Den koptisk-ortodokse kirke

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Den koptisk-ortodokse kirke
Koptisk ikon
HovedgrenDe orientalsk-ortodokse kirker
GrunnleggerBle etter tradisjonen etablert av evangelisten Markus i Egypt på midten av det 1. århundre (rundt år 42 e.Kr.).
LederHans hellighet pave Shenouda III, pave av Alexandria og patriark av hele Afrika
Antall medlemmerMellom 7 og 11 millioner i Egypt
GeografiEgypt, med mindre diasporasamfunn i Midtøsten og Afrika

Den koptisk-ortodokse kirke er en av de orientalsk-ortodokse kirker. Kopter er gresk for egypter, og det er Egypt som er kirkens kjerneområde. Kirkens overhode er siden 1000-tallet bosatt i Kairo. Hans fulle offisielle tittel er «pave av Alexandria og patriark av hele Afrika».

Utbredelse[rediger | rediger kilde]

Det finnes ingen sikre offisielle tall for hvor mange ortodokse koptere som lever i Egypt i dag, men anslagene ligger normalt mellom 7 og 11 millioner – rundt 10 % av Egypts befolkning. Tallmessig er de det største kristne kirkesamfunn i Midtøsten i dag.

Foruten Egypt finnes det også mindre koptiske diasporasamfunn i Sudan, Etiopia, Israel, Algerie, Libya og USA.

Begrepsavklaringer[rediger | rediger kilde]

Merk at betegnelsen koptiske kristne også kan brukes om tilhengere av Den koptiske katolske kirke, som er i kommunion med Den katolske kirke og underlagt paven i Rom. De koptiske kristne i begge kirker utgjør altså omkring 10 % av befolkningen i Egypt, og omkring 190 000 av disse tilhører Den koptiske katolske kirke.

Patriarken (også kalt paven) i Den koptisk-ortodokse kirke må ikke forveksles med patriarken i Den koptiske katolske kirke, eller patriarken i Den ortodokse kirke i Alexandria, en kirke som utgjør en del av den ortodokse kirke. Videre må den koptisk-ortodokse pave (og patriark) selvsagt ikke forveksles med den romersk-katolske pave.

Historie og egenart[rediger | rediger kilde]

Den koptisk-ortodokse kirke ble skilt fra storkirken etter at den sammen med flere andre østlige kirker ikke godtok beslutningen om Kristi to naturer i 451. Den koptiske kirkes nåværende overhode, pave Tawadros II av Alexandria, regnes som den 118. kirkeleder etter evangelisten Markus, som ifølge tradisjonen kristnet Egypt.

Kirken har et sterkt klostervesen og en rik kontemplativ tradisjon som går helt tilbake til de såkalte ørkenfedrene. Den koptisk-ortodokse kirken har også en sterk tradisjon for ikonmaleri, med et eget institutt i Kairo hvor dette håndverket vedlikeholdes. Ett av det helt sentrale motiver i denne kirkens ikonkunst er Den hellige familie på flukt: Maria, Josef og Jesusbarnet flyktet ifølge Det nye testamente til Egypt like etter Jesu fødsel. Også musikalsk og liturgisk er Den koptisk-ortodokse kirke svært tradisjonsbevisst. I gudstjenestesammenheng har de samme sanger og bønner vært brukt gjennom århundrer. Den allerede i utgangspunktet sterke tradisjonsbevisstheten er trolig blitt ytterligere forsterket av at kopterne har vært en (i varierende grad undertrykket) minoritet siden den islamske ekspansjonen i Nord-Afrika på 700-tallet.

Den koptisk-ortodokse biskop Thomas, med bispedømme i El-Qussia i Øvre Egypt, mottok i november 2005 den norske Stefanusprisen for sin innsats for trosfrihet og menneskerettigheter.

Bispedømmer[rediger | rediger kilde]

Kirken er organisert i 83 bispedømmer eller sammenlignbare jurisdiksjoner. Av disse ligger 59 i Egypt, ti i Europa, seks i Amerika, fire i Afrika sør for Egypt, tre i Australia og ett i Midtøsten. Overhodene for samtlige jurisdiksjoner utgjør kirkens synode, der ytterligere tre hjelpebiskoper, tolv assistenbiskoper, fem eksarker, tre generalbiskoper, én korbiskop og to patriarkale vikarer er representert (som ikke leder egne bispedømmer).

  • 3 metropolitan(erke)bispedømmer som paven selv er metropolitt over:
    • Alexandria
    • Kairo (med 8 assistentbiskoper)
    • Nord-Amerika
  • 10 metropolitan(erke)bispedømmer med egne metropolitter:
    • Aswan  Egypts flagg
    • Asyut  Egypts flagg
    • Beheira  Egypts flagg
    • Damietta  Egypts flagg
    • El-Balyana  Egypts flagg
    • Giza  Egypts flagg
    • Glastonbury  Storbritannias flagg
    • Jerusalem, hele Palestina, Philadelphia, Gulfstatene og hele Midtøsten  Palestinas flagg  Israels flagg  Jordans flagg  Kuwaits flagg  Libanons flagg  Syrias flagg
    • Minya  Egypts flagg
    • Toulon og hele Frankrike [vakant]  Frankrikes flagg
  • 54 bispedømmer:
    • Abnub og el-Fateh  Egypts flagg
    • Abutig, Sedfa og el-Ghanayem  Egypts flagg
    • Akhmim, Saqualta og klostrene i Akhmim-fjellene  Egypts flagg
    • Atbara og hele Nord-Sudan  Sudans flagg
    • Banha  Egypts flagg
    • Beba  Egypts flagg
    • Beni Mazar  Egypts flagg
    • Beni Suef  Egypts flagg
    • Birmingham og Midlands  Storbritannias flagg
    • Dairut og Sanabou  Egypts flagg
    • Deir Mawas og Delga  Egypts flagg
    • Dishna  Egypts flagg
    • El-Arish og hele Nord-Sinai  Egypts flagg
    • El-Mahalla, el-Kubra og Samanoud [vakant]  Egypts flagg
    • El-Minufiyah  Egypts flagg
    • El-Qusiya og Meir  Egypts flagg
    • El-Sharqiyah  Egypts flagg
    • El-Tor og hele Sør-Sinai  Egypts flagg
    • Faiyum  Egypts flagg
    • Girga  Egypts flagg
    • Helwan og el-Maasara  Egypts flagg
    • Hurghada, Kosseir og hele Rødehavet  Egypts flagg
    • Höxter-Brenkhausen, Kröffelbach og hele Tyskland  Tysklands flagg
    • Irland, Skottland og hele Nordøst-England  Irlands flagg  Storbritannias flagg
    • Ismailia  Egypts flagg
    • Khartoum, Omdurman og hele Sør-Sudan  Sudans flagg  Sør-Sudans flagg
    • Los Angeles, hele Sør-California og Hawaii  USAs flagg
    • Luxor  Egypts flagg
    • Maghagha  Egypts flagg
    • Mallawi  Egypts flagg
    • Manfalut  Egypts flagg
    • Mansoura  Egypts flagg
    • Matai  Egypts flagg
    • Melbourne, Victoria , Tasmania, Australian Capital Territory, Sør-Australia, Vest-Australia, New Zealand og hele Oseania  Australias flagg  New Zealands flagg
    • Milano og hele Nord-Italia  Italias flagg
    • Nag Hammâdi og Abu Tesht  Egypts flagg
    • Naqada  Egypts flagg
    • Port Said  Egypts flagg
    • Qena  Egypts flagg
    • Samalut og Taha el-Aameda  Egypts flagg
    • Santa Cruz og hele Bolivia  Bolivias flagg
    • São Paulo og hele Brasil  Brasils flagg
    • Shubra el-Kheima  Egypts flagg
    • Sohag  Egypts flagg
    • Stockholm og hele Norden [1] Sveriges flagg  Danmarks flagg
    • Suez  Egypts flagg
    • Sydney, New South Wales, Queensland, Nordterritoriet, Thailand, Singapore, Hongkong, Japan og hele Øst-Asia  Australias flagg  Thailands flagg  Singapores flagg  Kinas flagg  Japans flagg  Malaysias flagg
    • Sør-USA  USAs flagg
    • Tahta, Juhayna og Gabalein  Egypts flagg
    • Tanta  Egypts flagg
    • Tima  Egypts flagg
    • Torino og hele Sør-Italia  Italias flagg
    • Wien og hele Østerrike  Østerrikes flagg
    • Zaqaziq  Egypts flagg
  • Suffraganbispedømmer (som er underordnet en metropolitt):
    • Marseille  Frankrikes flagg
    • Alexandria og hele Virginia  USAs flagg
  • 2 eksarkater med egne misjonsbiskoper:
    • Vest- og Sør-Afrika  Elfenbenskystens flagg  Ghanas flagg  Namibias flagg  Sør-Afrikas flagg  Togos flagg  Zimbabwes flagg
    • Øst- og Sentral-Afrika  Kenyas flagg  Den demokratiske republikken Kongos flagg  Zambias flagg  Nigerias flagg  Tanzanias flagg
  • 12 bispeabbedier (klostre hvis abbed har rang som biskop):
    • St. Antonius-klosteret, Barstow [vakant]  USAs flagg
    • St. Georg-klosteret, el-Khatatba  Egypts flagg
    • Jomfru Maria-klosteret, el-Muharraq  Egypts flagg
    • St. Samuel-klosteret, el-Qualamon-fjellene  Egypts flagg
    • St. Georg-klosteret, el-Rozaiquat [vakant]  Egypts flagg
    • St. Mina-klosteret, Maryutørkenen  Egypts flagg
    • Jomfru Maria-klosteret, Sketisørkenen  Egypts flagg
    • Paromeos-klosteret, Sketisørkenen  Egypts flagg
    • St. Pishoy-klosteret, Sketisørkenen  Egypts flagg
    • St. Shenouda-klosteret, Sydney  Australias flagg
    • St. Antonius-klosteret, Den østlige ørkenen  Egypts flagg
    • St. Paul-klosteret, Den østlige ørkenen  Egypts flagg

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Arentzen, Thomas. Ortodoxa och österländska kyrkor i Sverige. Stockholm: SST. s. 103–107. 

Se også[rediger | rediger kilde]