Elizabeth Woodville

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Elizabeth Woodville
Fødtca. 28. apr. 1437Rediger på Wikidata
Grafton Regis[1]
Død8. juni 1492Rediger på Wikidata (55 år)
Bermondsey
BeskjeftigelseGemal, aristokrat Rediger på Wikidata
EktefelleJohn Grey, 7. baron Ferrers av Groby (1452–1461)[2][3]
Edvard IV av England (1464–1483)[2][3]
FarRichard Woodville, 1. jarl Rivers[2]
MorJacquette av Luxembourg[2]
Søsken
15 oppføringer
Lewis Woodville (yngre bror)[4]
Anne Woodville (yngre søster)[4][2]
Anthony Woodville, 2. jarl Rivers (yngre bror)[4][2]
Mary Woodville (yngre søster)[4]
Jacquetta Woodville (yngre søster)[4][2]
John Woodville (yngre bror)[4][2]
Richard Woodville, 3rd Earl Rivers (yngre bror)[4]
Martha Woodville (yngre søster)[4]
Eleanor Woodville (yngre søster)[4]
Lionel Woodville (yngre bror)[4]
Margaret Woodville, Countess of Arundel (yngre søster)[4]
Edward Woodville, Lord Scales (yngre bror)[4]
Catherine Woodville (yngre søster)[4][2]
John Woodville (yngre bror)[4][2]
Thomas Woodville (yngre bror)[4]
Barn
12 oppføringer
Thomas Grey, 1. marki av Dorset[2][3]
Richard Grey[2][3]
Elizabeth av York[2][3]
Maria av York[3]
Cecilia av York[3]
Edvard V av England[2][3]
Margaret av York[3]
Richard av Shrewsbury, 1. hertug av York[2][3]
Anne av York[2][3]
George Plantagenet[3]
Catherine av York[3]
Bridget av York[3]
NasjonalitetKongeriket England
GravlagtSt. George's Chapel (1492–)
Signatur
Elizabeth Woodvilles signatur
Våpenskjold
Elizabeth Woodvilles våpenskjold
Elizabeth Woodville på Commons

Elizabeth Woodville (også skrevet Wydville, Wydeville, eller Widvile,[a] født ca. 1437[5], død 8. juni 1492) var Edvard IV av Englands dronning fra 1464 til hans død i 1483. På den tiden da hun ble født var hennes familie rangert som lavadel i det engelske aristokrati. Hennes første ekteskap var med en mindre tilhenger av huset Lancaster, sir John Grey av Groby; han døde i det andre slag ved St. Albans og etterlot Elizabeth som enke med to sønner. Hennes andre ekteskap med Edvard IV førte til en cause célèbre, kontrovers eller skandale, i sin tid grunnet Elizabeths store skjønnhet og hennes mangel på adelig bakgrunn og eiendommer. Edvard var kun den andre kongen i England etter den normanniske erobringen i 1066 som giftet seg med av sine undersåtter, og Elizabeth var den første som ble kronet som dronning.[b] Hennes ekteskap ble beriket av hennes søsken og barn, men deres framgang pådro seg fiendskapet til Richard Neville, jarl av Warwick, «Kongemakeren» og hans ulike allianser med de fleste seniorfigurer i den økende delte kongefamilie.

Denne fiendtligheten utviklet seg til åpen splid mellom kong Edvard og Warwick og førte til en viljekamp som til sist resulterte i at Warwick endret posisjon og allierte seg med saken til huset Lancaster. Elizabeth forble å utøve politisk innflytelse selv etter at hennes sønn var blitt kortvarig utropt som kong Edvard V av England, men ble avsatt av hennes svoger, Rikard III og som selv grep kongetronen. Hun kom til å spille en betydningsfull rolle å sikre tronen for Henrik Tudor i 1485, noe som førte til slutten for rosekrigene. Etter 1485 ble hun imidlertid tvunget til side til fordel for Henrik Tudors mor, Margaret Beaufort, og hennes innflytelse på hendelsene i disse årene, og at hun deretter ble tvunget til å trekke seg fra hoffet har forblitt uklare.[6][7]

Liv og virke[rediger | rediger kilde]

Tidlige år og første ekteskap[rediger | rediger kilde]

Elizabeth Woodville, illustrasjon av Percy Anderson, 1906.

Elizabeth Woodville ble født en gang rundt 1437, muligens i oktober,[c][8] ved Grafton Regis i Northamptonshire. Hun var det førstefødte barn i en sosialt ulikt ekteskap som kortvarig førte til en skandale ved det engelske hoffet. Familien Woodvilles, om enn en gammel og respektabel familie, var lavadel framfor adelig; en rike familie med landeiendommer som tidligere hadde frambrakt fredsdammere, sheriffer, og medlemmer av parlamentet framfor adelige. Hennes far, sir Richard Woodville, var kun en ridder på den tiden da hun ble født, og hans far hadde gjort en god karriere i kongelig tjeneste og blitt forfremmet til å bli kammerherre for hertugen av Bedford. Richard Woodville fulgte sin far ved å ta tjeneste for hertugen, og således møtte sin hustru Jacquetta av Luxembourg. Hun var eldste datter av grev Peter av Luxembourg og Margaret de Baux. Jacquetta ble giftet bort med hertugen i 1433 da hun var 17 år gammel som hans andre hustru. Hertugen var betydelig eldre enn henne, og ved skrantende helse, og døde i 1435. Jacquetta ble etterlatt barnløs, men som en rik enke Hun var påkrevd å søke tillatelse fra kong Hnerik VI før hun kunne gifte seg på nytt, men i mars 1437 ble det avslørt at hun i hemmelighet hadde giftet seg med Richard Woodville som sto langt under henne i rang og ikke betraktet seg en velegnet ektefelle for en adelskvinne som fortsatt ble æret som kongens tante, beslektet ved inngifte. Paret ble gitt en bot på 1000 pund, men det ble trukket tilbake i oktober det samme året.[9][10]

Til tross for denne ugunstige begynnelsen fikk det gifte paret snart framgang, hovedsakelig grunnet Jacquettas fortsatte gode posisjon innenfor den kongelige familie. Han beholdt sin rang og enkestatus som hertuginne av Bedford. Det siste ga i begynnelsen en inntekt på mellom 7000 og 8000 pund i året. I årenes løp ble denne inntekten minsket grunnet territoriale tap i Frankrike og sammenbruddet i kongelige finanser i England. Richard ble æret med militære ranger hvor han beviste at han var en dyktig soldat. Ytterligere æresbevisninger fikk de begge da Henrik VI giftet seg med Margaret av Anjou. Hennes onkel var Jacquettas svoger ved at Jacquettas søster Isabelle hadde giftet seg Margaret of Anjous onkel på farssiden, Charles du Maine. Ekteparet Woodville var blant de som ble utpekt til eksortere bruden til England, og familien fikk ytterligere fordeler ved denne doble forbindelsen til kongefamilien. Richard ble opphøyd til rangen av baron Rivers i 1448. Deres barn vokste således opp til å få betydelige privilegier og materiell bekvemmelighet.

Elizabeth, den førstefødt av ialt 14 barn, ble sendt til lady Grey da hun var gammel for lære å bli en adelskvinne og administrere sin egen husholdning.[11] 15 år gammel ble hun i 1452 gift med familien Greys eldste sønn, John Grey av Groby, arvingen til baroniet Ferrers av Groby. Et år etter bryllupet født hun sin første sønn, Thomas (senere marki av Dorset), og deretter sin andre sønn Richard i 1457. Til tross for den lykkelige begynnelsen for det unge paret, kom det ikke til å vare lenge. England havnet i en innbyrdesstrid mellom huset Lancaster (de røde) og huset York (de hvite) om den engelske tronen. Begge familiene Woodville og Grey var alliert med Lancaster.[11] I det andre slag ved St. Albans som en del av rosekrigene, sto huset York igjen som seierherre. Både Elizabeths far og bror måtte trygle om nåde til den nye konge Edvard IV, men hennes ektemann John Grey ble drept. Hennes eiendommer etter ektemannen ble tatt fra henne og etterlot hennes sønner uten arv. Elizabeth ble tvunget til å flytte tilbake til familiens hjem i Grafton.

Elizabeth Woodville ble kalt for «den vakreste kvinne på de britiske øyer» med «tunge øyenlokk lik de til en drage».[12] Hun var også bestemt og hadde en sterk vilje. Tidlig i 1464 dro hun ut med sine to sønner og satte seg under et eiketre hun visste at kongen ville passere på sin reise. Da han så gjorde, henvendte hun seg til ham og bønnfalt ham om å få sine eiendommer tilbake. Kongen ble grepet av hennes skjønnhet og ble forgapt i henne.[11]

Gift med Englands konge[rediger | rediger kilde]

Illuminert miniatyr som viser ekteskapet til Edvard IV og Elizabeth Woodville, Anciennes Chroniques d'Angleterre av Jean de Wavrin, 1400-tallet
Elizabeth som dronning, sammen med Edvard VII og hennes eldste sønn.

Edvard IV hadde mange elskerinner, den beste kjente av dem var Jane Shore, og han hadde ikke nye rykte for å være trofast, heller tvertimot. Det synes som om Elizabeth nektet kun å bli hans elskerinne. Edvard IV giftet han seg således med Elizabeth Woodville, en enke med to barn, men bryllupet skjedde i hemmelighet og selv om datoen ikke er kjent er det tradisjonelt antatt å ha skjedd på hennes familiehjem i Northamptonshire den 1. mai 1464.[13] Kun brudens mor Jacquetta og to terner var tilstede med presten. Edvard giftet seg med Elizabeth kun tre år etter at han hadde erobret den engelske tronen i etterdønningene av sin overveldende seier over Lancester-fraksjonen i slaget ved Towton 29. mars 1461, kanskje det blodigste slaget på engelsk jord med kanskje så mange som 30 000 falne.[14] Slaget førte til at kong Henrik VI ble avsatt. Ingen andre hadde kunnskap om bryllupet, og det var først da Edvards nærmeste rådgiver, lord Warwick, foreslo et frieri han hadde gjort med en fransk prinsesse at det ble avslørt at Edvard allerede var gift. Elizabeth ble kronet som Englands dronning den 26. mai 1465.[11]

I de første årene av sitt styre var Edvard IV avhengig av en liten sirkel av tilhengere, mest betydningsfull var hans rådgiver, Richard Neville, jarl av Warwick. Uvitende om Edvards nylig inngåtte ekteskap forhandlet han en allianse med Frankrike for å utligne et lignende arrangement som ble gjort av hans store fiende Margaret av Anjou, hustru av den avsatte Henrik VI. Da det ble kjent at kongen allerede var gift med Elizabeth Woodville, som ikke var adelig og dessuten fra en familie Lancaster-tilhengere, ble Warwick både overrasket, ydmyket og fornærmet. Hans forhold til kongen bedret seg aldri igjen. Ekteskapet ble også dårlig mottatt av Privy Council, det kongelige råd, som i henhold til Jean de Waurin som fortalte Edvard med stor oppriktighet at «han måtte vite at hun var ingen hustru for en fyrste som ham selv.»[15]

Med ankomsten av den nye dronningen kom også mange slektninger av henne til hoffet. En del av dem var inngiftet med flere av de store familier i England.[16] Tre av hennes søstre var gift med jarlene av Kent, Essex og Pembroke. En annen søster, Catherine Woodville, giftet seg med dronningens 11 år gamle verge Henry Stafford, 2. hertug av Buckingham, som senere allierte seg med Edvard IVs bror Rikard, hertug av Gloucester, i opposisjon til familien Woodville etter at Edvard IV døde. Elizabeths 20 år gamle bror John Woodville giftet seg med Katherine Neville, hertuginne av Norfolk. Hertuginnen hadde blitt enke tre ganger og var antagelig rundt 65 år gammel, noe ble en skandale ved hoffet, og kjent i samtiden som et «diabolisk ekteskap».[17] Elizabeths sønn fra hennes første ekteskap, Thomas Grey, ble gift med Cecily Bonville, 7. baronesse Harington.[18]

Til tross alle kontroverser gikk Elizabeths ekteskap med Edvard bra, og de var åpenbart lykkelige sammen. Imidlertid hadde hun født ham tre døtre, men de trengte en sønn som arving, og da hun ble gravid for fjerde gang, ba hun om en sønn.[11] Den 2. november født hun en sønn som ble oppkalt etter faren, Edvard V. Hun fødte totalt ti barn, inkludert enda en sønn, Richard, hertug av York, som senere ble sammen med sin bror som en av prinsene i Tower.[8] Fem døtre vokste også opp til de ble voksne.

Da Elizabeth Woodvilles slektninger, særlig hennes bror Anthony Woodville, 2. jarl Rivers, begynte å utfordre Warwicks posisjon i det politiske samfunnet, konspirerte Warwick med sin svigersønn, George Plantagenet, 1. hertug av Clarence, kongens yngre bror. En av hans tilhengere anklaget Elizabeths mor, Jacquetta av Luxembourg, for å praktisere trolldom. Hun ble frikjent det påfølgende året.[19] Warwick og Clarence gjorde to ganger opprør, og flyktet deretter til Frankrike. Warwick inngikk en vanskelig allianse med tidligere dronning Margaret av Anjou og fikk gjeninnsatt hennes ektemann Henrik VI på den engelske tronen i 1470, men det påfølgende året kom Edvard IV tilbake fra landflyktighet og beseiret Warwick i slaget ved Barnet[20] og lancasterne i slaget ved Tewkesbury.[21] Henrik IV ble drept kort tid etterpå.

Som følge av hennes ektemanns midlertidige fall fra makten, søkte Elizabeth Woodville tilflukt i Westminster Abbey, hvor hun fødte sønnen Edvard. Hun ble engasjert i kristen fromhet som var i henhold til de konvensjonelle forventningene til dronning i middelalderen. Hun gjorde pilegrimsreiser, fikk pavelig avlat til de som knelte og sa Angelus tre ganger om dagen, og finansierte kapellet til den hellige Erasmus fra Formia i Westminster Abbey.[22]

Enkedronning[rediger | rediger kilde]

Elizabeth Woodvilles våpenskjold.

Som følge av Edvard IVs plutselig død, muligens fra lungebetennelse, i april 1483, ble Elizabeth Woodville enkedronning. Hennes unge sønn Edvard V ble utropt som konge og hans onkel, Rikard, hertug av Gloucester, ble utpekt som Lord Protector og hans verge. Elizabeth fryktet Gloucester og forsøkte å ta kontroll, men Gloucester sørget raskt å avbryte kongens reise fra Wales til London for å bli kronet og fikk ham plassert i Tower of London for hans «beskyttelse». Med sin yngste sønn og døtre måtte Elizabeth Woodville enda en gang søkte tilflukt i Westminster Abbey. Gloucester ba om at hennes unge sønn Richard skulle flyttes over til Tower of London for å holde broren Edvard med selskap, og Elizabeth Woodville gikk med på det.

Deretter fikk Gloucester slektninger av Elizabeth, hennes bror og sønn, Anthony Woodville, 2. jarl Rivers, og Richard Grey, arrestert. Lord Hatings, den avdøde kongens fremste tilhenger, hadde opprinnelig godkjent Gloucesters handlinger, men Gloucester anklaget ham deretter for å ha konspirert med Elizabeth Woodville mot ham. Hastings ble arrestert og henrettet. Om en slik sammensvergelse virkelig hadde eksistert er ikke kjent.[23] Gloucester anklaget Elizabeth for å konspirere for å «myrde og fullstendig utslette» ham.[24]

Den 25. juni 1483 fikk Gloucester Elizabeth Woodvilles sønn og bror henrettet i Pontefract Castle i Yorkshire. Ved lov i parlamentet, Titulus Regius, ble det erklært at Edvard IVs barn med Elizabeth var illegitime på det grunnlag at Edvard var utsett til å bli forlovet med enken Eleanor Butler, og som ble betraktet som bindende kontrakt som gjorde andre ekteskapskontrakter ugyldige. En kilde, Philippe de Commines, en kronikør fra Burgund, forteller at Robert Stillington, biskop av Bath og Welles, utførte en forlovelseseremoni mellom Edvard IV og Eleanor.[25] Parlamentets lov inneholdt også anklager mot Elizabeth at hun var en heks, men ga ingen detaljer og det fikk ingen videre virkning. Som konsekvens av disse grepene kunne Gloucester selv gripe makten og ble kong Rikard III av England. Edvard V, som ikke lenger var konge, og hans bror Richard, ble værende i Tower of London. De ble aldri sett igjen og det er generelt antatt at Rikard III fikk dem myrdet.[26]

Livet under Rikard III[rediger | rediger kilde]

Etter at Rikard III ble konge ble den tidligere dronningen referert til som dame Elizabeth Grey,[8] og sammen med hertugen av Buckingham, en tidligere tilhenger av Rikard II og nå antagelig selv søkte tronen, allierte de seg med lady Margaret Stanley (født Beaufort) og fremmet saken til Margarets sønn Henrik Tudor, en tipp-tipp-oldebarn av kong Edvard III,[27] den nærmeste mannlige arving til huset Lancasters krav på tronen med enhver form for troverdighet.[d] For å styrke sitt krav og for å forene de to stridende fraksjonene York og Lancaster ble Elizabeth Woodville og Margaret Beaufort enige om at sistnevntes sønn skulle gifte seg med førstnevntes eldste datter, Elizabeth av York, som ved døden til sine brødre ble arving av huset York. Henrik Tudor gikk med på dette og i desember 1483 sverget han en bindende ed i katedralen Rennes i Frankrike. En måned tidligere hadde et opprør for hans sak, ledet av Buckingham, blitt knust.

Rikard IIIs første parlament i januar 1484 fjernet alle de landeiendommer fra Elizabeth som var gitt til henne under styret til Edvard IV.[28] Den 1. mars 1484 kom Elizabeth og hennes døtre ut av klosteret etter at Rikard III hadde offentlig sverget en ed om at hennes døtre ikke ville bli skadet eller lide overlast, og at de ikke vil bli stengt inne Tower og London eller noe annet fengsel. Han lovte også å skaffe dem ekteskapsfordeler og gifte dem til adelige ekteskapskandidater. Familien kom tilbake til hoffet, tilsynelatende forsonet med Rikard III. Etter Rikards hustru Anne Neville døde i mars 1485, og han ikke hadde en mannlig arving etter at hans ung sønn tidligere hadde dødd, gikk det rykter om at kongen aktet å gifte seg med sin vakre og unge niese Elizabeth av York,[29] den samme kvinnen som Henrik Tudor hadde sverget på å ekte.

Livet under Henrik VII[rediger | rediger kilde]

Koret i St. George's Chapel

I 1485 invaderte Henrik Tudor England og beseiret Rikard III i slaget ved Bosworth Field hvor sistnevnte ble drept. Som konge giftet Henrik VII seg med Elizabeth av York og fikk Titulus Regius trukket tilbake og alle kopier ødelagt.[30] Elizabeth Woodville fikk tilbake tittelen og æresbevisningen som fulgte enkedronningen.[31]

Historieforskningen adskiller til hvorfor enkedronning Elizabeth tilbrakte de siste fem årene av sitt liv ved Bermondsey Abbey, hvor hun trakk seg tilbake den 12. februar 1487. Blant hennes moderne biografer, tror David Baldwin at Henrik VII tvang henne til å trekke seg fra hoffet, men Arlene Okerlund har presentert bevis fra juli 1486 at hun allerede planla trekke seg tilbake fra hoffet for å leve et religiøst, kontemplativt liv ved klosteret.[32] Et annet forslag er at hennes pensjonering ved Bermondsey ble tvunget på henne ettersom på en eller annen måte var involvert i Lambert Simnels yorkistiske opprør i 1487, en bedrager som hevdet at han var den henrettede Edward Plantagenet, 17. jarl av Warwick, eller i det minste ble vurdert som en mulig alliert av opprørerne,[33] skjønt det var ikke før på 1600-tallet da Francis Bacon skrev sin historie om Henrik VIIs styre at hun i det hele tatt ble knyttet til Lambert Simbert-konspirasjonen.[34]

Ved Bermondsey Abbey ble Elizabeth behandlet med all den respekt og verdighet som var forbeholdt en med status som enkedronning. Hun levde et kongelig liv og mottok en rimelig pensjon. Den 1. mai 1487 ble hennes eiendommer overført til hennes datter.[34] Hun var tilstede ved fødselen av sitt barnebarn, den framtidige kong Henrik VIII, ved Greenwich Palace i juni 1491. Hennes datter dronning Elizabeth besøkte henne ved anledning ved Bermondsey, skjønt en annen av hennes døtre, Cecily av York, besøkte henne oftere.[35] Henrik VII skal kortvarig ha vurdert å gifte sin svigermor til kong Jakob III av Skottland da dennes hustru, Margrete av Danmark, døde i 1486.[36] Hvor alvorlig ment denne planen enn var ble den uaktuell da Jakob III ble drept i kamp i 1488.

Elizabeth Woodville døde ved Bermondsey Abbey den 8. juni 1492.[8] Med unntaket av dronningen, som ventet på å føde sitt fjerde barn, og Cecily av York, var hennes døtre tilstede ved begravelsen ved Windsor Castle: Anne av York (den framtidige hustruen til Thomas Howard, 3. hertug av Norfolk), Katherine av York (den framtidige grevinne av Devon) og Bridget av York (nonne ved klosteret Dartford Priory). Elizabeths testamente spesifiserte en enkel seremoni.[37] De bevarte vitnemålene fra begravelsen den 12. juni 1492 antyder at minst en kilde «klart følte at dronningens begravelse burde ha vært mer storstilt» og innvendte at «Henrik VII hadde ikke sett det passende å sørge for en begravelse en dronning verdig for sin svigermor», til tross for det faktum at enkedronningens eget testamente krevde enkelhet.[37] Elizabeth ble lagt til hvile i det samme kapellet som hennes ektemann kong Edvard IV i St. George's Chapel i Windsor Castle.[8]

Barn[rediger | rediger kilde]

Med John Grey
  • Thomas Grey, jarl av Huntingdon, marki av Dorset og lord Ferrers de Groby (1455 – 20. september 1501), gift først med Anne Holland, men hun døde ung uten barn; han giftet seg for andre gang den 18. juli 1474 med Cecily Bonville, suo jure baronesse Harington og Bonville, og med henne fikk han fjorten barn. Den omstridte dronning lady Jane Grey er en direkte etterkommer fra denne slektslinje.[38]
  • Richard Grey (1457 – 25. juni 1483), ridder, ble henrettet ved Pontefract Castle, på ordre av Rikard III
Med Edvard IV

Noter[rediger | rediger kilde]

Type nummerering
  1. ^ Selv om stavingen av familienavnet er vanligvis modernisert som «Woodville» ble det stavet som «Wydeville» i samtidige utgivelser av Caxton og på hennes grav ved St George's Chapel, Windsor Castle er der skrevet som følgende: «Edvard IV og hans dronning Elizabeth Widvile».
  2. ^ Johans ekteskap med Isabella, grevinne av Gloucester ble annullert kort tid etter at han ble konge og hun ble aldri kronet; Henrik IVs første hustru Mary de Bohun døde før han ble konge.
  3. ^ Det er ikke bevart noen nedtegnelser av Elizabeths fødsel. Imidlertid ble hennes foreldre benådet for å ha giftet seg uten tillatelse den 24. oktober 1437, og David Baldwin formoder at denne benådningen kan ha vært sammenfallende med Elizabeth Woodvilles fødsel, parets førstefødte barn. Se Baldwin, David (2004): Elizabeth Woodville: Mother of the Princes in the Tower, The History Press
  4. ^ Henrik Tudors tronen var svak grunnet en erklæring fra Henrik IV som stengte for tilgang til tronen for enhver arving av de legitimerte avkommet av hans far John av Gaunt ved hans tredje hustru Katherine Swynford. Den opprinnelige loven som legitimerte barna til John av Gaunt og Katherine Swynford ble vedtatt av parlamentet og bulle utsendt av paven i saken som legitimerte dem helt og holdent, noen som gjorde lovligheten og gyldigheten til Henrik IVs erklæring tvilsom.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ www.bbc.co.uk[Hentet fra Wikidata]
  2. ^ a b c d e f g h i j k l m n o p Kindred Britain[Hentet fra Wikidata]
  3. ^ a b c d e f g h i j k l m n The Peerage person ID p10165.htm#i101642, besøkt 7. august 2020[Hentet fra Wikidata]
  4. ^ a b c d e f g h i j k l m n o The Peerage[Hentet fra Wikidata]
  5. ^ Lindsey, Karen (1995): Divorced, Beheaded, Survived, Perseus Books, s. xviii
  6. ^ Jewell, Helen M. (1996): Women in Medieval England, Manchester University Press, s. 135
  7. ^ Baldwin, David (2004): Elizabeth Woodville: Mother of the Princes in the Tower, The History Press; 2. utg.
  8. ^ a b c d e Hicks, Michael (2004): «Elizabeth (c.1437–1492)» i: Oxford Dictionary of National Biography. Oxford University Press. doi:10.1093/ref:odnb/8634. Betalingsmur
  9. ^ Gregory, Philippa: «Jacquetta of Luxembourg» Arkivert 24. september 2017 hos Wayback Machine., inkludert slektstre
  10. ^ Long, Michael: «Jacquetta of Luxembourg», History UK
  11. ^ a b c d e McDonough, Abbie (22. januar 2014): «Elizabeth Woodville, The White Queen», AWH
  12. ^ Bingham, Jane (2009): The Cotswolds: A Cultural History, Oxford University Press, s. 66
  13. ^ Fabian, Robert (1811): The New Chronicles of England and France, red. Henry Ellis, London: Rivington, s. 654; «Hearne’s Fragment of an Old Chronicle, from 1460–1470», The Chronicles of the White Rose of York. London: James Bohn, 1845, s. 15–16.
  14. ^ Bignell, Paul (20. mars 2011): «Mass graves to shed light on Britain's bloodiest battle», The Independent
  15. ^ Kramer, Kyra (28. juni 2017): «The Coronation of Edward IV»
  16. ^ Griffiths, Ralph A. (1991): "The Court during the Wars of the Roses" i: Asch, Ronald G.; Birke, Adolf M.: Princes Patronage and the Nobility: The Court at the Beginning of the Modern Age, cc. 1450–1650. New York: Oxford University Press, ISBN 0-19-920502-7, s. 59–61.
  17. ^ «Catherine Neville (D. Norfolk)», Neville Family
  18. ^ «Cecilia Bonville, Baroness Bonville and Harington», The Peerage
  19. ^ Calendar of Patent Rolls, 1467–77, s. 190.
  20. ^ Castelow, Ellen: «The Battle of Barnet», History UK
  21. ^ Castelow, Ellen: «The Battle of Tewkesbury», History UK
  22. ^ Sutton, Anne; Visser-Fuchs, Livia (1995): «A 'Most Benevolent Queen': Queen Elizabeth Woodville's Reputation, Her Piety and Her Books», The Ricardian, s. 111, 118–119.
  23. ^ Wood, C.T. (1986): «Richard III, William, Lord Hastings and Friday the Thirteenth» i: Griffiths, R.A.; Sherborne, J., red.: Kings and Nobles in the Later Middle Ages, New York, s. 156–161.
  24. ^ Ross, Charles (1981): Richard III, University of California Press, s. 81.
  25. ^ Philipe de Commines (1855): The memoirs of Philip de Commines, lord of Argenton, bind 1, H.G. Bohn, s. 396–397.
  26. ^ Gallagher, Paul (21. august 2015): «The Princes in the Tower: Will the ultimate cold case finally be solved after more than 500 years?», The Independent
  27. ^ Slektstabeller i Morgan, Kenneth O. (1988): The Oxford History of Britain. Oxford: Oxford University Press. ISBN 0-19-285202-7, s. 709.
  28. ^ «Parliamentary Rolls Richard III» Arkivert 1. september 2013 hos Wayback Machine., Rotuli Parliamentorum A.D. 1483 1 Richard III Cap XV.
  29. ^ Richard III and Yorkist History Server, arkivert den 9. juli 2006 hos Wayback Machine.
  30. ^ ««Rotuli Parliamentorum A.D. 1485 1 Henry VII – Annullment of Richard III's Titulus Regius»». Arkivert fra originalen 2. september 2013. Besøkt 24. september 2017. 
  31. ^ Okerlund, Arlene (2006): Elizabeth: England's Slandered Queen. Stroud: Tempus, s. 245.
  32. ^ Okerlund, Arlene (2006): Elizabeth: England's Slandered Queen. Stroud: Tempus, s. 245.
  33. ^ Bennett, Michael (1987): Lambert Simnel and the Battle of Stoke, New York, St. Martin's Press, s. 42; 51; Elston, Timothy (2009): "Widowed Princess or Neglected Queen" i: Levin & Bucholz, red.: Queens and Power in Medieval and Early Modern England, University of Nebraska Press, s. 19.
  34. ^ a b Higginbotham, Susan (2013): «Elizabeth Woodville’s Move to Bermondsey», On the Tudor Trail
  35. ^ «Bermondsey Abbey and Elizabeth Wydeville», Murrey and Blue
  36. ^ «Margaret of Denmark Facts, information, pictures», Encyclopedia.com.
  37. ^ a b Laynesmith, J.L. (2004): The Last Medieval Queens: English Queenship 1445–1503, Oxford University Press, New York, s. 127–128.
  38. ^ Richardson, Douglas (2011): Magna Carta Ancestry: A Study in Colonial and Medieval Families, red. Kimball G. Everingham II, 2. utg., Salt Lake City. ISBN 1449966381, s. 304–307

Litteratur[rediger | rediger kilde]

Biografier
  • Baldwin, David (2002): Elizabeth Woodville: Mother of the Princes in the Tower, Stroud
  • MacGibbon, David (2013): Elizabeth Woodville
  • Licence, Amy (2016): Edward IV and Elizabeth Woodville: A True Romance
  • Okerlund, Arlene (2005): Elizabeth Wydeville: The Slandered Queen
Historiegrafi
  • Carpenter, Christine (1997): The Wars of the Roses, Cambridge
  • Gregory, Philippa; Baldwin, David; Jones, Michael (2011): The Women of the Cousins' War, Simon & Schuster
  • Hicks, Michael (2003): Edward V, Stroud
  • Horrox, Rosemary (1989): Richard III: A Study of Service, Cambridge
  • Laynesmith, J.L. (2004): The Last Medieval Queens, Oxford
  • Myers, A.R. (1985): Crown, Household and Parliament in Fifteenth-Century England, London and Ronceverte: Hambledon Press
  • Okerlund, Arlene (2005): Elizabeth Wydeville: The Slandered Queen, Stroud
  • Ross, Charles (1974): Edward IV, Berkeley
  • Smith, George (1975): The Coronation of Elizabeth Wydeville, Gloucester: Gloucester Reprints; først utgitt 1935
  • Sutton, Anne; Visser-Fuchs, Livia (juni 1995): «'A Most Benevolent Queen': Queen Elizabeth Woodville's Reputation, Her Piety, and Her Books», The Ricardian, X:129. s. 214–245.

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]


Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Elizabeth_Woodville&oldid=24150565»