Avantgarden

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk
For den NKU-avisen med samme navn, se Avant-Garden
Avantgarden nr 1. 1945, en nokså enkel trykksak.
Blå plakett på utsiden av Lilleborg skole til minne om Avantgarden som ble redigert og trykt her.

Avantgarden var en av de illegale avisene som ble utgitt under den tyske okkupasjonen av Norge under andre verdenskrig. Den ble utgitt i Oslo. Bak avisen sto opprinnelig to medlemmer av Arbeidernes ungdomsfylking; Kjell Kviberg og Hans Luihn. Angivelig fikk den sitt navn ved at en av redaktørene tok for seg ordboka, begynte på begynnelsen og lot pekefingeren stanse ved «avantgarde».[1]

Avisen kom med sitt første nummer under unntakstilstanden i september 1941. Førstesiden brakte beretningen om tyskernes henrettelse av Viggo Hansteen og Rolf Wickstrøm.

Avantgarden var den første av de illegale avisene som hadde eget trykkeri.[2] En av de to bak avisen var sønn av overlærer Per KvibergLilleborg skole i Oslo. I øverste etasje var det lager for skolefilmer, og her fant man rom for et lite trykkeri, en digel som ble brukt til tekster sammen med filmene. Den var utlånt fra Teknisk Museum, fotdrevet og preget av alderen. Den kunne trykke ark opp til A4-formatet, ark som måtte håndmates ett for ett. Kjell Kviberg sto også for settingen, om enn ikke med profesjonelt tempo. På dette utstyret ble Avantgarden trykket.

Lilleborg skole ble brukt som tysk kaserne, men vaktene vendte seg snart til å se de unge avisutgivere: Iført hvite frakker jobbet de på filmlageret, ofte til langt på natt. Tyskerne fant til slutt trafikken så naturlig at de hjalp til å bære tunge pakker med aviser og papir. Som en gest til overlæreren og «kulturfilmen» i øverste etasje hadde tyskerne også sperret av lokalene som ble brukt. På døra inn til korridoren med tegnesal og skolefilmlager hang lapp med teksten «Zutritt verboten!». Med den tyske kommandantens stempel og signatur.[3]

Første nummeret av Avantgarden ble trykket i 400 eksemplarer, men opplaget økte i løpet av noen måneder til 4000. Etterspørselen var enda større, men utstyrets begrensninger og larmen fra det gamle trykkeriet gjorde det vanskelig å produsere mer.

Senere klarte man imidlertid å få tak i en kontoroffsetmaskin og kunne trykke langt større opplag. Det skjedde da en annen illegal avis ble rullet opp: Norsk Tidend. Den hadde klart å skaffe seg eget hustrykkeri, plassert i leid lokale på Oslos østkant. Da Norsk Tidends folk ble arrestert fikk gruppa bak Avantgarden nyss om maskinen. De skaffet seg nøkkel til lokalet og tok håndkjerre og kveldsmørke til hjelp. Maskinen var liten, rask, effektiv, støyet mindre og kunne kjøre store opplag. Ulempen var at offset-teknikken var mer komplisert, og kvaliteten på trykksaken bar den første tiden tydelig spor av det. Opplaget økte dramatisk, og nådde 18 000 høsten 1942.

På Lilleborg trykket man i tillegg annet illegalt materiale, blant annet i forbindelse med lærerfronten. Okkupasjonens første illegale bok ble også trykket her: En komprimert versjon av utenriksminister Kohts bok «Norge nøytralt og overfalt».

Etter hvert ble tilværelsen på Lilleborg skole for risikabel. Nå leide man et lokale, og kamuflerte trykkeriet som leketøysfabrikk. Under krigen fantes det en rekke fabrikker som produserte treleker. Fra disse kjøpte man hel- og halvfabrikata, alt fra treklosser til ferdig malte leker. I tillegg ble det satt opp et par maskiner, så fasaden skulle bli troverdig.

Redaksjon og setteri ble installert i en hytte på Krokskogen, der de holdt til hele vinteren 19421943. Nå skaffet man også fagfolk. Sentral var Roald Halvorsen, en av tillitsmennene for typografene i Oslo. Han hadde klart å unnslippe tyskerne da de troppet opp for å arrestere ham på arbeidsplassen. Isteden hadde de arrestert kona hans.[4]

I november 1942 ble Avantgardens hoveddistributør tatt, den unge sosialøkonomen og musikkstudenten Rolf Lyng Nissen. Han fordelte hele avisens opplag, 15 000 eksemplarer. 5000 ble levert til en konduktør på Bergensbanen for distribusjon på Vestlandet. Konduktøren ble tatt, og Nissen ble senere pågrepet da han skulle levere neste pakke.

Nissen var en sentral person. Han hadde vært med siden Avantgarden ble startet. Som representant for redaksjonen hadde han også vært på besøk på Peder Furubotns dekningssted i fjelltraktene på Østlandet, kommunistenes hovedbase.[5] Han klarte imidlertid å bløffe tyskerne med at han bare var «bud», og brukte daværende sjef for Oslo Folkeregister, Odd Storm-Larsen som «syndebukk». Storm-Larsen var alt sendt til Sverige av forsiktighetshensyn. På denne måten klarte Nissen å skjerme Avantgarden, slik at Gestapo ikke klarte å rulle opp mer av organisasjonen. Nissen ble sendt til Tysklands historie (1933–1945) og døde i Sachsenhausen i mai 1944. Etter Nissen var Henrik Lunde og senere Odd Gøthe hoveddistributører for avisen.

Sommeren 1943 kom det til åpent brudd mellom de to som hadde startet avisen. Kviberg ville utvikle samarbeidet med kommunistene, noe Luihn motsatte seg. Det endte med at Kviberg og avisens tekniske apparat fulgte NKP.[6]

Luihn og flere av de involverte forsøkte å få ut sin versjon av Avantgarden igjen, og prøvde å skaffe egnet utstyr fra Sverige slik at den skulle kunne komme i samme utførelse som tidligere. Med bistand fra pressekontoret ved den norske legasjonen i Stockholm ble det trykket et nummer som ble smuglet over grensa. Neste nummer ble sendt over i form av klisjeer, men disse ble tatt av tyskerne da de slo til under det såkalte «pressekrakket». Luihn og flere som hadde jobbet med det redaksjonelle startet nå bladet Svart på hvitt, som ble en betydelig illegal avis.[7]

I siste del av krigen sto kommunistene for utgivelsen av Avantgarden. I 1945 ble avisen publisert med undertittelen «organ for åndsarbeidere».[8]

Avantgarden var en av de få illegale avisene som fortsatte utgivelsene etter krigen.[6] Gjennom hele fredssommeren 1945 kom den med ukentlige utgaver. Den beholdt både navn og tittelhode, men etterkrigstidens versjon var langt bedre utstyrt, - med større format, fotografier og illustrasjoner. Som redaktører sto Frithjof Tidemand-Johannessen, Reidar Revold og Anders Bratholm.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Side 138. Hans Luihn: De illegale avisene, Universitetsforlaget (1960)
  2. ^ Side 5. Hans Luihn (red): Illegale aviser 1940 – 1945. AL Biblioteksentralen (1995) ISBN 82-7022-165-1
  3. ^ Side 168. Hans Luihn: De illegale avisene, Universitetsforlaget (1960)
  4. ^ Side 170. Hans Luihn: De illegale avisene, Universitetsforlaget (1960)
  5. ^ Side 284. Hans Luihn: De illegale avisene, Universitetsforlaget (1960)
  6. ^ a b Side 35. Hans Luihn: Den frie hemmelige pressen. Nasjonalbiblioteket (1999) ISBN 82-7965-010-5
  7. ^ Side 106. Hans Luihn: De illegale avisene, Universitetsforlaget (1960)
  8. ^ Side 174. Hans Luihn: De illegale avisene, Universitetsforlaget (1960)

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]