Abdülâziz

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk
Abdülâziz
4f3bdb2b3891715176c6580e6ab6cb4b--ottoman-empire-sultan.jpg
Født9. feb. 1830[1]Rediger på Wikidata
KonstantinopelRediger på Wikidata
Død4. juni 1876[2][3][4]Rediger på Wikidata (46 år)
KonstantinopelRediger på Wikidata
Beskjeftigelse Hersker, komponistRediger på Wikidata
Embete Sultan i det Ottomanske Rike (18611876)Rediger på Wikidata
Ektefelle Hayranıdil Kadınefendi, Nesrin Kadın, Dürr-i Nev Kadın Efendi, Edadil Kadın Efendi, Gevheri KadınefendiRediger på Wikidata
Far Mahmud IIRediger på Wikidata
Mor Sultana PertevniyalRediger på Wikidata
Søsken Adile Sultan, AbdülmecidRediger på Wikidata
Barn
8 oppføringer
Abdülmecid II, Esma Sultan, Saliha Sultan, Nazime Sultan, Emine Sultan, Yusuf Izzettin Efendi, Mehmed Şevket Efendi, Sehzade Mehmed Seyfeddin EfendiRediger på Wikidata
Nasjonalitet Det osmanske rikeRediger på Wikidata
Gravlagt IstanbulRediger på Wikidata
Utmerkelser
6 oppføringer
Ridder av ordenen Det gylne skinn, Andreasordenen, Hosebåndsordenen (1867), Den wendiske krones husorden (1871), storkors av Tårn- og sverdordenen, AnnunziataordenenRediger på Wikidata
Signatur
Abdülâzizʼ signatur
Våpenskjold
Abdülâzizʼ våpenskjold

Abdülâziz (osmantyrkisk: عبد العزيز; født 9. februar 1830 i Eyüppalasset i Istanbul, drept 4. juni 1876 i Çırağanpalasset i samme by) var sultan av Det osmanske riket fra 1861 til 1876.

Liv og virke[rediger | rediger kilde]

Det osmanske rike i 1862
Sultanens ankomst i Paris

Han etterfulgte sin bror Abdülmecit som sultan i 1861 og viste snart alvorlige intensjoner om å slå inn på en liberal reformpolitikk. Han stadfestet sin brors liberale konstitusjon (hatt-i sjerif), nedsatte sivillisten fra 70 til 12 millioner piaster og erklærte seg å ville innskrenke haremets makt. Disse og andre reformer støttet på hard motstand hos hans folk og flere av hans sentrale medarbeidere, og fikk dermed ikke noen virkelig betydning.[trenger referanse]

Abdülaziz hadde to innflytelsesrike liberale rådgivere i Ali Pasja og Fuat Pasja.

Stor forundring vakte Abdülaziz ved sin, i strid mot landets sedvane i 1867 - foretatte reise til verdensutstillingen i Paris samt til England, Tyskland og Østerrike.[trenger referanse] Denne reisen styrket nok hans reformiver, men til syvende og sist oppfylte han likevel ikke forventningene til de reformvillige ministrene sine eller til Vesten.[trenger referanse] Dermed fikk den store administrative reform Abdülaziz etter hjemkomsten i 1868 foretok ved å forandre statsrådet til en slags rådgivende forsamling av 34 muslimer og 16 kristne ingen viktigere følger.[trenger referanse]

Indre og ytre forviklinger av alvorlig art opptok meget av hans tid. Opprøret på Kreta (1867-1869), som ble støttet av Hellas, endte imidlertid til et for osmanene fordelaktig resultat.

Sultan Abdülaziz var en av de konger og herskere som mottok brev av Bahai-lærens grunnlegger Bahá'u'lláh, som på 1860-tallet var blitt deportert til Tyrkia ved en overenskomst mellom Persia og Det osmanske rike. I brevet oppfordres sultanen til å vise sin takknemlighet til Gud ved å behandle sine undersåtter med kjærlighet. Bahá'u'lláh advarte dessuten Abdülaziz mot å omgi seg med ministrer som var ute etter å skade både sultanen og befolkningen.

Etter at såvel Ali Pasja som Fuat Pasja døde i 1871, kom Abdülaziz under stadig mer russisk innflytelse.[trenger referanse] Den nye storvesiren, Mahmut Nedim Pasja, rettet seg etter sultanens lynne, og slik ble hans gamle reformplaner lagt på hylla. I stedet beskjeftiget sultanen seg så med å endre tronfølgen til fordel for sønnen sin i strid mot den muslimske tronfølgeordningen (han hadde fortsatt mange brødre som var i live).[trenger referanse]

Egypts selvstendighetsbestrebelser ble kronet med hell i 1873, da kediven utnyttet sultanens pengeforlegenhet og vant en på det nærmeste suveren herskermakt. En voksende forvirring i rikets sosiale og finansielle forhold, statsbankerotten i 1875 og de samme år ved russiske agitasjoner fremkalte folkereisninger i Bosnia, Hercegovina og Bulgaria gav omsider blant folket opphav til en misnøye, som førte til «softaopprøret» i Konstantinopel den 11. mai 1876, da Abdülaziz måtte la Mahmut falle.[trenger referanse]

Natten 29.-30. mai ble Abdülaziz tvunget av de nye makthaverne, med Mithat Pasja i spissen, å abdisere. Han ble på den sammes befaling så myrdet den 4. juni.[trenger referanse]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ www.britannica.com[Hentet fra Wikidata]
  2. ^ Proleksis Encyclopedia, oppført som Abdulaziz (‘Abd al-‘Aziz), Proleksis enciklopedija ID 47291[Hentet fra Wikidata]
  3. ^ Gran Enciclopèdia Catalana, oppført som Abdülaziz, Gran Enciclopèdia Catalana-ID 0000164[Hentet fra Wikidata]
  4. ^ Brockhaus Enzyklopädie, oppført som Abd ül-Asis, Brockhaus Online-Enzyklopädie-id abd-ul-asis, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Enver Ziya Karal: «ʿAbd al-ʿAzīz.» I: The Encyclopaedia of Islam. New Edition. Bind 1, Brill, Leiden, s. 56 f..
  • Klaus Kreiser, Christoph K. Neumann: Kleine Geschichte der Türkei. Stuttgart 2003, ISBN 3-15-010540-4; s. 330–338.
  • Cevdet Küçük: «Abdülaziz.» I: Türkiye Diyanet Vakfı İslâm Ansiklopedisi. Bind 1, TDV Yayını, Istanbul 1988, s. 179–185.

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]


Forgjenger
Abdülmecid
IslamSymbol colored.jpg
Osmansk sultan
18611876
Etterfølger
Murad V