David Woodard

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk
David Woodard
David Woodard (Seattle, 2013).jpg
Født6. april 1964 (55 år)
Santa Barbara[1]
Ektefelle Sonja Vectomov
Utdannet ved The New School, University of California, Santa Barbara, Eugene Lang College The New School for Liberal Arts
Beskjeftigelse Komponist, dirigent, skribent
Nasjonalitet USA

David Woodard (født 6. april 1964) er en amerikansk forfatter og dirigent. I 1990-årene innførte han termen prequiem, et teleskopord mellom preemptive og requiem, for å beskrive hans buddhistiske syn. Han komponerte musikk som ble dedikert under, eller rett før subjektets død.[2][3]

Los Angeles minnegudtjeneste, hvor Woodard har vært dirigent og musikkregissør, hadde i 2001 en borgerlig seremoni som ble avholdt i det nå avsluttede Angels Flight funicular railway, til ære for Leon Praport og hans skadde enke Lola.[4][5]:125 Han har også gjennomført rekviem for ville dyr, blant annet for Brunpelikanen. Dette ble utført på toppen av en slette i nærheten av en strand hvor dette dyret hadde falt.[6]

Woodard er kjent for hans replika av “Dreamachine”, en mild psykoaktiv lampe, som har blitt utstilt på kunstmuseer over hele verden. I Tyskland og Nepal er han kjent for hans bidrag til det literære tidsskriftet Der Freund, med skrift som omhandler karmaen mellom artene, plantenes bevissthet og den Paraguayanske bosetningen Nueva Germania.[7]

Utdanning[rediger | rediger kilde]

Woodard var utdannet fra The New School for Social Research, og University of California i Santa Barbara.[8]

Nueva Germania[rediger | rediger kilde]

I 2003 ble Woodard valgt som rådmann i Juniper Hills (Los Angeles County) i California. På bakgrunn av dette foreslo han et søsterskap med Nueva Germania i Paraguay. For å gjennomføre planen reiste Woodard til det tidligere vegetariske/feministiske utopia, og møt den kommunale ledelsen. Etter dette førstegangsbesøket valgte han å ikke gjennomføre forholdet, men i samfunnet fant han et objekt som han ønsket å studere for senere skrifter. Det han spesielt var interessert i var proto-transhumanismeideene til den spekulative planleggeren Richard Wagner og Elisabeth Förster-Nietzsche, som sammen med sin mann Bernhard Förster grunnla og bodde i kolonien mellom 1886 og 1889.[8]

Fra 2004 til 2006 ledet Woodard en rekke ekspedisjoner til Nueva Germania, med støtte fra den daværende amerikanske visepresidenen Dick Cheney.[9] I 2011 ga Woodard den sveitsiske forfatteren Christian Kracht godkjenning til å publisere deres personlige korrespondanse, som i stor grad handlet om Nueva Germania,[10]:113–138 over to volum under University of Hanover sitt forlag Wehrhahn Verlag.[11]:180–189 I brevkorrespondansen Frankfurter Allgemeine Zeitung sies det, "[Woodard and Kracht] tillintetgjøre grensene mellom liv og kunst."[12] Der Spiegel hevder at det første volumet, Five Years, vol. 1,[13] er "det spirituelle forberende arbeidet" for Kracht's etterfulgende novelle Imperium.[14]

I følge Andrew McCann sies det at "Kracht ledsaget Woodard på en reise til det som er igjen av området hvor etterfølgerne av de originale bosetningene lever [under] drastisk reduserte forhold. Som korrespondansen avslører, forpliktet Kracht Woodards ønske om å avansere den kulturelle profilen til samfunnet, og til å bygge Bayreuth operahus i miniatyr på området som engang tilhørte familieboligen til Elisabeth Förster-Nietzsche."[15][n 1] I senere år har Nueva Germania blitt en mer sympatisk destinasjon, med typiske bed and breakfasts og et provisorisk historisk museum.

Dreamachine[rediger | rediger kilde]

Fra 1989 til 2007 bygde Woodard replikaer av Dreamachine,[16] en stroboskopisk innretning utviklet av Brion Gysin og Ian Sommerville, som involverer en sylinder laget av kobber eller papir som roterer rundt en elektrisk lampe. Når den observeres med lukkede øyne kan maskinen trigge mentale abberasjoner som kan sammenlignes med å drømme, eller med effekten rusmidler har.[n 2] Etter å ha vært medvirkende til en Dreamachine for William S. Burroughs 1996 LACMA visuelle retrospektive Ports of Entry,[17] ble Woodard venn med forfatteren og presenterte han en "Bohemsk modell" (papir) av Dreamachine på hans åttitredje, og siste bursdag.[18][19]:23 Sotheby's auksjonerte den forrige maskinen til en privat samler i 2002, og sistnevnte utlånes fra Burroughs eiendom, til Spencer Museum of Art.[20]

Referanser og notater[rediger | rediger kilde]

Notater[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Sveitsisk klassisk filolog Thomas Schmidt sammenligner Woodards epistolær stemme med en bakgrunnsfigur i en Thomas Pynchon novelle.
  2. ^ I 1990 oppfant Woodard en fiktiv psykoaktiv maskin, kalt Feraliminal Lycanthropizer, effects of which are purportedly opposite those of a Dreamachine.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Gemeinsame Normdatei, 19. des. 2014
  2. ^ Carpenter, S., "In Concert at a Killer's Death", Los Angeles Times, 9. mai 2001.
  3. ^ Rapping, A., Portrett av Woodard (Seattle: Getty Images, 2001).
  4. ^ Reich, K., "Family to Sue City, Firms Over Angels Flight Death", Los Angeles Times, 16. mars 2001.
  5. ^ Dawson, J., Los Angeles' Angels Flight (Mount Pleasant, SC: Arcadia Publishing, 2008), s. 125.
  6. ^ Manzer, T., "Pelican's Goodbye is a Sad Song", Press-Telegram, 2. oktober 1998.
  7. ^ Carozzi, I., "La storia di Nueva Germania", Il Post, 13. oktober 2011.
  8. ^ a b Riniker, C., "Autorschaftsinszenierung und Diskursstörungen in Five Years", i J. Bolton, et al., redaktører, German Monitor 79 (Leiden: Brill, 2016).
  9. ^ Epstein, J., "Rebuilding a Home in the Jungle", San Francisco Chronicle, 13. mars 2005.
  10. ^ Schröter, J., "Interpretive Problems with Author, Self-Fashioning and Narrator", i Birke, Köppe, redaktører, Author and Narrator (Berlin: De Gruyter, 2015), s. 113–138.
  11. ^ Woodard, D., "In Media Res", 032c, sommer 2011, s. 180–189.
  12. ^ Link, M., "Wie der Gin zum Tonic", Frankfurter Allgemeine Zeitung, 9. november 2011.
  13. ^ Kracht, C., & Woodard, Five Years (Hannover: Wehrhahn Verlag, 2011).
  14. ^ Diez, G., "Die Methode Kracht", Der Spiegel, 13. februar 2012.
  15. ^ McCann, A. L., "Allegory and the German (Half) Century", Sydney Review of Books, 28. august 2015.
  16. ^ Allen, M., "Décor by Timothy Leary", The New York Times, 20. januar 2005.
  17. ^ Knight, C., "The Art of Randomness", Los Angeles Times, 1. august 1996.
  18. ^ Ambassaden til USA, Praha, "Literary Centenary", Oktober 2014.
  19. ^ Woodard, "Burroughs und der Steinbock", Schweizer Monat, mars 2014, s. 23.
  20. ^ Spencer Museum of Art, "Welcome to the Spencer Collection", KU.

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]