Julius von Tarent
| Julius von Tarent | |||
|---|---|---|---|
| orig. | |||
| Tekst | Johann Anton Leisewitz | ||
| Språk | Tysk | ||
| Genre | Skuespill | ||
| Premiere(r) | 19. juni 1776 | ||
| Annen informasjon | |||
Julius von Tarent (som kan oversettes som Julius av Taranto) er en romantisk tragedie av Johann Anton Leisewitz. Den ble utgitt i 1774. Skuespillet med sitt motiv om striden mellom to brødre og kvinnen som elskes av begge er et av Sturm und Drang-epokens mest karakteristiske. Dets sentrale tema er striden mellom de to prinsene Julius og Guido av Tarent for den ikke-adelige Blancas kjærlighet.
Skuespillet var en av Friedrich Schillers favoritter og mye spilt i Tyskland. Som i Klingers Die Zwillinge står en «dynamisk men frustrert handlingens mann», Guido, i motsetning til «en mer fredelig og melankolsk figur», Julius.[1]
Skuespillet var sterkt inspirert av Shakespeare.[2] Ifølge Encyclopædia Britannica var skuespillet en forløper og inspirasjonskilde for Friedrich Schillers Die Räuber (1781).[3]
I 1780 besøkte Leisewitz Goethe i Weimar, byen der også svigerfaren Abel Seyler hadde virket ved Anna Amalias hoff. Trolig med Goethes anbefaling ble Leisewitz i 1786 huslærer for prins Ferdinand av Braunschweig-Lüneburg. Fire år senere ble Leisewitz medlem av regjeringen i Braunschweig. I 1806 døde Leisewitz, 54 år gammel. I testamentet hadde han bestemt at hans litterære verk skulle ødelegges. Fortsatt huskes han for sitt eneste skuespill, Julius von Tarent.
Forfatteren Johann Anton Leisewitz var onkel til Henriette Wegner; Henriette Wegners paviljong i Frognerparken minner om henne.
Roller
[rediger | rediger kilde]- Constantin, fyrsten av Tarent og far til Julius og Guido
- Julius, arveprins av Fyrstedømmt Tarent
- Guido, hans yngre bror
- Erkebiskopen av Tarent, bror til Constantin
- Cäcilia Nigretti, grevinne og niese av Constantin
- Blanca, en vanlig jente og Julius' utkårede
- Greve Aspermonte, venn og fortrolig av Julius
- Abbedisse i kloster
- Doktor
- Mindre figurer
Referanser
[rediger | rediger kilde]- ↑ David Hill, Literature of the Sturm Und Drang, Volum 6, Camden House, 2003, p. 127, ISBN 1571131744
- ↑ Bødtker, K. Emil (1927). Deutsches Lesebuch für die Gymnasien. 3 : Anmerkungen zum deutschen Lesebuch für die Gymnasien Das achtzehnte Jahrhundert. Oslo: Steenske forl. s. 55.
- ↑ Johann Anton Leisewitz, Encyclopædia Britannica
Litteratur
[rediger | rediger kilde]- Walther Kühlhorn: J. A. Leisewitzens Julius von Tarent. Erläuterung und literarhistorische Würdigung. Walluf 1973.
- Dramen des Sturm und Drang. Reclam 1997.
- Stefanie Wenzel: Das Motiv der feindlichen Brüder im Drama des Sturm und Drang. Frankfurt 1993.
- Ines Kolb: Herrscheramt und Affektkontrolle. Johann Anton Leisewitz’ „Julius von Tarent“ im Kontext von Staats- u. Moralphilosophie der Aufklärung. Frankfurt 1983
- Johann Anton Leisewitz: Julius von Tarent und die dramatischen Fragmente. Heilbronn 1889
- John W. Van Cleve: Julius of Taranto by J.A. Leisewitz and The Twins by F.M. Klinger: Two Tragedies of the German Sturm und Drang Theater. With Preface. 2020. ISBN 978-1-4955-0982-7.