Hopp til innhold

Det syvende korstog

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
(Omdirigert fra «Det sjuende korstog»)
Det sjuende korstog
Konflikt: Korstogene

Ludvig IX under det sjuende korstog.
Dato1248–1254
StedAl-Mansourah, Egypt
ResultatAvgjørende muslimsk seier
Territoriale
endringer
Ingen betydelige endringer
Stridende parter
* Kongeriket Frankrike * Ajjubidene
  • Bahriene
  • Kommandanter og ledere
    Louis IX (krigsfange)
    Alfonso
    Karl I
    Robert I
    Guillaume de Sonnac
    Renaud de Vichiers
    As-Salih Ajjub
    Shajar al-Durr
    Faris ad-Din Aktai
    Qutuz
    Fakhr-ad-Din Yussuf (drept i strid)
    Aybak
    Baibars[1]
    Styrker
    15 000 menn[2]
  • 2400-2800 riddere
  • 5000 armbrøstskyttere
  • Ukjent
    Tap
    Omtrent hele hæren tilintetgjort

    Det sjuende korstoget var et korstog ledet av Ludvig IX av Frankrike fra 1248 til 1254. Omtrent 800 000 bezanter ble betalt i løsepenger for kong Ludvig som, sammen med tusenvis av sine soldater, ble beseiret og tatt til fange av en egyptisk hær ledet av ajjubidesultanen Al-Muazzam Turanshah. Turanshah ble støttet av Baharijja-mamelukker ledet av Faris ad-Din Aktai, Baibars al-Bunduqdari, Qutuz, Ajbak, og Qalawun.[3][4][5]

    I 1244 tok korasmerne, som nylig hadde blitt fordrevet av mongolene, Jerusalem på vei til Egypt for å søke allianse med de egyptiske mamelukkene. Dette gjenopprettet muslimsk kontroll over Jerusalem, men Jerusalems fall var ikke lengre en hendelse som spredte sjokk blant kristne europeere, etter å ha sett byen skifte eier mellom kristne og muslimske herskere flere ganger i løpet av to århundrer. Denne gangen, på tross av pavens ønsker, var det ingen entusiasme blant befolkningen for et nytt korstog. Det var også mange konflikter innad i Europa som stagget ledere fra å fare på korstog.

    Pave Innocens IV og Fredrik II av Det tysk-romerske rike fortsatte den pavekeiserlige maktkampen. Fredrik hadde fanget og fengslet geistlige på vei til det første rådet i Lyon, og i 1245 ble han formelt avsatt av Innocens IV. Pave Gregor IX hadde også tilbydd den tyske tronen til kong Ludvigs bror, greve Robert av Artois, men Ludvig nektet dette å skje. Dermed var den tysk-romerske keiseren ikke i stand til å korsfare. Béla IV av Ungarn forsøkte på denne tiden å gjenoppbygge sitt kongedømme etter det ble lagt i ruiner av mongolenes katastrofale invasjon i 1241. Henrik III av England slet forsatt i kampen mot Simon de Montfort, samt andre problemer i England. Henrik og Ludvig hadde ikke et godt forhold, da begge var del av Capet-Plantagenet-konflikten, og mens Ludvig korsfarte måtte den engelske kongen skrive en fredsavtale hvor han lovte å ikke angripe Frankrike. Ludvig IX inviterte også kong Håkon Håkonsson med på korstoget, og sendte den engelske kronikøren Matthew Paris som en ambassadør, men dette var ikke vellykket heller. Den eneste som var interessert i et nytt korstog var dermed Ludvig IX, som kunngjorde sitt ønske om å reise østover i 1245.

    Kamphandlinger

    [rediger | rediger kilde]

    Frankrike var muligens en av de sterkeste statene i Europa på denne tiden, etter at Albigenserkorstoget hadde innlemmet Provence inn i det franske riket. Poitou ble styrt av Ludvig IXs bror Alfonso av Poitier, som ble med på korstoget i 1245. En annen bror av Ludvig, Karl I av Anjou, reiste også med Ludvig. De neste tre årene samlet Ludvig sammen en kirkelig tiendedel (hovedsakelig fra kirkens tiender), og i 1248 reiste han og 15 000 soldater, hvorav 3000 var riddere og 5000 var armbrøstskyttere, på en flåte bestående av 36 skip fra Aigues-Mortes, som hadde blitt bygd kun for korstoget, og Marseille.[2] Ludvigs finansielle forberedelser for denne ekspedisjonen var relativt godt organisert, og han maktet å samle sammen 1 500 000 livres tournois. På tross av dette måtte flere adelige som ble med Ludvig låne penger fra det kongelige skattkammer, og korstoget viste seg å bli veldig dyrt.

    Først seilet flåten til Kypros, og overvintret samtidig som det foregikk diplomatiske forhandlinger med flere stater i øst; Det latinske riket som ble opprettet etter det fjerde korstog forespurte om hjelp mot det bysantinske Keiserriket Nikea og fyrstedømmet Antiokia, og tempelridderordenen ønsket hjelp i Syria, hvor muslimene hadde gjenerobret Sidon.

    På tross av dette var Egypt målet for korstoget, og Ludvigs hær gjorde landgang i 1249 ved DamiettaNilen. Egypt ville, trodde Ludvig, være en god base som han kunne angripe Jerusalem fra, og rikdommen og de rike landene ville holde korsfarerne godt fødd og utstyrt.

    Den 6. juni falt Damietta med liten motstand fra egypterne, som trakk seg tilbake lengre opp Nilen. Nilens oversvømmelse hadde ikke blitt tatt i betraktning, og Ludvigs hær ble fort tvunget til å bli ved Damietta i seks måneder. I Damietta nøt Ludvigs riddere godt av krigsbyttet, og hvilte ut før det kommende felttoget. Ludvig ignorerte avtalen som hadde blitt undertegnet under det femte korstog, nemlig at Jerusalem (nå en reststat i Acre) skulle bli tildelt Damietta. Selv om han ignorerte avtalen satt han opp et erkebispedømme i byen (underlagt den latinske patriarken i Jerusalems autoritet), og brukte byen som en base for felttog mot muslimene i Syria. Al-Maqrizi, en muslimsk historiker som levde på 1400-tallet, forteller om et brev som Ludvig sendte til as-Salih Ajjub. I brevet sto det:

    Som du vet jeg er herskeren over den kristne nasjon vet jeg at du er herskeren av den muhammedanske nasjon. Al-Andalus' folk gir meg penger og gaver mens vi driver dem som kveg. Vi dreper deres menn og vi gjør deres kvinner til enker. Vi tar gutter og jenter som fange, og vi gjør hus tomme. Jeg har fortalt deg nok, og rådet deg til slutten, så nå hvis du avlegger den sterkeste ed til meg, og hvis du reiser til kristne prester og munker, og hvis du bærer nører foran mine øyne som et tegn på trofasthet mot korset, vil alt dette overtale meg fra å ikke nå deg og drepe deg på ditt kjæreste sted på jord. Hvis landet blir mitt så er det en gave for meg. Hvis landet vil være ditt, og du beseirer meg, så vil du ha overtaket. Jeg har fortalt deg og jeg har advart deg om mine soldater som adlyder meg. De kan fille åpne sletter og fjell, deres antall er som småsten. De vil bli sendt mot deg med ødeleggelsenes sverd.[6]

    I november marsjerte Ludvig mot Kairo, nesten nøyaktig som Egypts ajjubidsultan, as-Salih Ajjub, døde. En styrke ledet av Robert av Artois og tempelridderne angrep en egyptisk leir ved Gideila og rykket mot Al Mansurah hvor de ble beseiret i et påfølgende slag, hvor Robert ble drept. Samtidig ble Ludvigs hovedstyrke angrepet av mamelukken Baibars, en hærfører og fremtidig sultan. Ludvig ble beseiret selv, men han trakk seg ikke tilbake til Damietta før flere måneder senere, siden han forberedte seg på å beleire Mansourah, noe som endte med utstrakt sult og død for korsfarerne og ikke muslimene. I et utbrudd av ren lidelse utbrøt en tempelridder:

    Raseri og sorg er bosatt i mitt hjerte... så sterkt at jeg knapt våger å holde meg i livet. Det virker som at Gud ønsker å støtte tyrkerne mot våre tap... å, kjære Gud... akk, Østens rike har tapt så mye at det aldri vil makte å reise seg igjen. De vil lage en moské av hellige Marias kloster, og siden dets tyveri tilfredsstiller hennes Sønn, som burde gråte av dette, blir vi tvunget til å anerkjenne dette... Enhver som ønsker å angripe Tyrkerne er gal, siden Jesus Kristus sloss ikke mot dem lenger. De har erobret, og de vil erobre. For hver dag slår de oss ned, vel vitende at Gud, som var våken, nå sover, og Muhammed vokser kraftig.[7]

    I mars 1250 maktet Ludvig endelig å vende hjem til Damietta, men ble tatt til fanget under slaget ved Fariskur hvor hans hær ble tilintetgjort. Ludvig ble rammet av dysenteri, og ble kurert av en arabisk lege. I mai ble han frigjort mot 800 000 bezanter, hvorav halvparten skulle betales før kongen forlot Egypt, samtidig som Damietta også ble overgitt i henhold til avtalen. Etter dette reiste han umiddelbart fra Egypt og dro mot Akko, en av de få kristne besittelsene i Syria.[8][9]

    Ettervirkninger

    [rediger | rediger kilde]

    Ludvig inngikk en allianse med mamelukkene, som da var sultanen av Damaskus' rival. Fra en ny base i Acre begynte Ludvig å gjenoppbygge andre korstogsbyer, særlig i Jaffa og Sidon.[10] Selv om kongeriket Kypros hevdet herredømme over området var Ludvig de facto leder. I 1254 gikk Ludvig tom for penger, og hans nærvær var etterlengtet i Frankrike hvor hans mor og regent Blanka av Castilla hadde nylig dødd. Før han dro etablerte han en fransk garnison i Acre, kongeriket Jerusalems hovedstad etter at selve Jerusalem by ble tapt. Denne garnisonen ble betalt av Frankrike, og den forble i Acre fram til Acres fall i 1291.[11] Hans korstog var en fiasko, men han ble betraktet som en helgen av mange, og hans nye berømmelse ga ham større autoritet i Europa enn det den tysk-romerske keiseren hadde. I 1270 forsøkte han et nytt korstog, men også dette ville ende med et tap.

    Historien om det sjuende korstoget ble nedskrevet av Jean de Joinville, som også deltok, Matthew Paris og mange muslimske historikere.

    Litterær reaksjon

    [rediger | rediger kilde]

    Det sjuende korstogets nederlag førte til mange poetiske svar fra oksitanske trubadurer. Austorc d'Aorlhac, som begynte å komponere kort tid etter korstoget, var overrasket at Gud ville tillate Ludvig IX å bli beseiret, men ikke overrasket av noen kristne ville dermed konvertere til islam.

    I et litt senere dikt, «D'un sirventes m'es gran voluntatz preza», angrep Bernart de Rovenac både Jakob I av Aragón og Henrik III av England som forsømte sin plikt i å beskytte «sine len» som rei que conquer Suria («kongen som erobret Syria») hadde eid. «Kongen som erobret Syria» er en hånlig referanse til Ludvig som fortsatt var i Syria (1254) når Bernart skrev, sannsynligvis i håp om at engelske og aragónske konger ville utnytte den franske kongens fravær.

    Bertran d'Alamanon kritiserte Karl I av Napolis forsømmelse av Provence i fordel for korsfaring. Han skrev en av sine siste verk, som sørger over kristendommens nedgang oversjøs, mellom det sjuende og åttende korstog (1260-1265).

    Referanser

    [rediger | rediger kilde]
    1. ^ Hinson, s. 393
    2. ^ a b J. Riley-Smith, The Crusades: A History, 193
    3. ^ Abu al-Fida
    4. ^ Al-Maqrizi
    5. ^ Ibn Taghri
    6. ^ Al-Maqrizi, s. 436/vol.1
    7. ^ Howarth, s. 223
    8. ^ Watterson, Barbara. The Egyptians. Blackwell Publishing, 1998. page 261
    9. ^ Al-Maqrizi
    10. ^ Joinville and Villehardouin: Chronicles of the Crusades, oversatt av M.R.B. Shaw, s. 295-316, Penguin Classics: New York, 1963
    11. ^ Keen, s. 94

    Primærkilder

    [rediger | rediger kilde]
    • Abu al-Fida, The Concise History of Humanity.
    • Al-Maqrizi, Al Selouk Leme'refatt Dewall al-Melouk, Dar al-kotob, 1997. In English: Bohn, Henry G., The Road to Knowledge of the Return of Kings, Chronicles of the Crusades, AMS Press, 1969
    • Ibn Taghri, al-Nujum al-Zahirah Fi Milook Misr wa al-Qahirah, al-Hay'ah al-Misreyah 1968
    • Jean de Joinville, Histoire de Saint Louis, 1309

    Sekundærkilder

    [rediger | rediger kilde]
    • Keen, Maurice (editor). Medieval Warfare. Oxford University Press, 1999. ISBN 0-19-820639-9
    • Konstam, Angus (2002). Historical Atlas of The Crusades. Thalamus Publishing. 

    Eksterne lenker

    [rediger | rediger kilde]