Hopp til innhold

Svartbjørn

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Amerikansk svartbjørn
Nomenklatur
Ursus americanus
Pallas, 1780
Populærnavn
svartbjørn,
baribal
Klassifikasjon
RikeDyreriket
RekkeRyggstrengdyr
KlassePattedyr
OrdenRovpattedyr
FamilieBjørnefamilien
Miljøvern
IUCNs rødliste:[1]
ver 3.1
UtryddetUtryddet i vill tilstandKritisk truetSterkt truetSårbarNær truetLivskraftig

LC — Livskraftig

Økologi
Habitat: terrestrisk, skog- og busklandskaper
Utbredelse:
Nord-Amerika
Inndelt i
  • U.a.altifrontalis
  • U.a.americanus
  • U.a.amblyceps
  • U.a.californiensis
  • U.a.carlottae
  • U.a.cinnamomum
  • U.a.eremicus
  • U.a.emmonsii
  • U.a.floridanus
  • U.a.hamiltoni
  • U. a. kermodei
  • U.a.luteolus
  • U.a.machetes
  • U.a.perniger
  • U.a.pugnax
  • U.a.vancouveri

Svartbjørn (Ursus americanus) er den mest tallrike bjørnearten, med nær en million individer spredt over hele det nordamerikanske kontinentet. Den er en av fire representanter i slekten Ursus. Den nærmeste slektningen er den asiatiske kragebjørnen.

Beskrivelse

[rediger | rediger kilde]
Kermodebjørn (U. a. kermodei) er en nærmest hvit variant av amerikansk svartbjørn, men den er ikke en albino. Den er meget sjelden. Forskere antar at det eksisterer cirka 400 eksemplarer, hvorav storparten finnes i Great Bear Rainforest, Canada.

Svartbjørnen, som først ble beskrevet av Peter Simon Pallas i 1780, er den minste av de nordamerikanske bjørneartene. Den varierer allikevel mye i størrelse og kan kalles en middels stor til stor bjørn. Hannbjørner veier normalt omkring 81,8–90,9 kg om våren i Alaska.[2] Utover sommeren og høsten legger de på seg, slik at en hann gjerne veier omkring 20 % mer på høstparten. Kroppslengden, målt fra snutespissen til haleroten, er normalt 140–200 cm hos hanner og 120–160 cm hos binner. I ekstreme tilfeller kan hanner variere i vekt fra 47–409 kg, mens binna varierer fra 39–236 kg . Halen er ca. 8–14 cm lang..[3]

Svartbjørnen er ikke alltid sort, men de fleste bjørnene er mørke. Noen individer kan ha et tydelig brunskjær, mens andre er så brune at de kan være vanskelig å skille fra en brunbjørn på fargen. Det finnes også rødbrune og lysebrune varianter, herunder kanelbjørn og blond bjørn. I området mellom Britisk Columbia i Canada og Minnesota i USA finnes det også bjørner som er nærmest helt hvite.[4][5]

Fossile funn indikerer at svartbjørnen har eksistert i Amerika i mer en 3 millioner år, i motsetning til brunbjørnen som trolig innvandret fra Russland via Beringstredet for bare 40 000 år siden.

Studier med mtDNA indikerer at underarter av svartbjørn som finnes langs stillehavskysten (7 underarter er beskrevet, men forholdet mellom disse vet man ikke nok om per i dag) ble isolert fra innlandsbjørnene for omkring 350 000 år siden. Kermodebjørnen (U. a. kermodei) er en slik underart. Den oppsto trolig etter siste istid. Omkring hver tiende kermodebjørn i Great Bear Rainforest (British Columbia, Canada) er hvite, men det skyldes ikke albinisme. På noen av øyene utenfor stillehavskysten av Canada kan andelen hvite bjørner være over 25 prosent.[6]

Habitat og geografisk spredning

[rediger | rediger kilde]

[7] Man finner ofte svartbjørn i ulendt og ufremkommelig terreng med tett undervegetasjon, helt opp i høyder på mellom 900–3 000 moh. Krattskog og skogområder er mest typisk for denne bjørnen, som av og til også er å se i mer åpent terreng. Langs stillehavskysten finner man den også i mer sumplignende strøk.

Amerikansk svartbjørn, som er den mest tallrike av alle bjørnearter, finnes helt opp mot tregrensen til arktiske strøk i Alaska og Canada, i store deler (40 stater + Alaska[8]) av resten av USA og sørover mot de sentrale delene av Mexico. Mange steder finner man svartbjørn helt inn i forstedene til byene, der de ofte roter omkring i søppelkasser og konteinere som inneholder matavfall. Store avfallsplasser virker også som en magnet på svartbjørn.

Bestandstallet er usikkert, men estimeres å være mellom 600 000–1 000 000 dyr totalt. I 1994–1995 ble den kanadiske populasjonen estimert å være omkring 359 000–373 000 dyr[9], mens antallet i USA i 1994 ble estimert å være omkring 307 000–332 000 dyr, eksklusiv Sør-Dakota og Wyoming.[10] Populasjonene i Nord-Amerika[11] er stabile med en økende tendens, noe som kan tale for at antallet dyr er større enn tidligere antatt. Faktisk er antallet svartbjørner høyere idag enn da nybyggerne kom til Amerika, selv om arten kun bruker 60 prosent av det området den hadde den gang. Antallet dyr i Mexico er usikkert, men i de senere år har svartbjørnen gjenopptatt noen av sine gamle forlatte områder i USA. Det finnes også rapporter som tyder på at svartbjørnbestanden er i en viss ekspansjon, og mange delstater i USA har innført jakt på arten. I 1997 estimerte North American Black Bear Report at antallet svartbjørner i USA og Canada tilsammen utgjorde mellom 739 900 og 987 500 dyr.[12]

Atferd

[rediger | rediger kilde]

Svartbjørnen er for det meste demringsaktiv, men sesong og matvaner kan tidvis endre på dette. Der avfall og rester etter mennesker er tilgjengelig, kan denne bjørnen bli både døgnaktiv og nattaktiv. Den har opportunistiske matvaner og spiser alt den måtte komme over.

Svartbjørnen er (som brunbjørnen) normalt solitær, unntatt når binna har valper, i paringstiden og under større etegilder der det finnes mat nok å dele på. Hannens territorium er gjerne stort nok til at det dekker flere binner, som etablerer mindre territorier.

Svartbjørner er ofte skye overfor mennesker, men de er gjerne nysgjerrige og utforskende av natur. På dagtid hviler den gjerne i skjul, som regel i ei naturlig grop der vegetasjon gir den god dekning. Det er kjent at svartbjørn har ekstraordinært gode navigeringsevner, men man vet svært lite om hvordan denne egenskapen fungerer. Svartbjørn kan virke dorsk og treg på grunn av sin eiendommelige subbete gangart (bjørner er sålegjengere), men den kan akselerere til en topphastighet på omkring 55 km/t på et øyeblikk. De er også gode klatrere (motsatt voksne brunbjørner) og svømmere. I likhet med brunbjørnen ligger de fleste svartbjørner i hi om vinteren, men på steder med mer temperert klima hender det at bjørnen dropper vintersøvnen, eller ligger kun kort tid i hiet.

Overfor mennesker vil en svartbjørn normalt ikke ha samme tendenser som en brunbjørn. De fleste angrep fra brunbjørn kommer først etter at den har gitt en rekke advarsler, selv om binner kan angripe momentant om man kommer mellom henne og eventuelle unger. Svartbjørnen, derimot, kan angripe uten nærmere varsel, fordi den gjerne ser på mennesker som et bytte. Som menneske er det dessuten lett å la seg forvirre av den avslappende og slepende holdningen hos svartbjørn, men angrep kan skje lynraskt. Svarbjørnbinner har derimot ikke den samme tendens til å angripe om en kommer mellom henne og ungene.

Hvor mange mennesker som er drept av bjørn i Nord-Amerika, vet man ikke, men fra januar 2000 til april 2006 mistet minst 17 mennesker livet. Tolv av disse skjedde etter angrep fra svartbjørn.

Underarter

[rediger | rediger kilde]

Det er beskrevet hele 16[13] underarter av svartbjørn, men det er uklart om alle kan anerkjennes internasjonalt. Her listes de i alfabetisk rekkefølge.

Reproduksjon

[rediger | rediger kilde]
Relativt nyfødte valper

[7] Paringstiden varierer noe, men det er vanligvis høysesong mellom juni og midten av juli måned. Binna er i brunst i hele paringstiden, inntil hun har paret seg. Også svartbjørn har embryonisk diapause, noe som betyr at det befruktede egget ikke blir plassert i livmoren før binna er trygg på at hun har nok energi til å klare vintersøvnen og den påfølgende fødselen og dieperioden fram mot neste vår. Hun kan også velge ikke å bli gravid dersom fettreservene ikke er store nok.

Drektige binner føder gjerne ca. 220 dager etter paringen, men dette kan variere på grunn av diapausen. Selve drektighetstiden er ca. 10 uker. Hun føder kullet i januar-februar, mens hun sover. Antallet valper varierer fra 1–5, men 2–3 er mest normalt. Valpene veier kun 200–450 gram når de blir født, noe som utgjør de minste av alle valper i forhold til størrelsen på binna. De er nærmest nakne og blinde. Valpene blir i hiet med den sovende mora fram til våren, mens de dier henne. Når familien dukker opp på vårparten veier gjerne valpene omkring 2–5 kg. Valpene blir avvendt når de er ca. 6–8 måneder gamle, men de forblir sammen med mora til de blir omkring 17 måneder gamle. På denne tiden kommer binna i brunst igjen, og jager vekk avkommet fra territoriet. På denne tiden veier ungene normalt 7–49 kg, avhengig av hvordan mattilgangen har vært.

Binnene blir kjønnsmodne når de er 2–9 år gamle og har normalt et kull med valper hvert andre år. Hannene blir kjønnsmodne når de er 3–4 år, men de fortsetter å vokse til de er 10–12 år gamle. Da er de store nok til å kunne dominere andre hannbjørner, uten å måtte sloss. Hanner bidrar ikke direkte med oppfostringen av ungene, men de bidrar indirekte gjennom å regulere tilgjengeligheten for andre hanner i sitt territorium. Slik sett blir det mer mat å dele på for ungene.

I vill tilstand kan svartbjørner leve til de blir omkring 30 år gamle, men det er mer vanlig at de ikke blir eldre enn ca. 10 år. Årsaken til dette skyldes i all vesentlighet menneskelig aktivitet. Mer enn 90 % av alle dødsfall etter at bjørnen har fylt 18 måneder skyldes at den har blitt enten skutt, fanget i en felle, påkjørt av et motorkjøretøy, eller drept som følge av annen menneskelig påvirkning.

Matvaner

[rediger | rediger kilde]

[7] Kostholdet varierer gjennom sesongen, og består av gress, urter, bær (særlig blåbær), fisk, insekter (som maur og biller), kadavere og resteavfall etter mennesker.

På vårparten består kostholdet som oftest av ulike gress og urter, mens det om sommeren gjerne består av myke nøtter og frukter. Utover høsten spiser den gjerne en blanding av myke og harde nøtter. Kun en liten andel av kostholdet er animalsk, og da helst i form av ulike insekter. Svartbjørner er ikke aktive jegere og spiser kun andre dyr om anledningen byr seg. Virveldyr fortæres helst i form av kadavere. Det er også kjent at svartbjørn stjeler fisk som fiskere har hengt til tørking.

En typisk svartbjørdiett har høye verdier av karbohydrater, men lave protein- og fettverdier. Om de kan velge foretrekker svartbjørnen mat med mye protein og fett, noe som har resultert i deres tilbøyelighet til å oppsøke campingplasser og turister i sin søken etter mat. Bjørner som har et protein- og fettrikt kosthold blir større og mer fruktbare enn andre bjørner. Det har imidlertid blitt et problem at svartbjørner i visse områder har mistet sin naturlige respekt for mennesker.

Annet

[rediger | rediger kilde]

[7] Svartbjørn har alltid vært jaktet på av mennesker, både som trofé og for å utnytte den som en ressurs i klær, tepper, sko og mat. I Nord-Amerika drepes det årlig omkring 30 000[14] svartbjørner, men det er relativt få skinn som kommer på markedet. Dette skyldes både offentlige reguleringer og et sviktende marked for svartbjørnskinn.

[15] En av de største svartbjørner som noen gang er skutt veide 391,4 kg (864 pund). Hannen ble skutt i 2003 i Dingman Township, Pike County, Pennsylvania, av Doug Kristiansen fra Milford. Skallen målte 57,79 cm i omkrets. Det kan være rekord, selv om det i Craven County, Nord-Carolina, skal ha blitt skutt en bjørn som veide 398,6 kg (880 pund) i 1998.[16] Nå er det imidlertid ikke vekten som er viktigst når man skyter bjørn, men omkretsen på skallen. I 1987 ble det i Utah funnet en skalle etter en illegalt drept svartbjørn som målte i overkant av 60 cm i omkrets.

Svartbjørnen er viktig for den medisinske forskningen, som først og fremst konsentrer seg om spørsmål omkring denne bjørnens vintersøvn. Slik forskning har til nå gitt ny innsikt i blant annet behandling av menneskelig nyresvikt, gallestein, alvorlig forbrenning og andre sykdommer.

Svartbjørnen er ikke en truet dyreart, men den står på CITES Appendix II. Lokale populasjoner kan allikevel i mange tilfeller være truet på grunn av tap av habitat, som regel på grunn av avskoging.

Referanser

[rediger | rediger kilde]
  1. ^ Garshelis, D.L., Crider, D. & van Manen, F. 2008. Ursus americanus. In: IUCN 2009. IUCN Red List of Threatened Species. Version 2009.1. Besøkt 22. august 2009
  2. ^ Black Bear (ADF&G)
  3. ^ Ursus americanus (Animal Diverity Web)
  4. ^ Burt og Grossenheider, 1976
  5. ^ Minnesota's White Bear Arkivert 5. februar 2005 hos Wayback Machine.
  6. ^ James Bergdahl m.fl. 2000. Conservation assessment and reserve proposal for British Columbia's white black bears (Ursus americanus kermodei) Arkivert 26. mars 2010 hos Wayback Machine.
  7. ^ a b c d Animal Diversity Web
  8. ^ North American Black Bear Numbers are Rising (IFCNR)
  9. ^ Pelton et al. 1994; McCracken et al. 1995
  10. ^ Pelton et al. 1994
  11. ^ Black Bears in North America (Michael R. Vaughan og Michael R. Pelton) Arkivert 15. juli 2007 hos Wayback Machine.
  12. ^ North American Black Bear Populations (NABC) Arkivert 21. juli 2006 hos Wayback Machine.
  13. ^ Hall, 1981
  14. ^ Tallet varierer. Vaughan og Pelton hevder at det årlig drepes mer enn 42 000 dyr. Ulike statlige viltorganisasjoner hevder at populasjonen trolig vil kunne tåle et tap på opp mot 20–25 % årlig, forutsatt at det tas hensyn til særskilte områder.
  15. ^ «ANOTHER RECORD-BOOK BLACK BEAR TAKEN IN PENNSYLVANIA (Joe Kosack)». Arkivert fra originalen 24. mai 2006. Besøkt 7. juli 2006. 
  16. ^ American Black Bear (Lioncrusher's Domain) Arkivert 14. juli 2006 hos Wayback Machine.

Litteratur

[rediger | rediger kilde]
  • Ronald M. Nowak: «Walker's Mammals of the World», Johns Hopkins University Press, 1999, ISBN 0-8018-5789-9
  • Serge Larivière: «Ursus americanus», Mammalian Species No. 647, 2001, S. 1–11

Eksterne lenker

[rediger | rediger kilde]
Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Svartbjørn&oldid=24704611»