Karl I av Napoli

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk
Karl I av Napoli
Palazzo Reale di Napoli - Carlo I d'Angiò.jpg
Født21. mars 1226
Paris
Død7. januar 1285 (juliansk) (58 år)
Foggia
Gravlagt Klosterkirken Saint-Denis
Ektefelle Beatrix av Provence, Margareta av Burgund
Far Ludvig VIII av Frankrike
Mor Blanka av Castilla
Søsken Isabelle av France, Ludvig IX, John Tristan, Count of Anjou and Maine, Alfons av Poitiers, Robert Ier d'Artois
Barn
6 oppføringer
Beatrice av Sicilia, Karl II, Elisabeth av Sicilia, Blanche of Anjou, Philip av Sicilia, Q2087358
Beskjeftigelse Politiker
Nasjonalitet Frankrike

Karl I av Napoli, eller Karl I av Anjou (født 21. mars 1227, død 7. januar 1285 i Foggia) var konge av kongedømmet Sicilia fra 1266, konge av Albania fra 1272, av kongedømmet Jerusalem fra 1277, fyrste av Achaea fra 1278, samt greve av Anjou, Maine, Provence og Forcalquier.

Familieforhold[rediger | rediger kilde]

Karl var yngste sønn av kong Ludvig VIII av Frankrike og Blanka av Kastilla, bror til Ludvig den hellige og Alfons II av Toulouse. Han var gift med monarken Beatrice av Provence, som var datter av Raimund Berengar IV av Provence.

Karl og Beatrice fikk følgende barn:

Med sin andre hustru Margareta av Burgund fikk Karl:

  • Margareta (cirka 1268–1276)

Biografi[rediger | rediger kilde]

Karl ervervet i 1246 Provence ved gifte og av sin bror Ludvig den hellige, Anjou og Maine, samt ledsagede denne på korstoget til Egypt i 1248, som sluttet med at begge brødrene ble tatt til fange (1250). På påvarna Urban IVs og Klemens IVs oppfordring angrep han i 1266 hohenstauferrn Manfred av Napoli, som ble beseiret og som falt i slaget ved Benevento den 26. februar, hvorpå Karl erobret hans rike som len av paven.

Karl fremkalte misnøye ved å pålegge tunge skatter og forfølge det hohenstaufenske parti, som innkalte Manfreds 15-årige brorsønn, Konradin, fra Tyskland. Karl lyktes imidlertid i slaget ved Tagliacozzo å beseire Konradin (23. august 1268), og kort deretter havnet denne i hans vold og ble henrettet.

Karl, som nå i noen år inntok en mektig stilling i hele Italia, deltok i 1270 i Ludvig IXs korstog til Tunis, hadde sterk innflytelse over hans sønn Filip III av Frankrike og ble kronet i 1277 i Roma til konge av kongedømmet Jerusalem.

Hans harde styre og franskmennenes overmot fremkalte våren 1282 en folkereisning på Sicilia, kalt den sicilianske vesper, som hindret Karl i å angripe det bysantinske rike og førte til at franskmennene ble fordrevet og ay Peter III av Aragon ble utropt til Sicilias konge. Forgjeves forsøkte Karl å gjenerobre øya.

Kilder[rediger | rediger kilde]