrenda side 564.
- ^ a b Thorsvik, Eivind (1977). Ut mot hav. Nordland fylkes fiskarlag. s. 28–29. ISBN 8290030800.
- ^ a b Ytreberg, Nils A. (1942). Nordlandske handelssteder. Bruns bokhandel. s. 59. ISBN 8270284602.
- ^ Elstad, Åsa og Hutchinson, Alna (2015). Nielssen, Alf Ragnar, red. Nordlands historie 1600-1900 – I amtmandens dager. 2. Vigmostad & Bjørke. s. 257–258. ISBN 978-82-450-1831-8.
- ^ a b Kiil, Alf (1993). Da bøndene seilte. Messel. s. 147. ISBN 8276310206.
- ^ Gudbrandson: Gårds- og slektshistorie for kirkegrenda side 565.
Litteratur
[rediger | rediger kilde]- Gudbrandson, Terje (1989). Gårds- og slektshistorie for kirkegrenda. Bodø kommune – Bygdebokkomittéen. ISBN 8274160142.