Reidar Revold
| Reidar Revold | |||
|---|---|---|---|
| Født | 2. jan. 1918 | ||
| Død | 17. jan. 1973 (55 år) | ||
| Beskjeftigelse | Kunsthistoriker, politiker, journalist, oversetter, grafiker | ||
| Ektefelle | Engelke Revold | ||
| Far | Axel Revold | ||
| Søsken | Sven Revold Helge Revold Dagny Hald | ||
| Parti | Sosialistisk Folkeparti | ||
| Nasjonalitet | Norge | ||
Reidar Revold (født 2. januar 1918, død 17. januar 1973) var en norsk kunsthistoriker, oversetter og kunstkritiker i Aftenposten, men mest kjent for å ha stjålet flere Munch-verker på 1960-tallet.
Biografi[rediger | rediger kilde]
Fredssommeren 1945 var Revold redaktør i magasinet Avantgarden, en videreføring av en av kommunistenes illegale aviser. Redaktørjobben delte han med Frithjof Tidemand-Johannessen og Anders Bratholm.
Etter å ha studert til magistergrad i kunsthistorie fra Universitetet i Oslo 1946, ble han intendant og kuraterte utstillinger i Kunstnernes Hus, for den nordiske kunstutstillingen i København og for Kirke- og Undervisningsdepartementets vandreutstillinger. Revold analyserte også Thorvald Erichsens brev sammen med Henning Gran, og kåserte i en årrekke i NRK-radio om gullalderen i britisk malerkunst og slikt.
Samtidig med at han i 1959 fikk en halvdags post ved Munch-samlingen, overtok han etter Alf-Jørgen Aas som kunstkritiker i Aftenposten. I 1962, det året faren Axel Revold døde, ble han fulltidsengasjert som konservator ved det nye Munchmuseet, og fikk ansvaret for flytting av Munch fra Ekely og Vigelandsmuseet til de nye lokalene Tøyen. Han skrev raskt flere bøker om Munch sammen med sjefen, Johan Henrik Langaard som ledet Oslo kommunes kunstsamlinger. I likhet med kunsthistorikeren Nic. Stang, satt Revold i Oslo bystyre for Sosialistisk Folkeparti da han i 1965 søkte på stillingen etter Langaard, men tapte for Ragna Stang, kona til Nic. Senhøstes 1966 ble han konsulent da hans kone Engelke Revold åpnet sitt eget Lille Galleri.
Munchtyveriene 1963–68[rediger | rediger kilde]
Mistanken om de stjålne Munch-verkene ble vekket 11. september 1967 da Pål Hougen fikk i hende en «Vampyr» for verdivurdering, men med Munchmuseets stempel. 22. januar 1968 gjentok dette seg med «De ensomme». Revold tilstod umiddelbart, ble sykemeldt, og sa opp sin stilling. Den 27. januar anmodet hans sjef Ragna Stang om at Oslo kommune måtte avstå fra anmeldelse. I mars 1968 meldte VG at Revold hadde tilstått tyveri av tre Munch-arbeider. Hans fraseparerte hustru, Engelke Revold tilsto å ha videresolgt tresnittene «De ensomme» og «Kvinnen på tre aker», men i god tro. En måned senere tilsto han å ha stjålet 40 malerier siden åpningen av Munchmuseet i 1963; de ble videresolgt via kunsthandlere i Basel og Bern.[1]
Den 19. april meldte VG at over hundre verker manglet, og at Johan Henrik Langaard var kalt hjem fra Roma for å bistå i kartleggingen. Samlingen ble plombert og politiet estimerte Revolds fortjeneste til over en million, mens Pål Hougen tok ferie etter å ha blitt kraftig refset av Albert Nordengen for et ureglementert salg i desember 1967.[2]
I tiltalen utferdiget av politifullmektig Anne Marie Aslaksrud, gjaldt det 71 kunstverk til en verdi av mellom tre og fire millioner. Aktor Håkon Wiker beskrev dette som «grotesk tillitsbrudd» da han ba om seks års fengsel og Alf Nordhus skyldte på «den groteske mangel på kontroll i Munch-museet», og sammenlignet med saken mot Harry Lindstrøm.[3] Revold sa at ektefellen ikke visste noe,[4] hennes straffesak startet i februar 1969. Hun ble idømt åtte måneder i Bredveit kvinnefengsel og til tilbakebetaling av 80 000 kroner.[5]
Reidar Revold ble dømt til fem års fengsel den 26. oktober 1968, høyesterett forkastet i februar 1969 hans anke. I oktober 1969 ble det meldt at Revold sonet i Botsfengslet og ikke fikk publisere dikt i det svenske «Fångarnas Forum».[6] Engelke Revold utga i 1969 boken Flukten fra paradiset... på Aschehoug, samt diktsamlingen Stemmer fra et bål i desember 1970. Begge bøker av Engelke Revold kan leses online (digitalt). Ingen av disse bøkene har sammenheng med rettssaken og fengslingen. Reidar Revold oversatte noen bøker i 1971–72.
I mars 1971 ble Dagbladet dømt til å betale ham erstatning på 2 000 kroner for ærekrenkelser. Han døde på Ullevål sykehus i januar 1973, 54 år gammel.[7] Historikeren Hans Fredrik Dahl som var Ragna Stangs svigersønn, sa i 2004 at man på eksperthold mente at Revolds «tyveri og ulovlige salg gjorde Munch aktuell på det internasjonale grafikkmarkedet - med den følge at prisene etter 1960 har steget til astronomiske høyder».[8]
Familie[rediger | rediger kilde]
Han var sønn av Ingrid Müller (1897–1959, se Müller (slekt)) og kunstmaleren Axel Revold (1887-1962)[7] Reidar Revold var bror til danser og kunstmaler Sven Revold (1919–1988). Faren giftet seg på ny i 1929 med Irmelin Nansen og slik ble Reidar halvbror til kunstnerne Dagny Hald og Helge Revold (se Heiberg-slekten). Selv var Reidar Revold gift noen år med Engelke Margit Rynning (1921–1991).[9]
Utgivelser[rediger | rediger kilde]
- Henning Gran og Reidar Revold (1945). Kvinneportretter i norsk malerkunst. Aschehoug. 93 s.
- Reidar Revold (1946). Billedhuggerkunsten i Oslo under renessanse og barokk (Magistergrads-avhandling). Universitetet i Oslo.
- Reidar Revold (1947). Fransk kunst i dag. Kunst og kultur særtrykk. 25 s.
- Henning Alsvik, Leif Østby og Reidar Revold (1951–1953). Norsk billedkunst i det nittende og tyvende århundre. 438 s. [Revold skrev Bind 2]
- Reidar Revold (1956). Etruskernes gåte, etruskernes liv og kunst, 28. januar - 2. april 1956. Kunstnernes hus. 100 s.
- Johan Henrik Langaard og Reidar Revold (1958). Edvard Munch som tegner. Oslo. 126 s.
- Reidar Revold (1959). Gullalderens mestere. Norsk kunstreproduksjon. 309 sider s.
- Johan Henrik Langaard og Reidar Revold (1960). Edvard Munch: Aula-dekorasjonene. Norsk kunstreproduksjon. 100 s.
- Johan Henrik Langaard og Reidar Revold (1961). Edvard Munch: Fra år til år. Aschehoug. 92 s.
- Reidar Revold (1961). Oluf Wold-Torne. Gyldendal. 126 s. [Om Oluf Wold-Torne]
- Johan Henrik Langaard og Reidar Revold (1962). Edvard Munch: Malerier og grafikk. Norsk kunstreproduksjon. 22 s.
- Johan Henrik Langaard og Reidar Revold (1963). Edvard Munch: mesterverker i Lunchmuseet. Norsk kunstreproduksjon (Stenersens Forlag). 71 s.
- Johan Henrik Langaard og Reidar Revold (1966). The Munch Museum, the building and it's collections. Kunsten i dag. 62 s.
- Se alle digitale bøker av Revold hos Nasjonalbiblioteket
Oversettelser[rediger | rediger kilde]
- Jaime Sabarté (1946). Picasso. Mittet. 12 s.
- Colette (1956). Lenken [L'entrave]. Gyldendal. 181 s.
- Marcel Brion (1957). Vermeer. Gyldendal.
- René Huyghe (1957). Cézanne. Gyldendal. 85 s.
- Raymond Cogniat (1957). Gauguin. Gyldendal.
- Marcel Brion (1958). Georges Braque. Gyldendal. 93 s.
- Andreas Kornerup og Johan Henrik Wanscher (1963). Fargene i farger. Aschehoug. 29 s.
- Hans Hellmut Kirst (1971). Menig Faust. Aschehoug. 215 s.
- Yasar Kemal (1971). Magre Memed [Ince Memed] (tysk). Aschehoug. 295 s.
- Ralph L. Lowenstein (1972). En tid for krig. Oslo. 157 s.
- Edgar Snow (1972). Rød stjerne over Kina. Pax forlag.
- Alphonse Daudet (1972). Småen [Le petit chose]. De unges forlag. 235 s.
Referanser[rediger | rediger kilde]
- ^ «Første Munch forsvant i 1963». VG. 30.3.1968.
- ^ «Revold har tjent over en million. Jeg har intet å skjule, sier konservator Hougen». VG. 20.4.1968.
- ^ «Ingen vet hva Munchmuseet eier av grafikk». VG. 26.10.1968.
- ^ «Munch-grafikk i kjøkkenskapet». VG. 4.12.1968.
- ^ Knut Haavik (24.10.1970). «Glad nyhet til Engelke Revold». VG.
- ^ «Svensk fangeblad klager til ombudsmannen: Reidar Revold får ikke publisere dikt». VG. 7.10.1969.
- ^ a b «Reidar Revold død». Aftenposten. 19.1.1973.
- ^ Hans Fredrik Dahl (19.9.2004). «Den største tyven». Dagbladet. Arkivert fra originalen 5. mars 2016. «Arkivert kopi». Arkivert fra originalen 5. mars 2016. Besøkt 5. april 2011.
- ^ «Reidar og Engelke's grav». Gravferdsetaten i Oslo.