Undergrunnspresse

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Oz, omslaget til nummer 33

Undergrunnspresse refererer hovedsakelig til uavhengige, alternative og motkulturelle aviser, tidsskrifter og tegneserier på slutten av 1960- og begynnelsen av 1980-tallet i USA, Canada, Storbritannia, Norden og andre nasjoner i vestlige Europa. Begrepet kan også referere til ulovlige utgivelser under harde og undertrykkende regimer, eksempelvis i Polen og Sovjetunionen under kommunisttiden, og tildels også hemmelige og ulovlige aviser under den nazistiske okkupasjonen i Vest-Europa og i Norge under den andre verdenskrig, se Illegale aviser.

Opprinnelse[rediger | rediger kilde]

Bevegelsen som utgikk fra motkulturen på 1960-tallet lånte betegnelsen fra tidligere undergrunnspresse som den hollandske presse i løpet av naziokkupasjonen på 1940-tallet. Den franske motstandsbevegelsen utga også undergrunnsaviser, og det samme skjedde i Norge. Krigsfanger utga og spredte også et eget undergrunnshefte kalt Pow wow.[1] I Øst-Europa har den siden antagelig 1940-tallet eksistert undergrunnspublikasjoner kjent under begrepet samizdat. Disse forgjengerne var ekte og genuine undergrunnsutgivelser i begrepets egentlige forstand da de som skrev, trykte, spredte og leste dem risikerte fengsel og henrettelse. Mens motkulturell undergrunnspresse ofte slåss med myndighetene ble avisene åpent distribuert gjennom et nettverk av gateselgere, egne bokkaféer, «head shops», og lignende kanaler, og nådde således et stort publikum. I Norge ble Gateavisa etter hvert distribuert gjennom «overgrunnens» Narvesens kiosker på 1970-tallet selv om første nummer i denne distribusjonen måtte sensureres på midtsidene. Begrunnelsen til redaksjonen var å «utfordre grensene for ytringsfriheten».

Undergrunnspressen på 1960- og 1970-tallet eksisterte i de fleste land med høyt bruttonasjonalprodukt per innbygger og en viss trykkefrihet. Tilsvarende utgivelser eksisterte også i en del utviklingsland og som en del av bevegelsen samizdat i de østeuropeiske kommuniststatene bak jernteppet, særlig Tsjekkoslovakia. Bladene var ukentlig, månedlig og «sjelden» og som enkeltstående titler. De var vanligvis assosiert med ikkeautoritær (ikke-leninistisk), venstreradikal politikk. Noen utviklet seg til små lokale fanziner, eller vesentlige kulturtidsskrifter, og andre til relativt store ukeaviser.

Undergrunnspresse i Norge[rediger | rediger kilde]

Den rødmalte trebygningen i Hjelmsgate 3 i Oslo var oppholdsstedet til Gateavisa på 1970-tallet og framover. I andre etasje lå bokkaféen Jaap som solgte utenlandske og norske undergrunnsblader.

Gateavisa, som fortsatt eksisterer, hadde en beskjeden begynnelse i arbeidskollektivet i Hjelmsgate 3 i 1970. Det var to A4-sider som var stiftet sammen, og skilte seg ut fra andre lokale blekker som slåss for lokale saker landet rundt. Bladet vokste dog raskt og ble i løpet av midten av 1970-tallet Norges største motkulturblekke med gjennomsnittlig 15 000 i opplag. Gateavis nr 4 1978 hadde et førsteopplag på 16 000 og måtte trykkes på nytt i et ekstra opplag på 2 500.[2]

Gateavisa var siden begynnelsen et speilbilde av hovedstrømningene innenfor motkulturen. Her ble det skrevet om dop, særlig hasj, rock, husokkupasjon, bløtkakekasting, anarkisme og fengselspolitikk. De ulike personene i redaksjonen har stort sett preget bladet både innhold og i form, og vært fanebærere av «såvel utflippa som mer straighte politiske ideer og meninger».[3] I 1977 besluttet redaksjonen å bli distribuert gjennom Narvesens kiosker i tillegg til gateselgere. Opplaget økte med 10 000, og avisen fikk et mer profesjonelt preg. Gateavisa hadde ingen redaktør, og mange av redaksjonsmedlemmene hadde fantasifulle navn som «El Desperado» og «Josef S.» Sistnevnte var en ironisk betegnelse for det nærmeste Gateavisa kom en redaktør i form av Audun Engh. Andre navn ble etter hvert kjente fra sin fortid i Gateavisa: Syphilia Morgenstierne (Mari Toft), Petter Vennerød, og Thomas Hylland Eriksen. Gateavisas viktigste særpreg var humor og respektløshet.[4]

Av andre mer betydelige undergrunnsblader i Norge var VannbærerenKarlsøy i Troms med forfatteren Jan Bojer Vindheim som kreative og åndelige drivkraft. Dikt & Datt som første gang kom ut i slutten av 1972 var håpefulle forfatteres eget organ. Her kom blant annet Ingar Knudtsen jr, Arild Nyquist og Lars Saabye Christensen (også tidvis redaksjonsmedlem) til uttrykk for første gang. Bladet sto med en fot i motkulturen og den andre fastlenket i marxist-leninistenes leir, og innenfor denne motsetningen vant sistnevnte gruppe. Bladet skiftet navn til Hundre blomster for bedre å kunne fremme arbeiderklassens interesser, og ut forsvant Nyquist og Saabye Christensen, og inn kom Asbjørn Elden og Johanna Schwarz, og bladet døde deretter raskt.

Andre steder i Norge oppsto det lokale utgivelser, noen kortvarige, andre noe lengre, Dobbeltgjengeren i Tønsberg, Asfaltfilla i Trondheim (fire utgaver) og ble til Dæmring. I Solør og Odal kom kulturmagasinet Kverka. Kolbotns kreative miljø skapte Tidevann, som var beslektet med Trollskrift i Oslo. I Bergen samlet unge radikale litterater, blant annet Ragnar Hovland, seg rundt et relativt profesjonelt tidsskrift ved navn Tun i 1973. Bergen produserte også Tusenfryd. I samme periode var det flere særutgivelser som kjempet for en egen fanesak: BulletinMajorstua i Oslo var blad utelukkende for fengselsreformer. Tro DET, hedningenes blad, Supergutt og Fritt Fram, blader for homsenes frigjøring, og kanskje kan også Ikkevold, forum for ikkevoldskamp og radikalt fredsarbeid, regnes til undergrunnen da mange av folkene her også skrev i de andre bladene.

Undergrunnspresse i Australia[rediger | rediger kilde]

Omslag på Oz

Det mest kjente undergrunnsutgivelsen i Australia var et satirisk magasin kalt for Oz. Bladet vokste inn i motkulturen, men dens utgangspunkt var det britiske magasinet Private Eye. Den opprinnelige australske utgivelsen kom første gang så tidlig som 1963 og fortsatte sporadisk fram til 1969. De australske utgivelsene etter 1966 ble redigert av Richard Walsh etter at hans medredaktører Richard Neville og Martin Sharp flyttet til England hvor de etablerte en britisk utgave, Oz i London, i 1967.

Andre blader i Australia var The Digger (1972–75); The Living Daylights (tidlig på 1970-tallet); New Dawn; og Nexus. Sistnevnte kom først ut i 1986, og dekket emner som geopolitikk og konspirasjonsteorier.

Undergrunnspresse i Storbritannia[rediger | rediger kilde]

I London opprettet Barry Miles, John Hopkins og andre avisen International Times som raskt måtte skifte navn til IT etter trusler om søksmål fra The Times.

Richard Neville kom til London fra Australia hvor han hadde redigert Oz og opprettet en britisk utgave (1967–1973). Det var i tidskriftformatet A4 i motsetningen til ITs avisformat. Svært rask ble Oz et sprelsk satiremagasin og ble den britiske undergrunnens fremste talerør. Det var det mest fargerike og visuelt eventyrlige av alle alternative utgivelser i samtiden, tidvis på kanten av det uleselige, med formgivere som Martin Sharp. Andre utgivelser fulgte som Friends (senere Frendz) basert i området Ladbroke Grove i London og var langt mer politisk radikal. Bokkaféen Gandalf's Garden med et tidsskrift av samme navn utforsket en mer mystisk veg.

Neville utga en redegjørelse over motkulturen kalt for Playpower hvor han beskrev de fleste av verdens beslektede undergrunnsutgivelser. Han listet også mange av de dagsaktuelle emnene som Vietnamkrigen, black power, politikk, politibrutalitet, hippier og livsstilrevolusjon, dop, rock, det nye samfunn, kino og teater, tegneserier og mer. Den britiske undergrunnen tilbød på sitt beste en plattform som speilet de sosiale endringene i Storbritannia.

Politiet trakasserte britisk undergrunn på jevnlig grunnlag i en slik grad at fra 1967 ble politiet i seg selv ble et eget emne for agitasjon. Politiets kampanjer hadde motsatt effekt og gjorde undergrunnen sterkere og mer samholdte: Politiets aksjoner mot undergrunnsavisene «tenderte til å bekrefte at hva vi gjorde ble betraktet som farlig for det etablerte samfunnet», minnes Mick Farren.[5][6] Fra april 1967 og en tid framfor drev politiet razzia av kontorene til IT for å forsøke, ble det påstått, tvinge avisen til nedleggelse. Undergrunnen gikk sammen i solidaritetskonserter til støtte for undergrunnens aktiviteter den 29. april 1967 i konsertlokalet Alexandra Palace.

Etter ytterligere en razzia hos IT samlet undergrunnen seg til et «gjengjeldelsesangrep» og i all hemmelighet «invaderte» politiet. Den radikale undergrunnsavisen Black Dwarf publiserte en detaljert etasje-for-etasje «Guide to Scotland Yard», komplett med diagrammer og beskrivelser av hver dør, og hevdet å ha tittet i arkivene og tatt prøver av politisjefens whisky. Dagsavisen Daily Telegraph annonserte at skøyerstreken førte til at politiet måtte endre alle sikkerhetsklareringer til politihuset.

Ved enden av tiåret gikk kunstnere og musikkgrupper som Pink Floyd (før de ble «kommersielle»), The Deviants, Pink Fairies, Hawkwind, Michael Moorcock og Steve Peregrin Took sammen i en symbiotisk samhandling med undergrunnspressen. Undergrunnspressen omtalte gruppene og gjorde det mulig for dem å turnere og få platekontrakter. Gruppene turnerte og spredde saken og etterspørselen etter undergrunnens aviser og tidsskifter vokste og blomstret for en tid.

Den frilynte holdningen til seksualitet innenfor undergrunnspressen provoserte rettforfølgelse. IT ble dratt for retten for å ha trykket små annonser for homoseksuelle; til tross for legalisering for homofile i 1967 ble homsers og lesbiskes menneskerettigheter undertrykt og rettsforfulgt på ulikt vis. Oz' utgave med tema «Skolebarn» førte til siktelser mot tre av redaktørene som ble dømt og gitt fengselsstraff. Dette var første gang Loven om uanstendige utgivelser av 1959 (Obscene Publications Act) ble kombinert med en moralsk konspirasjonsanklage. Dommen ble dog opphevet ved anken.

Foruten nevnte IT, Oz, Black Dwarf, Gandalf's Garden, Frendz kom også Heatwave, Spare Rib, The Fanatic, Ink, Running Man, Brighton Voice, The Caterpillar – A Visionary Ghetto Tabloid ut og utgivelser med særegne emner som Peace News og Gay News.

Undergrunnspresse i USA og Canada[rediger | rediger kilde]

Fredssymbolet vr felles for motkulturen på 1960-tallet, og hadde sitt utgangspunkt i kampen mot kjernefysiske våpen.

I USA har begrepet «undergrunn» ikke den samme illegale betydningen som i andre land. Den amerikanske First Amendment og ulike rettsavgjørelser (eksempelvis Near vs. Minnesota fra 1931) har gitt omfattende rettigheter til enhver til å utgi en avis eller en annen publikasjon, og det forhindrer myndighetene i begrense eller sensurere en privat utgivelse. Isteden må en utgivelse begå en kriminell handling før den kan rettsforfølges (begå innbrudd), bryte loven i å trykke en særlig sak eller emne (trykke uanstendig materiale), brudd på opphavsrettslig materiale, ærekrenkelser, og i vanligvis er det den bestemte artikkelen som blir forbudt, ikke utgivelsen. Av den grunn referer «undergrunnsavis» i USA generelt til en uavhengig (og vanligvis mindre) avis som fokuserer på upopulære saker eller motkulturelle emner. Typisk sett tenderer disse til politisk å være liberale eller på venstresiden.

Den nordamerikanske motkulturelle pressen på 1960-tallet trakk inspirasjon fra forgjengere på 1950-tallet som Village Voice og Paul Krassners satiriske avis The Realist. Antageligvis var den første genuine amerikanske undergrunnsavis på 1960-tallet Los Angeles Free Press som ble grunnlagt i 1964 og utga under dette navnet i 1965. På midten av 1966 ble samvirket Underground Press Syndicate (UPS) dannet på tilskyndelse fra Walter Bowart, utgiver av en annen avis som kom tidlig, East Village Other. UPS tillot alle medlemmer av samvirket å utgi innhold uten begrensinger fra alle andre medlemsaviser. I Norge var Gateavisa medlem av UPS. En av de mest notoriske aviser som ble medlem av UPS og som samlet aktivister, poeter og kunstnere ved å gi dem en usensurert stemme var NOLA Express i New Orleans. Det ble startet av Robert Head og Darlene Fife som en del av en politisk protest og utvidelseav «mimeo-revolusjonen» med protester og taler for ytringsfrihet i løpet av 1960-tallet. NOLA Express var også medlem av COSMEP (Committee of Small Magazine Editors and Publishers, «Komite for små magasinredaktører og utgivere»). Disse tilknytningene gjorde avisen til en av de mest radikale og kontroversielle utgivelsene i motkulturbevegelsen. En del av det som var kontroversielt med avisen var grafiske illustrasjoner og fotografier som kunne bli definert som pornografiske.[7]

Charles Bukowskis syndikaliserte spalte, Notes of a Dirty Old Man, gikk i NOLA Express, og Franciso McBrides illustrasjon for fortellingen «The Fuck Machine» ble betraktet som sexistisk, pornografisk, og skapte oppstandelse. Alle disse kontroversene bidro til øke spredningen og antallet lesere og gi oppmerksomhet til politiske saker som redaktørene Fife og Head støttet.[8]

Nakenhet og frigjøring

Andre prominente undergrunnsaviser var San Francisco Oracle, Berkeley Barb og Berkeley Tribe (Berkeley, California); Fifth Estate (Detroit); The Helix (Seattle); Avatar (Boston); Chicago Seed; The Great Speckled Bird (Atlanta); The Rag (Austin, Texas); Space City News (senere Space City!) (Houston); Rat Subterranean News (senere «Women's LibeRATion») (New York City); The Spectator (Bloomington i Indiana); The Inquisition (Charlotte i North Carolina), og i Canada, The Georgia Straight (Vancouver, BC). Ved 1969 hadde bortimot hver eneste by av en viss størrelse eller en studentby i Nord-Amerika minst ett undergrunnsblad.

I løpet av 1960- og 1970-tallet var det også et antall venstreorienterte utgivelser med samme orientering av undergrunnspressen. En del av disse ble medlem av Underground Press Syndicate for å utnytte tjenester som mikrofilming, reklamering og fri utveksling av artikler og aviser. Eksempler var The Black Panther, avisen til Black Panther Party i Oakland i California, og Guardian i New York City. Begge hadde nasjonal distribusjon. Det føderalt etterforskningsorganet i USA, Federal Bureau of Investigation, gjorde en undersøkelse og drev trakassering av aktivitetene til undergrunnspressen, inkludert en kampanje for å ødelegge det alternative pressebyrået Liberation News Service (i virksomhet fra 1967 til 1981). Som en del av FBIs COINTELPRO, som blant annet ble opprettet for å diskreditere og infiltrere radikale venstregrupper, lanserte FBI egne, falske undergrunnsaviser som Armageddon News ved Indiana University Bloomington, The Longhorn Tale ved Universitet i Texas i Austin, og Rational Observer ved American University i Washington, DC. FBI drev også Pacific International News Service i San Francisco, Chicago Midwest News, og New York Press Service.[9]

Undergrunnspressen var av kortvarig som fenomen. Ved 1973 hadde mange undergrunnsaviser forsvunnet i en slik grad at Underground Press Syndicate anerkjente det ved å gå opp i «overgrunnen» og døpte seg til Alternative Press Syndicate. Samvirket kollapset snart og ble erstattet av Association of Alternative Newsweeklies.

Psykedeliske dingbater

Georgia Straight overlevde undergrunnsbevegelsen og utviklet seg til en alternativ ukeavis som fortsatt blir utgitt. Fifth Estate har overlevd som et rent anarkistmagasin. De fleste andre døde ut i løpet av tiden. Gitt alternativ journalistikk som subkultur har de fleste medlemmene av undergrunnspressen blitt medlemmer av nyere alternative aviser, selv om det sjelden var instituert eierskap eller ledelse. Et eksempel er overgangen i Denver fra undergrunnsavisen Chinook til Straight Creek Journal og videre til Westword,[10] en alternativ ukeavis som fortsatt blir utgitt og nå også er tilstede på nettet. En del undergrunns- og alternative journalister, tegnere, og kunstnere har gått videre i andre media.

Ray Mungo, i hans redegjørelse av amerikansk undergrunnspresse, Famous Long Ago, ga en kynisk redegjørelse av den typiske undergrunnsavisen: «Mange radikale vil gi deg en svært presis linje om hvorfor deres lille avis ble startet og hvilke behov det fyller og det meste av det er tøv. Poenget er at de ikke hadde noe å gjøre og utsiktene til å ha en streit jobb er så trist at de ble med i "bevegelsen" og skaffet penger fra folk for å leve under løftet at de var involvert i kritiske sosiale endringer bla-bla-bla.»[11]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Krigsfanger på engelsk er «prisoners of war», forkortet til POWs.
  2. ^ YFUS, et motkulturelt overblikk, Alternativ Bokklubb 1978. Intet ISBN-nummer, side 138
  3. ^ YFUS, side 138
  4. ^ Tor Egil Førland og Trine Rogg Korsvik (red.): 1968. Opprør og motkultur på norsk (Pax 2006).
  5. ^ Ladbroke Grove – Definition
  6. ^ UK underground
  7. ^ Fife, Darlene: Portraits from Memory: New Orleans in the Sixties. New Orleans: Surregional Press, 2000.
  8. ^ Fife, Darlene: Portraits from Memory: New Orleans in the Sixties. New Orleans: Surregional Press, 2000. ss. 26
  9. ^ Supplementary Detailed Staff Reports On Intelligence Activities And The Rights Of Americans, Book Iii Final Report, COINTELPRO: The FBI's Covert Action Programs Against American Citizens. 23. april 1976
  10. ^ Denvor Westword
  11. ^ Mungo, Ray (1970): Famous Long Ago: My Life and Hard Times with Liberation News Service. Beacon Press, Boston.

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Leamer, Lawrence: The Paper Revolutionaries. New York, NY: Simon & Schuster, 1972.
  • Lewes, James: Protest and Survive: Underground GI Newspapers during the Vietnam War. Westport: Praeger Publishers, 2003. ISBN 0-275-97861-3.
  • Mungo, Raymond: Famous Long Ago: My Life and Hard Times With the Liberation News Service. Boston: Beacon Press, 1970.
  • Peck, Abe: Uncovering the Sixties. New York, NY: Pantheon Books, 1985.
  • Wachsberger, Ken (red.): Voices From the Underground. Tempe, AZ: Mica Press, 1993.
  • YFUS, et motkulturelt overblikk, Alternativ Bokklubb 1978.

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]