Beleiringstårn

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Beleiringstårn, illustrasjon fra en fransk arkitekturbok (1856).

Beleiringstårn var et mobilt tårn som ble bygget allerede under antikken for å komme over høye festningsmurer, bygget for å beskytte angriperne og stigene mens den ble skjøvet mot murene til en festning. Tårnet var ofte rektangulært med fire hjul og med en høyde som tilsvarte høyden på festningsmurene eller noen ganger høyere for at bueskyttere på toppen kunne skyte inn i festningen, og dermed gi beleiringstårnet ekstra beskyttelse.

Helepolis, det beleiringstårnet som Demetrius rundt år 305 f.Kr lot bygge for å angripe Rhodos med, var av en spesielt høy type.

Beleiringstårn ble bygget allerede under antikken i både den fjerne Østen som i Europa. På grunn av sin størrelse ble de bygget på stedet mens beleiring foregikk. Ettersom det var tidkrevende å bygge ble de stort sett bygget hvis man ikke med stiger kunne komme seg over festningsverkene eller å rive eller hogge seg igjennom festningsverkene.

Beleiringstårnene kunne romme riddere eller armbrøstskyttere. På grunn av tårnenes størrelse ble de ofte det første målet til forsvarernes kanoner eller andre prosjektiler.

Beleiringstårn kunne også bli benyttet til å frakte tropper. Når beleiringstårnet var nær festningsmuren ble en vegg senket ned som fungerte som en bro fra tårnet og over mot befestningsmuren som soldatene kunne gå over på og således komme seg inn i festningen.