Apeørn

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
(Omdirigert fra Filippinsk apeørn)
Jump to navigation Jump to search
Apeørn
Apeørn
Vitenskapelig(e)
navn
:
Pithecophaga jefferyi
Ogilvie-Grant, 1897
Norsk(e) navn: apeørn,[1][2]
filippinerørn,
filippinsk ørn,
filippinsk apeørn
Biologisk klassifikasjon:
Rike: Dyreriket
Rekke: Ryggstrengdyr
Klasse: Fugler
Orden: Haukefugler
Familie: Haukefamilien
Underfamilie: Slangeørner
Slekt: Pithecophaga
IUCNs rødliste:
kritisk truet
Habitat: skog med høye trær med store kroner
Utbredelse: se kartet
Utbredelseskart for apeørn
Utbredelsen er markert mørk

Apeørn (Pithecophaga jefferyi) er en kjempestor rovfugl i haukefamilien (Accipitridae) og eneste art i slekten Pithecophaga, som tilhører underfamilien av slangeørner (Circaetinae). Arten er monotypisk og endemisk for øyene Luzon, Samar, Leyte og Mindanao i Filippinene. Den regnes som Filippinenes nasjonalfugl.[3] Arten er ifølge BirdLife International kritisk truet av utryddelse.[4] Den står også på CITES liste I, som omhandler verdens mest truede arter.[4] Arten opptrer dessuten på Evolutionarily Distinct and Globally Endangered (EDGE) som en av verdens mest truede fuglearter, med en EDGE Score på 5,64 og en ED Score på 16,61.

Taksonomi[rediger | rediger kilde]

Apeørna er ifølge IUCNs rødliste kritisk truet av utryddelse

Plasseringen blant sine nærmeste slektninger er usikker. Lerner & Mindell (2005) hevder at Pithecophaga kan være søstergruppen til Circaetus (egentlige slangeørner).[5]

Biologi[rediger | rediger kilde]

Apeørn måler cirka 90–100 cm og veier omkring 4 700–8 000 g. Vingespennet utgjør cirka 184–202 cm og har stor bæreflate. Enkeltindivider kan bli større, men denne fuglen er nå så sjelden at dette ikke lenger faller inn under normalen.[6]

Arten har spesielt lange nakkefjær, noe som gir den et spesielt røft uttrykk. Også hodefjæra er lenger enn normalt og kan reises. Hodet, krona, nakken og strupen er beige med mørkebrune striper, kinnene beige. Arten har spesielt høyt og smalt nebb med et 90-graders bend ytterst. Ytterdelen av nebbet er mørk koksgrått og går over i lysegrått nær vokshuden ved basen. Bak pusteåpningene og bakover til rundt de gråblå øyene har arten mørk gråbrun og læraktig hud, noe som gir arten et spesielt morskt uttrykk. Fjærdrakten har ellers mørkebrune fjær med med krem- og beige kanter på oversiden, mens undersiden er kremhvit til hvit, men innslag av rødbrune striper på halssidene og de fjærkledde «buksene» som dekker det meste av de undere ekstremitetene. Føttene og tærne er kraftige og dekket av blekgul skjellhud. Tærne er utrustet med sorte dolkelignende og meget kraftige klør. Det er lite som skiller kjønnene, men hunnen blir trolig størst. Ungfuglene er en litt blassere versjon av foreldrene.[6]

Arten lever utelukkende på Filippinene og i all hovedsak på øya Mindanao. Den totale populasjonen ble anslått til omkring 90–250 hekkende par i 2003, hvorav 82–233 ble estimert å holde til på Mindanao. For de andre øyene var antallene ubetydelig; Luzon (et fåtall fugler), Samar (kanskje seks par) og Leyte (trolig kun to par).[7]

Arten trives i sammenhengende tropisk regnskog og tropisk lauvfellende skog, gjerne dominert av trær i familien Dipterocarpaceae og annen høyvokst skog med store trekroner. Den opptrer normalt opp til 2 000 moh, men den har blitt observert opp til mer enn 3 200 moh. Den er sjelden i flekkvis skog.[6]

Apeørn fanger og eter mest skjermflygere i slekten Cynocephalus (filippinerskjermflyger, kolugo eller kaguang) og palmesivetter (Paradoxurus), mer sjelden også apekatter. I tillegg jakter den på en rekke andre arter når anledningen byr seg, blant annet slanger, varaner, flygeekorner, rotter og andre fugler. Jakten foregår gjerne fra ei grein høyt oppe i trekronene. Par kan jakte sammen.[6]

Apeørner er monogame standfugler som hekker i solitære par som forsvarer et revir. Hekkingen begynner i september og hunnen legger i oktoberdesember. Redet er enormt og bygges høyt oppe i trekronene av begge, cirka 30 meter over bakken eller mer. Det er gjerne plassert på en epifytisk bregne. Hunnen legger alltid kun ett egg. Inkubasjonstiden tar 58–64 dager. Begge foreldrene ruger, men hunnen er mest aktiv. Avkommet har hvit dun. Apeørn og harpyørn (Harpia harpyja) er de to artene som har det lengste mellomstadiet i utviklingen av fjærdrakten. Det tar ungene hele 23–24 uker (altså 161–168 dager) før full fjærdrakt opptrer, men ungen(e) forblir avhengig av foreldrene i opp til ett år. I oppveksten jakter hannen, mens hunnen parterer og gir ungen maten som hannen bringer til redet. Paret hekker som regel hvert andre år når ungen overlever. I fangenskap har apeørn overlevd i opp til 42 år.[6]

Inndeling[rediger | rediger kilde]

Inndelingen av haukefamilien følger i hovedsak Taxonomy in Flux og er i henhold til Boyd (2017),[8] med unntak av underfamilien Aquilinae. Den følger den nye revisjonen til Lerner et al. (2017).[9] Norske navn på artene følger Norsk navnekomité for fugl og er i henhold til Syvertsen et al. (2008, 2017).[1][2] Navn og beskrivelser i parentes er ikke offisielle.

Treliste

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ a b Syvertsen, P. O., Ree, V., Hansen, O. B., Syvertsen, Ø., Bergan, M., Kvam, H., Viker, M. & Axelsen, T. 2008. Virksomheten til Norsk navnekomité for fugl (NNKF) 1990-2008. Norske navn på verdens fugler. Norsk Ornitologisk Forening. www.birdlife.no (publisert 22.5.2008). Besøkt 2016-08-07
  2. ^ a b Syvertsen, P.O., M. Bergan, O.B. Hansen, H. Kvam, V. Ree og Ø. Syvertsen 2017: Ny verdensliste med norske fuglenavn. Norsk Ornitologisk Forenings hjemmesider: http://www.birdlife.no/fuglekunnskap/navn/om.php
  3. ^ Kennedy, R. S., Gonzales, P. C.; Dickinson, E. C.; Miranda, H. C., Jr. and Fisher, T. H. (2000). A Guide to the Birds of the Philippines. Oxford University Press, New York. ISBN 0-19-854669-6
  4. ^ a b BirdLife International. 2017. Pithecophaga jefferyi (amended version of assessment). The IUCN Red List of Threatened Species 2017: e.T22696012A118861385. http://dx.doi.org/10.2305/IUCN.UK.2017-3.RLTS.T22696012A118861385.en. Downloaded on 28 May 2018.
  5. ^ Lerner, H.R.L. & Mindell, D.P. (2005) Phylogeny of eagles, Old World vultures, and other Accipitridae based on nuclear and mitochondrial DNA. Mol. Phyl. & Evol. 37(2): 327–346.
  6. ^ a b c d e Clark, W.S., Sharpe, C.J., Boesman, P. & Marks, J.S. (2018). Philippine Eagle (Pithecophaga jefferyi). In: del Hoyo, J., Elliott, A., Sargatal, J., Christie, D.A. & de Juana, E. (eds.). Handbook of the Birds of the World Alive. Lynx Edicions, Barcelona. (retrieved from https://www.hbw.com/node/53152 on 28 May 2018).
  7. ^ Bueser, G.L.L., Bueser, K.G., Afan, D.S., Salvador, D.I., Grier, J.W., Kennedy, R.S. & Miranda, H.C. Jr. (2003) Distribution and nesting density of the Philippine Eagle Pithecophaga jefferyi on Mindanao Island, Philippines: what do we know after 100 years? Ibis 145(1): 130-135.
  8. ^ Boyd III, John H. (14. januar 2017). «Taxonomy in Flux: Version 3.02». Besøkt 8. juni 2017. 
  9. ^ Lerner, Heather et al. (2017) Phylogeny and new taxonomy of the Booted Eagles (Accipitriformes: Aquilinae). Zootaxa, [S.l.], v. 4216, n. 4, p. 301–320, jan. 2017. ISSN 1175-5334. doi:https://dx.doi.org/10.11646/zootaxa.4216.4.1. Date accessed: 06 june 2017.

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]