Andrej Tsjikatilo

Andrej Tsjikatilo Ростовский потрошитель, Убийца из лесополосы
Født		16. okt. 1936 Jablutsjne
Død		14. feb. 1994 (57 år) Novotsjerkassk henrettelse ved skyting, skuddsår
Beskjeftigelse		Seriemorder, militært personell, skolelærer (1970–), serievoldtektsforbryter
Embete		Deputy head teacher (1970–1970)
Utdannet ved		Moskvas statlige universitet for jernbanedrift Statsuniversitetet i Rostov Marxist-leninistisk universitet (–1970)
Parti		Sovjetunionens kommunistiske parti (1960–1984)
Nasjonalitet		Sovjetunionen Russland
Gravlagt		Novotsjerkassk
Dømt for		Mord, seksuelt misbruk av mindreårige, sodomi, voldtekt, tyveri, seksuelt overgrep
Dom		Dødsstraff, fengselsstraff
Andrej Tsjikatilo på Commons

Andrej Romanovic Tsjikatilo (russisk: Андрей Романович Чикатило; ukrainsk: Андрій Романовіч Чікатіло; født 16. oktober 1936 i Jablotsjnoje i Sumy oblast i Ukraina i Sovjetunionen, henrettet ved skyting 14. februar 1994 i Novotsjerkassk i Rostov oblast i Russland) var en sovjetisk seriemorder (også omtalt som massemorder), seksualforbryter og pedofil som gikk under kallenavnet «bukspretteren fra Rostov».

Han ble dømt for mordene på 52 kvinner og barn, hovedsakelig i Rostov oblast i Russiske SFSR mellom 1978 og 1990. Enkelte av ofrene ble myrdet i andre regioner av Russland, Ukraina og Usbekiske SSR.

Biografi

Oppvekst

Andrei Tsjikatilo ble født i landsbyen Jablotsjnoje i det moderne Sumy oblast av den ukrainske SSR. Da Sovjetunionen deltok i andre verdenskrig ble hans far innkalt til Den røde armé. Tsjikatilo skal visstnok ha delt seng med sin mor, Anna, og da han var en kronisk sengevæter gjennom hele barndommen, skal hun ha straffet ham ved fysisk mishandling. Tsjikatilo og moren bodde i lite, ettroms skur. Selv om Tsjikatilos far var kommandert ut i krigen, og tatt til fange av tyskerne, fødte Anna en datter, Tatyana, i 1943. Det er naturlig å tro at med tanke på boforholdene i hjemmet, må Tsjikatilo har vært vitne til morens befruktning.

Krigsårene var svært traumatiske for Tsjikatilo. Under den ukrainske nøden skal diktatoren Stalin ha instruert ukrainske bønder til å overlate hele avlingen til en landsdekkende fordeling. Ukraina ble offer for en usedvanlig kritisk hungersnød, og beretninger om kannibalisme økte drastisk. Tsjikatilos mor fortalte ham at hans bror, Stepan, hadde blitt kidnappet og konsumert av byens innbyggere. Hverken morens påstander eller Stepans eksistens har noen gang blitt bekreftet.

Under krigen ble Tsjikatilo vitne til resultatene av Blitzkrieg, som både skremte og opphisset ham. Tsjikatilos far, som hadde vært fanget av tyskerne, returnerte hjem i 1949. Fremfor å bli belønnet for sin innsats i krigen ble han merket som en forræder fordi han hadde overgitt seg da han ble tatt av tyske soldater. Da Tsjikatilo kom i puberteten, oppdaget han at han led av kronisk impotens, noe som forverret hans sosiale angst og selvforakt. Han fortalte senere i politiavhør, etter å ha blitt pågrepet, at episoder i ungdommen, hvor jenter han innledet forhold til, gjorde narr av hans manglende evne til å prestere seksuelt, var en medvirkende årsak til hans senere kriminelle handlinger.

Tsjikatilo viste seg å være en usedvanlig begavet elev og hans ambisjon var å bli innrullert ved Statsuniversitetet i Moskva hvor han håpet å kunne ta en eksamen i juss. Tsjikatilo greide likevel ikke å bestå eksamenen som tillot ham å ta opp et jusstudium. Etter å ha avtjent obligatorisk militærtjeneste i 1960 flyttet han til Rodionovo-Nesvetajevskij og jobbet som telefontekniker.

I 1963 ble han gift med en kvinne, Fayina, som hans yngre søster hadde introdusert ham for. Paret hadde to barn, en sønn, Yuri og en datter, Ludmila. Tsjikatilo påstod at de ikke hadde noen seksuelle relasjoner og at han ejakulerte på henne for deretter å dytte sæd inn i skjeden hennes med fingrene sine. Datteren deres, Ludmila, ble født i 1965 og deres sønn, Yuri, i 1966. I 1971 fullførte Tsjikatilo et studium i russisk litteratur via et brevkurs og forsøkte seg på en karriere som lærer i Novoshakhtinsk; han ble i midlertidig raskt avskjediget etter flere klager angående overgrep mot barn. Etter dette jobbet han som funksjonær ved en fabrikk.

Første drap

I september 1978 flyttet Tsjikatilo til Sjakhty, en liten kullmineby nær Rostov-na-Donu, hvor han fullførte sitt første dokumenterte mord. Den 22. desember greide han å lokke til seg en ni år gammel jente ved navn Jelena Zakotnova til et eldre hus han hadde kjøpt i hemmelighet, med den intensjon å voldta henne, men han fikk ikke fullbyrdet voldtekten idet han ikke fikk ereksjon. Da jenta gjorde motstand kvalte han henne til døde for deretter å knivstikke kroppen hennes, og han ejakulerte under prosessen med å påføre henne knivstikk. Etter dette var Tsjikatilo bare i stand til å oppnå seksuell opphisselse og orgasme ved å knivstikke og flenge barn og kvinner til døde. Til tross for at enkelte beviser knyttet Tsjikatilo til jentas død ble en ung mann, Alexsandr Kravtsjenko, som hadde vært fengslet for mord og voldtekt tidligere, arrestert. Han tilstod mordet under tortur og ble dømt til 15 år i fengsel som var den maksimale fengselsstraffen i Ukraina på denne tiden, men etter press fra jentas familie ble han omsider henrettet.

Tsjikatilo gjennomførte sitt andre mord i september 1981, da han forsøkte å tvinge seg til sex med en 17 år gammel skoleelev ved navn Laris Tkatsjenko i en skog. Da han ikke greide å oppnå ereksjon ble han frustrert og aggressiv og drepte jenta ved knivstikk og kvelning.

Han gjennomførte ingen flere mord før i juni 1982 da han drepte en tretten år gammel jente som han bortførte idet hun var på vei hjem fra et kjøpesenter, men innen desember det samme året hadde han utført ytterligere sju mord. Han etablerte en rutine ved å oppsøke barn og unge, hjemløse eller omstreifende kvinner, hovedsakelig ved bussholdeplasser eller jernbanestasjoner, for deretter å lokke dem inn i skogholt eller andre bortgjemte steder og myrde dem. Han utførte mordene hovedsakelig ved å knivstikke, flenge og amputere ofrene med kniv, men enkelte av ofrene ble i tillegg kvalt eller slått i hjel.

Tsjikatilo voksne, kvinnelige, ofre var som regel prostituerte eller hjemløse kvinner som han lokket til bortgjemte steder med løfte om alkohol eller penger. Han ville deretter forsøke å utføre samleie med dem, men var ikke i stand til å oppnå ereksjon, noe som utløste voldsomme raserianfall, ikke minst hvis kvinnen kommenterte eller latterliggjorde det. Han greide aldri å oppnå orgasme med mindre han knivstakk og drepte kvinnene. Hans barneofre var derimot av begge kjønn, Tsjikatilo lokket dem til avsidesliggende steder med løfter om leker eller godteri. Disse ofrene pleide han å overvelde så fort de var alene, binde hendene deres bakpå ryggen med et tau, for deretter å drepe dem.

Etterforskning

Han gjennomførte ingen flere drap før juni 1983, ett år senere, men i løpet av tre måneder hadde han drept ytterligere fem mennesker. Antallet lik og overensstemmelsen mellom de ulike likene, spesielt formen på knivsårene, tvang de sovjetiske myndighetene til å innrømme at det dreide seg om en seriemorder. Den 6. september 1983 kom en formell erklæring fra den sovjetiske statsadvokaten at det nå var dokumentert at seks av mordene måtte være utført av samme person.

En russisk politigruppe, ledet av Major Mikhail Fetisov, ble sendt til Rostov for en direkte etterforskning. Fetisov markerte etterforskningen rundt Sjakhty og anviste en spesialist innen juridisk analyse, Viktor Burakov, til å lede etterforskningen. Fordi mordene var så usedvanlig bestialske og morbide, anslo etterforskerne at det mest sannsynlig dreide seg om en gjerningsperson med synlige mentale lidelser og sære seksuelle preferanser, noe som førte til at politiet sentraliserte etterforskningen rundt psykisk syke innbyggere, tilbakestående, homofile, samt kjente pedofile og seksualforbrytere, og jobbet seg sakte gjennom alt som var å vite om dem og hvordan de skulle eliminere dem fra forbrytelsene.

Et stort antall unge menn tilstod drapene, men det dreide seg om mer eller mindre tilbakestående menn som innrømte gjerningene først etter lange og brutale avhør. En umyndig homoseksuell mistenkt begikk selvmord mens han satt varetektsfengslet, noe som først fikk mye oppmerksomhet fra etterforskerne som mente dette kunne vurderes som en form for tilståelse eller bevis, men da politiet fikk tak i flere tilståelser og da også flere lik ble oppdaget som omsider også ble bekreftet at var utført av den samme morderen de lette etter, ble de mistenkte som tidligere hadde tilstått frikjent. Tsjikatilo drepte en 19 år gammel prostituert i oktober 1983, og i desember det samme året en 14 år gammel elev ved navn Sergej Markov.

Drapsbølge

Mellom januar og september 1984 utførte Tsjikatilo ytterligere femten mord hvorav det tredje mordet ga etterforskerne deres første, klare spor. Den 24. mars hadde Chikatilo lokket til seg en ti år gammel gutt ved navn Dmitrij Ptasjnikov på vei hjem fra en butikk i Novosjakhtinsk. Flere øyevitner kunne bekrefte at de hadde sett den unge gutten slå følge med Tsjikatilo og etterforskerne samlet inn mange ulike vitneerklæringer som viste seg å matche, og politiet begynte endelig å få satt sammen en viss profil av den mistenkte. Liket av Ptashnikov ble funnet tre dager senere og politiet fant et fotavtrykk som tilhørte morderen, i tillegg til sæd og spytt på ofrets klær.

Innen september det samme året hadde Tsjikatilo utført tolv ytterligere drap.

Arrestasjon og løslatelse

Den 13. september 1984, nøyaktig en uke etter hans femtende drap det året, ble Tsjikatilo observert av en etterforsker i sivil idet han forsøkte å lokke med seg en ung kvinne fra en bussholdeplass, like etterpå ble han arrestert og varetektsfengslet. En ransaking av eiendelene hans avslørte en kniv og et tau. I tillegg kom det frem at han var under etterforskning for mindre tyverier hos sin tidligere arbeidsgiver, noe som ga etterforskerne tillatelse til å utvide varetektsfengslingen.

Tsjikatilos tvilsomme bakgrunn ble nå avslørt, og til tross for sæden som var å finne på Dmitrij Ptasjnikovs klær hadde ikke de sovjetiske etterforskerne kunnskap nok til å bruke dette som bevis. Deres motvilje til å ta imot lærdom og hjelp fra den kapitalistiske, vestlige verden resulterte i etterforskerens manglende kunnskap om at blodtype og spermtype ikke trenger å samsvare fra samme person. Myndighetene hadde ikke beviser nok til å kunne dømme ham for mordene. Han ble funnet skyldig på enkelte tiltalepunkter og ble dømt til ett år i fengsel. Han ble løslatt den 12. desember 1984 etter å ha tilbrakt bare tre måneder i fengsel

Flere drap og etterforskning

Etter løslatelsen fant Tsjikatilo seg en jobb i Novotsjerkassk og holdt deretter en lav profil for en lengre periode. Han utførte ingen drap før i august 1985, et helt år etter forrige drap, og ofrene hans var to unge kvinner som ble myrdet uavhengig av hverandre, men med bare en ukes mellomrom. Politiet gjenopptok etterforskningen i slutten av 1985 da Issa Kostojev overtok ledelsen for etterforskningen. Alle kjente gjerningsmenn som hadde blitt dømt for mord tidligere og sonet i Rostov eller områdene rundt, ble nøye undersøkt og politiet iverksatte nok en prosess med å avhøre kjente seksualforbrytere. I desember 1985 organiserte politiet og frivillige en patrulje som skulle overvåke bussholdeplasser og jernbanestasjoner i Rostov og områdene rundt. Politiet gikk også til det skritt å oppsøke en psykiater, Alexandr Bukhanovskij, til å ta del i etterforskningen. Dette var første gangen en psykiater hadde blitt ansatt i etterforskningen av en seriemorder i Sovjetunionen. Bukhanovskij fremstilte en 65 sider lang psykologisk profil av den ukjente seriemorderen som ble overrakt til etterforskerne. I profilen ble seriemorderen beskrevet som en mann i alderen 45 til 50 år, med normal intelligens, som antagelig var gift og som var en sadist i den betydning at han bare kunne oppnå seksuell opphisselse ved å se at ofrene hans led. Bukhanovskij trakk også en konklusjon om at seriemorderen måtte ha en nokså standard, rutinemessig jobb fordi de fleste av mordene hadde skjedd i helgene og at de mordene som var utført på hverdager var gjennomført på tidspunkter som ikke ville komme i veien for morderen hvis han hadde en fast, standard stilling fra morgen til ettermiddag. Det ble også konkludert at morderen antagelig kom til jobben med offentlig transport, som for eksempel buss eller tog, noe som kunne forklare antallet drap utført i nærheten av holdeplasser eller stasjoner og at morderen var bundet til en rutinemessig hverdag. Tsjikatilo holdt øye med etterforskningen svært nøye og han greide å undertrykke behovene sine i nærmere to år. Det er dokumentert at han ikke utførte ett eneste drap gjennom hele 1986 og anslått at han ikke myrdet igjen før i mai 1987 da han reiste til Revada i Ukraina i jobbsammenheng, hvor han myrdet en ung gutt. Han utførte nok et drap i Zaporizjzja i juli, og i Leningrad i september.

I 1988 begynte Tsjikatilo igjen å drepe på regelmessig basis, men holdt seg generelt langt vekk fra Rostov og næromliggende områder. Han myrdet en uidentifisert kvinne i Krasnyj Sulin i april og to unge gutter i mai og juli. I 1989 gjenopptok han myrdingen i Rostov da den intense etterforskningen i dette området var avsluttet og utførte fem nye drap mellom mars og august. Deretter var det en lengre pause før Tsjikatilo gjenopptok myrdingen og han tok livet av seks gutter og to kvinner mellom januar og november 1990.

Den nye oppdagelsen av flere titalls lik utløste et massivt etterforskningsprosjekt, og en del av prosjektet involverte et gigantisk nettverk av patruljer som til enhver tid oppholdte seg ved jernbanestasjoner, bussholdeplasser og andre tilsvarende steder i Rostov og områdene rundt. De største holdeplassene ble patruljert av en uniformert politistyrke, mens mindre holdeplasser og områder ble patruljert av sivile etterforskere. Intensjonen var å avskrekke morderen til å holde seg borte fra de største holdeplassene hvor det befant seg synlig politi, for deretter å tvinge morderen til å oppsøke de mindre og tilsynelatende ubeskyttede holdeplassene. Prosjektet inkluderte i tillegg et stort antall unge kvinner og tenåringsjenter hvor noen var utkledd som prostituerte eller ga fra seg et inntrykk av å være sårbare, på rømmen og/eller ute etter penger eller assistanse. Disse streifet målløst rundt om stasjonene så vel som å reise med buss eller tog langs de rutene hvor likene var funnet.

Den 6. november 1990, drepte og lemlestet Chikatilo en tenåringsjente ved navn Sveta Korostik. Idet han forlot åstedet ble han stoppet av en politibetjent i sivil som patruljerte jernbanestasjonen i nærheten og så Chikatilo komme ut fra skogen. Ifølge politibetjenten så mannen svært mistenkelig ut. Den eneste grunnen til at noen skulle gå inn i skogen på den tiden av året var for å plukke villsopp, en vanlig del av russisk kosthold. Men Tsjikatilo var ikke kledd for denne aktiviteten da han bar et svært formelt antrekk og han bar en sportsbag i nylon som ikke var passende for å bære sopp i. Klærne hans var innsmurt med blod og han hadde flekker av blod på kinnet og øret. Politibetjenten stoppet Tsjikatilo og sjekket papirene hans. Da betjenten ikke hadde noen formell grunn til å arrestere Tsjikatilo ble han heller ikke anholdt. Hadde Tsjikatilo bag blitt sjekket ville betjenten funnet de amputerte brystene til Sveta Korostik. Da politibetjenten returnerte til kontoret sitt, arkiverte han en formell rutinerapport som indikerte navnet på den mistenkte han hadde stoppet ved jernbanestasjonen. Kort tid etter sammenstøtet fant politiet to lik 9 meter fra hverandre, nær den samme jernbanestasjonen hvor Tsjikatilo ble observert av politibetjenten i sivil. Dette ble den andre gangen Tsjikatilo ble indirekte knyttet til mordet på et barn; den første gangen i 1978, da et vitne rapporterte å ha observert en mann som matchet beskrivelsene av Tsjikatilo i følge med Jelena Zakotnova, hans første offer, som senere ble funnet myrdet. DaTsjikatilo Chikatilos nåværende og tidligere arbeidsgivere ble sjekket ut, var etterforskerne i stand til plassere hvor Tsjikatilo hadde vært i ulike byer og stader på tider hvor mange ofre som var linket til etterforskningen hadde blitt drept.

Det eksisterte fremdeles ikke nok beviser til å kunne arrestere og dømme ham. Politiet gjennomførte en 24-timers overvåkning hvor Tsjikatilo konstant ble fulgt og filmet av etterforskere i sivil. Den 20. november 1990 forlot Tsjikatilo huset sitt og vandret rundt i byen mens han forsøkte å komme i kontakt med barn han støtte på. Endelig gikk han inn i en liten kafé hvor han kjøpte en flaske øl. Hans oppførsel overfor barna utløste avgjørelsen om at han skulle arresteres så fort han forlot kafeen.

Igjen hadde politiet bare ti dager på seg til å kunne arrestere Tsjikatilo for mordene, da løp fristen for varetektsfengsling ut og de ville bli nødt til å løslate ham. Under arresten greide politiet å frembringe nok et bevis mot Tsjikatilo. Tsjikatilo nest siste offer var en fysisk sterk, seksten år gammel tenåring. På åstedet hadde politiet funnet tegn på en voldsom fysisk kamp mellom offer og morder. En av Tsjikatilos fingre hadde et dypt sår. Medisinske etterforskere konkluderte at det faktisk var et resultat av et menneskebitt. Selv om det senere ble funnet ut at fingeren var brukket og at [neglen hadde blitt bitt fullstendig av hadde ikke Tsjikatilo oppsøkt noen form for medisinsk assistanse.

Politiet planla en strategi for å få Tsjikatilo til å tilstå ved å be lederen for etterforskningen om å fortelle ham at han var en veldig syk mann og at han trengte medisinsk hjelp. Denne strategien ble valgt for å gi Tsjikatilo håp om at han ikke ville bli tiltalt på grunn av sinnssykdom og dermed ville bli villig til å tilstå.

Ni dager gikk uten at han tilstod noen av anklagene og Bukhanovskij ble invitert til å delta i avhørene av Tsjikatilo. Etter en lang samtale tilstod Tsjikatilo endelig til mordene, men fremdeles var ikke tilståelsen nok til å kunne få ham dømt for mord. Etterforskerne måtte fortsett ha endelige beviser.

Endelig arrestasjon og tilståelse

Tsjikatilo sa seg til slutt villig til å forsyne politiet med flere bevis ved å vise frem begravde lik som politiet ennå ikke hadde oppdaget. Dette ga etterforskerne tilstrekkelige beviser til å kunne dømme ham for alle anklagene. Mellom den 30. november og 5. desember tilstod Tsjikatilo 56 drap. Tre av ofrene hans som var begravd ble ikke funnet og dermed heller ikke identifisert. Antallet mord Tsjikatilo etter hvert tilstod sjokkerte politiet. De hadde ikke listet mer enn 36 mord i sin etterforskning, da noen av ofrene ikke hadde blitt satt i sammenheng med de andre på bakgrunn av ulikheter mellom åstedene; andre hadde ikke blitt satt i sammenheng med Tsjikatilo fordi de aldri hadde blitt funnet og ble først oppdaget da Tsjikatilo avslørte hvor de var.

Fengsling

Flere sikkerhetsanstaltninger ble tatt i bruk da Tsjikatilo ble fengslet. Voldelige og spesielt seksuelle og voldelige handlinger overfor barn er svært tabu i de fleste fengsler. Innsatte som er beskyldt for å voldta eller drepe barn er i de fleste fengsler sett på som kasteløse, og får status som «fritt vilt» og blir som regel utsatt for fysisk og seksuell mishandling eller drap av medfanger. At slektninger av enkelte av Tsjikatilos ofre jobbet i det russiske fengselssystemet kompliserte situasjonen betraktelig.

Tsjikatilos celle ble filmet og observert døgnet rundt. Da andre mistenkte som regel oppførte seg bisart foran etterforskerne var Tsjikatilos oppførsel normal; han spiste og sov godt, gjorde gymnastikkøvelser hver morgen og leste bøker og aviser. Han tilbrakte også mye tid på å skrive brev til familien, til media og til statlige organer.

Rettergang og dom

Da Sovjetunionen kollapset i 1991 ble Tsjikatilos rettergang den første, store begivenheten i det postsovjetiske Russland. Rettssaken ble holdt den 14. april 1992. Til tross for sin merkelige og forstyrrede oppførsel i rettssalen ble han erklært i stand til å gjennomføre en rettergang. Under rettssaken ble han holdt inne i et jernbur i midten av rettssalen, dette var for å beskytte ham mot raseriet fra pårørende og publikum. Familiene til ofrene skrek skjellsord og trusler til Tsjikatilo og krevde at han skulle bli løslatt fra jernburet så de kunne henrette ham på sin egen måte. Det var flere tilfeller hvor familiene til ofrene besvimte da ofrenes navn og gjerningene de var blitt utsatt for ble opplest. Tsjikatilo kom med mange latterlige beretninger; han erklærte at han var gravid og at det hadde skjedd enten fordi han var blitt utsatt for radioaktiv stråling eller fordi han hadde ammet. To ganger kledde han av seg nedentil og viste frem kjønnsorganene sine mens han ropte at han ikke var homoseksuell. Han benektet flere av mordene han tidligere hadde tilstått og den siste dagen rettssaken fant sted begynte han å synge og ble fjernet fra rettssalen. Da han endelig ble tilbudt en sjanse til å snakke nektet han å si noen ting. Rettergangen endte i juli og dommen ble utsatt frem til 15. oktober hvor han ble funnet skyldig i 52 av 53 mord og ble dømt til døden for hvert mord. Dommeren, Leonid Akhobzjanov, kom med følgende erklæring: «Når vi tar i betraktning de grusomme og omfattende gjerningene han utførte, ser ikke denne retten noe annet alternativ enn å ilegge den eneste straffen han fortjener. Jeg dømmer ham dermed til døden».

Da dommen ble lest opp brøt tilskuerne, som også bestod av ofrenes familier, ut i applaus. Da Tsjikatilo ble tilbudt en sjanse til å snakke kom han med en rablende, uforståelig tale der han bebreidet regjeringen, enkelte politikere og sin impotens, hvor han tok av seg trusene. Deretter forsvarte han seg ved å skylde på sin traumatiske barndom og den ukrainske hungersnøden han led under på 30-tallet. Han påstod videre at han hadde gjort samfunnet en tjeneste ved å rense det for verdiløse mennesker. Tsjikatilo ble observert si noe uforståelig da politiet førte ham bort fra jernburet.

Den 4. januar 1994 erklærte den russiske presidenten, Boris Jeltsin, at han ikke ville saken å kunne ankes. Den 14. februar ble Tsjikatilo ført til et lydtett rom i Novotsjerkassk fengsel, hvor han ble henrettet med et enkelt pistolskudd bak det høyre øret.

Liste over ofrene

Navnene er skrevet ifølge engelsk transkribering.

Nummer	Navn	Kjønn	Alder	Dato for mordet	Annet
1	Yelena Zakotnova	F	9	Desember 22, 1978	Chikatilos første offer. Oppsøkt av Chikatilo på vei hjem fra en skøytebane.
2	Larisa Tkachenko	F	17	September 3, 1981	Ble oppsøkt av Chikatilo mens hun ventet på skolebussen.
3	Lyubov Biryuk	F	13	Juni 12, 1982	Biryuk ble bortført idet hun var på vei hjem fra et kjøpesenter i byen Donskoi.
4	Lyubov Volobuyeva	F	14	Juli 25, 1982	Drept i en frukthage nær Krasnodar lufthavn.
5	Oleg Pozhidayev	M	9	August 13, 1982	Pozhidayev var Chikatilos første mannlige offer. Liket ble aldri funnet.
6	Olga Kuprina	F	16	August 16, 1982	Myrdet i Kazachi Lagerya.
7	Irina Karabelnikova	F	19	September 8, 1982	Lokket vekk fra Shakhty stasjon av Chikatilo. Liket ble funnet 20. september
8	Sergey Kuzmin	M	15	September 15, 1982	Liket ble funnet nær Shakhty stasjon i januar, 1983.
9	Olga Stalmachenok	F	10	Desember 11, 1982	Olga ble lokket vekk fra bussen hun satt på da hun var på vei hjem fra pianoundervisning i Novoshakhtinsk.
10	Laura Sarkisyan	F	15	Juni 18, 1983	Sarkisyan kom fra Armenia. Liket ble aldri funnet.
11	Irina Dunenkova	F	13	Juli, 1983	Dunenkova ble funnet i Aviator's Park, Rostov 8. august 1983.
12	Lyudmila Kushuba	F	24	Juli 1983	Myrdet i Shakhty
13	Igor Gudkov	M	7	August 9, 1983	Igor var Chikatilos yngste offer. Myrdet i Batajsk.
14	Valentina Chuchulina	F	22	19. september 1983	Chuchulina ble funnet 27. november 1983 i en skog nær Kirpichnaya stasjon.
15	Uidentifisert kvinne	F	18–25	sommer eller høst, 1983	Chikatilo forklarte at han hadde oppsøkt offeret mens han prøvde å finne en “mannlig klient” med en bil.
16	Vera Shevkun	F	19	Oktober 27, 1983	Myrdet den 27. oktober 1983. Liket ble funnet tre dager senere i Shakhty.
17	Sergey Markov	M	14	Desember 27, 1983	Forsvant på vei hjem fra jobben. Liket ble funnet 4. januar 1984.
18	Natalya Shalapinina	F	17	Januar 9, 1984	Shalapinina var nær venninne av Olga Kuprina som Chikatilo myrdet i 1982.
19	Marta Ryabenko	F	45	Februar 21, 1984	Chikatilos eldste offer. Hun ble myrdet i Aviator's Park, Rostov.
20	Dmitriy Ptashnikov	M	10	Mars 24, 1984	Lokket vekk fra en frimerkebutikk da Chikatilo tok kontakt med ham og lot som han også var en frimerkesamler. .
21	Tatyana Petrosyan	F	32	Mai 25, 1984	Hun og hennes datter ble myrdet i Shakhty. Hun hadde kjent Chikatilo siden 1978.
22	Svetlana Petrosyan	F	11	Mai 25, 1984	Svetlana så sin egen mor bli myrdet av Chikatilo før han jaget henne og drepte henne med en hammer.
23	Yelena Bakulina	F	22	Juni, 1984	Bakulinas lik ble funnet 27. august, i Bagasenski, i Rostov.
24	Dmitriy Illarionov	M	13	Juli 10, 1984	Forsvant på vei til legen for å få hentet en kopi av journalen sin som ville gi ham tillatelse til å delta på leirskole.
25	Anna Lemesheva	F	19	Juli 19, 1984	Forsvant mens hun var på vei til tannlegen.
26	Svetlana Tsana	F	20	Juli 1984	Opprinnelig fra Riga. Liket ble funnet 9. september
27	Natalya Golosovskaya	F	16	August 2, 1984	Forsvant mens hun var på vei til Novoshakhtinsk for å besøke søsteren sin.
28	Lyudmila Alekseyeva	F	17	August 7, 1984	En student, myrdet i Don River.
29	Uidentifisert kvinne	F	20–25	August 8–11, 1984	Myrdet i Tasjkent, Uzbek SSR
30	Akmaral Seydaliyeva	F	12	August 13, 1984	En omstreifende fra Alma-Ata, Kasakhstan, drept i Tasjkent.
31	Alexander Chepel	M	11	August 28, 1984	Drept på vei hjem fra en jobb i Tasjkent.
32	Irina Luchinskaya	F	24	September 6, 1984	En innbygger fra Rostov, myrdet av Tsjikatilo i Aviator's Park.
33	Natalya Pokhlistova	F	18	Juli 31, 1985	Myrdet nær Domodedovo lufthavn, Moskva oblast.
34	Irina Gulyayeva	F	18	August 25, 1985	Myrdet i Shakhty.
35	Oleg Makarenkov	M	13	Mai 16, 1987	Myrdet i Sverdlovsk, Tsjikatilo førte politiet til åstedet.
36	Ivan Bilovetskiy	M	12	Juli 29, 1987	Myrdet i Zaporizjzja , Ukrainian SSR.
37	Yuri Tereshonok	M	16	September 15, 1987	Myrdet i Leningrad oblast.
38	Uidentifisert kvinne	F	18–25	April 1–4, 1988	Myrdet nær Krasny Sulin.
39	Alexey Voronko	M	9	Mai 15, 1988	Myrdet i Ilovaisk, Ukraina.
40	Yevgeniy Muratov	M	15	Juli 14, 1988	Første offer drept i Rostov etter 1985. Liket ble funnet 10. april 1989.
41	Tatyana Ryzhova	F	16	Mars 8, 1989	En omstreifende fra Krasny Sulin, hun ble drept i sin datters leilighet.
42	Alexander Dyakonov	M	8	Mai 11, 1989	Drept i Rostov dagen etter sin åtteårsdag.
43	Alexey Moiseyev	M	10	Juni 20, 1989	Myrdet i Vladimir, øst for Moskva.
44	Helena Varga	F	19	August 19, 1989	Varga var en student fra ungarn, hun hadde ett barn.
45	Alexey Khobotov	M	10	August 28, 1989	Forsvant utenfor et teater i Shakhty. Chikatilo førte politiet til åstedet.
46	Andrei Kravchenko	M	11	Januar 14, 1990	Drept i Shakhty. Liket ble funnet 19. februar.
47	Yaroslav Makarov	M	10	Mars 7, 1990	Drept i Rostov botaniske hage.
48	Lyubov Zuyeva	F	31	April 4, 1990	Lokket vekk fra Donlezhkoz stasjon nær Shakhty.
49	Viktor Petrov	M	13	Juli 28, 1990	Drept i Rostov botanisk hage noen få kilometer fra der Makarov ble myrdet.
50	Ivan Fomin	M	11	August 14, 1990	Drept ved Novocherkassk-stranden.
51	Vadim Gromov	M	16	Oktober 16, 1990	En student fra Shakhty. Gromov forsvant fra et tog i Taganrog.
52	Viktor Tishchenko	M	16	Oktober 30, 1990	Myrdet i Shakhty. Tishchenko satte seg til motverge og kjempet hardt. Det var han som bet og brakk Chikatilos finger.
53	Svetlana Korostik	F	22	November 6, 1990	Chikatilos siste offer. Liket ble funnet 13. november.

Tsjikatilo i filmer og bøker

En HBO-film, Citizen X, basert på Robert Cullens bok The Killer Department, ble lagd i 1995 og handler om etterforskningen av drapene. Medvirkende var Jeffrey DeMunn som Tsjikatilo, med Stephen Rea som Viktor Burakov og Donald Sutherland som Mikhail Fetisov. Filmen Evilenko fra 2004 med Malcolm McDowell og Marton Csokas, war basert på Tsjikatilos mord.

Child 44, en roman av Tom Rob Smith, baserer seg på Tsjikatilo-mordene, men hendelsene finner sted i flere tiår tidligere, fra de første årene med Stalin ved makten. "Psychopathy Red", en sang av Slayer, er skrevet om Tsjikatilo.

Bibliografi

• Conradi, Peter. The Red Ripper: Inside the Mind of Russia’s Most Brutal Serial Killer. 1992. ISBN 0440216036
• Cullen, Robert. The Killer Department: The Eight-Year Hunt for the Most Savage Serial Killer of Our Times. Orion Media, 1993. ISBN 1857972104
• Lourie, Richard. Hunting the Devil. The Pursuit, Capture and Confession of the Most Savage Serial Killer in History. 1993. ISBN 0060177179
• Smith, Tom Rob. Child 44. 2008. ISBN 1847371264.
• NTV (1997). Criminal Russia: The trail of Satan. En dokumentar produsert av en Russisk kanal.

Eksterne lenker

• (en) Andrei Chikatilo – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
• (en) Andrej Tsjikatilo på Internet Movie Database
• (en) Andrei Chikatilo profile from Crime and Investigation Network
• (ru) List of Chikatilo's victims with photos
• (en) Son of Andrei Chikatilo tries to follow in dad’s footsteps