Edvard IV av England

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Edvard IV
Konge av England
Edvard IV av England
Navn: Edward, jarl av March
Regjeringstid: 4. mars 146131. oktober 1470 og
11. april 14719. april 1483
Født: 28. april 1442, Rouen
Død: 9. april 1483, Westminster
Foreldre: Richard Plantagenet, 3. hertug av York og
Cecily Neville
Ektefelle‍(r): Elizabeth Woodville
Barn: Elizabeth av York

Edvard V
Richard, 1. hertug av York
Arthur, 1. viscount Lisle

m.fl.

Edvard IV (født 28. april 1442, død 9. april 1483) var konge av England fra 4. mars 1461 til sin død, med unntak av noen måneder i 1470 og 1471 hvor Henrik VI ble gjeninnsatt på tronen. Han kom på tronen som en følge av rosekrigene, og var konge gjennom størsteparten av krigsperioden.

Biografi[rediger | rediger kilde]

Edvard ble født i Rouen i Frankrike, som eldste sønn av Richard Plantagenet, 3. hertug av York og Cecily Neville. Yorks utfordring mot Huset Lancaster hadde i 1455 ført til at rosekrigene brøt ut. Hertugen gikk stadig lenger i sine krav, og i 1460 ville han selv ha tronen. Dette gikk ikke parlamentet med på, og krigen fortsatte. Samme år falt York i slaget ved Wakefield, og Edvard arvet hans titler. Han var også tronarving, som følge av en avtale faren hadde inngått med Henrik VI, men dette var et usikkert krav ettersom dronning Margaret av Anjou nektet å akseptere at hennes sønn, Edward av Westminster, som var prins av Wales, skulle settes tilside.

Med støtte fra Richard Neville, 16. jarl av Warwick viste Edvard seg som en dyktig leder. Huset York seiret i flere slag, og strammet dermed grepet om Henrik VI. Mens kongen og dronningen førte krig i nord, tok Warwick kontroll over London og fikk utropt Edvard til konge i 1461. Dette ble konsolidert gjennom slaget ved Towton samme år, hvor lancastrianernes hær ble praktisk talt utslettet.

Edvard var høy og sterk, hadde et godt utseende, og var populær. Warwick ønsket å fortsette å være makten bak tronen, og begynte å planlegge ekteskap med en prinsesse for å danne en allianse. Han begynte forhandlinger i Frankrike, men Edvard gikk bak ryggen på ham, og giftet seg i hemmelighet med Elizabeth Woodville. Dette var svært pinlig for Warwick, som fikk ekteskapet presentert som et fait accompli. Elizabeths slekt var ikke særlig rik, men svært ambisiøs. De fikk lite jord, og hadde dermed lite praktisk makt, men de hadde en stor innflytelse på kongen ved at de ble innlemmet i hans råd. Warwick var svært bitter over dette, og valgte å skifte side sammen med kongens yngre bror George, hertug av Clarence.

Det meste av kongens hær ble beseiret i slaget ved Edgecote Moor, og Edvard ble tatt til fange ved Olney. Warwick forsøkte å styre landet i hans navn, men adelen fant seg ikke i dette. Da det var tegn til opprør, måtte Warwick slippe kongen fri. Edvard valgte å forsøke å forsone seg med jarlen og sin bror, men etter kort tid gjorde de igjen opprør. Da dette slo feil flyktet de til Frankrike.

I Frankrike inngikk Warwick en allianse med Margaret av Anjou, sin gamle fiende. Han fikk støtte fra kong Ludvig XI av Frankrike, og reiste tilbake til England med en hær. Hans bror, John Neville, 1. marki av Montagu, skiftet også side, og Edvard måtte flykte.

Henrik VI ble i oktober 1470 gjeninnsatt, og Edvard søkte tilflukt i Burgund, hos sin svoger Karl I av Burgund og sin søster Margaret av Burgund. Karl var først ikke villig til å støtte Edvard, men da franskmennene erklærte krig mot Burgund og fikk følge av Warwick, bestemte han seg for å hjelpe Edvard tilbake på tronen.

Tilbake i England krevde Edvard, som Henry Bolingbroke tidligere hadde gjort, bare å få tilbake hertugdømmet York. Men byen York stengte sine porter for ham, og han gikk sørover for å samle støtte. Clarence innså at det var på tide å skifte side igjen, og ble gjenforent med sin bror. I slaget ved Barnet seiret Edvard, og Warwick falt. Dermed lå veien åpen for å eliminere resten av lancastrianernes styrke, noe som skjedde i slaget ved Tewkesbury i 1471. Huset Lancasters arving, Edward av Westminster, falt i slaget eller under flukten, og noen få dager senere ble Henrik VI myrdet i Tower of London.

Kongens yngre brødre, George, hertug av Clarence og Richard, hertug av Gloucester, giftet seg med henholdsvis Isabella og Anne Neville, som begge var døtre av Warwick og dermed konkurrenter om den store arven som de ville få når moren Anne Beauchamp gikk bort. De to brødrene kom i konflikt med hverandre på grunn av dette. Clarence ble senere funnet skyldig i høyforræderi mot Edvard, og ble henrettet i Tower of London 18. februar 1478. Etter gjeninnsettelsen var det ikke flere seriøse opprør mot Edvard. Den eneste overlevende tronarving fra Huset Lancaster var Henry Tudor, som levde i eksil.

Edvard erklærte krig mot Frankrike i 1476, og kom frem til en fredsavtale i Picquignytraktaten. Han fikk en stor utbetaling i gull, og årlige utbetalinger så lenge han levde. I 1482 støttet han Alexander, hertug av Albany som forsøkte å ta den skotske tronen fra Jakob III. Gloucester klarte å ta Edinburgh og Jakob III, men Albany trakk seg, og Gloucester trakk seg tilbake. Som krigsbytte fikk England beholde Berwick-upon-Tweed.

Kongen ble syk påsken 1483. Han fikk gjort noen tillegg til sitt testamente, hvor han blant annet utnevnte sin bror Gloucestet til Lord Protector etter sin død. Han døde 9. april 1483, og ble gravlagt i St. Georges kapellWindsor Castle. Han ble etterfulgt av sin tolv år gamle sønn Edvard V. Gjennom Titulus Regius ble sønnen snart fjernet, og Gloucester ble kronet som Rikard III. Edvard IVs datter Elizabeth av York ble senere dronninggemalinnen til Henrik VII, slik at husene York og Lancaster ble forent i Huset Tudor.

Barn[rediger | rediger kilde]

Edvard fikk ti barn med Elizabeth Woodville, hvorav syv overlevde ham:

Edvard hadde også flere elskerinner, hvorav den mest kjente er Jane Shore. Han fikk flere barn utenfor ekteskap:

Perkin Warbeck, som ble fremmet som tronkrever fordi han lignet på Edvard, ble sagt å være uektefødt sønn av kongen, men det finnes ingen støtte for dette i kildene.


Forgjenger:
 Henrik VI 
Konge av England
Etterfølger:
 Edvard V 
Lord av Irland
Forgjenger:
 Richard, hertug av York 
Hertug av York
Etterfølger:
 Innlemmet i kronen 
Jarl av Cambridge
Jarl av March
Jarl av Ulster

Stamtavle[rediger | rediger kilde]

Edvard IV av England – stamtavle i tre generasjoner
Edvard IV av England Far:
Richard Plantagenet, 3. hertug av York
Farfar:
Richard of Conisburgh, 3. jarl av Cambridge
Farfars far:
Edmund of Langley, 1. hertug av York
Farfars mor:
Isabella av Castilla, hertuginne av York
Farmor:
Anne de Mortimer
Farmors far:
Roger Mortimer, 4. jarl av March
Farmors mor:
Eleanor de Holland
Mor:
Cecily Neville, hertuginne av York
Morfar:
Ralph Neville, 1. jarl av Westmorland
Morfars far:
John de Neville
Morfars mor:
Maud Percy
Mormor:
Joan Beaufort, grevinne av Westmoreland
Mormors far:
John av Gaunt
Mormors mor:
Katherine Swynford