Abdülâziz

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk
Abdülâziz
Sultan Abdullaziz of the Ottoman Empire.jpg
Født9. februar 1830 (juliansk)
Istanbul
Død4. juni 1876 (46 år)
Istanbul
Gravlagt Istanbul
Ektefelle Hayranıdil Kadınefendi, Neşerek (Nesrin) Haseki Kadın Efendi, Dürr-i Nev Kadın Efendi, Edadil Kadın Efendi, Gevheri Kadınefendi
Far Mahmud II
Mor Sultana Pertevniyal
Søsken Adile Sultana, Abdülmecid
Barn
6 oppføringer
Abdülmecid II, Esma Sultan, Saliha Sultan (daughter of Abdülaziz), Nazime Sultan, Emine Sultan, Yusuf Izzettin Efendi
Beskjeftigelse Hersker
Nasjonalitet Det osmanske rike
Utmerkelse Ridder av ordenen Det gylne skinn, Andreasordenen
Signatur
Abdülâzizs signatur

Abdülâziz (osmantyrkisk: عبد العزيز; født 9. februar 1830 i Eyüppalasset i Istanbul, drept 4. juni 1876 i Çırağanpalasset i samme by) var sultan av Det osmanske riket fra 1861 til 1876.

Liv og virke[rediger | rediger kilde]

Det osmanske rike i 1862
Sultanens ankomst i Paris

Han etterfulgte sin bror Abd ül-Mecid som sultan i 1861 og viste snart alvorlige intensjoner om å slå inn på en liberal reformpolitikk. Han stadfestet sin brors liberale konstitusjon (chatt-i-sjerif), nedsatte sivillisten fra 70 til 12 millioner piaster og erklærte seg å ville innskrenke haremets makt. Disse og andre reformer støttet på hard motstand hos hans folk og flere av hans sentrale medarbeidere, og fikk dermed ikke noen virkelig betydning.[trenger referanse]

Abd ül-Aziz hadde to innflytelserike liberale rådgivere i Ali Pasja og Fuad Pasja.

Stor forundring vakte Abd ül-Aziz ved sin, i strid mot landets sedvane i 1867 - foretatte reise til verdensutstillingen i Paris samt til England, Tyskland og Østerrike.[trenger referanse] Denne reise styrket nok hans reformiver, men til syvende og sist oppfylte han likevel ikke sine reformvillige ministres eller vesterlandets forventninger.[trenger referanse] Dermed fikk den store administrative reform Abd ül-Aziz etter hjemkomsten i 1868 foretok ved å forandre statsrådet til en slags rådgivende forsamling av 34 muslimer og 16 kristne ingen viktigere følger.[trenger referanse]

Indre og ytre forviklinger av alvorlig art opptok meget av hans tid. Opprøret på Kreta (1867-1869), som ble støttet av Hellas, endte imidlertid til et for osmanene fordelaktig resultat.

Sultan Abd ül-Aziz var en av de konger og herskere som mottok brev av Bahai-lærens grunnlegger Bahá'u'lláh, som på 1860-tallet var blitt deportert til Tyrkia ved en overenskomst mellom Persia og Det osmanske rike. I brevet oppfordres sultanen til å vise sin takknemlighet til Gud ved å behandle sine undersåtter med kjærlighet. Bahá'u'lláh advarte dessuten Abd ül-Aziz mot å omgi seg med ministre som var ute etter å skade både sultanen og befolkningen.

Etter at såvel Ali Pasja som Fuad Pasja døde i 1871, kom Abd ül-Aziz stadig mer russisk innflytelse.[trenger referanse] Den nye storvesiren, Mahmud Nedim Pasja, rettet seg etter sultanens lynne, og slik ble hans gamle reformplaner lagt på hyllen. I stedet beskjeftiget sultanen seg så med å endre tronfølgden til fordel for sin sønn i strid mot den muslimske tronfølgeordningen (han hadde fortsatt mange brødre som var i live).[trenger referanse]

Egypts selvstendighetsbestrebelser ble kronet med hell i 1873, da kediven utnyttet sultanens pengeforlegenhet og vant en på det nærmeste suveren herskermakt. En voksende forvirring i rikets sosiale og finansielle forhold, statsbankerotten i 1875 og de samme år ved russiske agitasjoner fremkalte folkereisninger i Bosnia, Hercegovina og Bulgaria gav omsider blant folket opphav til en misnøye, som førte til «softaopprøret» i Konstantinopel den 11. mai 1876, da Abd ül-Aziz måtte la Mahmud falle.[trenger referanse]

Natten 29.-30. mai ble Abd ul-Aziz tvunget av de nye makthaverne, med Midhat Pasja i spissen, å abdisere. Han ble på den sammes befaling så myrdet den 4. juni.[trenger referanse]

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Enver Ziya Karal: «ʿAbd al-ʿAzīz.» I: The Encyclopaedia of Islam. New Edition. Bind 1, Brill, Leiden, s. 56 f..
  • Klaus Kreiser, Christoph K. Neumann: Kleine Geschichte der Türkei. Stuttgart 2003, ISBN 3-15-010540-4; s. 330–338.
  • Cevdet Küçük: «Abdülaziz.» I: Türkiye Diyanet Vakfı İslâm Ansiklopedisi. Bind 1, TDV Yayını, Istanbul 1988, s. 179–185.

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]


Forgjenger
Abdülmecid
IslamSymbol colored.jpg
Osmansk sultan
18611876
Etterfølger
Murad V