Bahai: Forskjell mellom sideversjoner

Slettet innhold Innhold lagt til

På linje

Sideversjonen fra 27. apr. 2017 kl. 10:02

Bahá'í (/bəˈhaɪ/) er en monoteistisk religion etablert av Bahá'u'lláh i Persia i det 19. århundre, som fremhever den åndelige enheten av hele menneskeheten.^[1] Det er mellom fem og syv million bahá'íer i verden i mer enn 200 land og territorier.^[2]

Bahá'í-troen ser på religiøs historie som en utvikling gjennom en rekke guddommelige budbringere, som hver har etablert en religion som passet behovene til tiden og folks fatteevne. Disse sendebudene inkluderer Abraham, Buddha, Jesus, Muhammed og andre, og senest Báb og Bahá'u'lláh. Ifølge bahá'í troen, har hver av disse budbringerne forutsagt de påfølgende budbringerne, og Bahá'u'lláhs liv og lære innfrir derfor endetidslovnadene i tidligere skrifter. Menneskeheten ses på som i en tilstand av kollektiv evolusjon, og behovet i denne tidsalderen er en gradvis etablering av fred, rettferdighet og enhet på global målestokk.^[3]

Ordet «bahá'í» brukes både for troen og for en troende av Bahá'u'lláh. Noen ganger brukes begrepet Bahá'í-troen. Navnet kommer fra det arabiske ordet «bahá», som betyr «herlighet» eller «glans». Begrepet bahaisme har tidligere blitt brukt, men anses ikke lenger som korrekt.^[4]^[5]

Tro

Tre sentrale prinsipper etablerer basisen for Bahá'í lære og doktrine: Guds enhet, religionenes enhet, og menneskehetens enhet.^[2] Fra disse postulatene stammer troen på at Gud periodevis åpenbarer sin vilje gjennom guddommelige budbringere, hvis hensikt er å transformere karakteren til menneskeheten og utvikle, blant de som lystrer, moral og åndelige kvaliteter. Religion sees derfor på som ordnet, i enhet og progressive fra alder til alder.^[6]

Gud

Bahá'í-skriftene beskriver en enkel, personlig, utilnærmelig, allvitende, allestedsnærværende, uforgjengelig og allmektig Gud som har skapt all ting i universet.^[7] Gud og universets eksistens sees på som evigvarende, uten start eller ende.^[8] Til tross for hans direkte utilnærmelighet, er Gud bevist av skapelsen, med en vilje og mening som er uttrykt gjennom budbringere som kalles Manifestasjoner av Gud.^[7]^[9]

Læren stadfester at Gud er for stor for mennesker fullt ut å fatte, eller skape en full og nøyaktig bilde av, av seg selv. Menneskelig forståelse av Gud er derfor oppnådd gjennom åpenbaringer gjennom Hans Manifestasjoner.^[10]^[11] I bahá'í-troen refereres ofte Gud til gjennom titler og egenskaper, for eksempel den All-Mektige eller den All-Elskende, og det er en vesentlig fokus på monoteisme; doktriner som treenigheten samsvarer ikke med Bahá'í-synet på Gud som unik og uten sidestykke.^[12] Bahá'í-læren stadfester at egenskapene som anvendes om Gud brukes til å oversette Guddommelighet til menneskelige begrep og hjelper individer å konsentrere sine egne egenskaper i å tilbe Gud for å utvikle deres potensial på deres åndelige sti.^[10]^[11] Ifølge bahá'í-læren er hensikten til menneskene å lære å kjenne og elske Gud gjennom metoder som bønn, refleksjon og tjeneste til menneskeheten.^[10]

Religion

På grunn av prinsippet om progressiv religiøs åpenbaring, aksepterer bahá'í-troen validiteten av de fleste av verdens religioner hvis grunnleggere og sentrale skikkelser sees på som Manifestasjoner av Gud. Religiøs historie oppfattes som en serie med dispensasjoner, hvor hver manifestasjon bringer en noe bredere og mer avansert åpenbaring, som passer til den tid og sted hvor den uttrykkes.^[8] Enkelte religiøse forordninger, som for eksempel retning av bønn eller kostholdsrestriksjoner, kan oppheves av påfølgende manifestasjoner slik at det kan etableres forordninger som er mer passende til de forhold som råder i den gitte tidsalder og sted. De generelle prinsipper, slik som nestekjærlighet, sees derimot på som universelle og konstante. I bahá'í tro vil denne prosessen med progressive åpenbaringer aldri slutte; derimot sees den som syklisk. Bahá'íer forventer ikke en ny manifestasjon å komme før etter minst tusen år etter Bahá'u'lláhs åpenbaring.^[13]

Læren omtales noen ganger som synkratiske kombinasjoner av tidligere religioners tro.^[14] Bahá'íer mener derimot at deres religion er en distinkt tradisjon med sine egne skrifter, lære, lover og historie.^[8]^[15] Mens religionen originalt ble sett på som en muslimsk sekt, betrakter i dag de fleste religiøse spesialister det som en uavhengig religion, med dens religiøse bakgrunn i sjiaislam som en analogi til den jødiske konteksten hvori kristendommen ble etablert.^[16] Muslimske institusjoner og presteskap, både sunni og sjia, betrakter bahá'íer å være frafallne fra islam, som har resultert i forfølgelse av Bahá'íer.^[17]^[18] Bahá'íer beskriver selv sin tro som en uavhengig verdensreligion, forskjellig fra andre tradisjoner ved dens relative alder og egnetheten i Bahá'u'lláhs lære for den moderne kontekst.^[19] Bahá'u'lláh anses å ha oppfylt de messianske forventningene i tidligere trosretninger.^[20]

Mennesket

Troens skrifter stadfester at mennesker har en «rasjonell sjel» og at dette gir rasen en unik kapasitet til å gjenkjenne Guds stilling og menneskehetens forhold til dens skaper. Hvert menneske er sett på som å ha en ansvar å gjenkjenne Gud gjennom hans budbringere, og å rette seg etter deres lære.^[21] Skriftene stadfester at gjennom anerkjennelse og lydighet, tjeneste til menneskeheten og regelmessig bønn og åndelig utøvelse, kommer sjelen nærmere Gud, det åndelige idealet i troen. Når et menneske dør, vandrer sjelen videre til den neste verden, hvor dens åndelige utvikling i den fysiske verden blir basis for dom og åndelig fremgang i den åndelige verden. Himmelen og helvete sees på som åndelige stader av nærhet og avstand fra Gud som beskriver forhold i denne verden og den neste, og ikke fysiske steder av belønning og straff oppnådd etter døden.^[22]

Bahá'í-skriftene understreker den essensielle likestilling av mennesker og avskaffelse av fordommer. Menneskeheten sees på som én, men ytterst variert; dens mangfold i rase og kultur aksepteres og verdsettes. Doktriner om rasisme, nasjonalisme, kaster, sosial klasse og kjønns-basert hierarki sees på som kunstige hindringer til enhet.^[8]

Lære

Sosiale prinsipper

De følgende sosiale prinsipper er ofte fortegnet som en rask oppsummering av bahá'i-læren. De er avledet fra gjengivelser av taler holdt av `Abdu'l-Bahá under hans reise i Europa og Nord-Amerika i 1912.^[23]^[24] Denne listen er ikke autoritativ og en mangfold av ulike slike lister eksisterer.^[15]^[24]^[25]

Guds enhet
Religionenes enhet
Menneskehetens enhet
Likestilling mellom menn og kvinner
Eliminering av alle former for fordommer
Verdensfred
Harmoni mellom religion og vitenskap
Uavhengig søken etter sannhet
Universell obligatorisk utdanning
Universelt støttespråk
Lydighet til myndigheter og ikke-deltakelse i parts-politikk med mindre henstilling til loven innebærer benektelse av tro.^[26]
Utrydding av ekstrem rikdom og fattigdom

Med spesielt henblikk på etterstrebelsen av verdensfred, foreskrev Bahá'u'lláh en verdensomfattende kollektiv sikkerhetsordning som nødvendig for å etablere varig fred.^[27]

Mystisk lære

Selv om Bahá'í-læren sterkt fokuserer på sosiale og etiske spørsmål, eksisterer det et antall grunnleggende skrifter som har blitt beskrevet som mystiske.^[8] De syv daler betraktes som Bahá'u'lláhs "største mytiske komposisjon". Den ble skreven til en sufi, i stilen til `Attar, en muslimsk poet,^[28] og beskriver stadene på sjelens reise mot Gud. Den ble først oversatt til engelsk i 1906, og ble en av de tidligst tilgjengelige bøker av Bahá'u'lláh i Vesten. I den samme perioden skev han også De skjulte ord, som består av 153 korte passasjer hvori Bahá'u'lláh sier han har tatt den grunnleggende essensen av enkelte åndelige sannheter og skrevet den i kort form.^[29]

Pakten

Bahá'í-læren snakker både om den «Større Pakt»,^[30] som er både universell og endeløs, og den «Mindre Pakt», som er unik for hver religiøs dispensasjon. Den Mindre Pakt sees på som en avtale mellom Guds budbringer og hans følgere og inkluderer sosiale praksis og forlengelsen av autoritet i religionen. I denne tid ser bahá'íer på Bahá'u'lláhs åpenbaring som en bindende, mindre pakt for hans etterfølgere; i bahá'i-skriftene sees det å være fast i pakten som en dyd som skal etterstrebes.^[31] Den Større Pakten sees på som en mer varig avtale mellom Gud og menneskeheten, hvor Manifestasjoner av Gud forventes å komme til menneskeheten omtrent hvert tusende år, i tider av uro og usikkerhet.

Siden enhet er en essensiell lære, følger bahá'íer en administrasjon de anser som gudgitt, og ser derfor på forsøk på å skape splittelse som tiltak som er i motsetning til Bahá'u'lláhs lære. Splittelser har oppstått over autoritetsetterfølgelse, men Bahá'í oppdelinger har lite lykke i å tiltrekke seg en anselig tilhengerskare.^[32] Tilhengere av slike oppdelinger regnes som paktbryter og skyddes, i praksis ekskommunikasjon.^[31]^[33]

Kanonisk tekst

Den kanoniske teksten er skriftene av Báb, Bahá'u'lláh, `Abdu'l-Bahá, Shoghi Effendi og Det universelle rettferdighetens hus, og de verifiserte foredragene av `Abdu'l-Bahá. Skriftene av Báb og Bahá'u'lláh regnes som guddommelige åpenbaringer, mens skriftene og foredragene av `Abdu'l-Bahá og skriftene av Shoghi Effendi som autoritative tolkninger, og skriftene av Det universelle rettferdighetens hus som autoritativ lovgivning og klargjøring. En grad og guddommelige veiledning er antatt for alle disse tekstene.^[34] Noen av Bahá'u'lláhs viktigste skrifter inkluderer Kitáb-i-Aqdas, bokstavelig Den aller helligste bok, som er en lovbok,^[35] og Kitáb-i-Íqán, bokstavelig Visshetens Bok, som har blitt grunnlaget for mye av bahá'í tro,^[36] De syv daler og De fire daler, som er mystiske avhandlinger.^[37]

Historie

Tidslinje
1844	Báb erklærer sitt oppdrag i Shiraz, Iran
1850	Báb henrettes offentlig i Tabriz, Iran
1852	Tusenvis av bábier henrettes
	Bahá'u'lláh fengsles og tvinges i eksil
1863	Bahá'u'lláh annonserer sitt krav på guddommelig åpenbaring
	Han tvinges til å forlate Bagdad for Konstantinopel, deretter Adrianopel
1868	Bahá'u'lláh tvinges til grovere fangenskap i `Akká, Palestina
1892	Bahá'u'lláh dør nær `Akká
	Hans testamente utpeker `Abdu'l-Bahá som hans etterfølger
1908	`Abdu'l-Bahá løslates fra fengsel
1921	`Abdu'l-Bahá dør i Haifa, Palestina
	Hans testamente utpeker Shoghi Effendi som Beskytter
1957	Shoghi Effendi dør i England
1963	Det første Universelle Rettferdighetens Hus velges

Historien om troen følger en sekvens av ledere, som begynner med Bábs erklæring den 23. mai 1844 i Shiraz i dagens Iran, og til sist hviler på en administrativ orden etablert av religionens sentrale skikkelser. Tradisjonen var for det meste isolert innenfor Perserriket og Det ottomanske riket til etter Bahá'u'lláhs død i 1892, da det var troende i tretten land i Asia og Afrika.^[38] Under lederskap av hans sønn, `Abdu'l-Bahá, fikk religionen fotfeste i Europa og Amerika, og ble konsolidert i Iran, der den fortsatt er utsatt for intens forfølgelse.^[39] Etter `Abdu'l-Bahás død i 1921, gikk Bahá'í-samfunnet inn i en ny fase, der lederskapet utviklet seg fra ett enkelt menneske til både valgte organer og utpekte individer.^[40]

Báb

Utdypende artikkel: Báb

Siyyid `Alí-Muhammad fra Shiraz i Iran, erklærte 23. mai 1844 at han var "Báb" (الباب "porten") og Mahdi, sjia-islams tolvte imam.^[39] Hans tilhengere ble deretter kjent som bábier. Etterhvert som Bábs lære spredte seg, følte det muslimske presteskapet seg truet, og tilhengerne hans ble utsatt for økt forfølgelse og tortur.^[8] Konfliktene utviklet seg flere steder til militære beleiringer av sjahens hær. Báb ble selv fengslet og til slutt henrettet i Tabriz i 1850.^[41]

Bahá'í anser Báb som forløperen til bahá'í-troen fordi Bábs skrifter introduserte konseptet om "Han som Gud vil åpenbare", en messiansk skikkelse som ifølge bahá'íer, har vært annonsert i skriftene til flere av verdens store religioner, og hvem Bahá'u'lláh gjorde krav på å være i 1863.^[8] Bábs gravmæle, i Haifa, Israel, er et viktig sted for pilegrimsreiser for bahá'íer. Bábs levninger ble i all hemmelighet bragt fra Iran til Israel, og til slutt begravet i et gravkammer bygd på et sted spesifisert av Bahá'u'lláh.^[42]

Bahá'u'lláh

Utdypende artikkel: Bahá'u'lláh

Mírzá Husayn `Alí Núrí var en av Bábs tidligste etterfølgere, som senere tok tittelen Bahá'u'lláh ("Guds Herlighet"). Han ble arrestert og fengslet for hans tro i 1852. Han har berettet at mens han ble holdt i fangehullet Síyáh-Chál i Teheran, mottok han de første tegn på at han var den som Báb hadde forutsett.^[2]

Kort tid senere ble han utvist fra Teheran til Bagdad, da i Det ottomanske rike;^[2] senere videre til Konstantinopel (dagens Istanbul); og så videre til Adrianopel (dagens Edirne). I 1863, når han ble landsforvist fra Bagdad til Konstantinopel, erklærte Bahá'u'lláh sitt krav om en guddommelige oppdrag til sin familie og følgesvenner. Det utviklet seg spenning mellom ham og Subh-i-Azal, den utpekte lederen av bábiene, som ikke anerkjente Bahá'u'lláhs krav. Gjennom resten av livet fikk Bahá'u'lláh troskapen fra de fleste bábiene, som ble kjent som bahá'íer. Fra 1866 erklærte han sitt oppdrag som Guds budbringer i brev som han skrev til verdens religiøse og verdslige ledere, inkludert pave Pius IX, Napoleon III og Dronning Victoria.

I 1868 ble Bahá'u'lláh landsforvist av Sultan Abdülâziz til det Ottomanske fangekolonien `Akká, i dagens Israel.^[43] Mot slutten av sitt liv ble de strenge og grove forholdene avspent, og han fikk lov til å leve i et hjem nær `Akká, dog fortsatt offisielt som en fange av byen.^[43] Han døde der i 1892. Bahá'íer regner hans gravmæle i Bahjí som Qiblih, hvor de vender seg i bønn hver dag.^[37]

`Abdu'l-Bahá

Utdypende artikkel: `Abdu'l-Bahá

`Abbás Effendi var Bahá'u'lláhs eldste sønn, kjent under tittelen `Abdu'l-Bahá (Bahás Tjener). Hans far skrev et testamente som utpekte `Abdu'l-Bahá som Bahá'í-samfunnets leder, og utpekte ham også som "paktens midtpunkt", "troens hode" og den eneste autoritative tolker of Bahá'u'lláhs skrifter.^[42]^[44] `Abdu'l-Bahá hadde delt sin fars lange eksil og fangenskap, som fortsatte til `Abdu'l-Bahás løslatelse etter den unge tyrkiske revolusjonen i 1908. Etter løslatelsen levde han et liv av reise, taler, undervisning og opprettholdelse av korrespondanse med samfunn av troende og individer, for derigjennom å utdype troens prinsipper.^[2]

Administrasjon

Bahá'u'lláhs Kitáb-i-Aqdas og `Abdu'l-Bahás testamente er grunnleggende dokumenter for Bahá'ís administrative orden. Bahá'u'lláh etablerte et valgt Universelle Rettferdighetens Hus, og `Abdu'l-Bahá establerte den utpekte, arvelige beskytteren og klarla forholdet mellom de to institusjonene.^[42]^[45] `Abdu'l-Bahá utpekte i sitt testamente sitt eldste barnebarn, Shoghi Effendi, som troens første beskytter.^[45]

Gjennom hele sitt liv oversatte Shoghi Effende texter, utviklet globale planer for Bahá'í-samfunnets utbredelse, utviklet Bahá'ís verdenssenter, gjennomførte bindvis med korrespondanse med samfunn og individer omkring i verden, og bygde den administrative strukturen for religion, som forberedte samfunnet for valget av Universelle Rettferdighetens Hus.^[2] Han døde i 1957 under forhold som ikke tillot en etterfølge å bli utpekt.^[46]^[47]

På lokale, regionale og nasjonale nivå velger Bahá'í medlemmer til åndelige råd, bestående av ni personer som er ansvarlig for religions anliggender. Det er også utpekte individer som jobber på ulike nivåer, inkludert lokalt og internasjonalt, som jobber med å utbre læren og beskytte samfunnet. Sistnevnte fungerer ikke som et presteskap, som troen ikke har.^[8]^[48] Universelle Rettferdighetens Hus, som først ble valgt i 1963, forblir etterfølgeren og det suverene ledelsen over troen, og dens ni medlemmer velges hvert femte år av medlemmene av alle nasjonale åndelige råd.^[49] All mannlige bahá'í som er minst 21 år, kan velges til Universelle Rettferdighetens Hus; alle andre posisjoner er åpne for både mannlige og kvinnelige bahá'íer.^[50]

Internasjonale planer

In 1937 lanserte Shoghi Effendi en syvårsplan for bahá'íene i Nord-Amerika, fulgt av en til i 1946.^[51] I 1953 lanserte han den første internasjonale planen, tiårskorstoget. Den inkluderte ekstremt ambisiøse mål for ekspansjon av bahá'í-samfunnet og institusjonene, oversettelse av tekster til mange nye språk, og å sende pionerer til land uten troende.^[52] Han uttalte i brevs form under tiårskorstoget at den ville bli fulgt at andre planer under ledelse av Det universelle rettferdighetens hus, som ble valgt i 1963 i kulminasjonen av korstoget. De lanserte så i 1964 en ni-årsplan, fulgt av ulike planer med varierende lengder og mål, som veiledet det internasjonale bahá'í-samfunnet.^[53]

Hvert år på den 21. april sender Det universelle rettferdighetens hus et Ridván-budskap til verdens bahá'i-samfunn,^[54] som generelt gir en oppdatering på prosessen i forhold til den gjeldende planen, og gir ytterligere veiledning for året som skal komme.^[55] Bahá'íene rund om i verden er i dag bedt om å fokusere på bygge kapasitet gjennom barneklasser, ungdomsgrupper, andaktsmøter og systematiske studier av religionen i studiesirkler.^[56]^[57] Ytterligere fokus ligger på deltakelse i de ledende samfunnsdrøftelsene og sosial handling.^[58]^[59] Perioden fra 2001 til 2021 vil se fire femårsplaner, som vil kulminere i hundreårsmarkeringen av `Abdu'l-Bahás bortgang.^[60]

Bahá’í-troen i Norge

Norges første bahá’í, Johanna Schubarth (1877-1952), flyttet tilbake til Norge i 1927 etter at hun emigrerte til USA i 1917. Hun arbeidet som sykepleier og ble kjent med bahá’´l-troen i 1919, gjennom en pasient når hun jobbet på et sykehus i Urbana, Illinois. I Norge oversatte hun flere bahá’í-bøker til norsk og hun var norges eneste bahá’í i lang tid. Først i 1947 fikk hun selskap av flere bahá’íer i Oslo, der hun bodde. I 1948 ble det Lokale Åndelige Rådet for Bahá’íer i Oslo etablert, der hun ble valgt til formann.

Demografi

Ifølge bahá'í-publiserte dokumenter var det 4.74 millioner bahá'íer i 1986, med en årlig vekst på 4.4%.^[61] Bahá'í kilder siden 1991 estimerer normalt antall bahá'íer i verden til mer enn 5 millioner.^[62] World Christian Encyclopedia estimerte 7.1 million bahá'íer i 218 land i 2000.^[63]

Fra dens opprinnelse i Perserriket og Det ottomanske riket, hadde troen ved det tidlige 20. århundre en rekke konvertitter i Sør- og Sørøst-Asia, Europa og Nord-Amerika. På 1950- og 60-tallet ble det gjennomført en rekke reisende undervisiningsprogrammer som bragte religionen til nærmest all verdens land og terriorier. Innen 1990-tallet ble det igangsatt programmer for stor-skala systematisk konsolidasjon, og i det tidlige 21. århundre økte antall nye troende. Bahá'í er den største religiøste minoriteten i Iran.^[64]

Ifølge The World Almanac and Book of Facts 2004 var det 3.6 millioner bahá'íer i Asia, 1.8 millioner i Afrika og 0.9 million i Latin-Amerika. Det største landet er India, med en estimert 2.2 millioner troende, fulgt av Iran med 350 000 og USA med 150 000. Ingen land har et flertall av bahá'íer, og andelen troende varierer sterkt mellom land.^[65]

Religionen er ifølge The Britannica Book of the Year den nest-mest utbredte av verdens uavhengige religioner i forhold til antall land; den er representert i 247 land og territorier, representer i 2100 etniske-, rase- og stammegrupperinger, har tekster oversatt til over 800 språk og hadde i 2002 syv millioner troende.^[66] I tillegg har Bahá'íene en egen organisasjon i de fleste av verdens land. Iføgte FP Magazine var det verdens nest-raskest voksende religion i prosent (1.7%) i 2007.^[67]

Sosial praksis

Lover

Lovene i bahá'í-troen stammer hovedsakelig fra Kitáb-i-Aqdas, skrevet av Bahá'u'lláh.^[68] Følgende er eksempler på grunnleggende lover og religiøse skikker:

Bønn består både av obligatorisk bønn og generell bønn. Alle bahá'íer som er minst 15 år må individuelt si en obligatorisk bønn hver dag, med faste ord og former. I tillegg oppfordres de troende til å be generelle bønner, meditere og studere hellige tekster. Det er ingen fast form for tilbedelse og meditasjon, selv om generelle bønner skrevet at de sentrale skikkelsene og samlet i bønnebøker holdes høyt. Høytlesning av bønner fra bønnebøker er typisk ved samlinger av bahá'íer.
Baktalelse og sladder er forbudt.
Voksne bahá'í med god helse bør følge en nittendagers soloppgang-til-solnedgang-faste hvert år fra 2. til 20. mars.
Bahá'íer har ikke lov å drikke alkohol eller bruke narkotiske stoffer, med mindre de er foreskrevet av en lege.
Samleie er kun tillatt mellom ektemann og kone, og dermed er førekteskapelig og homofilt samliv forbudt.^[69]
Pengespill er forbudt.
Fanatisme er forbudt.
Fastholdelse av ritualer er fordømt, med unntak av obligatorisk bønn.
Avholdenhet fra partipolitikk

Mens noen av lovene i Kitáb-i-Aqdas er anvendelig for denne tiden og kan til en grad være håndhevet av de administrative institusjonene,^[70] har Bahá'u'lláh foreskrevet en progressiv anvendelsen av andre lover based på eksistensen av et samfunn som er hovedsakenlig bahá'í. Lovene er, når de ikke er i direkte konflikt med de sivile lovene i hjemlandet, bindene for alle bahá'íer,^[70] og overholdelse av personlige lover, som bønn og faste, er utelukkende ansvaret til den enkelte.^[68]^[71]

Ekteskap

Formålet med ekteskap innen bahá'í-troen er primært å fremme åndelig harmoni, samhørighet og enhet mellom en mann og en kvinne, og danne et stabilt og kjærlig miljø for oppforstring av barn.^[72] Bahá'í-skriftene om ekteskap kaller den et "festning for velvære og salighet" og gjør ekteskap og familien til menneskesamfunnets fundament.^[72] Bahá'u'lláh priser ekteskapet høyt, advarer imot skilsmisse og homoseksualitet, og krever kyskhet untenfor ekteskapet; han lærer at ektefeller burde streve mot å forbedre hverandres åndelige liv.^[73] Ekteskap mellom personer av forskjellig rase prises høyt i skriftene.^[72]

Bahá'íer som ønsker å gifte seg bes om å tilegne seg inngående forståelse av den andres karakter før de bestemmer seg for ekteskapsinngåelse.^[72] Foreldre bør ikke velge partnere for sine barn, men etter at to individer har bestemt seg for ekteskapsinngåelse, må de motta tillatelse fra alle levende biologiske foreldre, selv om én ikke skulle være bahá'í. Ekteskapsseremonien er enkel: det eneste obligatoriske delen av bryllupet er å lese et løfte forordnet av Bahá'u'lláh som både bruden og brudgommen leser i nærvær av to vitner.^[72] Ekteskapsløften er "Sannelig, vi vil alle holde fast ved Guds vilje."^[72]

Arbeid

Klostervesen er forbudt, og bahá'í forsøker å basere sitt åndelig liv i ordinær dagligliv. Utførelse av nyttig arbeid, for eksempel, er ikke bare krevd, men regnes som en form for tilbedelse.^[8] Bahá'u'lláh forbød tigging og askese.^[74] Viktigheten av selv-utøvelse og tjeneste til menneskeheten i ens eget åndelige liv er videre fremhevet i Bahá'u'lláhs skrifter, hvor han stadfester at arbeid gjort i en ånd av tjeneste til menneskeheten nyter en rang lik bønn og tilbedelse i Guds øyne.^[8]

Tilbedelsessteder

Utdypende artikkel: Tilbedelsens Hus

De fleste bahá'í-møter skjer i private hjem, lokale bahá'í-sentre og leide lokaler. Det er på verdensbasis syv tilbedelseshus med en åttende under bygging i Chile.^[75] Skriftene viser til en institusjon som kalles Mashriqu'l-Adhkár ("demringsplassen for Guds pris"), som vil være sentre for et kompleks med institusjoner som vil inkludere sykehus, utdanningsinstitusjoner og så videre.^[76] Den første Mashriqu'l-Adhkár, i Aşgabat i Turkmenistan, har vært den mest komplette tilbedelsens hus.^[77]

Kalender

Utdypende artikkel: Bahá'í-kalenderen

Bahá'í-kalenderen er basert på kalenderen etablert av Báb. Året er delt inn i 19 måneder, hver på 19 dager. I tillegg er fire (ved skuddår fem) dager lagt inn slik at bahá'í-året varer like lenge som solåret. Ukene har en varighet på syv dager.^[2] Månedene i bahá'í-kalenderen har fått navn etter Guds egenskaper, eksempelvis Bahá (Herlighet), ‘Ilm (Kunnskap) og Jamál (Skjønnhet).^[78] Ukene har en varighet på syv dager, og har, slik som månedene, fått navn etter Guds egenskaper.

Bahá'í-samfunn samles på begynnelsen av hver måned på en 19-dagsfest for tilbedelse, rådslagning og sosialisering.^[8] Bahá'í nyttår, som markerer avslutningen av fastemåneden, sammenfaller med persisk nyttår (Naw Rúz) på vårjevndøgn, 21. mars. Bahá'í-troen har 11 helligdager, hvorav ni er dager da bahá'íer skal ta fri fra arbeid eller skole. Disse dagene er viktige årsdager i religionens historie.^[78]

Symboler

Symboler i religionen avledes av det arabiske ordet Bahá’ (بهاء "herlighet"), med den numberiske verdien ni, som er årsaken til det vanlige symbolet med den nitaggete stjernen.^[79] Ringsteinsymbolet og en kalligrafi av Det Største Navn brukes også ofte. Det førstnevte er to femtaggete stjerner nøstet med en stilisert Bahá’ hvis form er ment å minne om de tre enheter,^[80] mens den andre er en kalligrafisk gjengivelse av frasen Yá Bahá'u'l-Abhá (يا بهاء الأبهى "O Herlige av Det Herligste!") Den femtaggete stjernen symboliserer bahá'í-troen.^[81]^[82] Innen troen er stjernen kjent som Haykal ("Tempel") og den ble initiert og etablert av Báb. Både han og Bahá'u'lláh skreve flere verk i form av et pentagram.^[83]

Sosioøkonomisk utvikling

Siden unnfangelsen har troen deltatt i sosioøkonomisk utvikling, først gjennom økt frihet for kvinner,^[84] ubredelsen av kvinnelig utdanning som en prioritet,^[85] som ble gjennomført gjennom etableringen av skoler, kooperativer og klinikker.^[84]

Religionen trådte inn i en ny fase av aktiviteter når et brev fra Det universelle rettferdighetens hus datert 20. oktober 1983 anmodet bahá'íer om å finne måter, i tråd med troens læresetninger, hvorigjennom de kunne delta i den sosiale og økonomisk utvikling av samfunnet der de bodde. I 1979 var det 129 offisielt anerkjente sosioøkonomiske prosjekter; i 1987 hadde tallet økt til 1482.^[86]

Bahá'u'lláh skrev om behoved for en verdensregjering i denne tidsalderen av mennesketens kollektive liv. På grunn av dette ettertrykk, har det internasjonale bahá'í-samfunnet valgt å støtte tiltak som forbedrer internasjonale relasjoner gjennom orgaisasjoner som Folkeforbundet og De forente nasjoner, med noen reservasjoner om den nåværende struktur og FNs konstitusjon.^[87] Bahá'í International Community er et byrå under kontroll av Det universelle rettferdighetens hus i Haifa, og har rådgivende status i flere FN-organisasjoner.^[88]^[89]

Forfølgelse

Bahá'íer fortsetter å bli forfulgt i muslimske land, ettersom muslimske ledere ikke anerkjenner bahá'í som en uavhengig religion, men i stedet som frafall fra islam. Det mest omfattende forfølgelsen har skjedd i Iran, hvor over 200 bahá'íer har blitt henrettet mellom 1978 og 1998,^[64] og i Egypt. Rettighetene til bahá'íer har blitt begrenset i større eller mindre grad i flere andre land, inkludert Afghanistan,^[90] Indonesia,^[91]^[92] Irak,^[93] Marokko^[94] og flere afrikanske land sør for Sahara.^[95]

Marginaliseringen av de iranske bahá'íene har røtter i historiske forsøk av sjia-presteskapet å forfølge en religiøs minoritet. Når bahá'íene begynte å få en stor tilhengerskare, håpet presteskapet å stoppe bevegelsen ved å si at dens etterfølgere var fiender av Gud. Disse direktivene førte to mobbangrep og offentlige henrettelser.^[39] Ved ett tilfelle i Yazd i 1903 ble mer enn hundre bahá'íer drept.^[96] Bahá'í-skoler ble stengt på 1930- og 40-tallet, bahá'í ekteskap ble ikke anerkjent og skrifter ble sensurert.^[97]

Under Mohammad Reza Pahlavis style, på grunn av økende nasjonalisme og økonomiske vanskeligheter i Iran, ga sjahen kontrollen over visse religiøse anliggender til landets presteskap. Dette resulterte i en forfølgelseskampanje mot bahá'íene.^[98] En godkjent og koordinert anti-bahá'í-kampansje men henbikk å skape offentlig lidenskap mot bahá'íene started i 1955 med spredning av anti-bahá'í-propaganda på nasjonal radio og i offentlige aviser. På slutten av 1970-tallet mistet sjahens regime legimited basert på kritikk om at han var pro-vestlig, og revolusjonær propaganda påsto at noen av hans rådgivere var bahá'íer.^[99] Bahá'íer ble fremstilt som en økonomisk trussel, støttespillere for Israel og vesten, og sosial motvilje mot bahá'íene økte.^[100]

Siden den iranske revolusjon i 1979 har iranske bahá'íer regelmessig hatt sine hjem ransaket og blitt bannlyst fra å studere på universiteter eller inneha offentlige jobber, og hundrevis har blitt fenglet for sin religiøse tro.^[64] Bahá'í gravsteder har blitt skjendet, eiendommer indratt og enkelte ganger ødelagt, inkludert huset til Mírzá Buzurg, Bahá'u'lláhs far.^[39] Bábs Hus i Shiraz, en av tre steder hvortil bahá'íer har pilegrimsreier, har blitt ødelagt to ganger.^[39]^[101]^[102]

Iranske myndigheter påstår at bahá'í-troen ikke er en religion, men en politisk organisasjon, og dermed nekter å anerkjenne dem som et religiøst minoritet.^[103] Imidlertid har regjeringen aldri fremlagt overbevisende bevis for dette.^[104] Også regjeringens uttalelse om at bahá'íer som avsverger sin tro vil få tilbake sine rettigheter, attesterer til at bahá'íer forfølges utelukkende for sin tro.^[105] Den iranske regjeringen anklager også bahá'í-troen for å være assosiert med zionisme, da verdenssenterert ligger i Israel.^[106] Dette er ikke basert på noe historisk faktagrunnlag,^[107]^[108]^[109] og brukes til å gjøre bahá'íer til syndebukker.^[110] Det var den iranske sjahen som landsforviste Bahá'u'lláh til `Akká, da i Syria og som først nesten hundre år senere ble en del av Israel.^[111]

Bahá'í-institusjoner og samfunnsaktiviteter har vært ulovlig under egyptisk lov siden 1960.^[112]^[113] Alle bahá'í-eiendommer, inkludert sentre, bibliotek og gravlunder, har blitt konfiskert av regjeringer og fatwaer har blitt utstedt som anklager bahá'íene for apostasi.^[112] Fra 1990-tallet har regjeringen krevd at all offentlig legitimasjon stadfester at personen er enten muslim, kristen eller jøde, de eneste anerkjente religionen i landet. Bahá'íer har slik ikke hatt tilgang til offentlige dokumenter som fødselsattester, ekteskapsatester og pass, med videre, med mindre de lyver om sin religion, som bryter med troens lære. Dette medfører videre at de blant annet ikke har rett til utdanning, helsetjenester eller kan forlate landet.^[114]

Bernhard Lewis har uttrykt at muslimske lekfolk og islamske myndigheter har hatt problemer med å akkomandere post-islamske moneteistiske religioner, siden troende av slike religioner ikke kan avskrives som enten hedninger, slik som polyteister og animalister, eller som utdaterte forløpere som kristne eller jøder. Eksistensen av slike religioner utfordrer også den islamske doktrinen om finaliteten av Muhammeds åpenbaring.^[115]

Referanser

Bibliografi

`Abdu'l-Bahácompiled by the Research Department of the Universal House of Justice ; translated by a committee at the Baháʼí World Centre and by Marzieh Gail. (1978). Selections From the Writings of `Abdu'l-Bahá. Wilmette, Illinois, US: Bahá'í Publishing Trust. ISBN 0-85398-084-5.
`Abdu'l-Bahá (1891). A Traveller's Narrative: Written to illustrate the episode of the Bab. Cambridge University Press.
`Abdu'l-Bahá (1992). The Will And Testament of ‘Abdu’l-Bahá. Mona Vale, NSW, Australia: Bahá'í Publications Australia. ISBN 0-909991-47-2. Sjekk datoverdier i |year= / |date= mismatch (hjelp)
Britannicaeditors, Daphne Daume, Louise Watson. (1992). Britannica Book of the Year. ChicagoChicago: Encyclopaedia Britannica. ISBN 0-85229-486-7.
Cole, Juan (1982). The Concept of Manifestation in the Bahá'í Writings. Bahá'í Studies. monograph 9. s. 1–38.
Effendi, Shoghi (1979). God Passes By. Wilmette, Illinois, US: Bahá'í Publishing Trust. ISBN 0-87743-020-9. Sjekk datoverdier i |year= / |date= mismatch (hjelp)
Esslemont, John (1980). Bahá'u'lláh and the New Era (5th utg.). Wilmette, Illinois, US: Bahá'í Publishing Trust. ISBN 0-87743-160-4. Sjekk datoverdier i |year= / |date= mismatch (hjelp)
Foltz, Richard (2004). Spirituality in the Land of the Noble: How Iran Shaped the World's Religions. Oxford: Oneworld publications. ISBN 1-85168-336-4.
Hatcher, John S. (2005). Unveiling the Hurí of Love. Journal of Bahá'í Studies. 15. s. 1–38.
Hatcher, W.S.; Martin, J.D. (1998). The Bahá'í Faith: The Emerging Global Religion. New York, NY: Harper & Row. ISBN 0-06-065441-4.
Heggie, James (1986). Bahá'í References to Judaism, Christianity and Islam. Oxford, UK: George Ronald. ISBN 0-85398-242-2.
Houghton (2004). The American Heritage Dictionary of the English Language (4th utg.). Houghton Mifflin Company. ISBN 0395711460.
Lewis, Bernard (1984). The Jews of Islam. Princeton: Princeton University Press. ISBN 0-691-00807-8.
Hutter, Manfred (2005). Encyclopedia of Religion. 2 (2nd utg.). Detroit: Macmillan Reference US. s. 737–740. ISBN 0-02-865733-0.
McMullen, Michael D. (2000). The Baha'i: The Religious Construction of a Global Identity. Atlanta, Georgia: Rutgers University Press. ISBN 0-8135-2836-4.
Momen, Moojan (2007). New Lion Handbook: The World's Religions (3rd utg.). Oxford, UK: Lion Hudson Plc. ISBN 0-7459-5266-6.
Momen, Moojan (1994). Buddhism and the Bahá'í Faith. Oxford, UK: George Ronald. ISBN 0-85398-384-4.
Momen, Moojan (1990). Hinduism and the Bahá'í Faith. Oxford, UK: George Ronald. ISBN 0-85398-299-6.
Momen, Moojan (2000). Islam and the Bahá'í Faith, An Introduction to the Bahá'í Faith for Muslims. Oxford, UK: George Ronald. ISBN 0-85398-446-8.
Motlagh, Hudishar (1992). I Shall Come Again. Global Perspective. ISBN 0-937661-01-5.
Schaefer, Udo (2000). Making the Crooked Straight: A Contribution to Bahá'í Apologetics. Oxford, UK: George Ronald. ISBN 0-85398-443-3. OL 15505567W.
Smith, Peter (2008). An Introduction to the Baha'i Faith. Cambridge: Cambridge University Press. ISBN 0-521-86251-5.
Smith, P. (2000). A Concise Encyclopedia of the Bahá'í Faith. Oxford, UK: Oneworld Publications. ISBN 1-85168-184-1.
Stockman, Robert H. (2006). «The Baha'is of the United States». I Ashcraft, W. Michael. Introduction to New and Alternative Religions in America: Asian Traditions. 4. Westport, Conn.: Greenwood Press. ISBN 0-275-98712-4.
Townshend, George (1966). Christ and Bahá’u’lláh. Oxford, UK: George Ronald. ISBN 0-85398-005-5.
Universal House of Justice (2001). Century of Light. Wilmette, Illinois, US: Bahá'í Publishing Trust. ISBN 0-87743-294-5.

Noter

^ Houghton 2004
^ ^a ^b ^c ^d ^e ^f ^g Hutter 2005, s. 737–40
^ Smith 2008, s. 107–9
^ Hatcher & Martin 1998, s. xiii
^ Centre for Faith and the Media. A Journalist's Guide to the Baha'i Faith (PDF). Calgary, Alberta: Centre for Faith and the Media. s. 3. Arkivert fra originalen (PDF) 9. mai 2008.
^ Smith 2008, s. 108–109
^ ^a ^b Smith 2008, s. 106–107
^ ^a ^b ^c ^d ^e ^f ^g ^h ⁱ ^j ^k Britannica 1992
^ Smith 2008, s. 111–112
^ ^a ^b ^c Hatcher 2005, s. 1–38
^ ^a ^b Cole 1982, s. 1–38
^ Stockman, Robert. «Jesus Christ in the Baha'i Writings». Baha'i Studies Review. 2 (11).
^ McMullen 2000, s. 7 harvnb error: multiple targets (3×): CITEREFMcMullen2000 (help)
^ Stockman, Robert (1997). «The Baha'i Faith and Syncretism». A Resource Guide for the Scholarly Study of the Bahá'í Faith.
^ ^a ^b «Bahais». Encyclopaedia of Islam Online.
^ Van der Vyer, J.D. (1996). Religious human rights in global perspective: religious perspectives. s. 449. ISBN 9041101764.
^ Boyle, Kevin; Sheen, Juliet (1997). Freedom of religion and belief: a world report. Routledge. s. 29. ISBN 0415159784.
^ Afshari, Reza (2001). Human rights in Iran: the abuse of cultural relativism. University of Pennsylvania Press. s. 119-120. ISBN 081223605X.
^ Lundberg, Zaid (1996–2005). «The Concept of Progressive Revelation». Baha'i Apocalypticism: The Concept of Progressive Revelation. Department of History of Religion at the Faculty of Theology, Lund University. Besøkt 1. mai 2007.
^ Buck, Christopher (2004). «The eschatology of Globalization: The multiple-messiahship of Bahā'u'llāh revisited». I Sharon, Moshe. Studies in Modern Religions, Religious Movements and the Bābī-Bahā'ī Faiths (PDF). Boston: Brill. s. 143–178. ISBN 90-04-13904-4. Arkivert fra originalen (PDF) 27. april 2011.
^ McMullen, Michael D. (2000). The Baha'i: The Religious Construction of a Global Identity. Atlanta, Georgia: Rutgers University Press. s. 57–58. ISBN 0-8135-2836-4.
^ Masumian, Farnaz (1995). Life After Death: A study of the afterlife in world religions. Oxford: Oneworld Publications. ISBN 1-85168-074-8.
^ Smith 2008, s. 52–53
^ ^a ^b «Principles of the Bahá'í Faith». bahai.com. 26. mars 2006. Besøkt 14. juni 2006.
^ Cole, Juan (1989). «Bahai Faith». Encyclopædia Iranica.
^ Se for eksempel: Political Non-involvement and Obedience to Government – A compilation of some of the Messages of the Guardian and the Universal House of Justice (compiled by Dr. Peter J. Khan)
^ Smith, Peter (2000). «peace». A concise encyclopedia of the Bahá'í Faith. Oxford: Oneworld Publications. s. 266–267. ISBN 1-85168-184-1.
^ Smith, Peter (2000). «Seven Valleys». A concise encyclopedia of the Bahá'í Faith. Oxford: Oneworld Publications. s. 311. ISBN 1-85168-184-1.
^ Smith, Peter (2000). «Hidden Words». A concise encyclopedia of the Bahá'í Faith. Oxford: Oneworld Publications. s. 181. ISBN 1-85168-184-1.
^ Taherzadeh, Adib (1972). The Covenant of Bahá'u'lláh. Oxford, UK: George Ronald. ISBN 0-85398-344-5.
^ ^a ^b Momen, Moojan. «Covenant, The, and Covenant-breaker». Besøkt 14. juni 2006.
^ MacEoin, Denis (1989). «Bahai Faith». Encyclopædia Iranica. s. 448. Arkivert fra originalen 17. mars 2008.
^ Smith 2008, s. 173
^ Smith, Peter (2000). «canonical texts». A concise encyclopedia of the Bahá'í Faith. Oxford: Oneworld Publications. s. 100–101. ISBN 1-85168-184-1.
^ Hatcher & Martin 1998, s. 46
^ Hatcher & Martin 1998, s. 137
^ ^a ^b Smith 2008, s. 20–21, 28
^ Taherzadeh, Adib (1987). The Revelation of Bahá'u'lláh, Volume 4: Mazra'ih & Bahji 1877–92. Oxford, UK: George Ronald. s. 125. ISBN 0-85398-270-8.
^ ^a ^b ^c ^d ^e Affolter, Friedrich W.; Momen, Moojan (2005). «The Specter of Ideological Genocide: The Bahá'ís of Iran» (PDF). War Crimes, Genocide, & Crimes against Humanity. 1 (1): 75–114. doi:10.1016/0048-721X(89)90077-8. Arkivert fra originalen (PDF) 24. juni 2008. Besøkt 31. mai 2006.
^ Smith 2008, s. 56
^ Winter, Jonah (17. september 1997). «Dying for God: Martyrdom in the Shii and Babi Religions». Master of Arts Thesis, University of Toronto.
^ ^a ^b ^c Balyuzi, Hasan (2001). `Abdu'l-Bahá: The Centre of the Covenant of Bahá'u'lláh (Paperback utg.). Oxford, UK: George Ronald. ISBN 0-85398-043-8.
^ ^a ^b Cole, Juan (1989). «Baha'-allah». Encyclopædia Iranica. Arkivert fra originalen 16. november 2007.
^ Smith 2008, s. 47
^ ^a ^b Smith 2008, s. 55–57
^ Taherzadeh, A. (2000). The Child of the Covenant. Oxford, UK: George Ronald. s. 347–363. ISBN 0-85398-439-5.
^ Smith 2008, s. 58–69
^ Smith 2008, s. 160
^ Stockman, Robert (1995). «Bahá'í Faith: A portrait». I Joel Beversluis (ed). A Source Book for Earth's Community of Religions. Grand Rapids, MI: CoNexus Press. ISBN 9781577311218.
^ Smith 2008, s. 205
^ Danesh, Helen (1991). «The Life of Shoghi Effendi». I M. Bergsmo (Ed.). Studying the Writings of Shoghi Effendi. George Ronald. ISBN 0-85398-336-4.
^ Hassal, Graham (1996). «Baha'i History in the Formative Age» (PDF). Journal of Bahá'í Studies. 6 (4): 1–21. Arkivert fra originalen (PDF) 11. mai 2011.
^ Momen, Moojan; Momen, Moojan (1989). «The Baha'i Faith 1957–1988: A Survey of Contemporary Developments». Religion. 19 (1): 63–91. doi:10.1016/0048-721X(89)90077-8.
^ Smith, Peter (2000). «ridván». A concise encyclopedia of the Bahá'í Faith. Oxford: Oneworld Publications. s. 297. ISBN 1-85168-184-1.
^ Alle Ridván-budskap finnes på Bahairesearch.com
^ Gervais, Marie (8. februar 2008). «Baha’i Faith and Peace Education» (pdf). University of Alberta Canada. Besøkt 9. august 2011.
^ Universal House of Justice (17. januar 2003). «17 January 2003 letter». bahai-library.org. Besøkt 15. juni 2006.
^ Bodakowski, Michael (2. mars 2011). «A Discussion with Farida Vahedi, Executive Director of the Department of External Affairs, National Spiritual Assembly of the Bahá'ís of India». Interviews. Berkley Center for Religion, Peace & World Affairs at Georgetown University.
^ Universal House of Justice (21. april 2010). «Ridván message 2010». bahairesearch.com. Besøkt 21. april 2010.
^ Universal House Of Justice (2006). Five Year Plan 2006–2011 (PDF). West Palm Beach, Florida: Palabra Publications.
^ Dr. Rabbani, Ahang (juli 1987). «Achievements of the Seven Year Plan» (PDF). Bahá'í News. Bahá'í World Center, Haifa: Bahá'í International Community. s. 2–7. Arkivert fra originalen (PDF) 28. mars 2007. Besøkt 4. oktober 2009.
^ Bahá'í International Community (2010). «Statistics». Bahá'í International Community. Besøkt 5. mars 2010.
^ Barrett, David A. (2001). World Christian Encyclopedia. s. 4.
^ ^a ^b ^c International Federation for Human Rights (1. august 2003). «Discrimination against religious minorities in Iran» (PDF). fdih.org. Besøkt 20. oktober 2006.
^ edited by Ken Park (2004). World Almanac and Book of Facts. New York: World Almanac Books. ISBN 0-88687-910-8.
^ Encyclopædia Britannica (2002). «Worldwide Adherents of All Religions by Six Continental Areas, Mid-2002». Encyclopædia Britannica. Arkivert fra originalen 12. desember 2007. Besøkt 31. mai 2006.
^ FP Magazine (1. mai 2007). «The List: The World’s Fastest-Growing Religions». FP. Besøkt 5. mai 2008.
^ ^a ^b Smith, Peter (2000). «Law». A concise encyclopedia of the Bahá'í Faith. Oxford: Oneworld Publications. s. 223–225. ISBN 1-85168-184-1.
^ bahai.no Pkt 28-29 Umoralsk fremferd fordømmes
^ ^a ^b Smith 2008, s. 158–161
^ Walbridge, John (23. mars 2006). «Prayer and Worship». bahai-library.org. Besøkt 11. juli 2006.
^ ^a ^b ^c ^d ^e ^f Smith 2008, s. 164–165
^ Local Spiritual Assembly of the Baha'is of Warwick (12. oktober 2003). «Baha'i Marriage». Bahá'ís of Warwick. Besøkt 14. juni 2006.
^ Smith 2008, s. 154–155
^ adherents.com (mai 2001). «Baha'i Houses of Worship». adherents.com. Besøkt 14. juni 2006.
^ Smith 2008, s. 194
^ Smith, Peter (2000). «Mashriqu'l-Adkhar». A concise encyclopedia of the Bahá'í Faith. Oxford: Oneworld Publications. s. 236. ISBN 1-85168-184-1.
^ ^a ^b Smith 2008, s. 188–190
^ Smith, Peter (2000). «greatest name». A concise encyclopedia of the Bahá'í Faith. Oxford: Oneworld Publications. s. 167–168. ISBN 1-85168-184-1.
^ Faizi, Abu'l-Qasim (1968). Explanation of the Symbol of the Greatest Name. Bahá'í Publishing Trust, PO Box No. 19, New Delhi, India.
^ Bahá'í Reference Library - Directives from the Guardian, Pages 51-52
^ Nine-Pointed Star, The:History and Symbolism by Universal House of Justice 1999-01-24
^ Haykal - Baha'i Five Pointed Star Symbol
^ ^a ^b Momen, Moojan. «History of the Baha'i Faith in Iran». draft "A Short Encyclopedia of the Baha'i Faith". Bahai-library.com. Besøkt 16. oktober 2009.
^ Kingdon, Geeta Gandhi (1997). «Education of women and socio-economic development». Baha'i Studies Review. 7 (1).
^ Momen, Moojan (1989). «The Baha'i Faith 1957–1988: A Survey of Contemporary Developments». Religion. 19 (1): 63–91. doi:10.1016/0048-721X(89)90077-8.
^ Momen 2007
^ McMullen, Michael (2000). The Baha'i: The religious Construction of a Global Identity. New Brunswick, N.J.: Rutgers University Press. s. 39. ISBN 0-8135-2836-4.
^ Bahá'í International Community (2006). «History of Active Cooperation with the United Nations». bahai.org. Besøkt 15. juni 2006.
^ United States Bureau of Democracy, Human Rights, and Labor (26. oktober 2009). «Afghanistan: International Religious Freedom Report». U.S. State Department. Besøkt 20. april 2010.
^ United States Bureau of Democracy, Human Rights, and Labor (26. oktober 2001). «Indonesia: International Religious Freedom Report». U.S. State Department. Besøkt 3. mars 2007.
^ United States Bureau of Democracy, Human Rights, and Labor (26. oktober 2009). «Indonesia: International Religious Freedom Report». U.S. State Department. Besøkt 19. april 2010.
^ United States Bureau of Democracy, Human Rights, and Labor (26. oktober 2009). «Iraq: International Religious Freedom Report». U.S. State Department. Besøkt 20. april 2010.
^ Committee on the Elimination of Racial Discrimination (3. april 1994). «Concluding observations of the Committee on the Elimination of Racial Discrimination : Morocco». Office of the High Commissioner for Human Rights. Besøkt 3. mars 2007. see paragraphs 215 and 220.
^ Smith, Peter; Momen, Moojan (1989). «The Bahá'í Faith 1957-1988: A Survey of Contemporary Developments». Religion. 19 (1): 63–91. doi:10.1016/0048-721X(89)90077-8.
^ Nash, Geoffrey (1982). Iran's secret pogrom : The conspiracy to wipe out the Bahaʼis. Sudbury, Suffolk: Neville Spearman Limited. ISBN 0-85435-005-5.
^ Sanasarian, Eliz (2000). Religious Minorities in Iran. Cambridge: Cambridge University Press. s. 52–53. ISBN 0-521-77073-4.
^ Akhavi, Shahrough (1980). Religion and Politics in Contemporary Iran: clergy-state relations in the Pahlavi period. Albany, New York: SUNY Press. ISBN 0-87395-408-4.
^ Abrahamian, Ervand (1982). Iran Between Two Revolutions. Princeton Book Company Publishers. s. 432. ISBN 0-691-10134-5.
^ Simpson, John (1995). Lifting the Veil. London: Hodder & Stoughton General Division. s. 223. ISBN 0-340-62814-6.
^ Netherlands Institute of Human Rights (8. mars 2006). «Iran, Islamic Republic of». Netherlands Institute of Human Rights. Besøkt 31. mai 2006.
^ Bahá'í International Community (14. april 2005). «Bahá'í International Community dismayed at lack of Human Rights Resolution on Iran». NewsWire. Besøkt 12. november 2010.
^ Kravetz, Marc (1982). Irano nox (fransk). Paris: Grasset. s. 237. ISBN 2-246-24851-5.
^ Iran Human Rights Documentation Center. Crimes Against Humanity : The Islamic Republic's Attacks on the Bahá'ís (PDF). New Haven, CT: Iran Human Rights Documentation Center. s. 5.
^ Iran Human Rights Documentation Center. Community Under Siege: The Ordeal of the Bahá'ís of Shiraz (PDF). New Haven, CT: Iran Human Rights Documentation Center. s. 9.
^ Statement of the Embassy of the Islamic Republic of Iran, Buenos Aires, September 26, 1979, cited in Iran Human Rights Documentation Center (2007). «A Faith Denied: The Persecution of the Baha'is of Iran» (pdf). Iran Human Rights Documentation Center. Besøkt 3. mars 2007.
^ Cooper, Roger (1993). «Death Plus 10 years». HarperCollins: 20. ISBN 0-00-255045-8.
^ Simpson, John; Shubart, Tira (1995). «Lifting the Veil». Hodder & Stoughton Ltd: 223. ISBN 0-340-62814-6.
^ Tavakoli-Targhi, Mohamad (2008). «Anti-Baha'ism and Islamism in Iran». I Fazel, Seena B. The Baha'is of Iran: Socio-historical studies. New York, NY: Routledge. s. 200. ISBN 0-203-00280-6.
^ Freedman, Samuel G. (26. juni 2009). «For Bahais, a Crackdown Is Old News». The New York Times.
^ Momen, Moojan (2004). «Conspiracies and Forgeries: the attack upon the Baha'i community in Iran». Persian Heritage. 9 (35): 27–29.
^ ^a ^b U.S. Department of State (15. september 2004). «Egypt: International Religious Freedom Report». Bureau of Democracy, Human Rights, and Labor. Besøkt 20. oktober 2006.
^ U.S. Department of State (26. oktober 2001). «Egypt: International Religious Freedom Report». Bureau of Democracy, Human Rights, and Labor. Besøkt 28. desember 2006.
^ «Congressional Human Rights Caucus, House of Representatives». 16. november 2005. Arkivert fra originalen 27. desember 2006. Besøkt 29. desember 2006.
^ Lewis 1984, s. 21

Litteratur

Bahá’í-troens skrifter. Utvalg og innledende essay av Arne Ruste ; oversatt av Arne Ruste og Nasjonalt åndelig råd for bahá'íer i Norge. Bokklubben, 2007. XLVII, 324 s. (Verdens hellige skrifter; 43). ISBN 978-82-525-6347-4
Bahá'u'lláh. De skjulte ord. Oversatt fra engelsk av Gunnar Lange Nilsen. Gyldendal, 1988. 61 s. ISBN 82-90159-05-6 og ISBN 82-05-10694-0 (1977-utgaven)
Bahai bønner : et utvalg av bønner åpenbart av Bab, Baha'u'llah og Abdul-Baha. Utgitt av Nasjonalt åndelig råd for Baha'ier i Norge. Oslo, 1984. ISBN 82-90224-06-0
`Abdu'l-Bahá. Abdull-Baha's visdom, taler holdt av Abdull Baha i Paris og London 1911-13. Utgitt av Nasjonalt åndelig råd. Oslo, 1974
Glimt fra Bahá'u'lláhs skrifter. Til norsk efter Shoghi Effendis sammenstilling og engelske oversettelse. Bahá'i forlag, 1987. ISBN 82-90-159-02-1
Løftet om fred i verden : en erklæring fra Det Universelle Rettferdighetens Hus. Haifa, 1985. ISBN 82-90224-08-7

Eksterne lenker

(en) Offisielt nettsted
(no) Offisielt nettsted
(en) Baháʼí Faith – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Baháʼí Faith – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
Bahá'í-samfunnets norske hjemmeside
Bahá'í Reference Library
Bahá'í-bønner på ulike språk

[1] Houghton 2004

[eor-2] ^ ^a ^b ^c ^d ^e ^f ^g Hutter 2005, s. 737–40

[PSmith107-3] Smith 2008, s. 107–9

[4] Hatcher & Martin 1998, s. xiii

[5] Centre for Faith and the Media. A Journalist's Guide to the Baha'i Faith (PDF). Calgary, Alberta: Centre for Faith and the Media. s. 3. Arkivert fra originalen (PDF) 9. mai 2008.

[PSmith108-6] Smith 2008, s. 108–109

[PSmith106-7] Smith 2008, s. 106–107

[britannica-8] ^ ^a ^b ^c ^d ^e ^f ^g ^h ⁱ ^j ^k Britannica 1992

[PSmith111-9] Smith 2008, s. 111–112

[hatcher_huri-10] Hatcher 2005, s. 1–38

[manifestation-11] Cole 1982, s. 1–38

[12] Stockman, Robert. «Jesus Christ in the Baha'i Writings». Baha'i Studies Review. 2 (11).

[13] McMullen 2000, s. 7 harvnb error: multiple targets (3×): CITEREFMcMullen2000 (help)

[14] Stockman, Robert (1997). «The Baha'i Faith and Syncretism». A Resource Guide for the Scholarly Study of the Bahá'í Faith.

[EoI-15] «Bahais». Encyclopaedia of Islam Online.

[vyer-16] Van der Vyer, J.D. (1996). Religious human rights in global perspective: religious perspectives. s. 449. ISBN 9041101764.

[17] Boyle, Kevin; Sheen, Juliet (1997). Freedom of religion and belief: a world report. Routledge. s. 29. ISBN 0415159784.

[18] Afshari, Reza (2001). Human rights in Iran: the abuse of cultural relativism. University of Pennsylvania Press. s. 119-120. ISBN 081223605X.

[lundberg-19] Lundberg, Zaid (1996–2005). «The Concept of Progressive Revelation». Baha'i Apocalypticism: The Concept of Progressive Revelation. Department of History of Religion at the Faculty of Theology, Lund University. Besøkt 1. mai 2007.

[buck_eschatologic-20] Buck, Christopher (2004). «The eschatology of Globalization: The multiple-messiahship of Bahā'u'llāh revisited». I Sharon, Moshe. Studies in Modern Religions, Religious Movements and the Bābī-Bahā'ī Faiths (PDF). Boston: Brill. s. 143–178. ISBN 90-04-13904-4. Arkivert fra originalen (PDF) 27. april 2011.

[21] McMullen, Michael D. (2000). The Baha'i: The Religious Construction of a Global Identity. Atlanta, Georgia: Rutgers University Press. s. 57–58. ISBN 0-8135-2836-4.

[lafd-22] Masumian, Farnaz (1995). Life After Death: A study of the afterlife in world religions. Oxford: Oneworld Publications. ISBN 1-85168-074-8.

[PSmith52-23] Smith 2008, s. 52–53

[bcom-24] «Principles of the Bahá'í Faith». bahai.com. 26. mars 2006. Besøkt 14. juni 2006.

[iranica2-25] Cole, Juan (1989). «Bahai Faith». Encyclopædia Iranica.

[26] Se for eksempel: Political Non-involvement and Obedience to Government – A compilation of some of the Messages of the Guardian and the Universal House of Justice (compiled by Dr. Peter J. Khan)

[Smith-peace-27] Smith, Peter (2000). «peace». A concise encyclopedia of the Bahá'í Faith. Oxford: Oneworld Publications. s. 266–267. ISBN 1-85168-184-1.

[ency_sevenvalleys-28] Smith, Peter (2000). «Seven Valleys». A concise encyclopedia of the Bahá'í Faith. Oxford: Oneworld Publications. s. 311. ISBN 1-85168-184-1.

[hiddenwords-29] Smith, Peter (2000). «Hidden Words». A concise encyclopedia of the Bahá'í Faith. Oxford: Oneworld Publications. s. 181. ISBN 1-85168-184-1.

[30] Taherzadeh, Adib (1972). The Covenant of Bahá'u'lláh. Oxford, UK: George Ronald. ISBN 0-85398-344-5.

[momen_covenant-31] Momen, Moojan. «Covenant, The, and Covenant-breaker». Besøkt 14. juni 2006.

[maceoin-32] MacEoin, Denis (1989). «Bahai Faith». Encyclopædia Iranica. s. 448. Arkivert fra originalen 17. mars 2008.

[PSmith173-33] Smith 2008, s. 173

[Smith-canonical-texts-34] Smith, Peter (2000). «canonical texts». A concise encyclopedia of the Bahá'í Faith. Oxford: Oneworld Publications. s. 100–101. ISBN 1-85168-184-1.

[35] Hatcher & Martin 1998, s. 46

[36] Hatcher & Martin 1998, s. 137

[PSmith20-37] Smith 2008, s. 20–21, 28

[rob4-38] Taherzadeh, Adib (1987). The Revelation of Bahá'u'lláh, Volume 4: Mazra'ih & Bahji 1877–92. Oxford, UK: George Ronald. s. 125. ISBN 0-85398-270-8.

[affolter-39] Affolter, Friedrich W.; Momen, Moojan (2005). «The Specter of Ideological Genocide: The Bahá'ís of Iran» (PDF). War Crimes, Genocide, & Crimes against Humanity. 1 (1): 75–114. doi:10.1016/0048-721X(89)90077-8. Arkivert fra originalen (PDF) 24. juni 2008. Besøkt 31. mai 2006.

[PSmith56-40] Smith 2008, s. 56

[41] Winter, Jonah (17. september 1997). «Dying for God: Martyrdom in the Shii and Babi Religions». Master of Arts Thesis, University of Toronto.

[balyuzi-42] Balyuzi, Hasan (2001). `Abdu'l-Bahá: The Centre of the Covenant of Bahá'u'lláh (Paperback utg.). Oxford, UK: George Ronald. ISBN 0-85398-043-8.

[iranica-43] Cole, Juan (1989). «Baha'-allah». Encyclopædia Iranica. Arkivert fra originalen 16. november 2007.

[44] Smith 2008, s. 47

[PSmith55-45] Smith 2008, s. 55–57

[46] Taherzadeh, A. (2000). The Child of the Covenant. Oxford, UK: George Ronald. s. 347–363. ISBN 0-85398-439-5.

[PSmith68-47] Smith 2008, s. 58–69

[PSmith160-48] Smith 2008, s. 160

[49] Stockman, Robert (1995). «Bahá'í Faith: A portrait». I Joel Beversluis (ed). A Source Book for Earth's Community of Religions. Grand Rapids, MI: CoNexus Press. ISBN 9781577311218.

[PSmith205-50] Smith 2008, s. 205

[51] Danesh, Helen (1991). «The Life of Shoghi Effendi». I M. Bergsmo (Ed.). Studying the Writings of Shoghi Effendi. George Ronald. ISBN 0-85398-336-4.

[52] Hassal, Graham (1996). «Baha'i History in the Formative Age» (PDF). Journal of Bahá'í Studies. 6 (4): 1–21. Arkivert fra originalen (PDF) 11. mai 2011.

[53] Momen, Moojan; Momen, Moojan (1989). «The Baha'i Faith 1957–1988: A Survey of Contemporary Developments». Religion. 19 (1): 63–91. doi:10.1016/0048-721X(89)90077-8.

[Smith-ridvan-54] Smith, Peter (2000). «ridván». A concise encyclopedia of the Bahá'í Faith. Oxford: Oneworld Publications. s. 297. ISBN 1-85168-184-1.

[55] Alle Ridván-budskap finnes på Bahairesearch.com

[56] Gervais, Marie (8. februar 2008). «Baha’i Faith and Peace Education» (pdf). University of Alberta Canada. Besøkt 9. august 2011.

[uhj_letter_2003-57] Universal House of Justice (17. januar 2003). «17 January 2003 letter». bahai-library.org. Besøkt 15. juni 2006.

[58] Bodakowski, Michael (2. mars 2011). «A Discussion with Farida Vahedi, Executive Director of the Department of External Affairs, National Spiritual Assembly of the Bahá'ís of India». Interviews. Berkley Center for Religion, Peace & World Affairs at Georgetown University.

[uhj_ridvan_2010-59] Universal House of Justice (21. april 2010). «Ridván message 2010». bahairesearch.com. Besøkt 21. april 2010.

[second_five-60] Universal House Of Justice (2006). Five Year Plan 2006–2011 (PDF). West Palm Beach, Florida: Palabra Publications.

[61] Dr. Rabbani, Ahang (juli 1987). «Achievements of the Seven Year Plan» (PDF). Bahá'í News. Bahá'í World Center, Haifa: Bahá'í International Community. s. 2–7. Arkivert fra originalen (PDF) 28. mars 2007. Besøkt 4. oktober 2009.

[62] Bahá'í International Community (2010). «Statistics». Bahá'í International Community. Besøkt 5. mars 2010.

[63] Barrett, David A. (2001). World Christian Encyclopedia. s. 4.

[fdih1-64] International Federation for Human Rights (1. august 2003). «Discrimination against religious minorities in Iran» (PDF). fdih.org. Besøkt 20. oktober 2006.

[65] ted by Ken Park (2004). World Almanac and Book of Facts. New York: World Almanac Books. ISBN 0-88687-910-8.

[britannica_stats-66] Encyclopædia Britannica (2002). «Worldwide Adherents of All Religions by Six Continental Areas, Mid-2002». Encyclopædia Britannica. Arkivert fra originalen 12. desember 2007. Besøkt 31. mai 2006.

[67] FP Magazine (1. mai 2007). «The List: The World’s Fastest-Growing Religions». FP. Besøkt 5. mai 2008.

[ency_laws-68] Smith, Peter (2000). «Law». A concise encyclopedia of the Bahá'í Faith. Oxford: Oneworld Publications. s. 223–225. ISBN 1-85168-184-1.

[69] .no Pkt 28-29 Umoralsk fremferd fordømmes

[PSmith158-70] Smith 2008, s. 158–161

[walbridge-71] Walbridge, John (23. mars 2006). «Prayer and Worship». bahai-library.org. Besøkt 11. juli 2006.

[PSmith164-72] ^ ^a ^b ^c ^d ^e ^f Smith 2008, s. 164–165

[marriage_pamphlet-73] Local Spiritual Assembly of the Baha'is of Warwick (12. oktober 2003). «Baha'i Marriage». Bahá'ís of Warwick. Besøkt 14. juni 2006.

[PSmith154-74] Smith 2008, s. 154–155

[75] rents.com (mai 2001). «Baha'i Houses of Worship». adherents.com. Besøkt 14. juni 2006.

[PSmith194-76] Smith 2008, s. 194

[ency_how-77] Smith, Peter (2000). «Mashriqu'l-Adkhar». A concise encyclopedia of the Bahá'í Faith. Oxford: Oneworld Publications. s. 236. ISBN 1-85168-184-1.

[PSmith188-78] Smith 2008, s. 188–190

[smith_gn-79] Smith, Peter (2000). «greatest name». A concise encyclopedia of the Bahá'í Faith. Oxford: Oneworld Publications. s. 167–168. ISBN 1-85168-184-1.

[80] Faizi, Abu'l-Qasim (1968). Explanation of the Symbol of the Greatest Name. Bahá'í Publishing Trust, PO Box No. 19, New Delhi, India.

[81] Bahá'í Reference Library - Directives from the Guardian, Pages 51-52

[82] Nine-Pointed Star, The:History and Symbolism by Universal House of Justice 1999-01-24

[83] Haykal - Baha'i Five Pointed Star Symbol

[iranhistory-84] Momen, Moojan. «History of the Baha'i Faith in Iran». draft "A Short Encyclopedia of the Baha'i Faith". Bahai-library.com. Besøkt 16. oktober 2009.

[85] Kingdon, Geeta Gandhi (1997). «Education of women and socio-economic development». Baha'i Studies Review. 7 (1).

[86] Momen, Moojan (1989). «The Baha'i Faith 1957–1988: A Survey of Contemporary Developments». Religion. 19 (1): 63–91. doi:10.1016/0048-721X(89)90077-8.

[87] Momen 2007

[mcmullen-88] McMullen, Michael (2000). The Baha'i: The religious Construction of a Global Identity. New Brunswick, N.J.: Rutgers University Press. s. 39. ISBN 0-8135-2836-4.

[bic-89] Bahá'í International Community (2006). «History of Active Cooperation with the United Nations». bahai.org. Besøkt 15. juni 2006.

[afghan-90] United States Bureau of Democracy, Human Rights, and Labor (26. oktober 2009). «Afghanistan: International Religious Freedom Report». U.S. State Department. Besøkt 20. april 2010.

[indonesia1-91] United States Bureau of Democracy, Human Rights, and Labor (26. oktober 2001). «Indonesia: International Religious Freedom Report». U.S. State Department. Besøkt 3. mars 2007.

[indonesia2-92] United States Bureau of Democracy, Human Rights, and Labor (26. oktober 2009). «Indonesia: International Religious Freedom Report». U.S. State Department. Besøkt 19. april 2010.

[Iraq-93] United States Bureau of Democracy, Human Rights, and Labor (26. oktober 2009). «Iraq: International Religious Freedom Report». U.S. State Department. Besøkt 20. april 2010.

[94] Committee on the Elimination of Racial Discrimination (3. april 1994). «Concluding observations of the Committee on the Elimination of Racial Discrimination : Morocco». Office of the High Commissioner for Human Rights. Besøkt 3. mars 2007. see paragraphs 215 and 220.

[smith-95] Smith, Peter; Momen, Moojan (1989). «The Bahá'í Faith 1957-1988: A Survey of Contemporary Developments». Religion. 19 (1): 63–91. doi:10.1016/0048-721X(89)90077-8.

[nash-96] Nash, Geoffrey (1982). Iran's secret pogrom : The conspiracy to wipe out the Bahaʼis. Sudbury, Suffolk: Neville Spearman Limited. ISBN 0-85435-005-5.

[sanasarian-97] Sanasarian, Eliz (2000). Religious Minorities in Iran. Cambridge: Cambridge University Press. s. 52–53. ISBN 0-521-77073-4.

[akhavi-98] Akhavi, Shahrough (1980). Religion and Politics in Contemporary Iran: clergy-state relations in the Pahlavi period. Albany, New York: SUNY Press. ISBN 0-87395-408-4.

[99] Abrahamian, Ervand (1982). Iran Between Two Revolutions. Princeton Book Company Publishers. s. 432. ISBN 0-691-10134-5.

[100] Simpson, John (1995). Lifting the Veil. London: Hodder & Stoughton General Division. s. 223. ISBN 0-340-62814-6.

[101] Netherlands Institute of Human Rights (8. mars 2006). «Iran, Islamic Republic of». Netherlands Institute of Human Rights. Besøkt 31. mai 2006.

[102] Bahá'í International Community (14. april 2005). «Bahá'í International Community dismayed at lack of Human Rights Resolution on Iran». NewsWire. Besøkt 12. november 2010.

[103] Kravetz, Marc (1982). Irano nox (fransk). Paris: Grasset. s. 237. ISBN 2-246-24851-5.

[104] Iran Human Rights Documentation Center. Crimes Against Humanity : The Islamic Republic's Attacks on the Bahá'ís (PDF). New Haven, CT: Iran Human Rights Documentation Center. s. 5.

[105] Iran Human Rights Documentation Center. Community Under Siege: The Ordeal of the Bahá'ís of Shiraz (PDF). New Haven, CT: Iran Human Rights Documentation Center. s. 9.

[106] Statement of the Embassy of the Islamic Republic of Iran, Buenos Aires, September 26, 1979, cited in Iran Human Rights Documentation Center (2007). «A Faith Denied: The Persecution of the Baha'is of Iran» (pdf). Iran Human Rights Documentation Center. Besøkt 3. mars 2007.

[cooper-107] Cooper, Roger (1993). «Death Plus 10 years». HarperCollins: 20. ISBN 0-00-255045-8.

[lifting-108] Simpson, John; Shubart, Tira (1995). «Lifting the Veil». Hodder & Stoughton Ltd: 223. ISBN 0-340-62814-6.

[tavakoli200-109] Tavakoli-Targhi, Mohamad (2008). «Anti-Baha'ism and Islamism in Iran». I Fazel, Seena B. The Baha'is of Iran: Socio-historical studies. New York, NY: Routledge. s. 200. ISBN 0-203-00280-6.

[110] Freedman, Samuel G. (26. juni 2009). «For Bahais, a Crackdown Is Old News». The New York Times.

[momenjournal-111] Momen, Moojan (2004). «Conspiracies and Forgeries: the attack upon the Baha'i community in Iran». Persian Heritage. 9 (35): 27–29.

[us_dos_egypt-112] U.S. Department of State (15. september 2004). «Egypt: International Religious Freedom Report». Bureau of Democracy, Human Rights, and Labor. Besøkt 20. oktober 2006.

[us_dos_egypt_2001-113] U.S. Department of State (26. oktober 2001). «Egypt: International Religious Freedom Report». Bureau of Democracy, Human Rights, and Labor. Besøkt 28. desember 2006.

[hor-114] «Congressional Human Rights Caucus, House of Representatives». 16. november 2005. Arkivert fra originalen 27. desember 2006. Besøkt 29. desember 2006.

[115] Lewis 1984, s. 21

[1]

[2]

[3]

[4]

[5]

[6]

[7]

[8]

[9]

[10]

[11]

[12]

[13]

[14]

[15]

[16]

[17]

[18]

[19]

[20]

[21]

[22]

[23]

[24]

[25]

[26]

[27]

[28]

[29]

[30]

[31]

[32]

[33]

[34]

[35]

[36]

[37]

[38]

[39]

[40]

[41]

[42]

[43]

[44]

[45]

[46]

[47]

[48]

[49]

[50]

[51]

[52]

[53]

[54]

[55]

[56]

[57]

[58]

[59]

[60]

[61]

[62]

[63]

[64]

[65]

[66]

[67]

[68]

[69]

[70]

[71]

[72]

[73]

[74]

[75]

[76]

[77]

[78]

[79]

[80]

[81]

[82]

[83]

[84]

[85]

[86]

[87]

[88]

[89]

[90]

[91]

[92]

[93]

[94]

[95]

[96]

[97]

[98]

[99]

[100]

v d r Bahai
Folk	Bahá’u’lláh • Báb • `Abdu’l-Bahá • Shoghi Effendi • Martha Root • Johanna Schubarth • Bahá’u’lláhs apostler • Sakens Hender
Skrifter	Kitab-i-Aqdas • Kitáb-i-Íqán • De skjulte ord • De syv daler • De fire daler • Den persiske Bayánen • Bahai-troens skrifter
Annet	Det universelle rettferdighetens hus • Nasjonalt åndelig råd for bahaier i Norge • Bahá'ís historie • Qiblih • Symboler • Tilbedelsens hus • Bahai-kalenderen • Huqúqu’lláh
Alle artikler om bahá'í