David Woodard

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk
David Woodard
David Woodard in 2020.jpg
Født6. apr. 1964[1]Rediger på Wikidata (57 år)
Santa Barbara[2]Rediger på Wikidata
Beskjeftigelse Komponist, dirigent, skribentRediger på Wikidata
Utdannet ved University of California, Santa Barbara, Eugene Lang College of Liberal Arts, San Marcos High SchoolRediger på Wikidata
Ektefelle Sonja Vectomov (2014–)[3]Rediger på Wikidata
Barn Melia Ethel Woodard, John Floyd WoodardRediger på Wikidata
Nasjonalitet USARediger på Wikidata

David Woodard (født 6. april 1964) er en amerikansk dirigent og forfatter. I 1990-årene innførte han termen «prequiem», et teleskopord som kobler ordene «preemptive» og «requiem», for å beskrive sine buddhistiske verker viet til og fremført mens eller rett før en person avgår ved døden.[4][5]

Gravferdstjenesten i Los Angeles, der Woodard var dirigent og musikkregissør, avholdt i 2001 en borgerlig seremoni ved kabelbanen Angels Flight, til minne om avdøde Leon Praport og til ære for hans enke Lola, som begge ble ofre for en ulykke på kabelbanen.[6][7] Han har også gjennomført rekviem for ville dyr, blant annet for brunpelikanen. Dette ble utført på toppen av en slette i nærheten av en strand hvor dette dyret hadde falt.[8] Han er kjent for å bruke farget blekk når han skriver sine musikkarrangementer.[9]

Timothy McVeigh ba Woodard om å lede en «prequiem»-messe like før McVeigh ble henrettet i Terre Haute, Indiana. Woodard uttalte i den anledning at han ikke underkjente at McVeigh hadde begått en «forferdelig gjerning» da han utløste bomben i Oklahoma City, men ønsket å gi trøst og lindring. Derfor sa Woodard ja og uroppførte coda-delen av sin komposisjon Ave Atque Vale med et lokalt kor i St. Margaret Mary-kirken i nærheten av Terre Haute-fengselet. Blant publikum satt de personene som neste morgen skulle være vitner ved henrettelsen av McVeigh.[10] Erkebiskop Daniel M. Buechlein ba pave Johannes Paul II om å velsigne Woodards partitur, det samme gjorde senere kardinal Roger Mahony.[11][12][13]

Woodard er også kjent for å ha laget kopier av den såkalte «Dreamachine», som er en mildt psykoaktiv lampe. Lampene har blitt utstilt på kunstmuseer over hele verden. I Tyskland og Nepal er han kjent for å ha skrevet for det litterære tidsskriftet Der Freund, blant annet om karmaen mellom artene, plantenes bevissthet og den paraguayanske bosetningen Nueva Germania.[14]

Utdanning[rediger | rediger kilde]

Woodard fikk privatundervisning før han utdannet seg videre ved The New School for Social Research og University of California, Santa Barbara.

Nueva Germania[rediger | rediger kilde]

I 2003 ble Woodard innvalgt som medlem av rådet i Juniper Hills, som er et lokalsamfunn i Los Angeles County i California der innbyggerne har organisert et styresett som i stor grad er basert på almannamøter og lignende, et såkalt kommunefritt område. Som medlem av rådet i Juniper Hills foreslo Woodard at Juniper Hills skulle bli vennskapsby med Nueva Germania i Paraguay. Han dro til Nueva Germania, som opprinnelig hadde blitt grunnlagt som et vegetariske/feministiske utopia, og møtte ledelsen i dette samfunnet. Han rapporterte etterpå at han hadde funnet et samfunn «i moralsk og intellektuelt forfall», og gikk bort fra tanken om å etablere vennskapsby-status. Derimot bestemte han seg for å studere Nueva Germania-samfunnet nærmere slik at han kunne skrive om det senere. Det han spesielt var interessert i var proto-transhumanismeideene til grunnleggerne Richard Wagner og Elisabeth Förster-Nietzsche; sistnevnte hadde sammen med sin mann Bernhard Förster grunnlagt og bosatt seg i den såkalte kolonien mellom 1886 og 1889.[15][16]

I 2004 komponerte Woodard korverket «Our Jungle Holy Land». I dette verket anerkjente han de bærekraftige aspektene som lå til grunn for etableringen av Nueva Germania.[17][18]

Woodard og Burroughs med Dreamachine i 1997.[19]

Fra 2004 til 2006 ledet Woodard en rekke ekspedisjoner til Nueva Germania, og den daværende amerikanske visepresidenten Dick Cheney ble en støttespiller for dette prosjektet.[20] I 2011 ga Woodard den sveitsiske forfatteren Christian Kracht tillatelse til å publisere deres omfattende private korrespondanse, som i stor grad handlet om Nueva Germania,[21] på Wehrhahn Verlag som er et forlag underlagt Hanover Universitet.[22] Avisen Frankfurter Allgemeine Zeitung skrev om utgivelsen at «forfatterne opphever grensene mellom liv og kunst.»[23] Nyhetsmagasinet Der Spiegel mente at det første bindet som ble utgitt[24] utgjorde «den åndelige forberedelsen» til Krachts roman Imperium, som ble utgitt etter at brevsamlingen kom ut.[25]

Den australske akademikeren og forfatteren Andrew McCann anså at Woodard bega seg ut på «en reise til det som er igjen av stedet, hvor etterkommere av de opprinnelige nybyggerne lever under drastisk reduserte omstendigheter» og videre at Woodard kjente seg kallet til å «løfte den kulturelle profilen til samfunnet, og å bygge et Bayreuth operahus i miniatyr på stedet der Elisabeth Förster-Nietzsches familie en gang hadde bodd».[26] I senere år har Nueva Germania blitt et mer imøtekommende reisemål, med muligheter for å overnatte i såkalte bed and breakfasts og med et provisorisk historisk museum.

Dreamachine[rediger | rediger kilde]

Fra 1989 til 2007 bygde Woodard kopier av den såkalte Dreamachine.[27][28] Dette var en stroboskopisk innretning utviklet av Brion Gysin og Ian Sommerville, med en sylinder laget av kobber eller papir som roterer rundt en elektrisk lampe. Når den observeres med lukkede øyne kan maskinen forårsake sinnstilstander som ligner dem man kan få når man er påvirket av rusmidler eller drømmer.[29]

Interessen for Dreamachine startet med at Woodard sa ja til å bidra til byggingen av en Dreamachine i forbindelse med en retrospektiv utstilling i 1996 på Los Angeles County Museum of Art (LACMA) som ble organisert av forfatteren William S. Burroughs; utstillingen het Ports of Entry.[30][31] Woodard etablerte da et vennskap med Burroughs, og til hans 83. (og siste) fødselsdag ga han ham en «bøhmisk modell» (av papir) av Dreamachine.[32][33] Auksjonshuset Sotheby's hadde i 2002 auksjonert bort den opprinnelige maskinen som Woodard hadde bygget til en privat samler. Maskinen han laget som gave til Burroughs befinner seg på permanent utlån i Spencer Museum of Art i Lawrence, Kansas.[34]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Autorités BnF, BNF-ID 16616878t, catalogue.bnf.fr, besøkt 31. desember 2019[Hentet fra Wikidata]
  2. ^ Gemeinsame Normdatei, besøkt 19. desember 2014[Hentet fra Wikidata]
  3. ^ WikiTree-ID Vectomov-1[Hentet fra Wikidata]
  4. ^ Carpenter, S., «In Concert at a Killer's Death», Los Angeles Times, 9. mai 2001.
  5. ^ Rapping, A., Portrett av Woodard (Seattle: Getty Images, 2001).
  6. ^ Reich, K., «Family to Sue City, Firms Over Angels Flight Death», Los Angeles Times, 16. mars 2001.
  7. ^ Dawson, J., Los Angeles' Angels Flight (Mount Pleasant, SC: Arcadia Publishing, 2008), s. 125.
  8. ^ Manzer, T., «Pelican's Goodbye is a Sad Song», Press-Telegram, 2. oktober 1998.
  9. ^ Kracht, C., & Nickel, E., Gebrauchsanweisung für Kathmandu und Nepal: Überarbeitete Neuausgabe (München: Piper Verlag, 2012), s. 173.
  10. ^ Siletti, M. J., Sounding the last mile: Music and capital punishment in the United States since 1976 «Arkivert kopi» (PDF). Arkivert fra originalen (PDF) 6. februar 2020. Besøkt 6. februar 2020. , doktorgradsavhandling under veiledning av prof. J. Magee, University of Illinois at Urbana–Champaign, 2018, s. 240–241.
  11. ^ Wall, J. M., «Lessons in Loss», The Christian Century, 4. – 10. juli 2001, s. 37.
  12. ^ Vloed, K. van der, Artikkel om Woodard, Requiem Survey, 5. februar 2006.
  13. ^ Woodard, D., «Musica lætitiæ comes medicina dolorum», oversatt av S. Zeitz, Der Freund, Nr. 7, mars 2006, s. 34–41.
  14. ^ Carozzi, I., «La storia di Nueva Germania», Il Post, 13. oktober 2011.
  15. ^ Kober, H., «In, um und um Germanistan herum», Die Tageszeitung, 18. mai 2006.
  16. ^ Lichtmesz, M., «Nietzsche und Wagner im Dschungel: David Woodard & Christian Kracht in Nueva Germania», Zwielicht 2, 2007, s. 28–31.
  17. ^ Scheidemandel, N., «Der Traum in der Maschine», Der Freund, Nr. 1, september 2004, s. 41–50.
  18. ^ Horzon, R., Das weisse Buch (Berlin: Suhrkamp, 2011), s. 240–256.
  19. ^ Chandarlapaty, R., «Woodard and Renewed Intellectual Possibilities», i Seeing the Beat Generation (Jefferson, NC: McFarland & Company, 2019), s. 98–101.
  20. ^ Epstein, J., «Rebuilding a Home in the Jungle», San Francisco Chronicle, 13. mars 2005.
  21. ^ Schröter, J., «Interpretive Problems with Author, Self-Fashioning and Narrator», i Birke, Köppe, redaktører, Author and Narrator (Berlin: De Gruyter, 2015), s. 113–138.
  22. ^ Woodard, «In Media Res», 032c, sommer 2011, s. 180–189.
  23. ^ Link, M., «Wie der Gin zum Tonic», Frankfurter Allgemeine Zeitung, 9. november 2011.
  24. ^ Kracht & Woodard, Five Years (Hannover: Wehrhahn Verlag, 2011).
  25. ^ Diez, G., «Die Methode Kracht», Der Spiegel, 13. februar 2012.
  26. ^ McCann, A. L., «Allegory and the German (Half) Century», Sydney Review of Books, 28. august 2015.
  27. ^ Allen, M., «Décor by Timothy Leary», The New York Times, 20. januar 2005.
  28. ^ Stirt, J. A., «Brion Gysin's Dreamachine—still legal, but not for long», bookofjoe, 28. januar 2005.
  29. ^ Woodard, programtekst, Program, Berlin, november 2006.
  30. ^ Knight, C., «The Art of Randomness», Los Angeles Times, 1. august 1996.
  31. ^ Bolles, D., «Dream Weaver», LA Weekly, 26. juli – 1. august 1996.
  32. ^ Ambassaden til USA, Praha, «Literární večer s diskusí», oktober 2014.
  33. ^ Woodard, «Burroughs und der Steinbock», Schweizer Monat, mars 2014, s. 23.
  34. ^ Spencer Museum of Art, Dreamachine, KU.

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]